Dette innlegget skal ikke handle om Marvel VS. DC, men la meg likevel få skrive ned noen setninger om hvor komplekse mine følelser ovenfor disse to superhelt-universene er.
Når det kommer til hvem som har produsert de kuleste filmene de siste 15 årene vinner Marvel overlegent. Av nyere DC-filmer kan jeg bare komme på to jeg har likt mer enn helt “meh”: «Birds of Prey» (2020) (selv om den var nokså nær middelmådigheten den og), og «Wonder Woman» (2017).
Skal vi dog fokusere på hvem som har de råeste figurene og skikkelsene: DC!! – “bare” Harley Quinn alene gjør at DC vinner denne kampen i mitt hjerte any second of the year. Ja også syns jeg jo at prinsesse Diana av Themycira aka. Wonder Woman er forbanna rå hun og.
Ja jo, DC har helt klart noen balleknusende kvinneskikkelser der ute. Ok, på tide å gripe tak i den filmanmeldelsen dere klikket dere inn på i utgangspunktet.
Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures
1984 på avveie!
Da jeg så den “første” «Wonder Woman»-filmen befant jeg meg i en aldri så liten ekstase. Dette var den beste filmen jeg har sett fra DC på en årrekke etter den ene skuffelsen etter den andre. Jeg virkelig elsket det den hadde å tilby, og selv om jeg er ekstra svak for filmer med sterke, kvinnelige hovedroller, så tror jeg likevel at hvis Wonder Woman hadde vært en mann, ja så hadde jeg fortsatt digget «Wonder (Wo)man» anno 2017.
Men så kom den litt skumle oppfølgeren «Wonder Woman 1984». Har den klart å overføre suksessen etter den forrige? Er det til og med mulig at dette er en av de toer-filmene som er bedre enn originalen (ref. «Empire Strikes Back», «Harry Potter and the Champer of Secrets», «The Conjuring 2» og «The Dark Knight»)? Ellllller hadde den falt litt i samme grøft som de fleste toere der ute?
Da jeg for en tid tilbake så de første bildene og teaserne for denne filmen tenkte jeg at dette ville være en supernostalgisk film som ville gjøre mye av det samme riktige som Netflixs suksesserie “Stranger Things”. Jeg mener HALLO, filmen foregår i 1984, og den har til og med 1984 i tittelen. Dette bare MÅ være drømmefilmen for alle superhelt-entusiaster som attpå til har en stor bankende boner for 80-tallet? Am I right. Njaaaish… 😅
Filmen har absolutt et og annet vink til den gang da. Credit-teksten i åpningen (og mot slutten forsåvidt) “glitcher” på en sånn måte at det er klin umulig å ikke tenke tilbake til de gode, gamle VHS-kassettene. Og bare i løpet av den første timen har en av de mest sentrale kvinne-karakterene, Barbara Minerva (spilt av Kristen Wiig), skiftet seg gjennom hele kles-katalogen til både Levi, Gucci, Tommy Hilfinger, og gudene vet ikke hva, av det som var å “in” på den tiden. Likevel, det hele føles noe halvhjertet, og det er fult innafor å spørre seg: hvorfor foregår denne filmen egentlig i 1984?..
Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures
En ting som kunne vært gjort annerledes her er musikken. Nå skal jeg utale meg litt forsiktig da det tross alt er Hans Zimmer som er komponisten, men.. Soundtracket føles OG ER stort sett veldig moderne. Den kler rett og slett ikke det nostalgiske inntrykket filmen kvartvis prøver å gi. Det er på ingen måte noe dårlig musikk som er blitt komponert av Zimmer heller denne gangen, tvert imot! Men den føles på ingen måte så retro som den burde vært når filmen tross alt bærer den tittelen som den faktisk den gjør.
Du vet.. Du har forberedt tidenes fastfood-kveld til en rekke B-filmer med den litt harrye bestevennen din. Og så har bestevennen fått det for seg at dere skal drikke den fineste kvalitetsvinen som finnes til denne kvelden. Litt den følelsen.
ALLE SKAL FÅ… men kan dette gå?
Vi har alle vært der, de fleste av oss svaier fremdeles innom tanken minst én gang i uken: “Akk og ved om jeg bare var en helt annen. Om jeg bare var mer som Fredrik. Han har DEN råkule og elegante drømmedama i a Jeanett. En god del flere abonnenter på youtube enn meg. Og for ikke å snakke om den utømmelige energien, og KARISMAEN!”.
Men Fredrik har sitt å stri med han også SELV OM han får mer kjærlighet, oppmerksomhet og respekt i sosiale media enn det jeg gjør, og generelt har oppnådd en rekke ting jeg trolig bare kan drømme om.
Og nettopp disse tingene handler mye av «Wonder Woman 84» om. Tidvis så lykkes filmen med å spille på mine følelser her. Særlig i starten hvor vi blir presentert for en middelaldrende kvinne (Barbara Minerva) som mildt sagt føler seg usynlig, usett og glemt av så og si alle andre enn en og annen venn hun har ute på gata. Men da filmen nærmer seg slutten kjenner jeg at jeg bryr meg mindre og mindre om hva som måtte bli hennes skjebne.
Det er fortsatt noe i uttrykket “jo flere pornostars, jo mer får den faktiske vaskehjelpen å vaske opp etter opptak“. For Barbara er på ingen måte den eneste. Hun får litt ekstra rampelys i starten. Men så blir fokuset på at ALLE ØNSKER SEG NOE ANNET så generelt og upersonlig som man få det at heller ikke her klarer filmen å være den sjelsettende opplevelsen den fort KUNNE blitt.
Mer meh, enn wonder denne gangen.
Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures
Det er synd å si det, men «Wonder Woman 84» klarte altså ikke å tilfredsstille meg på samme vis som «Wonder Woman» fra 2017 gjorde.
Den har mye kult ved seg. Når Wonder Woman først kicker ass så er det tøft å se på. Gal Gadot gjør en eksepsjonelt god jobb i rollen sin først som sist. Musikken til Hans Zimmer er som alltid umenneskelig helt rå. Og filmen har også et og annet “aww”-øyeblikk som fikk meg til å føle litt medmenneskelig igjen, i tillegg til et og annet humoristisk gullkorn.
Alt i alt har denne filmen alle de riktige ingrediensene for en potensiell suksess. Men dessverre så er disse ingrediensene blitt blandet litt rotete og upersonlig sammen denne gangen. Og enkelte av ingrediensene har man dessverre vært litt for sparsommelig med.
Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures
«Wonder Woman 1984» er på ingen måte en dårlig pizza. Men den er laget av noen som ikke helt ser ut til å ha bestemt seg for hva slags pizza man ville servere da man sto på kjøkkenet. Jeg kan greit spise denne pizzaen igjen, men bare for å sette en ekstra understrek under poenget mitt – den forrige pizzaen smakte BEDRE!!
“Life is what happens to you when you′re busy making other plans.”
Foto: Disney/Pixar.
Når denne anmeldelsen av Disney Pixars “Soul”/ “Sjel” blir skrevet har jeg nok en gang greid å snu døgnrytmen over til den noe mer.. grøftede siden av veien. Årsaken til at dette igjen har skjedd er nok en gang hakket opp og fordelt over flere lag med ubeleiligheter. *kremt*
Én grunn er at jeg har begynt å gitt litt mer f. Gitt litt mer f i hva jeg bruker tiden min til. Gitt litt mer f i hvor mye tid jeg kan tillate meg å bruke på mobilen, på do, i tar-det-senere-land, og-bare-få-det-unnagjort-fortest-mulig-land.. 😝 Ja, og så har disse f-ene nå og da ført til at en og annen f har hoppet etsende tilbake og brent seg fast i min samvittighet ovenfor andre.. men også meg selv. Så har fokuset på hva jeg skulle gjort annerledes, og hva jeg gjør feil i livet atter en gang tatt så mye fokus at jeg på nytt har begynt å gi enda mer f igjen, og sakte, men sikkert mistet mer og mer kontakt med min indre sjel.
I “Soul”/ “Sjel” møter vi jazz-entusiasten Joe (spilt av Jamie Foxx). Joe jobber deltids som musikk-lærer for en gjeng unger som ikke akkurat ser ut til å brenne like sterkt for musikken som han selv. De aller fleste i klassen virker for å si det rett ut temmelig umotiverte, og tonene som utspiller er heller av den mer sure typen. Livet til Joe virker for det meste nokså trett og trist. Men så en dag får han en mulighet som potensielt kan oppfylle hans aller største drøm i livet. Og mer enn det vil jeg ikke si om filmens handling, da jeg ikke ønsker å røpe for mye.
I løpet av det første kvarteret var “Soul”/”Sjel” en film jeg var litt usikker på om jeg skulle få noe særlig ut av. Jeg tenkte at jeg satt med en film som ville gjøre noe ala det samme for jazz-elskere som “Cars”/”Biler” har gjort for de mer motor-frelste der ute. Jeg er ikke nevneverdig interessert i biler, derfor slet jeg også noe med å like “Cars”/”Biler” da jeg så den (første) filmen for en del år tilbake. Men i “Soul” er ikke fokuset på jazz så sterkt at det grenser over til det perverse. Joda, det er en del referanser til jazz og sort kultur, men til syvende og sist er dette likevel en mye bredere film enn som så.
For når alt kommer til alt så er “Soul”/”Sjel” en hyllest til selve livet, og en modig en sådan. For til tider så tar den oss med til et av de mørkeste krokene et menneske kan rote seg borti på livets såkalte landevei. Den toucher flere ganger innom betente tema som bl.a depresjon og ensomhet, og den gjør det på en så varm, klok og elegant måte at det det er bare å ta av seg hatten. Samtidig så greier den også å være jevnt over underholdende uten at det blir respektløst og useriøst.
Nok en gang har Pixar klart å lage et mesterverk av en animert film som ikke egner seg bedre for en bestemt aldersgruppe enn den gjør for en annen. Dette er en film for absolutt hele familien, men også for de som ikke har noen familie. Dette er en film til alle de som elsker og vet å sette pris på livet, samtidig som den i aller høyeste grad er en film for de som har falt mer utenfor, og sliter med å finne igjen livsgnisten.
Foto: Disney/Pixar.
Jeg vil gå så langt som å si at dette er den viktigste “barnefilmen” jeg har sett på veldig, veldig lenge. Den er en tankevekker, samtidig som den aldri blir spesielt pekefingerete av seg. Den tar enkeltmennesket ramme alvor, uten at den aldri blir for alvorlig. Den er stort sett aldri kjedelig, og i likhet med nesten hvilken som helst andre Pixar-filmer tror jeg også at dette er en perle som blir gradvis bedre og bedre for hver gang man ser den igjen og igjen.
Den er bortimot helt perfekt, og det faktum at den nå har kommet ut på tampen av et år som har vært så krevende og såpass tøft for så mange der ute.. “Soul”/”Sjel” kunne nesten ikke kommet ut på et mer passende tidspunkt. Og vet dere hva? Den er allerede tilgjengelig for strømming. Så gå gjerne inn på Disney+ med det samme – og unn deg en opplevelse du neppe vil glemme så lett, eller angre på for den saks skyld! 🖤
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
Da jeg var liten og helt frem til jeg var rundt 11 år var farfar min aller beste, og på mange måter nærmeste venn helt frem til han døde en dyster desemberdag i 2002. Frem til den dagen var vi uadskillelige. Som veldig, veldig liten satt jeg ofte på fanget hans og fulgte ivrig med da han fortalte eventyr og diverse historier fra sitt eget turbulente liv. Da jeg var blitt litt eldre ble det flere og flere turer, og ishockey-lignende spill med colaflasker som pøkk og andre forskjellige kreative aktiviteter tilhørte heller ikke sjeldenhetene. Men så ble farfar på et tidspunkt mer og mer syk, og døde.
Med andre ord – hadde jeg bare hatt et magisk kjemisett som kunne gjøre meg pitte liten sånn at jeg kunne reist inn i farfars kropp og gjøre det som sto i min makt for å gjøre han bra igjen, ja så hadde jeg trolig ville gjort det. Og det er nettopp det unge Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) gjør når hans bestefar aka. Gamle Ørn (spilt av Terje Strømdahl) begynner å vri seg i sengen med tydelig ubehagelige smerter.
Og jeg vet hva samtlige av dere måtte tenke nå. “Æsj, så ekkelt“, og ikke minst “så grotesk!“. Og per dags dato er jeg nok ikke den beste kandidaten til å uttale meg noe særlig om det da mine personlige referanser og grenser for hva som er ekkelt, motbydelig, forstyrrende, og grotesk, stadig har blitt flyttet på og flyttet på gjennom den ene morbide skrekkfilmen etter den andre i nokså mange år. Men når det igjen er sagt! – jeg har ikke alltid vært den “røffe” og nærmest “nøytrale” filmelskeren som jeg er blitt til i dag.
For da jeg først så denne filmen for aller første gang som relativt ung hadde jeg knapt sett en eneste skrekkfilm. Jeg hadde to nokså konservative foreldre som ikke syntes noe om sånt, og deres syn på “sånt no” var også delvis mitt syn frem til jeg begynte å nærme meg 15-16 års alderen. Og her kommer poenget mitt: da jeg først så “Jakten på nyresteinen” var jeg kanskje bare 10 eller 11. Det skumleste og ekleste jeg hadde fått med meg der og da var spøkelsesekvensen i “Kaptein Sabeltann og Hemmeligheten i Kjuttaviga” anno 1994, og muligens en og annen Hotel Cæsar-episode med Linn Fylke. Så da jeg først så “Jakten på nyresteinen” tror jeg ikke at jeg brukte mye tid på å reflektere hvorvidt filmen var særlig ekkel på noe vis, ihvertfall ikke på den måten man kanskje først skulle tro (og hva jeg mener med det vil jeg komme tilbake til straks).
For meg er dette først og fremst en fascinerende og underholdende eventyrfilm fullspekket med varme, kjærlighet, omtanke, humor, og ja selvfølgelig; spenning! På vei gjennom bestefars kropp treffer Simen den ene vennlige skikkelsen etter den andre, hvor de aller fleste er figurer vi alle kan kjenne oss igjen i – blant annet det hvite blodlegeme Karta (spilt av Benjamin Helstad) som stadig forsøker å virke så tøff som overhode mulig og som snakker minst mulig om følelser, men som i bunn og grunn er veldig følsom og sårbar innerst inne. Verdt å nevne er også Stemmebåndsoperatøren (spilt av Sigve Bøe) som iherdig jobber for å få bestefar (Gamle Ørn) til å rope ut et skrik som kan sammenlignes med det han en gang komponerte i sin storhetstid. Og sist, men ikke minst det røde blodlegeme Alveola (spilt av Jenny Skavlan) som ikke er blant de som roper høyest eller som er så opptatt av å vise seg frem bestandig, men som likevel er blant de tøffeste og smarteste – når alt kommer til alt.
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
Ja, og akkurat som ute i den virkelige verden finnes det også i bestefars kropp visse skikkelser som er mest ute etter å skape frykt og ødeleggelse. Og der er “Salthuggerne” et veldig godt eksempel. En gjeng krystall-lignende vesener som har laget en nyrestein som skal komme til å sprenge alt og alle i fillebiter – om de bare får det som de vil. Og nå som jeg er inne på Salthuggerne kan jeg herved forklare hva jeg over mente med at denne filmen ikke først og fremst er “ekkel” på den måten man først helst skulle tro.
For det faktum at filmen foregår inne i bestefars kropp i så stor grad som den gjør er noe jeg tror de fleste glemmer litt vekk relativt tidlig, eller i det minste som man kan venne seg til, og akseptere veldig kvikt. Men Salthuggerne, og samtlige av de andre uhyrene som Simen, Karta og Alveola møter på sin vei, ja de kan jeg forstå hvis noen av de mindre barna anser som litt skumle og ekle, men igjen: tåler barnet ditt å se Kaptein Sabeltann live i Kristiansand Dyrepark, eller å se tegnefilmen om Løvenes Konge for den saks skyld, ja så er jeg sikker på at også denne klassiske barnefilmen vil fungere minst like godt som underholdning – for både store og små.
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
For meg er og blir “Jakten på nyresteinen” et av de beste, og desidert DEN mest undervurderte norske filmen som finnes. Det faktum at den virker å ha gått såpass i glemmeboka for folk flest i dag er for meg noe uforståelig og rart. Og at det er såpass mange unge som i dag har null og niks forhold til den i hele tatt syns jeg er litt synd. For sett bort ifra et par litt daterte dataanimerte effekter så er “Jakten på nyresteinen” så tidløs som man kan få det. NOE fins det altså, men sannheten er at for det meste er de aller fleste effektene både av de mer praktiske + det som er blitt lagt inn ved hjelp av en (i dag temmelig gammel) datamaskin utrolig stilige og godt laget, og veldig forut sin tid!! Temaene filmen tar opp er dessuten minst like aktuelle i dag som de var i 1996, om ikke enda mer aktuelle nå.
Jeg skal ikke strekke meg så langt som å si at dette er en perfekt film, for det er det ikke. Men dette er likevel en film som byr på så mye som er såpass ubeskrivelig bra, at det veier opp en høy gang for alt det som man måtte finne å hakke litt på. En fantastisk fin og herlig barnefilm jeg setter minst like stor pris på i en alder av 29 som jeg gjorde da jeg var 11. En film som spiller elegant på hele mitt følelse-register, og som jeg allerede nå ser frem til nok et gjensyn med, selv om det ikke er stort mer enn en time siden jeg nå så den igjen sist.
Bildet tilhører: Filmkameratene/ NRK Drama/ Norsk Film/ Svensk Filmindustri
“Jakten på nyresteinen” er for dere som måtte være i tvil en av mine absolutte all time-favorittfilmer, ikke bare av norske filmer, men av alle verdens filmer jeg har sett noen gang. Og boka den er basert på (skrevet av Vibeke Idsøe – som også var ansvarlig for å skrive manus, samt å regissere filmen) har jeg også nettopp lest ferdig nå, og den er også en opplevelse både som smaker veldig godt, og som er lett å fordøye.
Da jeg i høst akkurat hadde greid å psyke meg selv til å se Ari Asters “Midsommar” var jeg ikke treg med å skrive en anmeldelse som ble avsluttet på følgende måte:
“Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..”
Jeg er ikke sikker på om det var fordi jeg “ikke turte” å se den den natten, eller at jeg bare ikke gadd, men det skulle altså ta meg tre måneder å gjøre det etter at denne setningen var blitt skrevet og publisert, og helt riktig.. Nå har jeg altså tenkt å dele noen tanker jeg har etter å omsider ha sett “Hereditary” fra 2018.
En familie på fire er i sorg etter at mormor har gått bort. Men på en annen side kan det også virke som det er en viss lettelse med i bildet da mormor angivelig ikke bare var helt “enkel” å ha med å gjøre, og uten å spoile alt for mye kan jeg likevel røpe følgende.. at mormor var utvilsomt ganske spesiell! Og da ikke på en spesielt hyggelig måte, SETT AT jeg har tolket slutten sånn noen lunde riktig – noe man stadig bør ta med et par gode spiseskjeer salt.
Foto: Nordisk Film Distribusjon
For ja. Dette er en film som ikke er redd for å være noe mystifistisk og rar. Mye med filmen kan man godt si betyr det og det og det (uten at man nødvendigvis trenger å ha rett), og at her har man hentet inspirasjon fra det og det (uten at man nødvendigvis har helt rett i det heller), men når det igjen er sagt så er likevel “Hereditary” ihvertfall tidvis bedre enn de filmene den nå og da minnet meg om som basically var ALT fra “hjemsøkt hus”-sjangeren som jeg har sett de siste 28 årene.
Og på hvilken måte syns jeg så at “Hereditary” er en av de bedre filmene fra denne meeeeeeget populære “skuffen”? Vel.. For det første tror jeg at jeg faktisk kunne funnet den skummel på det jeg vil kalle for den “RIKTIGE MÅTEN” (altså at den ikke har benyttet seg grådig av billige jump scares, og meningsløse mengder med blod og innvoller, men at den i stede, ihvertfall inntil et viss punkt er ganske så psykologisk creepy) om jeg bare hadde overtalt meg selv til å se den på kino.
Og for det andre.. Vel, dette har jeg ikke gjort noe research på så jeg vet ikke om dette er gjort med vilje eller ikke, men i motsetning til f.eks mesteparten av den nå for lengst ihjel-melkede “The Conjuring”-serien, ja så endte jeg ikke bare opp med å finne “Hereditary” TIDVIS creepy, og pittelitt forstyrrende, men også ganske så morsom. For GUD BEDRE som ting tar av i spesielt den siste halve timen!!
Og jeg trakk ikke bare på smilebåndet EN gang. Niks! – for før rulleteksten til slutt hadde funnet det for godt å dukke opp hadde jeg tatt meg selv i å le rimelig greit minst åtte ganger da ting etterhvert ble ganske så “ekstremt” på en veeeeeeldig surrealistisk og far out måte. Og jeg satt faktisk og tenkte et par ganger at HER har vi potensielt et veldig godt materiale for en parodi.
Men så er det selvfølgelig lov å snu litt på spørsmålet. Hva om “The Hereditary” faktisk ER en parodi? Jeg personlig tror ikke det, men igjen er det ikke bestandig like lett å vite. Er Aune Sand seg selv når han er på tv, eller gjør han seg veldig til fordi han kanskje egentlig føler at han er litt kjedelig privat og hvis det kommer frem offentlig så vil engasjementet rundt han og hans figur trolig dø ut ganske så fort. Okei, kanskje ikke en helt fair, sammenligning, men jeg tar ansats og håper dere ser poenget.
Men enyways, TRE ting er ihvertfall rimelig sikkert. 1. “The Hereditary” er til syvende og sist IKKE den superforstyrrende filmen som en del der ute skal ha det til at den her. 2. Du kommer sannsynligvis til å få mer ut av “The Hereditary” om du ihvertfall ser den et par ganger ekstra etter å ha kommet deg gjennom første gangen. 3. Med mindre du er en av de som virkelig har en helt egen evne når det kommer til å leve deg inn i vær minste lille surrealistiske ting, og som har null og niks kritiske tanker til spiritisme og den slags what so ever – ja, så vil du med ganske stor sannsynlighet finne denne filmen ganske morsom fra tid til annen.
Foto: Nordisk Film Distribusjon
Hmmm. Nå kunne jeg forsåvidt avsluttet denne anmeldelsen med disse tre konklusjonene, men jeg ser en viss mulighet for at hvis jeg hadde gjort det så ville noen sittet igjen med den oppfattelsen om at jeg syns “The Hereditary” er en litt dårlig film på sett og vis, noe som IKKE er tilfelle. For tro meg når jeg sier at dette er i likhet med Midsommar et av de bedre filmene jeg har sett innen skrekkens langstrakte rekkehus de senere årene. Og er du en av de som virkelig går med på at spiritisme og den slags faktisk er the real shit og som kanskje til og med er livredd for å tulle for mye med slike ting, så tror jeg at man lett kan finne hele filmen faktisk som temmelig skummel og forstyrrende.
Men det er nettopp det som er greia. JEG personlig tror ikke nevneverdig på slike ting, og DERFOR finner jeg altså spesielt enkelte scener ved denne genistreken av en film ganske så underholdene fremfor noe særlig annet. Men igjen: “Hereditary” er på ingen måte en dårlig film, det er altså bare jeg som i bunn og grunn er blitt litt i overkant kynisk og apatisk med årene.. 😏😅
Har du sett denne filmen? Hvis ja – hva er din mening?
Siden dagenes morgen har nordmenn likt å mobbe sine naboer på den andre siden av svenskegrensa for å angivelig fremstå som “litt” dumme. Går man tilbake i NRKs arkiver for å se på gamle reportasjer hvor svensker på et eller annet vis er et tema, ja så er det rett og slett noe provoserende hvordan søta bror har blitt omtalt og hånet igjen, og igjen. Nå spørs det derimot hvor lurt det har vært av Norge å drive på med denne hetsen, for når alt kommer til alt kan det virke som at svenskene er klin ruskende gærne, og bokstavelig talt i stand til å gå over lik for å gjøre opp for det de mener er rett. Ja, mest sannsynlig så risikerer jeg nå mitt eget liv bare ved å skrive denne anmeldelsen..
Når søsteren til den unge kvinnen Dani (spilt av Florence Pugh) en kveld tar livet av seg selv og sine foreldre, så sier det seg selv at Danis liv aldri vil bli det samme igjen. Hun reagerer med sjokk og vantro, og naturligvis med en enorm porsjon sorg. Heldigvis har hun en kjæreste i nærheten (spilt av Jack Reynor) som tilsynelatende ser ut som han ønsker det aller beste for jenta si, så når hun blir spurt om å bli med ned til det glade og idylliske Sverige for å ta del i deres “takkefestival” som feires hvert 90ende år, så er det noe hun til slutt velger å si ja til, etter litt frem og tilbake.
Ja, og fra dette øyeblikket tar det ikke lange tiden før vi sammen med Dani og Christian (Danis kjæreste), samt noen studiekolleger av Christian omsider befinner oss i.. Ja nettopp – Sverige. Det idylliske landet som i en årrekke har produsert gode og (stort sett) koselige barndomsminner for generasjoner som Pippi, Emil, Marikken, Lotta, Tjorven, også videre til det UENDELIGE (lenge leve minnene om Astrid Lindgrens eventyrlige verden)!
Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.
Og en stund så kan det virke som at inntrykket om at svenskene stort sett er relativt snille og uskyldige av seg stemmer rimelig greit. Gjengen som har reist over blir tatt veldig godt i mot med all hjertens smil og glede, og det er nesten ikke måte på hvilken kjærlighet de møter når de først har ankommet. Men så etter en liten stund kommer det første sjokket. For det skal vise seg at denne festivalen har noen ritualer som for å si det litt forsiktig er noe som burde fått selv den tøffeste bjørnen i skogen til å løpe for livet. Men den gang ei. Til tross for at våre venner på et tidspunkt blir vitne til noen som strengt talt INGEN burde “behøve” å se, ja så velger de etter litt om og men å delvis akseptere det, for så å delta videre på det festivalen har å by på.
En tabbe som skal koste vennegjengen svært, svært mye. For selvfølgelig er det langt i fra “bare” åpningen på denne “takkefestivalen” som byr på en kost som er noe i det tyngste laget for “folk flest” å kunne svelge. Marerittet har bare så vidt begynt, og før vi har rukket å komme halvveis en gang så er det lite som tyder på at ting vil komme til å ende spesielt godt for noen. Og derfra og ut er det aller meste som foregår på skjermen rett og slett TEMMELIG fucked up, og uten at jeg har gjort noe særlig re-search på forhånd kan jeg lett se for meg at dette er en film som en hel del ikke har klart å se ferdig da det på sitt aller verste er noen temmelig groteske ting man blir forsøkt servert.
Med andre ord bør man ha en mage som tåler en del før man eventuelt setter seg ned for å se “Midsommar”, men er man derimot litt mer som meg som tåler det aller meste, og vel så det, og som attpåtil kan sette pris på en en god dose med vold, menneskeskjebner som syres sønder og sammen, håp for menneskeheten som knuses til tusen, litt overlykkelig “gladpornografi” her, litt tøysing med innavl der, ja så er dette absolutt en film verdt å se. For en ting er at dette er en av de desidert DRØUESTE filmene jeg har sett på en god stund, men den er attpåtil veldig bra laget også.
Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.
Som jeg var inne på sånn innledningsvis så er det mye med Sverige som med det blotte øye fremstår veldig vakkert og idyllisk. Og dette har filmens fotografer klart å utnytte meget bra. Filmen har – særlig i starten – en rekke pene bilder som simpelthen er veldig behagelig å kunne hvile øynene på. Og det bør også nevnes at deler av filmen har noen animerte sekvenser som er noe av det kuleste jeg har sett av “nordisk film” noen sinne. Ja, nå kan man i og for seg diskutere hvor nordisk denne filmen EGENTLIG er, men det er en diskusjon dere andre eventuelt får ta et annet sted, he-he.
Musikken (av Bobby Krlic/The Haxan Cloak) skal heller ikke utelates i stjerneboka. For sånn bortsett fra det vi får se i åpningsekvensen om hva som da akkurat har skjedd med Danis nærmeste familie så er det i bunn og grunn soundtracket som gjør den beste jobben med å prøve å advare om at dette ikke nødvendigvis er den “kose-filmen” man kanskje trodde at “Midsommar” var da man først tok en kvikk titt på filmens tittel, og første par sekunder ut i en og annen trailer og tenkte; “hmm, dette ser ut som en film jeg kan sette meg ned sammen med familien min å se” (en liten “funfaqt”: min egen mor lot seg faktisk lure på den måten for noen uker tilbake, sååå, ja.. xD).
Ja, også kan jeg ikke runde av denne anmeldelsen før jeg også har servert litt skryte-fillet på regissør og manus-bordet. For gud BEDRE som denne filmen er smart og elegant kokt sammen. F.eks: i det gjengen akkurat er i ferd med å kjøre inn til festivalområdet så snur kamera seg på hodet og bildet vi får se er i noen sekunder rett og slett opp-ned. Dette velger jeg å tolke som et symbolsk frem-pek om at livene deres fra dette øyeblikket vil være snudd temmelig greit på hodet. Og hvis du som meg liker å lete etter, og nærmest gå for å overanalysere slike type grep til du blir både gul og blå, ja så er “Midsommar” absolutt en film verdt å se, men igjen – hvis du tåler det!!
Bildet tilhører: A24/Nordisk Film Distribusjon.
Og nå kom jeg forresten på at jeg enda ikke har sett fjorårets skrekk-suksess Hereditary som i likhet med Midsommar også er skrevet og laget av Ari Aster – så det spørs om jeg ikke skal ta og gi den filmen også en sjanse i løpet av natten.. 😅 Det vil si, “hvis jeg tør”..
Noen ganger kan det være litt vrient å skille mellom hva som faktisk er reelt, og hva som først og fremst er ren og skjær fantasi. Sitter man en høstkveld med noen venner rundt et bål som forteller hverandre den ene gufne historien etter det andre, ja så er det gjerne lett å bli litt ekstra påvirket av lyder, og generelt ting rundt seg, for så å havne dit hen at man lurer seg selv til å tro at man ser og hører mer enn det som strengt talt er “sant”.
Og for den svenske forfatteren Lisa Rostorp (spilt av Magdalena From Delis) så har grensen mellom fantasi og virkelighet stadig blitt skrapet mer og mer vekk. Lisa skal angivelig ha blitt utsatt for en voldtekt i sitt eget hjem av en ukjent mann som for en stund siden skal ha forfulgt henne hjem fra byen, for så og forgrepet seg på henne mens hun lå og sov. Og etter dette har Lisa forståelig nok slitt med å sove, og i hele tatt være til.
Hun gjenopplever denne grusomme skjebnesnatten om og om igjen, og etter hvert som tiden går skal disse hallusinasjonene også vise seg å få en del fysisk synlige bivirkninger for bl.a Lisa selv, men også for de få hun ANGIVELIG skal ha rundt seg.
Ja, nå har jeg altså brukt ordet angivelig to ganger (eventuelt tre hvis man teller med denne linjen), og det har sine grunner. For desto lengre uti filmen jeg kom når jeg omsider valgte å se den nå nylig, desto mer usikker ble jeg på om noe som helst av det jeg fikk presentert egentlig er “ekte”. I begynnelsen funket det veldig greit, men da filmen hadde rundet sånn ca halvveis begynte denne “neida, bare kødda”-tendensen å føles noe irriterende og oppbrukt.
Og dessverre så er det i bunn og grunn det “Lyst” er; “nå skal du få høre om da…….. da skjedde det, og så skjedde det..”, også, “neida, bare tulla, eller.. Gjorde jeg?”.
Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS
Til slutt tok jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig skulle gidde å fortsette å se denne filmen. Mest sannsynlig ville jeg ikke få noen klare svar av å se den ferdig (noe jeg likevel valgte å gjøre). For hvordan kan man egentlig tro på noen som har sittet konstant og “løyet” deg rett opp i fjeset – for ja, det var nettopp det jeg følte gjennom mesteparten av visningen.
Men når det igjen er sagt. Jeg vil ikke gå dit hen og kalle Lyst for en dårlig film. For når det kommer til skuespillet så var det en bit som absolutt leverte, stort sett. Det er noen biroller jeg ikke helt trodde helt på, men jeg kan si såpass som at hovedrolleinnehaveren, samt hennes psykiater (spilt av Sondre Krogtoft Larsen) – disse to leverte virkelig, og virket så absolutt veldig overbevisende i mesteparten av dialogscenene dem i mellom.
Foto: Eske & Horn Filmproduksjon AS
Og når det kommer til stemningen/atmosfæren så har jeg også ytterst få grunner til å gripe tak i noe kniv for så begå noe slakt, for Lyst er utvilsomt et av de mørkeste og ekleste filmene jeg har sett av norsk film noen gang. Og helt uavhengig av sin nasjonalitet, ja så er dette absolutt en film man kan sette seg ned og ihvertfall se på en stund, frem til man eventuelt kommer til det tidspunktet at man begynner å gå litt lei av “neida, bare kødda” – hvis man har sansen for det noe mørke, makabre og elendige.
Alt i alt syns jeg Lyst er en helt okei film. Jeg liker konseptet, rolleprestasjonene til de to som har fått desidert flest scener foran kamera er formidabel, soundtracket er fantastisk forstyrrende, og atmosfæren, det vi får servert er mildt sagt ikke for de sarteste sjelene der ute, og det kan jeg sette pris på – MEN filmen kunne med en klar fordel ha vært i hvertfall 20 minutter kortere, om ikke mer.
Hvem elsker vel ikke en god film? For et tåpelig spørsmål, alle gjør jo det. Spørsmålet er bare – hva ER en god film? Og svaret på det igjen.. Er meget individuelt. For noen er en god film først og fremst noe hvor ALT er så teknisk overlegent proft gjort at selv Egon Olsen hadde rullet av seg bowlerhatten. Og for noen er en god film først og fremst en saklig, og gjerne en litt tung dokumentar. Ja også har vi de som er litt mer som meg selv, som mener at en god film først og fremst er noe som underholder, litt uavhengig av hvor BRA den egentlig måtte være sånn ellers.
(Men når det er sagt syns jeg helt oppriktig av hele mitt iskalde hjerte at de tre filmene jeg skal anbefale dere i dag er helt super både når det kommer til manus, musikk, skuespill, story og… Ja, hele morskaka, rett og slett)
Så med andre ord så kommer listen jeg nå har tenkt å gi dere IKKE til å tilfredsstille alle 100%. Men likevel så mener jeg helt fuckings alvorlig at de tre filmene vi nå skal gi bittelitt oppmerksomhet er tre meget undervurderte filmer, og som hadde fortjent en SÅ mye større fanskare en dag i dag!
Jakten på nyresteinen (1996) Åhh, jeg har så mye frustrasjon knyttet til denne her. IKKE til filmen i seg selv da dette er en film som er intet mer enn et perfekt mesterverk på nærmest alle plan. Men ja, for å det første så er jo altså dette en film som (totalt ufortjent) har gått i glemmeboka hos folk flest nå. Og for det andre var det IKKE “Full pakke”-reklamen (til Grandiosa) som ble Jenny Skavlan sitt gjennombrudd slik som enkelte stadig liker å hevde i dag, men JAKTEN PÅ NYRESTEINEN hvor hun som bare 10 år spilte en av hovedrollene. Først seks år senere var hun med i den denne ene grandis-reklamen, men da hadde hun jo allerede gjort en del film og tv-stuffs – så det så! xD
Men oki. Nok om Jenny Skavlan og “pizza” Grandiosa. Hva handler så denne filmen om, og HVA er det som gjør den så eventyrlig bra? Vel, for det første har den en historie som er like god som den er både enkel og genial genial! Vi møter 8-åringen Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) som bor hjemme hos sin bestefar (spilt av Terje Strømdahl). For mange år tilbake døde Simens bestemor og siden da har bestefar aldri helt vært seg selv. Han har vært mye trist og deprimert, og med årene har helsa hans stadig blitt verre og verre. Mye hosting og harking om nettene, og ja, ting er i hele tatt ganske utrivelig.
Og som den gode gutten Simen er så vil han så veldig gjerne hjelpe sin syke bestefar. Men hva kan vel en liten gutt på 8 år egentlig gjøre? Vel, nå har det seg en gang slik at Simens bestevenn tilfeldigvis er en amerikansk teddybjørn (spilt av Toralv Maurstad) som både kan tenke og snakke selv, og som på magisk vis greier å hjelpe Simen med å bli så bitteliten at han til slutt er i stand til å gå inn i bestefars munn, for så å ta en reise gjennom bestefars kropp – med et håp om å kunne finne det som gjør at bestefar ligger og hoster og lider sånn om nettene. Og hvem vet, kanskje finner han løsningen på bestefars mangeårige hjertesorg også?
Og for de av dere som nå måtte være redd for mange kjipe og for lengst utdaterte dataeffekter som bare vil ta dere ut av hele filmopplevelsen – slapp av!! Det er få noen scener som har noen effekter som er gjort på data, men sånn 85% av det vi får se er ting som faktisk befant seg i studio da ting ble filmet. Og FOR ET arbeid som er lagt ned med å gjøre disse omgivelsene og effektene så troverdige (og tidvis litt ekle) som overhode mulig!! Jeg vil faktisk dra det så langt som å si at arbeidet som er gjort med de praktiske effektene her er MINST like imponerende som det som ble gjort i de første utkastene av de tre første Star Wars-filmene fra 1977-84. Og faktisk så er Jakten på nyresteinen på mange måter “Norges svar på” Star Wars. For i tillegg til en herlig historie alle kan sette seg inn i og forstå, et dusin av herlige og PRAKTISKE effekter, ja så byr denne filmen også på en FANTASTISK orkestermusikk – et soundtrack som meget mulig er det beste en norsk film har fått servert NOENSINNE!!
Vi skal straks gå videre over på neste film, men først vil jeg bare nevne noen kjentfolk som også er med i denne filmen i tillegg til de jeg nå allerede har nevnt. HARALD EIA hadde nemlig en liten rolle i denne filmen som han ene som skal bestemme over bestefars (aka. gamle ørn) tårer. En annen kjent, norsk komiker som også var med på laget er HELÉN VIKSTVEDT som sammen med HERBORG KRÅKEVIK spilte to kjærlighetsvakter som voktet for bestefars hjerte. Og sist, men ikke minst så MÅ det bare også nevnes at The Monroes-vokalist LAGE FOSHEIM hadde en liten rolle som “Galle junior”.
PS: Det må forresten sies at dette er en film som lett vil få noen og enhver til å ty litt til vannkrana, så er du blant de mer følsomme der ute kan det være lurt å ha et aldri så lite lommetørkle klart på forhånd – just sayin 😉
It Follows (2014) Ja, så tenkte jeg vi skulle bevege oss litt over til en hakke nyere film, nemlig kultfilmen “It Follows” fra 2014. Og tja. Her kan det være greit å legge til at også aldersgrensen har hoppet opp noen hakk. For mens “Jakten på nyresteinen” er en film som de fleste barn ned til 7-8 år helt fint kan se (med noen voksne), så er It Follows en film som med god grunn har fått 15 års-grense i Norge.
Nesten helt siden skrekkfilm-tidenes morgen har seksuell status vært en greie. Er du jomfru? Ja, da har du STORE fordeler hvis du og dine venner mot all formodning skulle bli kjeppjaktet og forsøkt slaktet ned en etter en. Men har du hatt sex, og det svært nylig.. Chi-chi-chi-ah-ah-ah!!..
Tja, hva skal jeg egentlig “si” nå uten å si FOR MYE.. Hm. Den seksuelle statusen til folk har absolutt noe å si også her, for å si det sånn. Bare at.. Denne gangen er ikke den seksuelle statusen først og fremst en “artig” side-greie som helst de mer ihugga fanatikerne der ute vil tenke mest på. Niks, i It Follows er den seksuelle statusen til folk nemlig blitt gjort til en ganske vesentlig del av selve PLOTTET. Taaaa den ring og laaaaa den vaaaandre, fra den eneeee til den aaaaandre, ringen er skjult det seer jeg seeeeelv.
Åja, det må også nevnes.. For enda en ting som er i likhet med en drøss andre “slike filmer” er at også her blir en flokk med “kids” jaktet på av noe(n) som er ute etter å drepe de. Bare at denne gangen kan døden være absolutt hvem som helst. Kort fortalt.. Her bytter døden form stadig støtt og kan lett gå fra å se ut som han ene vaktmesteren i skolegården som ingen helt vet navnet på i det ene øyeblikket, til å se ut som hun rålekre jenta over veien i det neste. Og for å si det sånn.. Det faktum at døden kan være hvem som helst til en hver tid.. Gjorde at jeg ble PØKKINGS paranoid da jeg så filmen første gangen. Jeg satt stadig ogfulgte med på de forskjellige statistene i bakgrunnen mens jeg forsøkte å gjette meg frem til hvem eller hva døden kunne være for noe nettopp nå. Og denne mentaliteten klarte jeg ikke å legge fra meg så fort rulleteksten hadde begynt å rulle. Og siden dette var en film jeg så først på kino, ja så… Jeg har ALDRI gått så fort hjem igjen noen sinne. For. Å. Si. Det. Sånn.
“Okei, men hvordan er så disse kidsa da?”. Vet du, for en gangs skyld snakker vi her om en skrekkfilm hvor det faktisk er litt vanskelig å hate alt for hardt på de som er med. Klart, noen irritable sider eksisterer jo. Og det er særlig EN som nok vil få en og annen til å tenke “okei, han der fortjener ihvertfall et spark rett i snabelfanten!!.”. Men i motsetning til SÅ mange andre filmer i denne gaten er IKKE It Follows en film full av “kids” man bare ønsker å se lide så fort som muligheten byr seg. For ungdommene vi blir introdusert for her føles helt særr som ekte og GODE MENNESKER av kjøtt og blod. Folk man simpelthen bryr seg om, og som (man med mindre man selv er en psykopat) IKKE vil skal dø. ÅH! – er det forresten noen som husker at jeg anbefalte Netflix-serien “Atypical” for en tid tilbake som handlet om autisten Sam, samt hans familie og nærmeste vennekrets? “SAM” (dvs. Keir Gilchrist) ER MED I IT FOLLOWS! Og jaa – jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg blir altså ikke overrasket om det skulle vise seg at Keir Gilchrist faktisk ble “typecastet” som Sam i Aypical på bakgrunn av rollefiguren han gjorde i It Follows i 2014, for å si det.. Sånn.
“Meneh.. Hmm, neei. Jo altså, det høres jo ut som en interessant film, men jeg er ikke så glad i blod og sånn. Og dessuten så HATER jeg jumpscares!” Vet du, akkurat når det kommer til biten om å hate jumpscares: me2. Altså, jeg er helt enig! Jumpscares er en alt for billig og lettvint måte å “skremme folk på”, så DERFOR kjære leser(e) kan jeg herved berolige på at i It Follows finnes det nesten ikke en eneste jumpscare. Og den ene(ste) jeg greier å komme på nå føler jeg lett kan forsvares. Så med andre ord: Ingen unødvendige jumpscares i It Follows. Og angående det som har med blod og innvoller å gjøre så er dette faktisk en nokså blodfattig film. Det drypper litt i en scene helt på starten, men bortsett fra det. Svært, svært lite.
Og før vi nå går over til den siste filmen på programmet så vil jeg bare få lagt til at It Follows har et av de beste soundtrackene jeg har hørt i en nyere skrekkfilm på mange, MANGE år. Har du f.eks en greie for musikken fra gamle John Carpenter-filmer, ja så er du simpelthen dømt til å falle forelsket over ende når du ser og hører It Follows. Er du generelt veldig glad i filmer basert på verk av legender som Carpenter, Steven Spielberg og Stephen King? Ja så er sannsynligheten for at du vil ELSKE denne filmen både svært og meget høy.
Dumbo (1941) Bare for å ha det helt klart.. Jeg ELSKET Dumbo som liten. Det har helt siden første stund alltid vært en av mine absolutte Disney-klassikere, og er mulig også den MODIGSTE filmen Disney noen sinne har laget.
Historien til Dumbo er sirkus like enkel som den er sår. Dumbo har noen ører som er litt for store og blir fra dag 1 mobbet og trakassert ganske grovt for nettopp det. For hvem kan vel egentlig elske slik en juppling med SÅ store ører? Vel, heldigvis har i hvertfall Dumbo moren sin, en stund. Ja.. For det er vel neppe en særlig stor spoiler at dette ikke akkurat varer altfor lenge. For er det EN ting man nærmest kan ta som en kjempestor selvfølge i særlig de eldste Disney-klassikerne, ja så er det at barna vi blir glade i skal IKKE få beholde sine foreldre spesielt lenge. Og her er heller ikke Dumbo akkurat blitt gjort til noe unntak. *snufs*.. Men HELDIGVIS eksisterer det også i dette universet andre sjeler med et hjerte for de som mildt sagt har snublet litt utenfor den store folkevogna. For etter en liten stund så møter vår kjære elefant på den lille musa Timmy (norsk stemme Øyvind Blunck), og disse to vil etter hvert utvikle et vennskap som mildt sagt er av det mer magiske.
Og for å si det på denne måten. Hadde det ikke vært for Timmy, ja ville nok Dumbo blitt en film som hadde vært i det absolutt mørkeste laget. For dette er uten tvil en av de mørkeste, tristeste og mest vemodige barnefilmene jeg kan komme på for øyeblikket. Åja.. *kremt*.. og i likhet med de to førstnevnte filmene så byr også denne her på en og annen syretripp som jeg vet har klart å skremme bleieskiten av flere små mus i løpet av de siste 78 årene.. For på et tidspunkt så bestemmer Timmy og Dumbo seg for å leske seg med litt vann. Greia er bare at.. Vannet de bestemmer seg for å drikke er ikke helt rent. Og VIPPS så begynner de begge å hallusinere nokså heftig. Og jeg skal være ærlig.. Store meg syns nå at dette ene rave-partyet bare er funny, men lille meg for sånn 20 år tilbake.. Not that much.
Men, ja.. Bortsett fra at noen nok vil mene at Dumbo er i mørkeste, tristeste og skumleste laget for å være en barnefilm fra 1941, så er dette helt udiskutabelt uansett en meget BRA og tidvis underholdende(!!) tegnefilm. Man blir fôret med den ene sangen etter den andre som bare flakser seg inn i solidaripleksusen din, og som du med urimelig stor sannsynlighet vil komme til å nynne på leeeeeeenge etter at du har sett den ferdig – (“BOM-BOMBOMBOMBOMBOM-BOM!!“).
Selv så har jeg forresten kun sett den norske versjonen av filmen. Og i løpet av det siste året har jeg sett opp igjen flere gamle klassikere som jeg likte som barn, filmer som jeg ikke syns at den norske dubbingen fungerer like godt i dag som jeg følte at den gjorde den gang da. Men når det kommer til Dumbo, ja så syns jeg at de norske stemmene fremdeles funker fjell.
Hvilke filmer syns DU er noe undervurdert en dag i dag??
Dette vil sikkert være nærmest umulig for enkelte der ute å tro, men jeg har faktisk vært teenager en gang i tiden, jeg også. I 2004 var jeg en mildt sagt kvisete tenåring med regulering og hormoner så utagerende at det er et lite mirakel i seg selv at det aldri kom bort noen for å slå meg ned. Dette året ble det dessuten en god del dvd-film på meg, og tja.. Sånn “oss to” imellom – det ble strengt talt ikke så mye annet på meg dette året.. Uansett, i 2004 så jeg for det meste filmer jeg ikke kunne relatere sånn veldig til, men som jeg stort sett digget fordi om. Men det var likevel EN film som klarte å nikke appellerende til gjenkjennelsesfaktoren, SAMTIDIG som den greide å være kul og underholdende (styrte stort sett unna ting som minnet “for mye” om mitt eget liv den gangen) i samme slengen: Terkel i Knipe.
Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.
Men ja, nei. Det er forsåvidt ikke den filmen jeg skal skrive om nå, ei heller oppfølgeren (som foreløpig ikke finnes), men en slags “spin off”. løpet av filmens første par minutter blir vi vitne til det som fort kunne vært noen meget deprimerende bilder hadde det ikke vært for at dette først og fremst er en “fjasete” animasjons-komedie med “noe attåt”. Filmen starter ganske enkelt med litt barnemishandling i Thailand, og JA det er muuuuulig at vi allerede her får servert ei lita referanser til den beryktede “første-filmen”, eller to. Men greit.. Ting skjer!! – ting som dessverre også forekommer i den virkelige verden – og som et resultat av disse tingene skjer det plutselig noen magiske greier med en håndlaget ninja-dukke som nokså kjapt bestemmer seg for å bli sprell levende og gi disse stakkars ungene litt rettferdighet.
Og tro det eller ikke, men det er faktisk ikke kun i Thailand at barn i 2018/19 kan ha det litt tøft nå og da. Det eksisterer nemlig noen av de i Danmark også. Ja, ta lille Asgeir foreksempel. Han har nettopp kommet i puberteten, blir stadig mobbet av den “kuleste” gutten på skolen, og er i tillegg dødsforelsket i ei jente som han er sånn passe overbevisst om å aldri kunne “få”. Syke greier, jeg vet. Og når det ser ut som ting ikke kan bli stort sykere så skjer DET – Asgeir og den lille ninja-dukken fra Thailand møtes!! BAM-BAM-BAAAAAAAA!! Verden er tross alt ikke stort større enn rasshølet til naboen din i etasjen over..
Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.
Hmm, hvor var jeg. Åja, jo. Ninja og Asgeirs veier krysses altså ganske tidlig, og etter litt om og men (fra Asgeir sin side) bestemmer de seg for å hjelpe hverandre. Ninja hjelper Asgeir med å hamle opp med bøllefrø og håpe-stupps forelskelse, og Asgeir hjelper Ninja med å få sin blodhevn mot kyniske menn – både i og utenfor Thailand. Og man kan si mye rart om dette universet. Det er til tider ganske vulgært og grovt, og ting er gjerne veeeeeeeeeeldig satt på spissen, men det er også laget rom for en viss hjertevarme som ikke føler var like sterkt til stede i den stadig nevnte Terkel-filmen fra 2004. Ja, ta vennskapet til Ninja og Asgeir da. Det hele starter litt som et lite tvangsekteskap, men det tar ikke lange stunden før vi aner at disse karakterene faktisk har begynt å bry seg om hverandre med all sin oppriktighet.
Det er særlig én scene nærmere slutten som tok meg “litt på senga”. En sånn passelig koselig sekvens som riktignok blir avbrutt av en helt okei sex-vits etter en liten stund, men som dog klarte å holde seg seriøs og “aww” i et lite minutt. En annen ting jeg har lyst til å nevne er at dette også er en film som er hakket snillere enn sin “forgjenger”. Neida, frykt ikke!: pedo-vitsene, skjellsordene, gladvolden og stereotypene er der fremdeles. Men i motsetning til sin “forgjenger” har Ternet Ninja klart å holde seg “for god til” “å hakke” litt ekstra ned på spesielt en bestemt “gruppe” i samfunnet. #feitedorris #verdenhargåttvidere
Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.
Men greit.. Nå har jeg utsatt det STORE spørsmålet som “alle” sikkert måtte sitte inne med lenge nok: Hvordan er egentlig Ternet Ninja UTEN Aksel Hennie?? Funker Herman Flesvig som hans “arvtager”, eller burde man bare se den på sitt originalspråk i stede? Vel.. Nå har jeg ikke sett den danske versjonen enda, men det føler jeg uansett ikke er særlig relevant i denne sammenhengen fordi.. Jeg var en av de som ble litt skeptisk da jeg fikk vite at Aksel ikke skulle gjenta sin legendariske dubbe-jobb fra 2004. Men da jeg omsider fikk sett det ferdige resultatet i går, ja så ble alle fordommene jeg eventuelt måtte ha gjort til skamme rimelig fort. Spesielt når det kommer til alle de nye karakterene så var det ikke noe “problem” for meg overhodet. Jeg tenkte litt på det når jeg en sjelden gang fikk et lite gjensyn med Onkel Stewart, Arne, eller.. Terkel for den saks skyld. Men alt i alt syns jeg virkelig at Flesvig har gjort en FENOMENAL jobb med å dubbe alle de godt over hundre(?) skikkelsene han faktisk har gitt sin stemme til.
“Oki greit, det er tydeligvis ting du liker med denne filmen, men hva er det som trekker denne filmen ned?” – vet du, det er faktisk et godt spørsmål. I skrivende stund har jeg helt oppriktig ingenting å utsette på den. For da jeg i går slo på denne filmen så jeg ikke ned på mobilen mer enn kanskje bare EN gang, og da var det bare snakk om noen usle sekunder, hvilket som dessverre er blitt meget sjelden i nyere tid. Ternet Ninja finnes ikke kjedelig. Den er morsom, og den er drøy, men samtidig ikke SÅ drøy at jeg “skammer” meg over å le. Den har flere øyeblikk som faktisk er litt hyggelige, uten at det heller blir dratt for langt. Vi blir introdusert for flere gamle, men først og fremst NYE skikkelser det er umulig å ikke bli glad i. Ja, også blir man også denne gangen servert den ene god-låta etter den andre som helt seriøst er nokså fengende, men som dessverre ikke er å finne på Spotify på norsk det denne setningen du nå leser blir skrevet..
Det eneste jeg her og nå klarer å trekke frem som et slags “minus” er at jeg er litt usikker på hvor mye jeg kommer til å huske om en måneds tid. For jeg er altså ikke helt sikker, men jeg tror dessverre at “Ternet Ninja” er en av de filmene som man koser seg MASSE med der og da, men som muligens viskes litt vekk fra hukommelsen, etter et par ukers tid.
Hva syns du om “Ternet Ninja”?? Team Aksel ELLER Team Herman?
Før jeg starter sånn helt på ordentlig med denne filmanmeldelsen som jeg frykter vil komme til å virke pittelitt negativ her og der vil jeg bare få understreke noen viktige poenger. 1. Jeg ELSKER sære og fucked up ting (går for tiden rundt med et Paradise Hotel-mobildeksel, bare for å nevne NOE). 2. Jeg liker Lindsay Lohan. 3. Jeg liker Jamie Lee Curtis.
Bildet tilhører: Walt Disney Productions
Ja, hvis dere bare kan ha det i bakhodet gjennom resten av denne anmeldelsen så hadde det vært supert.
Okei – da starter vi. Jeg har i skrivende stund nettopp sett ferdig Disneys drama/ situasjonskomedie Freaky Friday fra 2003. En film som har et nokså genialt konsept, og mange underholdende, flotte og fine høydepunkter. Veldig grovt fortalt handler den først og fremst om en mor og hennes tenåringsdatter som ikke helt forstår hverandre, noe jeg er sikker på at de aller, aller fleste kan relatere til, one way or another. Som en del barn og foreldre gjerne gjør, ja så krangler også mamma Tess (spilt av Jamie Lee Curtis) og hennes datter Anna (spilt av Lindsay Lohan) så busta FYKER.
Noen vil kanskje si at all denne kranglingen er litt overdrevet, kanskje ikke helt troverdig. Jeg personlig er ikke en av de, for jeg var en av de som VIRKELIG kunne ha noen jevnlige og nokså AGGRESSIVE krangler med mine foreldre da jeg var yngre. Så denne delen av filmen kjøper jeg. Det jeg derimot har litt større utfordringer med å godta er at så og si (nesten) ALLE i denne filmen føles så.. Innmari endimensjonale og teite. Hadde det vært en reality-serie hvor castingbyrået har plukket ute de aller “særeste” de har greid å finne omkring i hele landet, for så å sendt de avgårde til et luksuriøst hotell i Mexico så hadde jeg ikke hatt noen særlig “problemer” med det. Det jeg ikke helt klarer å tro på er at “absolutt alle” i den samme byen er omtrent like.. Spaca.
Men hovedproblemet mitt er vel ikke egentlig det heller, men det faktum at særlig noen av skuespillerne overspiller sine karakterer noen hakk mer enn nødvendig. Hmm.. Og det er nå jeg innser at jeg kaaaanskje burde ha skrevet litt mer om plottet før jeg gikk løs på de litt mer tekniske sidene av filmen. Okei, greit. Kort fortalt: Mor og datter krangler. En asiatisk mamma synes denne kranglingen er så lei å være vitne til at hun gir de noen magiske kaker som gjør at de neste morgen våkner opp i hverandres kropper, og derifra må leve hverandres liv helt til de har blitt bedre til å forstå hvordan den andre egentlig har det.
Bildet tilhører: Walt Disney Productions
Og som nevnt litt tidligere så er jeg i utgangspunktet ganske positiv til denne ideen. Og dette føles litt fælt å skrive, men hovedproblemet mitt med denne filmen er faktisk stort sett Jaimie Lee Curtis. SÅNN!! – da har jeg skrevet det. For greia er at så fort Jaimie Lee ikke skal spille moren i filmen lengre, men datteren, ja så syns jeg rett og slett at mesteparten av det hele føles mer som en litt snodig og ikke-troverdig parodi tatt fra Saturday Night Live, enn noe annet. Mens Lindsay Lohan derimot syns jeg gjør en ganske grei jobb som både mor og datter gjennom så og si hele filmen.
Og IGJEN vil jeg bare få understreke at jeg IKKE har noe i mot Jaime Lee på NOEN PLAN. Jeg DIGGER henne i så og si alle Halloween-filmene hun har spilt i. Hun er så absolutt en flink og dyktig skuespiller!! Meeeeeeeenn.. Akkurat når det kommer til rollen som “sin egen datter” i Freaky Friday.. Ja, så syns jeg altså at det var noe som bare ikke helt funket. Og jeg vet ikke egentlig om det har noe med rolletolkningen hennes å gjøre så veldig egentlig heller, men at dette for meg blir litt som det dilemmaet når gutter skal gjøre “jenteting” vs. når jenter skal gjøre “gutteting”. Den ene tingen er liksom ansett som litt mer “ok” og “troverdig”, enn det andre.
Men ja, sånn bort ifra det så har jeg ikke mer å utsette på filmen. For alt i alt ER dette først og fremst en veldig underholdende glad-film, med noen fine og litt såre øyeblikk nå og da. Og apropos det litt såre. Det er en scene ganske langt uti som fikk meg til å føle og tenke litt ekstra på både ting, men også tang. En liten tale som kanskje er bittelitt klisje, men som er fremført såpass godt av en viss person at det bare var å ta av seg hatten og bøye meg i støvet.
Bildet tilhører: Walt Disney Productions
En annen ting jeg også vil rose Freaky Friday for er soundtracket. Mange av låtene er nemlig låter som allerede i 2003 begynte å dra litt på åra, men som her har fått en ny, og litt mer rocka drakt, HVILKET som med kler denne filmens atmosfære og plott meeeeeget godt.
Så ja. Selv om sånn ca 70 prosent av dette innlegget nå ble fokusert på det jeg personlig anser som noen svakheter, så vil jeg bare nok en gang få understreke at alt i alt så liker jeg sånn egentlig, bak min litt “gretne” “gammelmanns”-fasade, Freaky Friday veldig godt. Dette er i motsetning til SÅ mange andre filmer jeg har sett de siste par årene en perle jeg godt kan tenke meg å se om igjen opptil flere ganger i fremtiden, og i likhet med Vegard Harm så håper også jeg at Lindsay Lohan en dag vil vinne en Oscar. For DET fortjener hun!!
Man skal ikke dømme en bukk etter dens utseende, heter det. Vel, dessverre er det noe i det, og litt dessverre, og litt heldigvis, var ikke jeg smart nok til å skjønne det i en alder av 14, 15, 16, 17, 18 år. For måtte gud tilgi meg, men jeg har brukt SÅ MYE penger på film opp gjennom åra som jeg først og fremst har kjøpt på grunn av dets cover. Og den gang da var det noe med at jo mer vulgært og “utfordrende” et filmcover var, desto mer “verdt det” ville de 69-199 kronene være..
I de siste par ukene er det særlig en film fra den gang da som har tittet opp igjen fra hukommelsen, og klistret seg fast til tankene mine som “et par” sider i et godt brukt voksenblad, nemlig den SVÆRT så politisk ukorrekte dukkefilmen “Disaster” som jeg tror jeg kjøpte på den gamle Mix-kiosken i Oppdal sommerferien 2006, eventuelt engang i 2007. En dukkefilm jeg husker at jeg likte meget godt da jeg SKYHØY på snop og brus fråtset meg gjennom den DEN GANGEN, og som jeg nå de siste par ukene altså har gått rundt og tenkt at “det KUNNE jo vært interessant med en liten reprise”.
Og okei, før vi nå scroller videre til hva den i dag 27 år gamle meg måtte mene kontra det som en gang var en langt mindre sunn, langt mer kvisete (og generelt noe klissete..), og SÅ mindre erfaren 16/17(?)-åring.. – la oss ta en aldri så liten titt på hva som faktisk står skrevet BAK på det “berømmelige” dvd-coveret, og som neppe gjorde det vanskeligere for tenårings-meg å gi denne oransje dvden sitt endelige “JA!!”, den gangen.
Med andre ord.. Dette er en film som lover en HEL DEL! Og som kjent i både land og på strand er det fort gjort å bli sittende fast med møkk langt opp til hengepungen dersom man har lovet mer enn man strengt talt kan holde. Og etter min mening er det nettopp det “Disaster” her har gjort. Okei, nå har jeg ikke sett så veldig mye av “Beavis & Butthead” så den sammenligningen kan jeg ikke analysere for dere i kveld. Det jeg derimot har sett PLENTY FØKKING MØTSJ fra tid til annen er South Park, og vel.. Det er mulig at “Disaster” sparker mer rumpe enn South Park og Team America, men for å si det sånn.. South Park og Team America sparker langt BEDRE og langt HARDERE når de først gidder å sparke rumpe.
Greit.. Kanskje jeg skal prøve å si litt om handlingen også mens jeg er så godt i gang. Kort fortalt: Helt siden de første menneskene penetrerte hverandre som noen kåte og forvirrede FRP-pensjonister på ferie i Gran Canaria har det vært en evig kamp mellom “mannen” og moder jord. I “Disaster” er denne kampen dog blitt fremstilt som en nokså fysisk SLÅSSKAMP mellom klode og ja, mennesket, for bare i åpningsekvensen får vi se en fjellklatrer bli slått halvt ihjel av fjellet han forsøker å bestige. Ah, ja.. Også truer Sean Connery med å banke livskiten ut av oss alle.
Bildet tilhører Scanbox Entertainment
Bildet tilhører Scanbox Entertainment
Dvs. ikke SKUEspilleren Sean Connery, men PLANETOIDEN Sean Connery. En svær stein i verdensrommet som stadig nærmer seg jorden for hver dag som går. Og ja, du gjettet helt riktig, det er selvfølgelig amerikanerne som skal redde oss fra den skjebnesvangerte katastrofen. Og vet dere hva.. Vanligvis holder jeg meg for god til å spoile filmer for dere, men denne filmen her er kind off så “forutsigbar” fra FØRSTE STUND at det neppe er noen som vil bli overrasket over at amerikanerne faktisk klarer å redde oss til slutt også. Og jaggu greier en av (de litt mer kjipe) hovedrollene å true med en oppfølger like før rulleteksten begynner å ru(l)le..
Om “toeren” faktisk ble laget til slutt har jeg ikke giddet å google enda, MEN med tanke på hvor mange enda “dårligere” filmer som faktisk har fått FLERE oppfølgere der ute (*kremt* “MAMMA MIA”-filmen..), ja så ville jeg ihvertfall ikke bli sjokkert om toeren også har blitt laget, og deretter penetrert av SAMTLIGE der ute.
Men greit, NÅ er det på tide at jeg straks begynner å skrike med litt andre toner. For selv om jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å kose meg like mye nå i kveld som jeg gjorde da både filmen, og meg selv, var relativt fersk og nyklekket fra hver våre skapere, ja så er det likevel ikke slik at jeg HATER “Disaster” i 2019. Den har fremdeles noen sekvenser som får meg til å trekke på smilebåndet, dukke-animasjonene er stygge som fy (på en OKEI måte), og SELV OM humoren er like billig og forstyrrende som han ene onkelen til bestevennen din.. Ja, så er faktisk ikke manuset så hakkende gæernt, tatt i betrakning hva filmen faktisk forsøker å være.
Bildet tilhører Scanbox Entertainment
Bildet tilhører Scanbox Entertainment
Og skal jeg nå være 110% (apropoooos: filmen har faktisk KIND OFF en Paradise Hotel-“referanse” i seg, sånn nesten helt mot slutten xD) rettferdig, ja så er det i bunn og grunn ikke filmens skyld at jeg nå sitter her og er litt mer lunken enn hva jeg skulle ønske at jeg var. Og jeg antar at ihvertfall FLESTEPARTEN av dere har hørt om party-spillet “Cards against humanity” nå. Og vel.. Jeg tror denne filmen lett kan sammenlignes med nettopp det. For greia er.. Når jeg nå så denne filmen igjen på nytt, ja så så jeg den alene. Hadde jeg derimot sett den sammen med en god venn, ja så kunne det fort ha vært at jeg hadde endt opp med å gi den en svak terningkast 5, dvs. HVIS jeg fremdeles hadde gitt terningkast på filmer jeg anmelder.
Men ehm, ja. Skal man først og fremst ta og anmelde en film for nettopp hva den prøver å være – i dette tilfelle en meget vulgær dukkefilm fra 2005 med STORE mengder politisk ukorrekt humor, store doser blod (og avføring), og ikke så rent få “kleine” sex-scener som til tider er mer enn bare “litt” pornografiske av seg – ja, så er ikke denne filmen så verst. Problemet er vel egentlig bare at det har kommet så mye bedre “sjokkfilmer” av denne typen i ettertid fra blant andre.. Ja, Sacha Baron Cohen.. Men også, *kremt* skaperne av South Park, både før, men også etter.
PS: Tanken var egentlig at denne anmeldsen skulle vært helt finito nå, men jeg tok akkurat en liten titt på rollelista inne på IMDB og det er faktisk de FAKTISKE medlemmene av Mötley Crüe som har stemmen til de FAKTISKE (eks-)medlemmene av Mötley Crüe (R.I.P), og.. Eli Roth, Isaac C. Singleton Jr., Jim Cummings og Glenn Morshower står også på lista, så hvis det skulle være noen fans av disse der ute, så.. Ja, så er kanskje en liten katastrofe-date kanskje ikke det mest katastrofale dere kan gjøre i helgen likevel.
