11 ting du kan si om korona, men ikke om kjæresten!

Hva går egentlig helt fint å si om korona, men IKKE om kjæresten? 😅

(Vil for øvrig få benytte anledningen til å beklage meg ovenfor Kari Jaquesson som til evig tid vil benekte at denne videoen faktisk finnes, og sist til Charter-Svein som tenker at denne videoen er nok veldig reel, men at jeg har dratt det hele for langt…)

Håper du likte videoen, og dersom du vil dele den videre hadde jeg satt SYKT stor pris på det <3

Kommer du på andre gøyale setninger? 😊

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Jenter som kommer, og?… (reagerer til gamle blogginnlegg)

Den bloggen du sitter og leser på nå ble ikke akkurat opprettet i går.

11 år har det gått siden mitt aller første innlegg så nattens lys, og siden den gang har det blitt skrevet og gjort en hel del forskjellig, for å si det med en klype forsiktighet!

Mye av det som har vært er jeg veldig, veldig STOLT av. 😇 Men noe av det.. not so much! 🤯 Og det er særlig de litt mer “uheldige” uttalelsene, samt bildene jeg tatt et aldri så lite tilbakeblikk på nå i min siste (men forhåpentligvis ikke siste!) video hvor jeg går gjennom noe av det som ble postet fra perioden 2010-2012.

Noen som husker da jeg hadde for uvane å provosere de “dumme jentene” som den gang lå på topplisten? Eller den gangen jeg ikke klippet neglene mine på et halvt år? Eller… eks antall strengt talt ikke særlige morsomme vitser på bekostning av Hannah Montana?… Oh, its all there ⇓

Stay goregeous!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Nattens bortkomne får!

I natt lå jeg på ny i en synkgjørme av frustrasjon og uro.

En liten stund før jeg la meg hadde jeg en samtale med ei veldig god venninne av meg som dreiet seg rundt.. en ikke fult så god venn.

Jeg nevnte i denne samtalen noen av de tingene som har plaget meg mest med denne personen, før jeg så skiftet kurs i samtalen. Men da jeg hadde lagt meg kom dette temaet atter en gang på ny, og da jeg først hadde begynt å grave frem litt gammel dritt, ja så kom det brått kjørende en hel snøfreser som bare spylet meg ned og fast til sengen i stadig enda mer skitt.

På et tidspunkt lå jeg og vurderte om jeg bare skulle prøve å stå opp igjen, og heller prøve å legge meg på nytt litt senere. Men jeg ble liggende.

Etter at det var gått enda litt mer tid kom jeg på det med alle sauene. Tidligere har jeg bare sluttet å telle fordi jeg i utgangspunktet ikke har hatt helt troa. Men i natt skulle jeg virkelig gå inn for å bare telle, og telle, helt til jeg….

Så jeg begynte å telle. 1.. 2.. 3.. så langt veldig greit. Men etter at jeg hadde kommet opp i de tresifrede tallene kjente jeg at jeg måtte konse mer og mer. “To hundre og søtten… to hundre og atten… to hundre og nitten”.

På et tidspunkt kom jeg helt ut av det. Jeg hadde mest sannsynlig stoppet opp av en eller annen grunn – kanskje jeg hadde duppet av en liten stund – forså å glemme hvor langt jeg var kommet da jeg omsider klarte å minne meg på det igjen.

Men i bunn og grunn så er det ikke så viktig om jeg kom til 270, 353, eller 1001. Takket være at jeg tvang meg selv til å konsentrere meg om denne tellinga så klarte hodet til en viss grad å slappe mer av enn det det gjorde da jeg lå der og sloss på alle de mer opprivende tankene og følelsene.

Fremdeles skulle det ta en stund til før jeg fikk sovet noe særlig. Men etter alle disse “sauene” merket jeg altså en vesentlig forskjell når det kommer til all den psykiske torturen.

Kjenner jeg meg selv rett vil det nok ta en stund før jeg kommer på å gjøre dette igjen ved en neste anledning. For når man først blir grepet av alt mørket, ja så er det “gjerne” ikke så lett å verken se, eller huske helt klart alt det som vanligvis er så lett å nå frem til “i lyset”.

Stay goregeous! 💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Facebook, Insta og perhaaaps Apple… OMAGADDD!!!!

Hvem hadde jeg vært uten sosiale medier? Hvor hadde jeg levd uten sosiale medier? Uten smarttelefoner, og alt jeg daglig omgir meg med fra den så store, tekniske skattekista.

Ja se DET mine kjære venner er spørsmål vi kan dykke videre ned i ved en senere anledning!! 🤪

Her og nå nøyer jeg heller med å lufte noen små frustrasjoner vedrørende Facebook og Instagram. I går hadde ene bestevenninna mi bursdag, og siden jeg har tradisjon med å være den første som poster en gratulasjon på hennes wall – ja så hadde jeg ikke tenkt at heller 2021 skulle bli det året hvor denne straiken gikk opp i røyk.

Ved midnattstider satt jeg klar til å poste en liten tegning jeg hadde tegnet på mobilen (i fattigmanns “Paint”!!), samt en liten skriftlig gratulasjon. «Publiser!». “Men hva er dette?.. Hvorfor ble den postet dobbelt? Jaja, får slette den ene da..”.

Den ene utgaven er slettet. Jeg refresher siden. Viser seg at begge er borte. Legger så ut på nytt. Nøyaktig det samme skjer. Damniiiiit!!

Til slutt skrur jeg på pcen. Prøver så lykken derifra i stede. Nøyaktig det samme skjer igjen, ISH. Dvs. fra pc er det ingen siamesiske kloner som ønsker å vise seg frem. Men det siste forsøket fra pcen utgir seg likevel for å være nettopp det inne på min Iphone. Altså en “klone”.

“Jaja, da er det trolig “bare” mobilen min som er fucket da…”, tenkte jeg i dag, halvannet døgn senere. Så jeg sikkerhetskopierte alt mulig av innstillinger og filer, og slettet så deretter alt av innhold på telefonen, og lot den så legge inn sammen igjen på nytt. Det kunne jo være at den bare trengte “en ny start”…. Men nope.

Da denne resett-prosessen omsider ble ferdig viste det seg at de siamesiske klonene på Facebook fortsatt er en greie, både på min egen vegg, men også andres. Ikke alle innlegg forresten, først og fremst det aller siste.

Og ikke nok med det. For når jeg er inne på enkelte grupper, og jeg forsøker å klikke meg inn på noen av “forfatterne” sine profiler, ja så får jeg opp en feilmelding og jeg må derifra bare krysse ut og åpne Facebook på nytt for å i hele tatt kunne bruke appen videre.

ALT I ALT bare bagateller. Jeg får fortsatt i aller høyeste grad brukt Facebook på mobilen, men vi kommer likevel ikke unna det faktum at jeg finner dette pittelitt frustrerende – og jeg håper at dette blir fikset sporens striks.

Og. En. Siste. Ting.
Nå er det visst ikke lengre noe poeng i å bruke hashtags på reels (vertikale 30 sekunder-videoer) som man legger ut på Instagram. Man kan fint legge de inn, men de virker ikke. Verken hos meg selv, eller hos andre (trust me babies – jeg har gjort min research). Arghhhhhh!! 😝😝

Det er liiiiiike før jeg kjøper mine egne baller på Finn nå og spiser de med det ene munnbindet Charter-Svein brente her forleden, fordi jeg føler det gir like mye mening som… ja, alt jeg har skriblet ned om nå… 😅

Stay goregeous!!!!!!!!!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Den store asperger-testen!

For snart 15 år siden fikk jeg etter en del runder hos BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk) vite at jeg har asperger syndrom (en mild form for autisme).

MYE har forandret seg siden da. Flere av symptomene har blitt “svakere”, og nå har jeg rett og slett gått inn for å sjekke hva en noe mindre omfattende nett-test sier om hvor vidt jeg har asperger, eller ikke.. 😳

Flere som har “testet seg”? 😀

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Lysglimtet som forsvant (om flytting, lydsensitivitet og asperger/autisme)

Jeg har brukt denne beskrivelsen før, og den finnes ikke original, men likevel – livet er som en berg- og dalbane. Følelsene mine, tankene mine. Ja, hele freakshowet. Det swinger seg i stein og roll.

For noen dager siden ble det lagt ut en egenleilighet til leie på Facebook som raskt lokket til seg min interesse. En noe mindre leilighet enn sokkelen jeg nå snart har bodd i på niende året, men av hva jeg har fått inntrykket av – ikke i nærheten av så kald på vinteren, og enda bedre, langt i fra så lytt!!

Som nevnt (til det kjedsommelige) er det det siste jeg har vært mest plaget med de årene jeg har bodd her. Naboene mine er nokså allrighte og greie folk som ikke fester noe særlig ofte, og det skjer så og si “aldri” noe her i nabolaget. Rett og slett fredelig og rolig for det aller meste.

Likevel er det som det er når man har asperger syndrom og har valgt å bo i en sokkel som er såpass gammel som fra 70-tallet – alle lydene som litt småhøy musikk, tapping av vann, gåing, prating, snøfresing, klipping av gress.. Lyder som andre folk utenfor autismespekteret lettere klarer å sortere ut som bakgrunnslyder, kan for en med innen spekteret bli et veldig utmattende og tøft helvete.

Lenge har jeg tenkt at det bare er jeg som må “skjerpe meg”. Men med årene har jeg sett en rekke videoer, og lest et og annet annet innlegg, både faglig, men også fra andre mennesker som selv har asperger. Og jeg har etter hvert skjønt at disse plagene gjør meg veldig normal mtp den diagnosen jeg altså har.

Og trolig vil jeg, så lenge jeg har hørselen i behold, streve med dette resten av livet, til en viss grad. Og selvfølgelig, du kan alltids tenke at jeg bare må ta meg sammen. Men ville du bedt en du visste har adhd om å roe seg ned? Ville du bedt en med kronisk utmattelsessyndrom om å ikke “være så forbanna treg”? Tenkte meg det.

i utgangspunktet var jeg mest positiv da jeg kom over denne annonsen for en leilighet som ikke hører til et annet hus, hvor man ikke bor vegg i vegg, eller i mitt tilfelle tak til gulv med andre mennesker. Men så hang jeg meg litt opp i det med plassen, samt at jeg var litt redd for at jeg kanskje ikke har spart nok på flyttekontoen mtp depositum, flyttebil, utvask + husleie til han jeg leier hos nå hvis han ikke klarer å finne en annen overtager innen 3 måneder.

Såååå jeg gikk fra å først være mest positiv, til å så “legge det fra meg”, til å senere innse at jeg faktisk ville fått plass til de tingene jeg eier likevel. Og angående depositum er det jo “bare” å spørre fordi.. Herregud. Men igjen.. “Gøy med asperger”!!

Bedre sent enn aldri, men dog..

Startet gårdagen med å sende en melding på Facebook til ene bestevenninna mi om at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta kontakt med utleier, til å faktisk TA KONTAKT med utleier 3-4 timer senere, og deretter hype meg veldig opp, bli veldig glad og optimistisk, for så å falle mer og mer i kjelleren av usikkerhet og pessimisme desto flere timer som gikk og jeg fremdeles ikke hadde fått noe svar.

Til slutt fikk jeg en melding fra utleier om at depositum ligger på månedsleie x2, altså hadde jeg spart meeeeer enn nok på “Flyttekontoen”, men dessverre.. Leiligheten var mest sannsynlig allerede utleid. Dog ikke helt sikkert da, men nå… ca. 12 timer senere er annonsen tatt ned og jeg antar at leiligheten nå har gått til den som tok kontakt før meg.

Så i dag har jeg rett og slett vært litt skuffet og frustrert ene og alene på meg selv. Jeg var tilfeldigvis på Facebook så og si det minuttet annonsen ble lagt ut!! Hadde jeg bare ikke brukt 2-3 dager på å tørre å ta kontakt så hadde livet mitt trolig vært ganske annerledes til det bedre fra og med mai en gang.

Eh, jaja.. Hvis jeg skal dra noe positivt ut av det, for det syns jeg er viktig så langt det lar seg gjøre (og det lar seg stort sett ALLTID gjøre 🙂), så blir det trolig lettere å ta kontakt raskere neste gang en lignende anledning skulle by seg frem. Har hatt så lyst til å finne meg et annet sted i så mange år nå, og dette var første gangen jeg turte å til omsider kontakt. Det er fremskritt det!

Jeg er i det minste stolt over at jeg jeg gjorde det, selv om det denne gangen kom litt for sent. Igjen en ting noen av dere nå sikkert tenker; “men kan det være så vanskelig?” Og ja. For det så mange gjerne tar for gitt og ser på som en største selvfølge kan for mange med en eller annen form for autisme oppleves som det største mareritt.

Stay goregeous! 👽

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

SNØBADING!!

I Oppdal er det ikke akkurat mangel på snø, is og generelt følelse av VINTER, selv om kalenderen prøver å fortelle at “nå er det vår”.

I dag har jeg trådd litt ekstra ut av komfortsonen og unnet meg et aldri så lite SNØØØØBAAAAD!! 🥶🥶🥶🥶

Flere som har lekt i snøen i det siste? 😁

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

En gåte på en måte!

Påsken er straks over for i år, men det hindrer ikke meg fra å komme med en aldri så liten påskenøtt til dere.

Spent på om noen klarer å “knekke den”!! 😊

Skjønte dere hva jeg vil frem til? 😃

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Wonder Woman 1984 (2020)

Dette innlegget skal ikke handle om Marvel VS. DC, men la meg likevel få skrive ned noen setninger om hvor komplekse mine følelser ovenfor disse to superhelt-universene er.

Når det kommer til hvem som har produsert de kuleste filmene de siste 15 årene vinner Marvel overlegent. Av nyere DC-filmer kan jeg bare komme på to jeg har likt mer enn helt “meh”: «Birds of Prey» (2020) (selv om den var nokså nær middelmådigheten den og), og «Wonder Woman» (2017).

Skal vi dog fokusere på hvem som har de råeste figurene og skikkelsene: DC!! – “bare” Harley Quinn alene gjør at DC vinner denne kampen i mitt hjerte any second of the year. Ja også syns jeg jo at prinsesse Diana av Themycira aka. Wonder Woman er forbanna rå hun og.

Ja jo, DC har helt klart noen balleknusende kvinneskikkelser der ute. Ok, på tide å gripe tak i den filmanmeldelsen dere klikket dere inn på i utgangspunktet.

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

1984 på avveie!

Da jeg så den “første” «Wonder Woman»-filmen befant jeg meg i en aldri så liten ekstase. Dette var den beste filmen jeg har sett fra DC på en årrekke etter den ene skuffelsen etter den andre. Jeg virkelig elsket det den hadde å tilby, og selv om jeg er ekstra svak for filmer med sterke, kvinnelige hovedroller, så tror jeg likevel at hvis Wonder Woman hadde vært en mann, ja så hadde jeg fortsatt digget «Wonder (Wo)man» anno 2017.

Men så kom den litt skumle oppfølgeren «Wonder Woman 1984». Har den klart å overføre suksessen etter den forrige? Er det til og med mulig at dette er en av de toer-filmene som er bedre enn originalen (ref. «Empire Strikes Back», «Harry Potter and the Champer of Secrets», «The Conjuring 2» og «The Dark Knight»)? Ellllller hadde den falt litt i samme grøft som de fleste toere der ute?

Da jeg for en tid tilbake så de første bildene og teaserne for denne filmen tenkte jeg at dette ville være en supernostalgisk film som ville gjøre mye av det samme riktige som Netflixs suksesserie “Stranger Things”. Jeg mener HALLO, filmen foregår i 1984, og den har til og med 1984 i tittelen. Dette bare MÅ være drømmefilmen for alle superhelt-entusiaster som attpå til har en stor bankende boner for 80-tallet? Am I right. Njaaaish… 😅

Filmen har absolutt et og annet vink til den gang da. Credit-teksten i åpningen (og mot slutten forsåvidt) “glitcher” på en sånn måte at det er klin umulig å ikke tenke tilbake til de gode, gamle VHS-kassettene. Og bare i løpet av den første timen har en av de mest sentrale kvinne-karakterene, Barbara Minerva (spilt av Kristen Wiig), skiftet seg gjennom hele kles-katalogen til både Levi, Gucci, Tommy Hilfinger, og gudene vet ikke hva, av det som var å “in” på den tiden. Likevel, det hele føles noe halvhjertet, og det er fult innafor å spørre seg: hvorfor foregår denne filmen egentlig i 1984?..

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

En ting som kunne vært gjort annerledes her er musikken. Nå skal jeg utale meg litt forsiktig da det tross alt er Hans Zimmer som er komponisten, men.. Soundtracket føles OG ER stort sett veldig moderne. Den kler rett og slett ikke det nostalgiske inntrykket filmen kvartvis prøver å gi. Det er på ingen måte noe dårlig musikk som er blitt komponert av Zimmer heller denne gangen, tvert imot! Men den føles på ingen måte så retro som den burde vært når filmen tross alt bærer den tittelen som den faktisk den gjør.

Du vet.. Du har forberedt tidenes fastfood-kveld til en rekke B-filmer med den litt harrye bestevennen din. Og så har bestevennen fått det for seg at dere skal drikke den fineste kvalitetsvinen som finnes til denne kvelden. Litt den følelsen.

ALLE SKAL FÅ… men kan dette gå?

Vi har alle vært der, de fleste av oss svaier fremdeles innom tanken minst én gang i uken: “Akk og ved om jeg bare var en helt annen. Om jeg bare var mer som Fredrik. Han har DEN råkule og elegante drømmedama i a Jeanett. En god del flere abonnenter på youtube enn meg. Og for ikke å snakke om den utømmelige energien, og KARISMAEN!”.

Men Fredrik har sitt å stri med han også SELV OM han får mer kjærlighet, oppmerksomhet og respekt i sosiale media enn det jeg gjør, og generelt har oppnådd en rekke ting jeg trolig bare kan drømme om.

Og nettopp disse tingene handler mye av «Wonder Woman 84» om. Tidvis så lykkes filmen med å spille på mine følelser her. Særlig i starten hvor vi blir presentert for en middelaldrende kvinne (Barbara Minerva) som mildt sagt føler seg usynlig, usett og glemt av så og si alle andre enn en og annen venn hun har ute på gata. Men da filmen nærmer seg slutten kjenner jeg at jeg bryr meg mindre og mindre om hva som måtte bli hennes skjebne.

Det er fortsatt noe i uttrykket “jo flere pornostars, jo mer får den faktiske vaskehjelpen å vaske opp etter opptak“. For Barbara er på ingen måte den eneste. Hun får litt ekstra rampelys i starten. Men så blir fokuset på at ALLE ØNSKER SEG NOE ANNET så generelt og upersonlig som man få det at heller ikke her klarer filmen å være den sjelsettende opplevelsen den fort KUNNE blitt.

Mer meh, enn wonder denne gangen.

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

Det er synd å si det, men «Wonder Woman 84» klarte altså ikke å tilfredsstille meg på samme vis som «Wonder Woman» fra 2017 gjorde.

Den har mye kult ved seg. Når Wonder Woman først kicker ass så er det tøft å se på. Gal Gadot gjør en eksepsjonelt god jobb i rollen sin først som sist. Musikken til Hans Zimmer er som alltid umenneskelig helt rå. Og filmen har også et og annet “aww”-øyeblikk som fikk meg til å føle litt medmenneskelig igjen, i tillegg til et og annet humoristisk gullkorn.

Alt i alt har denne filmen alle de riktige ingrediensene for en potensiell suksess. Men dessverre så er disse ingrediensene blitt blandet litt rotete og upersonlig sammen denne gangen. Og enkelte av ingrediensene har man dessverre vært litt for sparsommelig med.

Foto tilhører DC Films/ Warner Bros. Pictures

«Wonder Woman 1984» er på ingen måte en dårlig pizza. Men den er laget av noen som ikke helt ser ut til å ha bestemt seg for hva slags pizza man ville servere da man sto på kjøkkenet. Jeg kan greit spise denne pizzaen igjen, men bare for å sette en ekstra understrek under poenget mitt – den forrige pizzaen smakte BEDRE!!

Jeg gir «Wonder Woman 1984» 6 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Narkohandel på Vestlandet?

I dag har jeg igjen lyst til å vise frem bestevenninna mi Lillian!!

I likhet med meg selv har også hun studert mediefag en gang i tiden, og da hun for noen år tilbake gikk på Vågen VGS ble det til at hun sammen med div klassekamerater laget en rekke.. litt merkelige videoer.

Noen av disse har hun lagt ut på sin egen youtube-kanal som jeg har tatt meg friheten til å snoke litt ekstra i nå, i form av det som tro det eller ei er MIN ALLER FØRSTE REACT-VIDEO!! 😲😲

PSST!!: Jeg vil på forhånd advare om litt sensitive tema da tvilsom “narkohandel”, frekt sjokoladetyveri, og plagsomme pekefingre er bare noe av det som står på programmet.

Med andre ord – jeg har fremdeles ikke lyktes i å produsere verdens første youtube-video som ALLE kan like like godt uten å føle seg hysterisk krenket eller dødelig bored.. 😘

Stay goregeous! 😁

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos