R.I.P Dragens Hule?

Bildet er tatt fra: Dragens Hule på Facebook

I en tidlig høstkveld i 1998 lærte Georg Anker-Hansen det norske folk at noen flyplasser skal man fortsatt beholde i selskapet selv, om de ikke lengre tjener inn noe særlig. Dere vet, av følelsesmessige årsaker.

De siste dagene har jeg tenkt litt på dette. Ikke at jeg eier så mange flyplasser å beholde men det er i det minste en og annen nettbutikk jeg har lyst til å se puste og pese ihvertfall noen år til.

Dragens Hule f.eks. Ikke en butikk jeg har handlet fra selv på flere år, bortsett fra noen sorte bomullspinner nå og da. Men likevel – det var en tid jeg handlet derifra nærmest daglig, altså har Dragens Hule hatt en ikke helt ubetydelig plass i mitt mørke hjerte. Og det har det fremdeles.

Så derfor tenkte jeg at jeg skulle sette opp en aldri så liten liste nå over ting jeg kan kjøpe fremover i håp om at min kjære ex vil klare seg ihvertfall en liten stund til. Men så er det liksom sånn at.. Det er så og si ikke noe å kjøpe lengre. Litt hårfarve og piercing-utstyr, og det er basically det.

Og en annen ting.. Livet er sårt og trist til tider. Folk du er glad i kommer til å dø, serier du liker kommer til å ha sin siste sesong, og samtlige av dine favorittbutikker kommer en dag til å legges ned og sakte, men sikkert gå kraftig i den stadig tykkere glemmeboka.

Bilde er tatt fra: Dragens Hule på Facebook

Man kan ikke ta vare på alt og alle. Slik er livets gang og denne gangen er av og til jævlig kald, uhyggelig og klaustrofobisk. Så med andre ord; Selv om jeg har funnet litt jeg muligens kunne bestilt meg her nå så har jeg likevel bestemt meg for å innse at Dragens Hule dessverre tilhører fortiden. Og fortiden skal man helst holde bak seg og se tilbake til minst mulig.

Så.. R.I.P Dragens Hule, I guess? 🖤

Har dere noen spesifikke minner/ følelser til Dragens Hule?
Noen bedrifter dere frykter skal gå konk ganske så snart?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

I disse covid-19-tider..

Det er nærmest fascinerende hvor brått alt bare kan snu. Og hvem skulle tro at noe som angivelig er “made in china” skulle få så store konsekvenser for ikke bare en hel generasjon, men flere? Noe lignende har faktisk ikke skjedd siden Pokémon Go satte en hel verden inn i spill i 2016, og Pokémon kommer ikke fra Kina engang, men Japan.

Nå har vi i stede det nye korona-viruset som ikke har satt verden inn i spill, men ut av spill. Og i stede for å lokke folk ut av hjemmene sine har denne nye verdensomspennende feberen tvunget de aller fleste av oss INN i hus. Og hytte.. 🤔

Og hvordan går det så med meg, tenker dere kanskje? Jeg har ikke akkurat vært sånn veldig aktiv her i bloggiverset på en stund nå.

Jo, takk som spør. 😄 Med meg går det greit. Faktisk vil jeg påstå og si at jeg har det bedre enn jeg strengt talt muligens “burde”. For faktum er at jeg har begynt å virkelig nyte denne tiden. For mens jeg i januar slet med kampen om holde gående en normal døgnrytme slik at det blant annet ville være enklere å få møtt folk, snakket med folk – ja så har jeg det nå temmelig flott fordi jeg har begynt å gi BENG i denne døgnrytmen. Jeg legger meg når jeg vil, står opp når jeg gidder, og jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over dette på mest sannsynlig flere måneder, fordi vi helst ikke skal ut av hus og treffe hverandre noe særlig nå uansett.

Så lenge jeg bare får chattet eller ringt litt med noen i løpet av “dagen” så er jeg fin, ja faktisk dritfin. Og om det er like før jeg legger meg, eller rett etter at jeg har tatt oppvasken, barbert meg, dusjet og pusset tennene (altså mitt kjære og kanskje mindre kjente morgenritual), ja se det gjør ikke noe. Eller alt der i mellom for den saks skyld.

Sannsynligheten for at jeg vil finne NOEN som har tid til å f.eks preke litt med meg over Skype nå anser jeg som større i dag enn før Erna & Co så og si stengte hele landet. 😝 Jeg har enda ikke prøvd ut denne teorien, men jeg har stort sett rett i mine antagelser, så jeg antar at jeg har rett også i dette tilfellet.

Så med andre ord.. Jeg har det altså ganske så bra for tiden. Faktisk har denne uken muligens vært den beste uka for mitt tilfelle i hele 2020 så langt. Burde jeg skrive dette offentlig? Nja.. 😅 Mener jeg noe vondt med det? På ingen måte. 🧐 For det kan også sies: Jeg tar denne krisen alvorlig. Jeg vasker hendene grundig når jeg først er i butikken, holder avstand, hamstrer ikke, har ingen hytte å rømme til og hadde jeg hatt det hadde jeg uansett holdt meg hjemme fordi jeg ikke er en komplett idiot, også videre. Og det bekymrer meg hva fremtiden kan bringe når det kommer til andre menneskers helse og økonomi. Det gjør det virkelig. Og jeg bekymrer meg også litt for hva dette kan ha å si for min økonomi fremover..

Men på en annen side er det lite jeg kan gjøre med disse tingene uansett. Så derfor velger jeg nå heller å kose ræva av meg med å gi litt f i døgnets rytme nå, game “litt” mer enn hva jeg ville gjort om det ikke var for corona, og rett og slett bare gjøre det jeg kan for at denne tiden skal gå over så fort som mulig. For når alt kommer til alt – jeg VIL jo ut i verden å treffe folk igjen! Men så lenge det ikke er aktuelt her og nå, ja så gir jeg rett og slett litt f på min egne særegne solidariske måte.

Stay goregeous! 😷

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Slutta med kaffe?

Hallo bloggen – its me, is that you? 🎶

Okei, som dere “gamle” lesere forhåpentligvis har fått med dere så har som flere ganger nevnt ikke januar og februar vært blant de aller beste orgasmene jeg kunne gitt meg selv.

En stor del av dette skyldes at jeg har lagt meg på et tidspunkt mens kropp og hode omsider har begynt å “våkne” etter å stort sett følt seg temmelig daff og trett tidligere på dagen. I tillegg til at jeg ikke har vært så flink til å gå meg en tur, og attpå til det igjen hadde (og fremdeles har jeg) et og annet uoppgjort med en og annen..

MEN så har jeg nå – det vil si for to-tre dager siden – innsett enda en ting. Dere vet den derre Tine Iskaffen, sant? Den er jeg som kjent blitt ganske glad i, gjerne som det aller første jeg heller i meg på morgenene mens jeg står og tar oppvasken fra dagen før, før jeg så begynner på en slags frokost.

Og DET vil jeg bare ha sagt; At (is)kaffe kan føre til kjipe angstfølelser, ja jo, akkurat det har jeg jo visst i flere år allerede. Men at det har noe å si om man heller det i seg på tom mage, eller ikke.. Vel, det var forsåvidt en teori jeg har gått og tenkt litt på en stund, men det var ikke før “her om dagen” at jeg altså fikk bekreftet det svart på hvitt.

Så.. Nå har jeg rett og slett bestemt meg for å ofre dette morgenritualet jeg har sverget så rått til de siste 4-5 månedene, eller noe der omkring. Og vet dere hva? Allerede dag 1. (det vil si onsdag elllllller torsdag) så merket jeg en viss forskjell – til det bedre.

Har fortsatt drukket (is)kaffe de siste dagene, men nå venter jeg altså med den brune kosen (hvis det er lov å skrive i dette herrens år..) til jeg har fått i meg noen brødskiver, ellllller noe annet godt som kan defineres som (noen lunde) sunn og god MAT. Frokost først, kaffe etterpå.

Ja, så.. På sett og hvis kan det se ut som det går sakte, men sikkert fremover i riktig retning igjen nå. Ende-føkking-lee-harvey-oswald!!!

PS: For de av dere som nå tenker at dere kan fortsette å drikke (is)kaffe på tom mage slik jeg har gjort en god stund nå… Det KAN være kreftfremkallende også i følge blant annet den artikkelen jeg har linket til lengre opp. Så.. Ja. Please dont.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Korona, sa du?

I de siste par månedene må man nærmest ha bodd på andre siden av klllllllllllllimagassene for å ikke ha fått med seg det nye, og mye omtalte korona-viruset, angivelig “made in china” – som med alt annet rart folk velger å ta med i hus og hytte nå om dagen.

Personlig var jeg en av de som gikk rundt og bekymret meg (litt) for en ukes tid siden, men etter å ha “saumfart” 100 nye korona-overskrifter hver bidige dag siden da, ja så har jeg omsider bygget meg opp en større og større “likegyldighets-mur” som ville fått selv Trump sykelig stolt.

Per dags dato er jeg med andre ord ikke lengre nevneverdig bekymret. I den grad jeg tenker noe særlig over det nå så er det helst i form av diverse vitser, komiske Youtube-videoer osv. som jeg vurderer om jeg skal hoste ut, eller bare sette i karantene, for så å la de sakte, men sikkert råtne vekk på den måten.

Og mens jeg sto og tok oppvasken i dag så tok jeg meg selv i stille meg selv følgende spørsmål; hvor bekymret ER jeg for denne koronaen? Eller for å si det på en annen måte. Hvilke ting er det jeg akkurat her og akkurat nå frykter pittelitt mer når alt kommer til stykket?

  1. den kleine stillheten mellom venner og bekjente man enten ikke har så mye felles med, eller som man mer eller mindre allerede har snakket med “alt” om. Ellllllller som man ikke kjenner så godt enda, og derfor er litt ekstra lite keen for å drite seg ut foran. Take a pikk.
  2. at jeg skal få kjeft fra fremmede (eller bekjente for den saks skyld) for å dukke opp forkjølet inn på butikken – tok meg selv i å bli bittelitt skeptisk her om dagen da en fyr satt og snufset litt på en benk like ved meg på Coop Mega 😅
  3. at jeg ikke skal klare/ gidde/ tørre å gjennomføre alle målene jeg har satt meg for 2020.
  4. at humoren i mine fremtidige poster skal bli så tørre at følgeskaren tørker ut.
  5. at pcen, spill-konsollene og/ eller tven skal dø ut mer eller mindre på likt.
  6. at “nye” Paradise Hotel skal suge mexicaner-balle.

Er du beskyttet for korona? *host, host*..
Bekymret mente jeg, selvfølgelig! 🤪

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Døgn og rytme

I og med at jeg særlig i januar har lagt igjen et og annet “hint” om at en del ting generelt ikke har vært “så gøy” er det igrunn nå på sin plass at jeg kommer med en aaaldri så liten oppdatering for å si – at det går bedre.

For det å ha faste tider man legger seg og står opp er jo viktig.. MEN når man i nærmest en hel måned har gått rundt som en zombie fordi man rett og slett ikke har vært noe trett når man først har lagt seg, for så å bli liggende 3-5 timer passe våken, og bare produsere giftige tanker om da, nå, når og hvis.. Da KAN det hende at det faktisk er bedre å drite litt i de faste tidene likevel, og heller legge seg når kropp og hode føler for det.

Så DET har jeg begynt å gjøre igjen nå. Og klart, jeg skulle helst hatt en døgnrytme jeg som “alle andre”. For man blir jo litt sånn “bør jeg legge noen planer om å møte de og de den og den dagen der, eller kan det være at det ikke vil passe med de forskjellige timene jeg har begynt å legge meg og stå opp igjen da?” – men akkurat nå så vil jeg heller ha det sånn, enn slik basically hele januar-måneden ble. For DET var faen meg noen trette greier!! 🤪

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Navn jeg assosierer med…

Hva tenker du når du hører navn som William, Anita, Bente, Jan eller Noor? Er du enig i at Jan er han vaktmesteren på skolen som stort sett alle elevene liker, og at Noor er hun manipulerende jenta som spiller STERKT på følelsene til folk for å få det akkurat som hun selv vil?

Eller at William er han bortskjemte pappagutten, at Anita er den trygge, gode familiemoren, og at Bente gjerne er hun blodharrye rufsetanta du helst vil betale for å SLIPPE å dra på Syden-ferie med?

Alt i alt – fem ganske så tilfeldige navn tatt fra min egen hjernebark. Og vet dere hva, mens jeg nå er så greit i gang skal jeg harve løs på FEM NAVN TIL – men denne gangen med litt flere “regler” enn de jeg hadde satt meg i ste.

For det første; siden de fem neste navnene vil være basert på de fem øverste på min Facebook Messenger-liste av folk som i skrivende stund er pålogget så får jeg IKKE lov til å tenke på de konkrete individene jeg straks skal “knabbe” navnene fra. Og for det andre; hmm.. nei det var visst alt, gitt!

 Lillian
Lillian ja. Her snakker vi om en ganske så snuskete kvinne på 40-50, kanskje til og med 66 som gjerne røyker minst en pakke Prince om dagen, og som har en stadig mer svunnen fortid som “skuespiller” innen røff og shady hardporno. Lillian har dog de siste årene klart å bygge seg opp et rykte som en nokså respektert B- eller C-kjendis, og er titt og ofte å se i trygge familieprogrammer som “Skal vi danse”, “Beat for beat” og “Farmen Kjendis”.

 Pål
Pål er og blir en raring fra en stadig mer så svunnen tid. Pål er ofte å se i strikkegenser – når man først kan se han – selv i varmeste juli. For Pål er det ikke så farlig om kaffen er litt lunken og kald, så lenge koffeinen gjør sitt. Pål var rundt 30 da han flyttet hjemmefra, og til tross for at han nå er godt over “voksen alder” har han fremdeles et noe tettere forhold til sine foreldre enn hva resten i bygda strengt talt anser som “helt sunt”. Pål trives best i skogen i lag med ekorn og kråke, og når det kommer til moderne duppeditter, Netflix and chill har Pål fint lite å komme med da slik`t no rett og slett ikke interesserer, men han tar gjerne en trall i ny og ne med trekkspillet sitt på verandaen – til nabofamiliens enorme fortvilelse.

 Silje
Silje er hun som stort sett alle liker fra en tilsynelatende idyllisk rikmannsfamilie på fem. Silje er nummer to i en søskenflokk bestående av totalt tre jenter. For noen kan nok Silje virke litt i overkant trygg og forutsigbar da hun så og si alltid har gått for det trygge og det kjente. Når det kommer til egne meninger så har hun en del av de sånn egentlig, men de kommer så godt som aldri ut da hun er livredd for at omverdenen skal dømme henne nord og ned. Så i frykt for å såre andre holder Silje heller igjen. Dette var noe som plaget henne en del i tenårene, men i voksen alder har hun opp til et viss punkt lært seg å leve med det. Siljes store drøm i livet er å få tre barn akkurat som sine foreldre (som fremdeles er lykkelig gift), og at disse tre barna skal vokse opp i trygge og gode omgivelser, samt at begge hennes foreldre skal få med seg minst de 25 første årene av det yngste barnebarnet liv før de selv en grå og trist regnværsdag takker for seg.

 Kine
Kine er hun GÆERNE tanta som er umulig å ikke like. Hun er den minst gråe musa i hele musebingen (om det er lov å si), og alt er så og si bare sang og lek i Kines liv. Slik har det alltid vært, og slik kommer det trolig også til å være så lenge Kine puster og lever. Kine er ei glad”jente” fra topp til tå, og i mange tilfeller er dette en fasade som skjuler noe hakke mer mørkt og trist, men visse unntak finnes – Kine er ett av de. Kine er den som stiller opp for absolutt alle hun kommer over som har det vondt. Og hun er dessuten utstyrt med en helt egen sans som gjør at hun evner å merke hvem som faktisk sliter på mils avstand, SELV OM hun har null og niks kjennskap til den eller de det gjelder fra før. Den dagen Kine ikke lengre er blant denne verden kommer folk til å stå i milelange køer for å ta farvel, og HELDIGVIS er denne dagen også milevis langt unna. Får vi håpe?

Adrian
Adrian er og blir en partyløve nesten samme hva klokken viser. Men ikke la deg lure – bak den noe “mindre seriøse” fasaden skjuler det seg et dypt alvor. En bekymring for fremtiden, og en sorg ovenfor det som engang var. Adrian bærer på minner som særlig de siste 10 årene har bidratt sterkt i å gjøre det å stå opp om morgenen til et helvete uten like. Disse tingene har han kun har fortalt til sine to beste venner; hamsteren Ola og beltedyret Petter. Og trolig vil disse dystre hemmelighetene bli begravet med Adrian. Med mindre Ola og Petter skulle klare å overleve han da, noe som dessverre ser ut til å være en stadig større sannsynlighet for hvert åndedrag Adrian slipper inn.

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

5 positive ting den siste måneden

Som allerede nevnt har ikke starten på 2020 vært altfor bra for min del. Jeg har ligget mye våken med negativ energi og et tankesurr uten like. Har sovet veldig få timer nesten hver natt de siste 29 dagene. Og attpåtil har det vært en rekke ubehagelige ting som dødsfall innen nærmeste familie, jeg har blitt kjent med at ei jeg trodde var min venn har baksnakket meg på Jodel, de nærmeste naboene har ved flere anledninger kjørt opp musikken sin en god del hakk mer enn angsten og psyken min strengt talt takler, og ja.. Det har rett og slett vært en måned med mye dårlig energi, frustrasjon og sinne, samt følelsen av hjelpeløshet og angst.

Likevel.. Det har vært et og annet positivt også. Og det er disse tingene jeg tenker å liste opp for dere nå. Eller, mest for meg selv.. Men som med alt annet jeg legger ut her inne så er dere SELVFØLGELIG hjertens velkommen til å “ta del” i det med meg! 🖤

I. 22.11.63Et av målene jeg har satt for 2020 er å lese intet mer enn TO Stephen King-bøker. Et mål jeg kjenner at jeg angrer litt på nå og da siden det er en sabla utfordring å finne bøker fra denne mannen som ikke er på rundt 1000 sider – særlig på norsk – og “22.11.63” er IKKE blant unntakene her da den ligger på neeeesten 900 sider. Så for en med mine konsentrasjonsvansker, mangel på tålmodighet og selvdisiplin så har jeg nå begynt å lure på om jeg kommer til å klare å lese noe særlig annet dette året da jeg som dere skjønner ikke er blant de aller flinkeste leseløvene der ute. Men når det igjen er sagt så er det håp.

Jeg begynte med denne boka 11. januar. Har kommet meg forbi 216 sider, og selv om det har vært litt frustrerende å “tvinge meg selv” til å lese så og så mye helst hver dag for at jeg skal bli ferdig før sommerferien + at jeg begynner å få litt vel mange navn og skikkelser å holde styr på!!… 😱 Ja så har jeg jo kost meg en del i løpet av “eventyret” så langt også – la bare det være sagt.

Og ja.. Nå er jeg klar over at mesteparten av dette punktet har jeg brukt på å nok en gang ramse opp ting som ikke nødvendigvis virker så bra. Men igjen, jeg har virkelig kost meg med denne boken (så langt) også. Og bare jeg på en eller annen måte klarer å bryte med den nokså slitsomme og depressive modusen jeg har vært i den siste måneden, ja så er jeg ikke i tvil om at de resterende 700+/- sidene vil gå ganske greit unna.

II. “Dvalen”

Den 5. januar var det omsider på tide begynne på igjen med blogg og youtube etter at jeg hadde unnet meg en juleferie som ble nesten 2 uker lang. Og i år så ble det til at jeg åpnet opp med en litt “mystifistisk” video som jeg hadde planlagt en god del oppi hodet mitt så og si fra den dagen jeg offisielt sett hadde tatt “ferie”. En video som ikke er så veldig lang, men som jeg likevel har lagt en del arbeid i, og som etter min mening ble ganske så bra. Og jeg håper på å komme med flere slike videoer i løpet av de neste par månedene.

BTW! – noen som vil gjette hva jeg prøver å formidle med “Dvalen”? 🤔

III. Kvalitetssikret k a o s
Sånn bortsett fra kun et innlegg denne måneden er jeg sånn rimelig fornøyd med mer eller mindre alt annet jeg har publisert siden nyttår, enten vi snakker blogg, Instagram, eller de to videoene jeg har lagt ut på Youtube.

Jeg har blitt litt flinkere til å ikke rushe ut ting. I stede for å legge ut ting sånn noen lunde halvferdig har jeg heller tatt meg en dag ekstra i noen tilfeller, og jobbet med contentet til jeg faktisk har blitt fornøyd.

En forandring jeg forøvrig håper at dere også har merket og setter pris på, selv om det nå har ført til at jeg ikke har fått publisert like mye, like ofte som jeg f.eks gjorde rett før jul.

IV. Days Gone
Et spill jeg har hatt litt lyst til menge løs på en stund, men som jeg ikke fikk kommet i gang med før for noen uker tilbake er den lille store apokalypse-sandkassen i “Days Gone”.

Verden har mer eller mindre gått til Hell etter at et virus har føkket opp menneskeheten, gjort mesteparten av folk, dyr og kråker om til zombier, og ja.. Dere skjønner.

Og jeg har jo spilt en god del zombie-spill opp gjennom, noe som gjorde at det tok litt tid før jeg begynte å like dette spillet mer enn bare sånn middels. Men etter en stund hadde “Days Gone” greid å vokse på meg mer og mer, og selv om det fremdeles ikke er blant mine topp 10 favoritter (uansett sjanger) all the time, ja så er det likevel et godt spill jeg godt kan anbefale. Spesielt hvis man setter pris på troverdige karakterer man kan like og bli glad i da Days Gone nok er det beste spillet innenfor denne typen spill på akkurat det feltet siden The Last Of Us.

V. Det sosiale
Dessverre har jeg ikke vært så veldig flink til å være sånn supersosial denne måneden. Har kun møtt noen tre ganger til sammen (1 gang pappa og 2 ganger min bror) hvis vi ikke regner med alle de tilfeldige jeg har gått forbi, og småsnakket med når jeg har vært ute og gått tur, handlet etc.

Men de tre sosiale “greiene” jeg har hatt når det først har blitt noe har i det minste vært ganske hyggelige. Og hmm.. Jeg burde muligens trappe opp det sosiale enda litt mer igjen nå til februar, så kan det fort hende at psyken og humøret kommer seg litt mer på rett kjør igjen! 😶

Hvilke positive ting har dere opplevd/gjort i det siste?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

“Dr. Oct-Oct” AKA. min drømme franchise

Livet er fullt av tilfeldigheter. F.eks i går (dette innlegget er skrevet 16. januar) så fikk jeg en ny følger inne på Instagram ved det urovekkende navnet @dodtid. Det er ikke alltid jeg sjekker hvem mine nye følgere er, men i går så gjorde jeg det. Og det første jeg la merke til er at med meg i bingen har denne kontoen nå 666 på sin “stalking-liste”. Og det andre jeg la merke til er at denne kontoen tilhører en podcast ved kinda samme navn, altså “Dødtid”.

Og siden siste episode av “Morgenshowet – NRJ Norge” som vanligvis er det jeg hører på når jeg skal ta oppvasken på “morgenkvisten” ikke var publisert enda der og da, ja så ble det heller til at jeg fikk sjekket ut om det var noe liv i denne “nye” podden som akkurat har begynt å Insta-stalke meg.

Og BAM! – kjærleik ved første lytt!! Jeg trengte ikke å høre gjennom et minutt en gang før jeg skjønte at dette mest sannsynlig er en pod jeg vil komme til å binge litt de neste par ukene. Men nok om det, for denne gang. For det er nemlig ikke Dødtid-podden det skal handle om nå, men et litt gøyalt konsept de har som kort og godt går ut på at de skal finne på sin egen drømme-franchise innen horror-sjangeren.

I skrivende stund har jeg KUN hørt første episode, samt cirkus halvparten av episode 2, og det er i skrivende stund blitt lagt ut 44 episoder(!!) – så det er en VISS sjanse for at mitt drømme-franchise alt er “tatt”. Men samtidig tenker jeg at det skal NOE til for at de har klart å komme opp med noe som er helt identisk med det jeg nå har tenkt å presentere for dere, så here it cums!

DR. OCT-OCT!

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Handling/plot:
Se for dere følgende.. En liten baby-blekksprut blir reddet av en gjeng med miljøaktivister fra å dø en grusom skjebne i et mildt sagt forurenset hav hvor mesteparten av alt liv har ebbet ut for en god stund siden.

I løpet av de tre første kvarterene i film 1. skal relasjonen til publikum ovenfor denne sjarmerende blekkspruten, og dens nye “familie” bygges opp til det maksimale. Blekkspruten får ved en liten tilfeldighet kjælenavnet Oct-Oct og skal være den skjønneste blekkspruten folk noen gang har sett (Blekkulf kan bare svømme avgårde og legge seg)!! Og menneskene han nå bor hos skal IKKE være irriterende miljøaktivist-stereotyper som den jevne filmtitter bare vil irritere seg grønn over, og håpe på å snart få se bli slaktet og drept. NIKS – miljøaktivistene i DENNE filmen skal være folk man lett kan bli glad i, kjenne seg igjen i, og i løpet av 45 minutter: knytte et tett bånd til!

Men så tar atmosfæren i filmen en dramatisk u-sving. For under det som bygges opp, og som starter som en en hyggelig og idyllisk scene hvor hele vennegjengen er samlet og bare har det kos så SMELLER dørene opp, og inn kommer den ene ekstreme klimafornekteren etter den andre. Og herfra må publikum lide seg gjennom en 3 minutter lang sekvens som får “the red wedding” fra Game of Thrones til å størkne i sitt eget blod. Kort fortalt: inntrengerne plager og torturere disse fantastiske medmenneskene, de blir grovt seksuelt trakassert, kastet syre på, dyppet i olje, slått, sparket og spyttet på, og til slutt BRENT levende med lille, forsvarsløse og livredde “Oct-Oct” som eneste vitne.

Og ganske riktig. Denne filmen kan komme til å minne litt om rape and revenge-filmer som “I spit on your grave”, bare at i dette tilfelle blir aldri hevneren – i dette tilfelle Oct-Oct – plaget fysisk på samme måte. Fordi det er jo en kjent sak at mennesker kan man gjøre basically hva man vil med i fiksjonens verdenen, og komme greit unna med det. Men fucker man med dyra, ja så fucker man med alt.

Tittel-bonanza
Denne franchisen skal ha til sammen seks filmer før blekkpatronene er fullstendig tomme, og filmene skal hete: “Dr. Oct-Oct volum one”, “Dr. Oct-Oct sink the president” (med undertittel: AKA… makes America wet again!), “Dr. Oct-Oct seas black again” (med følgende undertittel: OIL-OIL!! – high over the sea), “Dr. Oct-Oct 4 – your eyes only”, “Dr. Oct-Oct – red, blue, ink”, og “Dr. Oct-Oct sea no evil no more”.

Ikoniske drapscener
Og i likhet med de fleste andre filmserier av lignende sorti skal selvfølgelig også denne by på en rekke ikoniske scener som vil få de mest ivrige gladvold-tilhengerne til å drukne av begeistring. F.eks skal folk på et tidspunkt bli presentert for en scene hvor en gjeng med rånere blir klistret fast til hver sin bil før Oct-Oct så starter motoren på en av bilene, kjører en av tentaklene sine inn i eksospotta, mens de andre går rett i munnen på disse rånerne, som så blir kvalt av all eksosen som går tvers gjennom Oct-Oct, og rett ned i lungene deres.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

En annen scene som heller neppe vil tørkes vekk fra folks hukommelse med det første en sluttscenen i film 1 hvor Oct-Oct til slutt har greid å oppsøke de to siste drittsekkene fra sin Kill Bill/Arya Stark-lignende svarteliste (skrevet og signert med eget blekk forøvrig), som dessuten er de to i flokken som utvilsomt er mest glad i å spise dyr, og derfor også har mest kjøtt “å gi”, og som rett og slett blir kuttet opp med det Oct-Oct klarer å få “grab om” der og da av skarpt og sløvt. Den ene kroppsdelen etter den andre blir kuttet av og servert til hundene, samt et lite, søtt beltedyr, mens Beatles-låta “Here comes the sun” står på for musikk.

Musikk
Helt, helt avslutningsvis kan jeg også legge til, sånn apropos musikk, at i likhet med Bond-filmene så skal også “Dr. Oct-Oct”-filmene ha hvert sitt åpningspor hvor første film er det gode, gamle Aqua som står for det musikalske, og i de neste fem filmene er det Lady Gaga & Elton John, Alice Cooper, Arch Enemy, Ava Max & TIX, og Paul McCartney som har fått den store ære. Disse artistene skal forøvrig ikke “bare” stå for åpningslåta, men de skal i tillegg være med å prege resten av soundtracket til “sin film” rimelig greit. Bare at sånn bortsett fra “introen” så er det meste annet de mer sånn “vanlig” film-soundtrack uten vokal.

Ehm, ja.. Så sier det jo seg selv at ikke alle filmene vil bli like gode. Film 1 vil i gjennomsnitt få 9/10 blant de aller fleste kritikerne der ute. Men derfra og ut vil kritikerrosen synke mer og mer. Film 2-4 vil komme til å bli helt greie, film 5 vil komme til å ligge helt på bunnen av akvariet, mens film 6 klarer så vidt å svømme opp igjen til 4/10 i gjennomsnitt – men da først og fremst på grunn av at den spiller (alt for) mye på nostalgifølelsen til de som virkelig ELSKET film 1, og fordi ved markedsføringen har undertegnende ved en rekke anledninger lovet at denne filmen vil være absolutt siste sprut.

PS: Jeg innser at siden jeg nå har nappet av løken til Dødtid-jentene, ja så er det bare på sin plass at jeg nå tar og linker dere til de på Spotify også, slik at de av dere som måtte ønske å sjekke ut podden deres kan gjøre det umiddelbart, så HER har dere altså en direktelink til Dødtid på Spotify ;-D

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Er blogg blitt forbeholdt gamlinger og reklame-dukker?

Vet dere hva jeg merker at jeg savner litt for tiden? Et hakket mer ungdommelig blogg.no! For per dags syns jeg rett og slett at forsiden til blogg.no er litt i overkant.. Vel, ikke nødvendigvis trist, men det er likevel med et viss vemod jeg scroller gjennom den nå. Og i stede for å ramse opp det jeg syns det er blitt “for mye av” skal jeg heller være litt mer spesifikk på hva det er jeg SAVNER SÅ SÅRT!!

Noe som er rimelig fort gjort..: jeg savner flere bloggere av den mer “anarkistiske” typen. Jeg savner et litt mindre seriøst og et hakket mer overfladisk blogg.no, enn det blogg.no har endt opp med å bli i dag. Jeg savner OGSÅ innlegg som føles noe mer “kontroversielle”, innlegg som kan skape litt debatt. Innlegg som ikke nødvendigvis handler om noe særlig viktig på noen som helst måte, men som ihvertfall har en viss underholdningsverdi både når det kommer til innlegget i seg selv, men også.. Kommentarfeltet. For i skrivende stund er det litt for mye tørt brød, og ALT FOR LITE sirkus.

Det er forsåvidt ikke sånn at slike type bloggere ikke eksisterer mer at all. JEG er jo her fremdeles, og med fare for å virke høy på meg selv igjen nå så syns jeg at jeg uten tvil har et av de friskeste og KULESTE bloggene i hele Norge per dags. Og i mine øyne er ikke det mye å skryte av, fordi – konkurransen er ikke i NÆRHETEN av å være det den en gang var. Ja, også har vi forsåvidt enda Aurora Gude her inne, og Stina Bakken. Disse to kan ihvertfall klimtre til med den slags innlegg JEG sitter og etterlyser her nå, en gang i blant. 😊 Hadde et liiiiite håp da “Blodprinsen” “sjekket inn” her før jul også forsåvidt, men han syns jeg prøver litt for hardt, sånn at det egentlig bare blir kleint og trashy 😅

Men ja, nei.. Sånn ellers syns jeg rett og slett at blogg.no bare har blitt mer og mer som en kjip blanding av “Dagbladet”, “Hjemmet”, samt så og si hver bidige reklameplakat verden over.. Er det ikke spons, ja så er det gjerne noen oppi femtiåra som viser frem noe man akkurat har strikket eller bakt, og er det ikke det, ja så er det gjerne en eller annen “nyhetsblogg”, og jeg bare – hva FAEN?? – er det ikke nok nyheter “alle andre steder”? Og da mener jeg IKKE de som velger å blogge ned egne meninger om noe de nylig har sett eller hørt i nyhetene, men blogger som gjerne ikke er stort annet enn “klipp og lim” fra en og annen nyhetnettside, og jeg bare – HVA FAEN??

Okei, EN siste tanke før jeg nå gir meg.. I mange år har trender kommet og gått kanskje særlig i moteveien. KAN DET være at det samme vil skje en dag med blogging også? At blogging faktisk blir litt “kult” igjen. Eller er blogging først og fremst blitt forbeholdt vi som begynner å komme litt opp i åra og som mest sannsynlig ligger døde i hver vår askehaug om en 10-20 år?

Jeg bare spør. 🧐

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos