I stundens nesten-ikke-eksisterende skrivekløe er det like før jeg begynner å gå på veggen. I 3-4 døgn har jeg kjent på en kjedsomhet og rastløshet som jeg knapt klarte å kjenne igjen da de dukket opp hand i hand her om dagen. For altså, jeg har jo hilst på dem begge tidligere, men ja, hva skal jeg si.. Det begynner å bli en stund siden.

Men nå er det altså et faktum, igjen. Jeg føler meg som et bortskjemt lite barn. For det er fremdeles ikke slik at jeg ikke har noe å gjøre. Jeg har jo alle de spillene jeg aldri blir ferdig med fordi samlingen av det uprøvde og uåpna fortsatt bare vokser og vokser. Men akkurat nå er jeg mett. Får jeg i meg stort mer på en stund nå så spyr jeg.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Jeg prøvde å få til en sosial distrahering på mandag. Det funket liksom ikke helt det heller. Kort fortalt kunne det besøket like gjerne vært spart til en annen gang. For akkurat nå så er ikke motivasjonen særlig til stede heller. Nesten hva enn det er snakk om, og det er nå jeg godt kan tusle litt tilbake til det barnet jeg nevnte i ste.

For… Uansett hva jeg måtte komme av forslag så er det ikke godt nok. “Kjedelig!”, “Neeeeiiii, gidder ikke…”, “Naaaiii!”. For å gi dere et mer konkret bilde av hvor ille tampen har blitt nå i natt.. Jeg har begynt å oppsøke Finn Kalvik på Spotify for god sake. Vel, vel, når det igjen er sagt. NÅ kan det vel ikke bli verre?

Jeg mener, hva er det absolutt laveste bunnivået for kjedsomhet sånn egentlig? Finnes det et punkt på skalaen som går lengre ned enn “Lille vackra Anna?”. Forresten, ikke svar på det. Jeg merker at jeg sånn egentlig helst ikke vil vite det likevel.

På en skala fra brødskalk til majones, hvor mye kjeder du deg akkurat nå?

Vi reblogges!