DJ Jesus og de FORDØMTE julesangene!

Juletradisjoner er åpenbart veldig magiske for ganske mange der ute. Og selv om jeg liker å kunne by på en og annen godt innpakket twist i ny og ne, ja så innser jeg jo at det ikke er så lurt å bytte ut alt innhold fullstendig. Så derfor skal jeg også i år komme med et ikke utelukkende positivt innstilt innlegg med tanke på denne urgamle høytiden vi alle er TVUNGET til å ta et eller annet standpunkt til. Så alle juleelskere der ute – dere er herved advart.

For et par timer siden døyvet jeg meg gjennom dagens dose med Morgenshowet på Radio NRJ, og jeg husker ikke helt om det var fra gårsdagens, eller dagens sending (jeg hører kun radio på podcast), men ihvertfall så skulle det kjøres quiz hvor samtlige norske, kjente og “kjære” julesanger ble spilt. Og når de på et eller annet tidspunkt ble stoppet så skulle de andre si de neste linjene for å vise hvor godt de kjenner til teksten.

Og altså.. Det er fremdeles noe med særlig disse norske julesangene jeg ikke helt digger. For når jeg hører de får jeg en bittersøt smak i munnen. Jeg KAN finne det litt kose-nostalgisk (nå og da). Men jeg merker også et lite snev av “hat”. Og mens jeg sto ved oppvask-benken og reflekterte over dette kom jeg omsider frem til hvorfor. Det var jo særlig disse sangene som ble spilt av år etter år etter år i gymsalen på barneskolen når det nærmet seg juleferie. Det var disse sangene vi barna ikke hadde noe annet valg enn å synge med på HVERT år av noen i overkant konservative og trangsynte lærere, som gjerne var kvinner godt plantet opp i årene.

Og det var også disse låtene som ble spilt av på juletrefestene familien min tvang meg med på i en årrekke, hvor det særlig de siste par årene stort sett bare var barn til stede som ikke akkurat lengre var på min egen alder. Ja, også var det støkk av gamlinger. Eventuelt unge voksne som oppførte seg og virket “litt” eldre, mer konservative, trøtte og kjedelige enn de strengt talt hadde “trengt” å være. Ja og selvfølgelig.. De kleineste av dem alle. Alle de godt inntørkede rosinene som trodde selv de var så “hippe” og kule, men som ABSOLUTT ikke var i nærheten en gang.

Så der var med andre ord det julemysteriet løst. Hvis noen har lurt på hva jeg i dag føler og mener om disse norske såkalte klassikerne så vet dere det nå, og hvorfor. Hmm, ja så kan jeg også helt avslutningsvis legge til at det attpåtil har litt å si at jeg syns et eks antall av disse sangene er temmelig utdaterte. Og ja, igjen – tradisjon!!.. Men for meg er det ingen gang i at noe skal være tradisjon kun for tradisjonens skyld, med mindre man er SYKELIG glad i rosiner som er så inntørket at de ikke lengre er rosiner en gang. Og akkurat DER er altså ikke jeg.

Ja, også er forsåvidt ikke jeg og han dærre Jesus med familie helt på talefot fremdeles, heller.. Eller, litt som han andre fyren så er det ikke først og fremst HAN jeg har så mye “imot”, men samtlige av de GÆRNE tilhengerne hans 😅😱

Liker DU de norske julelåtene?

Aylar Von Kuklinski

Fullstendig kaos med sosiale medier:
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kompakt “låst” til egne tanker!

Dere vet når hodet er så okkupert av tanker om alt mulig rart at man brått blir sittende og gjøre absolutt ingenting? Jeg er (igjen) stuck på den måten nå. Jeg har simpelthen så mye som opptar tankegangene at hjernen nå ikke helt fikser å sende signal til resten av kroppen om å, vel.. Faktisk GJØRE noe. Det er som når man har hatt tidenes fest, og man ikke har noen oppvaskmaskin, men derimot verdens største oppvask som bare ligger og venter på deg. Vel, ikke heeeelt sånn da, men jeg går utifra at dere likevel skjønner hva jeg mener ish?

Jeg skulle jo egentlig være produktiv i kveld jeg. Og på sett og vis har jeg jo vært det til en viss grad for en liten stund siden, men.. Greia er at jeg NÅ har en evig diskusjon med meg selv om jeg skal kjøpe meg et lite lommekamera som jeg lett kan ha med meg “overalt” – et kamera som tar enda penere og bedre bilder enn det mobilen er i stand til å gjøre, som skal fungere som en erstatter for telefonen når det kommer til Instagram.

For når sant skal sies har jeg skapt meg en liten greie oppi hodet som går ut på at jeg ikke er like komfortabel med å ta frem speilrefleksen “overalt” på samme måte som jeg altså føler at jeg kan med et litt mindre og mer “anonymt” kamera. Men når sant skal sies så VET jeg at dette er bare tull, og jeg håper jeg klarer å forhindre meg selv i å kjøpe et nytt, lite lommekamera kun fordi tankene mine er fokusert litt feil akkurat nå. For helt ærlig – hvis f.eks noen faktisk skulle ha problemmer med å se meg ta bilder diverse steder med det litt “store” speilreflekskameraet er det jo DE først og fremst som er mongo og ikke jeg..

Ja, også har jeg i tillegg sittet og tenkt på å ta meg en tur ut. Men.. I de siste ukene har det vært flere minusgrader og masse ren, fin snø – overalt. Mens i dag har det plutselig blitt 8 VARMEGRADER, mesteparten av snøen har smeltet, det er altså mye vann rundt omkring nå og attpå til så BLÅSER DET!!.. Som igjen vil bety at jeg mest sannsynlig vil risikere å bli våt om jeg går ut nå. Så igjen – jeg vet ikke helt hva jeg skal ta for meg!! 😳

Men ellers går det helt greit altså. Hadde verdens hyggeligste video-samtale med ei venninne igjen i går, og det er fremdeles noe jeg føler at jeg “lever” litt på, for å si det sånn ^^

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Den reflekterende gåte

Foto: pixabay

Min tilstedeværelse har vært lengre enn Jesus Krist, og i likhet med hans far har også jeg blitt klandret for mye av verdens stygt og trist. Opp gjennom tidene har jeg beklageligvis tatt en del liv, men jeg har også bidratt til å forhindre at et og annet har gått tapt.

Mest sannsynlig har du meg der du bor, ja opptil flere steder faktisk. Jeg finnes i svært mange former, og du kan godt si at jeg har eksistert siden før jeg ble skapt. Jeg bidrar til å hjelpe ekstremt mange av dere med å komme seg ut om morgenen, samtidig bidrar jeg også til at enkelte nekter plent å forlate husets fire vegger over hode.

Men stort sett foretrekker jeg å bare være snill og grei, men igjen – stakkars deg om du en dag skulle knuse meg i tusen biter. For da vil min død reflekteres over til ditt hell og lykke, ja som oftest over flere år – har jeg så ofte fått høre og blitt fortalt.

Hvem er jeg?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Økonomien har sjeldent sett flere lys!

I går følte jeg for å skrive om litt mørke og plagsomme tanker og følelser, i dag føler jeg derimot for å kunne fokusere litt lysere igjen, ironisk nok, siden det jeg har tenkt til å skrive om nå strengt talt er så sort at det har BLACK som sitt fornavn.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Jeg snakker selvfølgelig om Black Friday, eller.. Black MONTH som det snart må døpes om til. I tidligere år har jeg vært ganske “svak” for det jeg har blitt tilbudt. I fjor f.eks brukte jeg ca. 2000 kroner på til sammen åtte digitale spill. (skal forresten sies at dette var åtte spill jeg nok hadde kjøpt før eller siden uansett, samt at jeg faktisk nesten sparte samme sum som jeg hadde brukt) I år har jeg nøyd meg med å kjøpe Days Gone til litt over 200 kroner, og det er det.

Det er forøvrig et par andre tilbud jeg har tenkt på å slå til på også, men enn så lenge har jeg greid å la være. Litt fordi jeg føler jeg har nok nå. Men mest fordi jeg gjerne vil ha litt ekstra penger til overs til å f.eks ta meg en bytur igjen om ikke så alt for lenge, eventuelt at jeg kan betale noen for å lage en ny bloggheader eller noe slikt igjen snart.

Det er igrunn litt rart å tenke på hvor mye enkelte ting har forandret seg. Før var jeg jo nærmest det jeg vil kalle for en shopoholiker. Jeg kjøpte månedlig minst 8-10 filmer på dvd/ blu ray. Nå kjøper jeg kanskje 1 eller 2 filmer i måneden, og da er det ALLTID digitalt. Ja, for ikke å snakke om alle t-skjortene, og alt det andre jeg gladelig brukte penger på stadig støtt i tillegg.

Men nå.. Niks, jeg trenger ikke mer. Ikke går jeg rundt og ØNSKER meg noe særlig heller. Annet enn nye og spennende reiser og opplevelser sammen med gode venner, eller folk som har et potensiale til å joine vennekretsen min etter en stund.

HEEEEY!! Jeg så kom akkurat over et svimlende tilbud inne på Cdon nå. I disse dager kan man altså bestille seg en tur til verdensrommet for KUN 2259000 kroner, det er 10% billigere det enn hva det ellers ville kostet. Hmmmm..

Fortsettelse forfølger!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Er det slik resten av livet mitt skal være?

Det er ikke akkurat breaking news det som jeg kommer med nå, men vi nærmer oss nok en gang jul og nyttår. Snart er det igjen dags for å gå inn i et helt nytt år, se litt tilbake på de siste 365 dagene som har gått, kanskje sette seg noen nye mål og forsetter, ta i mot litt nyttårsgratulasjoner fra fjernt og nært, muligens gå ut og se på rakettene som enkelte av en eller annen grunn fremdeles på død og liv skal skyte opp, også videre.. Og før vi vet ordet av det har vi rasket oss gjennom både påske, Halloween, Black Friday, og heeeele sulamitten enda en gang, og vipps så.. Ja. Så er vi her en gang til. Antageligvis.

Det er snart gått et år siden jeg gikk alene rundt i Oppdal sentrum og følte meg rett og slett litt trist og nedfor. Jeg var simpelthen ikke fornøyd med meg selv da jeg følte at jeg mer eller mindre hadde sløst bort mesteparten av året på “ubetydelig tull”. Jeg hadde ikke fått truffet NOEN av de vennene jeg har utenfor Oppdal fordi jeg rett og slett heller hadde prioritert helt andre ting. Ikke var jeg så veldig fornøyd med det jeg hadde prestert å legge ut i sosiale media heller. Jeg hadde mer eller mindre stort sett hatt et temmelig rolig, safed og kjedelig år. Og en periode tok jeg meg selv stadig oftere i å tenke; er det SLIK resten av livet mitt skal være??

Heldigvis skulle ting snu seg relativt kjapt. Allerede i mars fikk jeg samlet til meg nok mot til å reise ned til Bergen, det til tross for at jeg denne gangen ikke hadde noen som helst garanti for at jeg kom til å treffe noen der nede jeg kunne tilbringe tid med av venner og bekjente. På bussen ned dit visste jeg ikke om jeg fikk med meg noen til å hjelpe meg med å finne frem til riktig buss på vei hjem igjen – en frykt som i altfor stor grad har holdt meg som gissel i min egen hjembygd i alt for mange år. Frykten for å ikke finne frem. Frykten for å ikke takle og greie det ukjente og det uforutsigbare.

MEN som ihvertfall samtlige av dere nå vet – det hele gikk riktig så fint! Ja faktisk så fint gikk det at jeg på høsten igjen tok meg en ny tur. Denne gangen til Oslo. Store, skumle, kaotiske Oslo. Oslo S. Oslo sentrum. Oslo-alt-jeg-noen-gang-har-ønsket-meg-men-samtidig-også-fryktet Oslo. Nok en gang hadde jeg igjen ikke en særlig stor garanti for at jeg ikke ville ende opp “alene” på turen. Jeg hadde nærmest bestilt reisen dagen før jeg dro, så jeg kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa for de aller fleste jeg kjenner og/eller vet om der.

Og ikke nok med det. Denne gangen skulle jeg ikke sove alene på noe hotell, NIKS, når jeg først var så godt i gang med å dytte meg mot det store skumle, ja så klinte jeg gjerne til med å leie en seng på en sovesal hvor det potensielt kunne hende at det også ville være syv andre vilt ukjente mennesker, noe som også ble tilfelle siste natta.

Ja kort fortalt så har jeg virkelig fått utfordret meg og utredet en hel del mer forskjellig nå i 2019 enn hva jeg gjorde i 2018. Det går nesten ikke an å sammenligne lengre, SÅ forskjellige føler jeg at de to siste årene mine har vært. Men likevel sitter jeg her igjen nå og kjenner på flere av de samme triste, litt ensomme, og ikke helt fornøyde følelsene som i fjor. Og nok en gang sitter jeg og tenker – er det slik resten av livet mitt skal være?

Stay goregeous! <3

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Den “store” skala-dagen!

Hvis jeg skal rangere dagen i dag på den berømmelige 1-10 skalaen, ja hvor skal jeg egentlig plassere den da?

Dagen begynte med at jeg bestemte meg for å stå opp halvannen time etter at alarmen ringte 9 blank. Når jeg omsider hadde orket meg opp fra senga var det i grunnen bare å sette i gang det lille morgenritualet mitt, dvs. ta oppvasken mens jeg nyter en deilig Iskaffe og SELVFØLGELIG – dagens lille podcast fra Radio NRJ.

Så fort jeg var ferdig med det rakk jeg igrunn ikke noe mer enn en kjapp dusj av både (for)hud, hår og tenner, samt tannkjøttet før jeg så måtte kaste meg ut for å rekke tiårets aller siste time hos terapeuten.

Og nei, jeg spiste altså ikke før jeg dro ut i dag heller. Dette er fremdeles noe jeg sliter med å “få til”, og jada.. Jeg HØRER hva dere tenker, men FOR MEG er det faktisk lettere tenkt enn gjort. Men uansett.. Når alt kommer til stykket så føler jeg at timen gikk ganske greit til tross for litt lavt blodsukker. Jeg fikk fortalt basically alt som var verdt å nevne rundt Oslo-turen for noen uker tilbake, og så valgte jeg også å si litt om da jeg intervjuet Attack of the Killer Kast-guttene under Ramaskrik festivalen i oktober. Ja, så kan jeg i tillegg til det igjen nevne at jeg fikk litt skryt mot slutten av dagens timen for alt det jeg har oppnådd dette året, og for å sitere meg selv: “jeg har faktisk ikke gjort SÅ mye nytt og forskjellig siden da jeg gikk på skolen”. Med andre ord – 2019 har VIRKELIG vært et greit år for meg, stort sett.

Mhmm, ja så er det ikke så mye mer å si om den saken egentlig. Etter at terapi-timen var over rasket jeg meg bort til Vekst for å hente ei dyne og en pute jeg leverte til vask for noen dager siden. Dog fikk jeg ikke betalt når jeg var der da kassa var tom for kvitteringspapir. Ikke det at jeg trrrrrrenger kvittering, men av en eller annen grunn gikk det ikke an å betale uten at det var papir i maskina, og de få som fremdeles var på jobb der og da visste ikke hvordan man setter inn papiret riktig, så jeg får heller stikke innom litt tidligere på dagen i morgen og betale for meg da i stede.

Ellers er det ikke så veldig mye mer å si annet enn at jeg har vasket veggene på badet i kveld. Ja også har jeg RAGET herfra og til villeste helvete under 10-15 meget frustrerende forsøk på å få fullført noen greier i det siste Wolfenstein-spillet “Young Blood”. Et spill jeg liker rimelig godt, men guuuuud så sinna jeg kan bli på hun som liksom skal være ved min side for å hjelpe meg!! #trivesbestalene

Okei – DA har jeg ikke noe mer å bringe på banen for i kveld.. Åh!! Jo, en ting til.

Helt avslutningsvis vil jeg bare fortelle dere om en norsk youtuber jeg har fått VEEELDIG sansen for de siste par ukene. Malene Broen er hennes navn, og er kanskje den blideste og gøyeste jenta i hele landet akkurat nå. Ei jente som både tør og gidder å lage videoer som er pittegranne annerledes enn det alle de hersens mainstream-youtuberne driver å peser ut i tide og utide om dan. Ei jente som både virker veldig oppegående, som ER temmelig produktiv, nokså original og EKSTREMT likandes – ja ta bare en liten titt på dette her foreksempel 😃:

Så ja.. Bare sånn for å avslutte med å besvare det ene spørsmålet jeg strengt talt åpnet opp dette innlegget med.. En helt MEH! 7-er!

Er du over syv? 🤔

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Jeg fikk de ikke ut!

Vanligvis er det å handle møbler stort sett mest smertefullt for økonomien, hvis det først skal ulme ubehag under en slik handling overhode. Men vi kjenner alle til uttrykket: “man får ikke et verre ubehag enn det steller i stand sjæl!”..

For i dag tenkte jeg det var på tide å gå til anskaffelse av en ny overmadrass da min gode, gamle har måtte tåle både det ene og det andre de siste 7-8 årene og har gjort seg vel fortjent til en lang og evig ferie nå. Bankkontoen min fikk seg dessuten en sexy overhaling i dag tidlig, så hvorfor ikke tenkte jeg.

“En sånn madrass kan da ikke koste mer enn 800-1200, kanskje 1500 maks”, tenkte jeg dessuten også. Nei altså.. *kremt*.. 3299 måtte jeg visst ut med for den som mannemannen i butikken personlig ville anbefale meg. Og seff, jeg KUNNE alltids valgt en av de to softere alternativene som muligens var noe billigere (noe jeg faktisk ikke sjekket ut). Men saken er at når noen i butikk gir meg en anbefaling, ja så har jeg litt vanskelig for å likevel velge noe annet (noe som muligens ikke er så glupt av meg å skrive offentlig, men på en annen side – jeg trenger trening, så la gå.)

Uansett! – jeg går for å betale, setter inn kortet – terminalen ber meg om å heller benytte meg av stripemetoden. Men siden jeg aldri har vært sånn nevneverdig glad i å gjøre ting via striper så tar jeg ut kortet, for så å sette det INN IGJEN. Denne gangen kommer jeg såpass langt at jeg ihvertfall får tastet inn pin-koden , trykker på “betal”-knappen og….: AVVIST! 😳😱

FUCK! Har noen klart å hacke kontoen min for så å TAPPE meg for hellah cash siden sist jeg sjekket saldoen, for sånn en time siden?? Jeg hadde da over 4000 kroner og VEL SÅ DET da. Hadde jeg ikke det??”. “Ah!! Selvfølgelig.. Det er sikkert bare kortet mitt som er litt for tynt igjen, noe som har vist seg å være tilfellet 99% tidligere når lignende har skjedd det siste året.” Så.. Jeg bestemmer meg for å smette inn et kort ekstra. “KJEMPELURT!!!!!!!”. Jeg får kjørt kortene sånn 80% inn, før jeg så begynner å innse at dette er en terminal som er noe mer nymoderne enn basically ALLE de andre jeg har betalt på ellers i bygda til nå.

Jeg bestemmer meg for å “trekke meg ut igjen”, og gjett hva!! Jeg får det altså ikke til.. Jeg drar og drar, men kommer meg ikke av flekken. Kortene sitter størknet fast akkurat som de par midterste sidene i runkebladene til pappsen din. Heldigvis greier jeg å forholde meg relativt rolig, for hva er egentlig det verste som kan skje? Ehm.. I retrospekt innser jeg nå at det kunne hendt at jeg kanskje måtte betale for en ny terminal, men der og da var det eneste jeg tenkte på at jeg ville få ut kortene omsider, MEN at det var en mulighet for at jeg på en eller annen måte ville ende opp med å slite de såpass i stykker på veien ut at de ikke ville vært i stand mer.

Etter fleeeere mislykkede forsøk på å dra de ut kommer mannemannen bak kassa for å hjelpe meg med å dra. Heller ikke dette fører til tilfredsstillelse med det aller første, MEN!!!; Etter en liten stund så er marerittet likevel endelig over. Og for å unngå enda flere forkleinelser der og da blir det så vi heller forsøker oss chip-metoden, noe som viser seg å fungere utmerket på første forsøk, og ikke mange sekundene senere har jeg omsider valgt å fordufte åstedet, aller mest keen på å bare komme meg hjem, og prøve å ignorere det som akkurat har hendt best mulig.

Ja, nå kan man forsåvidt spørre seg hvor godt jeg har lyktes med det i og med at det første jeg gjorde når jeg hadde planta æssen min i sofaen var å skrive rett til en av mine beste venninner på messenger om hva jeg akkurat hadde klart å gjøre. Ja.. Og nå sitter jeg og blogger om det også. Jaja, jeg har ihvertfall fått meg ny overmadrass, si! 😃

Har DU opplevd noe kleint i dag? 😎

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Kupp på kupp!

Denne helga har mildt sagt ikke vært den verste i mitt 28 år korte liv. Torsdag dro jeg (med meg snøen) til Oslo, og siden da så har høydepunktene bare ramlet inn på inn på minnekontoen. Jeg har fått truffet et par venner og bekjente jeg foreløpig kun har vekslet ord med via internett. Jeg har fått besøkt Oslo Reptilpark hvor jeg fikk tilbudet i å holde en slange, samt en tusenbein som er LITT større enn de som pleier å komme inn i leiligheta mi om våren. Jeg har dessuten vært en liten tur innom Lørenskog, hvor jeg blant annet fikk se det som på 90-tallet var hele norges Sesam Stasjon, og ja i hele tatt – jeg har rett og slett hatt en knallhelg!!

Kan forresten legge til at det kommer intet mer enn TO videoer fra denne byturen til uka. Dog blir det ikke en like lang og gøyal vlog slik som sist, MEN en liten vlog har jeg likevel filmet (for det meste på hotellrommet mitt… sorry xD), og DESSUTEN så kommer det en challange-video jeg filmet med en kompis (også på hotellrommet mitt xD) første kvelden jeg var der.

Ah, og ja – kan forøvrig legge til at en av grunnene til at det ikke kommer en like stor “Aylars videodagbok!”-episode denne gangen skyldes litt at de aller beste høydepunktene har jeg heller valgt å forevigjøre litt mer “eksklusivt” via Instagram denne gangen. Så skulle dere ha lyst til å se litt bilder fra denne lille reisen min er det bare å klikke dere inn her.

Men jeg er ikke heeeelt ferdig å skrive til dere enda. For da jeg ankom Oppdal igjen i kveld lå det en “liten”, flott sak i postkassa og ventet på meg. Nemlig boka om Olsenbanden. Ei bok med maaaaaasse bilder, intervjuer og gøyale fakta på godt over 300 sider!! 😄

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

SYKT KALDT!! + OSLO + SMÅGAL DAME PÅ CHAT!

Hallooooooooo bloggen!!!!

Tenkte jeg skulle ofre et par tastetrykk på tastaturet før absolutt ALLE mine kjære lesere har gått un-dundass. Vinteren har kommet til Oppdal nå, og det noe så skikkelig også. 10 MINUS er det ute, og vi har bare såvidt begynt på november. I TILLEGG så har jeg de siste par ukene hatt veldig til vansker med å få sove. DET igjen fører til at jeg ikke nødvendigvis gidder like mye om dagen, som IGJEN ikke akkurat gjør det lettere for meg å sovne når det atter en gang har blitt natt.. Pluss at jeg har temmelig mange prosjekter, drømmer og mål nå som bare surrer og går oppi hodet mitt.

Ja, sånn apropos det. Om ikke skrekkelig lenge så reiser jeg forhåpentligvis ned til Oslo igjen en siste gang før 2019 går ut på dato. Hotell og tog er allerede bestilt, så nå er det bare å håpe at denne tragiske kombinasjonen av stadig søvnmangel, samt det faktum at det har blitt såpass kaldt nå ikke gjør at jeg blir SYK før eventuelt etter at jeg har kommet hjem igjen..

ELLERS så har jeg ikke mer å klage på for øyeblikket. De siste par kveldene har jeg kost meg en hel del med å chatte med et av de desidert RÅESTE menneskene som noen gang har eksistert på denne planeten. Lillian is her name, her call and her duty, og er ei dame jeg forguder veldig masse. Hmm ja. Da hadde jeg altså ikke mer å melde nå i kveld! ^^

Noen som vil krysse litt fingre for meg? <3

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos