Jeg er det nærmeste jeg bør komme min store barndomsdrøm nå som jeg igjen har begynt å lefle med sablene i tv-spillet «Sea of Thiefes», med min gode venn Lilli(Mango)an!
.. og måtte Ruben den Røde forby at denne drømmen får utfoldet seg utenfor gamingens verden i all fremtidige fremtid. 🤪 For med så mye somling og katastrofal kaos som har forfulgt våre eventyr så langt.. er det utvilsomt best at vi forholder oss til å forbli de IRL-landkrabbene vi er. Med eller uten Tharje(i)! 🤨
I skrivende stund ligger det fire epidoser av våre sjørøver-tokts på Lillians Youtube-kanal. Dvs. det finnes flere fra “gamledager”, men denne nye serien er laget etter at hun omsider fikk kloa i et redigeringsprogram som gjør at hun i mye større grad kan klippe og redigere fritt i de opptakene som stadig blir til på magifistisk vis mens vi spiller og koser oss halvt i hjel.
De eldre gamingvideoene våre er mer eller mindre ikke klippet i i hele tatt, som igjen fører til mye kjedelig dødtid som vi (les Lillian) ville sendt planken i dag.. 🤭 MEN de epidosene som har kommet ut de siste 4 søndagene er derimot så fullastet av gull og edelstener (og en liten dose Spice Girls) at selv en keiser ville blitt stum!
Epidose 1: «Hvordan gjespe 300 ganger på rad»
Epidose 2: «Hva er symptomene på stress?»
Epidose 3: «Hvordan sette fyr på en båt»
Epidose 4: «Denne videoen inneholder ikke IQ»
Er altså på søndager disse episodene har kommet ut til nå, og den tradisjonen ser ut som skal få lov å fortsette. Det er nesten så jeg burde vente med å publisere.. i hele tatt LAGE dette blogginnlegget til da.. for den episoden som kommer seilende nå på søndag.. ja den har jeg hørt rykter om skal være så bra at det neppe vil synke helt inn før man har sett den minst syv ganger!
Så sjekk gjerne ut denne serien, og hvis dere hadde ville følge Lillian i tillegg kan det fort være jeg slipper å gå planken og hoppe i havet.. ☠️ det skal forresten sies at hun fyller år nå til helgen, så om hun hadde fått noen nye abonnenter hun kan lenke fast i fangehullet hadde det vært slavisk helt fantastisk!! 🥳
Sist jeg så Renate “live” utenfor en skjerm var mars 2019. 😢 Sist jeg så Bergen “live” utenfor en skjerm var mars 2019. 😢
Og det er ikke én grunn til at det nå er gått fire og et halvt år, det har vært flere! Men grunnen til at jeg FORTSATT tenker på å reise, men enda ikke har gjort det skyldes ganske enkelt at Fjordekspressen FORTSATT ikke lengre går gjennom Trøndelag, og jeg vegrer meg for å fly. Ikke grunnet flyskrekk, for det har jeg ikke. Men angsten for å ikke finne frem på flyplassen, skjønne hvor jeg skal, hva jeg skal og hvordan – den er høyst reel!
«Jeg har ALDRI…»
Jeg har aldri dealet med flyplasser før. Akkurat som at jeg frem til november 2017 aldri hadde dealet med å bo på hotell før, og endte med å holde meg på et hotellrom i timevis fordi jeg overtenkte så til de grader hvordan det funker med å låse i tilfelle jeg gikk ut. Derfor tenkte jeg det var best å bare bli værende på rommet fra kl. 15 til 19, til ei venninne ankom byen (Bergen). Pluss at jeg hadde på dette tidspunktet enda ikke gitt Google Maps-appen en ordentlig sjanse, og var derfor skeptisk til å gjøre det i en stor og fremmed by.
Jeg har heller aldri benyttet meg av brødskjære-maskinene i butikkene fordi jeg er redd for å gjøre feil. Og det samme med apparater på treningsstudio.. 😒 Men nå var det lengselen etter å besøke Bergen igjen dette innlegget skulle handle om.
Oslo > Bergen
Etter at jeg ENDELIG våget meg til Oslo for første gang høsten 2019 har det liksom bare vært lettest å velge hovedstaden i stede – igjen og igjen. Dit går det tog, og er toget i rute tar det “bare” fem timer en vei. Og ikke trenger jeg å stresse med noe bytting under veis. Jeg KAN ta tog til Bergen også. Men da må jeg først til Oslo, for så å skynde meg neste, sett at det ikke alt har forlatt perrongen. Ja og så tar det ca. 10 timer å reise med tog til Bergen fra Oppdal. Minimum! 😟 Så jeg bør helst overkomme flyplass-skrekken. 😎
Har tenkt litt på om det er noen jeg kunne reist sammen med, men jeg vet ikke hvem det skulle vært. Så det blir nok til at jeg reiser alene. Jeg vet jeg klarer det. Jeg har fått til sååååå masse tidligere som jeg har brukt alt for mye tid på å overtenke i forveien. Og skulle jeg gjøre noe feil så er det bare gull verdt!! Dessverre er jeg ikke oppdratt sånn (ikke av den ene siden av familien anyway), men jeg vet innerst inne at rådet om å “la være å gjøre noe hvis du ikke vet hvordan du gjør det” er så jævlig feil! For å få noe man aldri har hatt må man gjøre noe man aldri har gjort. Og jeg er ikke en av de som trives i det trygge og komfortable, ikke over tid. Jeg HATER de bremsene jeg har fått utdelt. De låser seg alt for ofte og gjør stadig at jeg ikke kommer fremover fort nok. 😡 Det er greit å ta en pause innimellom, for all del. Men når du står på stedet hvil i årevis er det helt klart noe som ikke er som det burde.
En svevende samvittighet
Jeg har dårlig samvittighet ovenfor (blant andre) Renate som jeg lovet for fire år siden å snart komme tilbake til. Men jeg har først og fremst dårligst samvittighet ovenfor meg selv. For jeg trivdes så godt i Bergen de gangene jeg var der før koronaen kom, Fjordekspressen “forsvant”, og det brått ble så mye lettere å “bare ta seg en Oslo-tur” i stede.
Og misforstå meg rett. Jeg er verken så veldig lei av Oslo eller folka mine der omkring. Men nå er det på overtid at jeg får begge hendene ut av rasshølet, og at kommer meg tilbake til Bergen by <3 one way.. or another.
Av en.. eller en helt ANNEN grunn så har jeg frem til ganske nylig tenkt at 1. august er begynnelsen på høsten. Ikke så rart med tanke på at skolestart skjer i august, aka. slutten på SOMMERferien. 😵 Og så pleide «Hotel Cæsar» også å starte opp igjen etter sommerferie i august, og de sesongene som gjorde det ble gjerne kalt for “høstsesongen”.
Men jeg vet nå at sommeren strekker seg fra 1. juni til 31. august! Likevel har jeg kjent på en slags nedstemthet rundt det siste månedsskiftet. Nå VET JEG som nevnt at det fortsatt kind off er sommer. Og det er en rekke fordeler med at det stadig nærmer seg enda kaldere tider også. 😊 For meg som både er pollenallergisk, og som heller ikke takler varme altfor godt så burde jeg “strengt talt” trekke smilebåndet høyere oppe i trynegardina jo nærmere vinteren vi er. Men akkurat nå sitter visst snora fast i noe gammelt ræl.
Pleier ikke jeg strengt talt å like høst og vinter da? JO! Og jeg gjør fortsatt det. Så HVORFOR “deppe” da? Jeg vet ikke. Okey, så vi må visst ANALysere litt. 🤔 Det har regnet mye i sommer. Selvfølgelig, holder fortsatt til i Trøndelag, har ikke blitt sørlending enda. Det har vært mye gråe dager. Igjen, jeg bor fortsatt i… okei, dere skjønner hvor i landet “gubben” “ligger”. Med det sagt så har det, etter min mening, ikke vært så ille heller. Jeg har fint kunne gått rundt og spilt Pokémon Go, eller hva enn jeg har hatt på planen, så og si VÆR dag. Og igjen, jeg liker jo egentlig at det regner litt og ikke er så varmt. 😅
Da sitter vi i bunn og avgrunn med et logisk alternativ igjen: Jeg liker simpelthen ikke når jeg på en eller annen måte blir påminnet hvor fort tiden går, og hvor lite jeg føler jeg har fått utrettet. Alt jeg hadde tenkt jeg skulle gjøre innen nå og da, men som likevel ikke har skjedd. 🙃 Jeg blir stadig dyttet nærmere neste bursdag, som igjen føles som en stadig større påminnelse om.. at jeg blir eldre. Noe som også er ganske teit da man i 30-årene ikke er gammel i hele tatt.. så alt koker vel ned til at jeg må jobbe litt med tankesettet. Hmm, ja der tror jeg vi har det. 🤨 Først som sist.
I går la jeg ut på årets første sykkeltur – og de morbide illusjonene hadde jeg pakket med! 🤪 Har ikke blåst luft i dekkene siden i fjor sommer, og mer skulle det ikke til for at jeg fikk det for meg at sykkelen plutselig skulle bråbremse og deige meg i asfalten som tidenes ekleste gruspizza med too much rød saus.
Hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle sykle til Gravfeltet på Vang (ca. 3 km (fra hjemmet)), for så å gå derifra til Vognildsbua (4,2 km (fra Vang)). Og som tenkt så gjort! En tur ble det, en tur som gjorde godt for kropp og psycho, men også Pogo.
Har generelt vært en del ute siste uka. Min “vanlige” Instagram-konto er i ferd med å bli en utelivs-konto!! 😂
I det dette innlegget blir skrevet har jeg enda ikke vært ute av huset, og det kjennes. For akkurat nå føler jeg meg………….. ja i hele tatt ikke like online som jeg har pleid å føle meg etter å ha vært ute en stund.
Så ja.. det å være ute og gå/ sykle hjelper som kjent på. Man må bruke energi for å få energi, osv. Skulle dog ønske at det hjalp på inspirasjonen også. 😝 For nå er det gått over en måned siden jeg la ut en Youtube-video sist. Og jeg går stadig rundt og håper at det snart skal “poppe opp” ideer og motivasjon til flere videoer. Jeg burde trolig slutte med det. For det å legge seg og tenke at nå skal man sove.. har en tendens til å føre til at det bare blir med alle tankene.
Jeg orker nesten ikke tenke på hvor langt uti 2020-tallet vi befinner oss allerede. Neida, vi er ikke en gang halvveis, men jeg syns likevel de siste tre½ årene har gått provoserende fort! 😳
Det til tross for at det ikke har skjedd så veldig mye (sett bort ifra alt “dommedag”-stuffet). Jeg sitter i alle fall med den følelsen at jeg skulle ha våget meg enda mer ut av komfortsonen enn det jeg har. At jeg rett og slett har sittet for mye for meg selv og stort sett gjort.. de samme tingene.. om og om igjen.
Men noen høydepunkter har det likevel blitt. De fleste har dog vært mer materialistiske. 🤭 Spillutgivelser, slipp av musikk, tv-sesonger, filmer, bøker etc. Men det gjelder å feire de lysglimtene man finner i livet, samme hvor “involvert” man har vært i de forskjellige “tingene” selv, om dere fatter hva jeg begriper.
Her er mine 8 viktigste høydepunkter fra 2020-tallet – så lang! (i kronologisk rekkefølge):
Marilyn Mansons følelsesladde kaos! 11. september 2020 slapp Marilyn Manson sitt 11te studioalbum «We Are Chaos». Et album som skulle bli mitt mest spilte album på Spotify de to påfølgende årene. Og dette albumet får fortsatt gjennomgå selv om jeg ikke spiller det av like intenst per nu lengre.
Få måneder etter at albumet ble sluppet ble Manson utsatt for noen veldig alvorlige anklagelser, og siden den gang har det vært uhyggelig stille fra han. Forståelig nok. Jeg har lenge vært redd for at han kan ha blitt “kansellert” for godt. Men nå ser det ut som ny musikk er på vei, ut ifra en noe kryptisk instagram-post som han publiserte tidligere denne måneden. Det burde nærmest være unødvendig å nevne hva jeg håper på i alle fall!!
“Ny” leilighet, nye muligheter!
Etter nesten 9 år i en sokkel hvor jeg til tider ikke trivdes så alt for godt var det mildt sagt på tide at jeg fikk flyttet på meg sommeren 2021.
Og siden den gang har jeg knapt sett meg tilbake. Det føles litt rart å tenke på at jeg snart har bodd i “nyleiligheten” i to år allerede. Som tidligere nevnt burde jeg ha flyttet mye før. Men jeg fikk til slutt mot til meg til å faktisk gjøre det, og det er å blir et av de viktigste og beste valgene jeg har tatt for meg selv og min mentale helse!
Etter nesten to år har jeg fremdeles ikke noen negative følelser rundt stedet jeg bor i dag. Jeg bor simpelthen på det beste stedet jeg noen sinne har bebodd, og jeg håper jeg får muligheten til å fortsette å bo her veldig lenge.
Tik Tok-stjerne til 1000! Mars i fjor “peaket” jeg omsider 1000 stalkere på Tik Tok. Det etter en aldri så liten propaganda-periode hvor jeg hadde drevet og tigget om dette firesifrede tallet innen 1. april. Lyktes jeg skulle jeg shave begge øyenbrynene live, for deretter å kjøre nesen min i en boks med hornsalt i minst 1 minutt.
Vel, hva skal man si.. jeg lyktes. Og vipps satt jeg der en kveld live foran rundt 70 mennesker, mens jeg gjorde det jeg hadde lovet. En kveld jeg hadde grudd meg litt til, men som gikk ganske så bra når jeg bare fikk begynt. Dog hadde jeg det litt verre da jeg skulle gå og handle i butikken de neste påfølgende ukene.. Men jeg hadde gjort det igjen altså!
En klem til Playstation 5!
Mot slutten av april 2022 ble det omsider MIN TUR til å sikre meg en playstation 5. Til da hadde jeg slavisk scannet Finn og diverse andre nettsider, uten å finne noe som ikke kostet opp til 50 000 kronasjer…….
Det smått ironiske er at nå har jeg hatt den i litt over et år, og jeg har stadig en tendens til å glemme at jeg faktisk har en i hus. Mest fordi ps5 fortsatt føles som en litt kraftigere ps4, versus en faktisk ny konsoll. Men med det sagt så vil jeg ikke “gå tilbake” – jeg hadde ikke reversert kjøpet om jeg kunne det. Alt i alt er jeg fornøyd, om enn ikke i like stor grad som forventningene før tilsa jeg skulle bli.
«Animal Crossing» med Renate! Animal Crossing var en stund bare et konsept jeg så vidt kjente til eksisterte, og som jeg var nokså usikker om kunne være noe for meg.
Men mai i fjor ga jeg «Animal Crossing: New Horizons» til Nintendo Switch en sjanse, og jeg har ikke angret (så veldig mye) siden. Når det kommer til de tre ordene i parantes så betyr de rett og slett at dette spillet til slutt ble en avhengighet for meg, eller skal vi si en tvangstanke! Men før jeg var der at jeg mer eller mindre spilte av gammel vane, mer enn at jeg egentlig hadde noe særlig glede av det lengre, så var det mange gode måneder hvor jeg hadde MYE glede av det, og da særlig sammen med verdens beste Renate.
Oslo 22!
Den 16. mai 2022 gjorde jeg endelig noe jeg hadde ventet på i to og et halvt år – nemlig å reise igjen!
Mens flere hadde unnet seg en og annen reise under korona-perioden hadde jeg stadig holdt meg selv hjemme. Blant annet i frykt for at jeg skulle bli tvunget til å stenge meg inne på et eller annet karantene-hotell, i tilfelle ting skulle bryte ut igjen. Eller at jeg skulle bli en av de som ble smittet under de mer “grønne”/ “gule” periodene.
Da jeg til slutt fikk meg ut av Oppdal etter all den eviglange ventetiden var det mildt sagt på overtid! Og var turen verdt ventingen? Absolutt!! Mer om denne reisen kan dere lese i dette innlegget.
Dobbel dose «Paradise»!
I løpet av det siste året har jeg ikke vært invitert til “bare” én, men TO av «Paradise» (tidligere «Paradise Hotel») sine finalefester!
Begge gangene har jeg vært rimelig spent i forveien. Ikke har jeg kjent noen av de som har vært til stede sånn kjempegodt fra før av. Og ikke har jeg til vane å befinne meg der det er flere folk på en gang heller – sånn utenom når jeg må ut å fylle kjøleskapet.
Jeg har dessuten mine utfordringer med det sosiale, spesielt hvis det er snakk om flere folk på et og samme sted. Og er det attpåtil mye støy/ bråk/ høy musikk gjør det hjernen min enda mer handlingslammet og “disconnected”.
Desto stoltere er jeg for at jeg har våget å si ja til BEGGE disse invitasjonene jeg har fått til nå. Og til tross for at jeg særlig før første festen lå våken og angstet så og si hver natt, så trakk jeg meg likevel ikke! Jeg dukket opp, igjen; begge gangene(!), og var der i litt over fire timer, IGJEN; begge gangene!!
Har tidligere sagt nei når jeg f.eks har blitt invitert til klassefest. Så det at jeg har sagt ja til disse festene.. vel, det sier vel sitt om hvor mye jeg fremdeles digger «Paradise» – uten at jeg har noe vondt å si om de jeg har gått i klasse med.
Fra Iphone SE (2020) til iPhone 11
Nok en gang kommer det ganske greit frem hvor materialistisk jeg er.. MEN når jeg først har nevnt de to «Paradise»-festene, så kommer jeg ikke utenom det faktum at jeg “måtte” kjøpe ny mobil like før jeg dro til Oslo for et par uker siden for å delta på den siste (men forhåpentligvis ikke siste) festen.
Dagen jeg skulle reise klarte jeg nemlig å miste min tre år gamle iPhone SE i vasken slik at jeg ikke fikk ladet den!!! Derfor så jeg meg nødt til å stikke innom Elkjøp en liten time før toget fartet av sted. Et uhell som kostet meg dyrt, men i det minste så sitter jeg med en hakket bedre mobil i dag, med enda bedre frontkamera og en enda større skjerm (skjermen på min forrige var “KNØTTLITEN” i forhold).
I likhet med flere av dere så bruker jeg grotesk mange timer på mobilen hver dag, og sånn sett så anser jeg det som en positiv greie å ha en mobil som man ikke egentlig skulle hatt kikkert for å kunne se “inn i”.
Gleder meg til å se hvordan dette tiåret fortsetter å utvikle seg, og hvor mange av disse punktene som måtte befinne seg på en eventuell ny liste når 2029 er i ferd med å brenne ut. 😁 Kommer jeg til å overgå disse highlightsa de neste syv årene? Eller har jeg allerede “peaket” dette tiåret?
Det er ikke alltid jeg er så heldig å ha hodet med meg, særlig ikke hvis jeg har sovet lite, og/ eller er stresset. 😏
Onsdag forrige uke skulle jeg ut på min korteste Oslo-tur noen sinne! Hadde opprinnelig planlagt en 2-3 netters i juni, men da jeg ble invitert til å være med på finalefesten til vårens «Paradise» så endte jeg med å booke en tur noe tidligere enn først tenkt, dog bare den ene natten. Jeg koste meg såpass mye forrige gang at da jeg først fikk denne muligheten igjen, noe jeg absolutt ikke hadde tatt forgitt, så var det bare å takke ja – rett og slett!
Natten før jeg skulle reise sov jeg minimalt. Minimalt med stor M!😅 Dessverre har jeg generelt sovet ganske dårlig den siste tiden. Det vil si.. den siste uka har jeg sovet helt greit, om enn ikke helt på “rett side av døgnet”. Men sånn før det.. jeg vil ikke snakke om det.
Og jeg vet ikke om jeg skal skylde på søvnmangel for at jeg på et boblende tidspunkt presterte å finne mobilen i vasken – UNDER VANN(!!) – men vipps så gjorde jeg nettopp det, og jeg klarer per i dag ikke å huske hvordan det gikk for seg. Plutselig så lå den der bare – og hjertet mitt sank med.. 🥵
Jeg klarte en gang å miste min gamle iPod Classic i vasken da jeg fortsatt bodde hos mamma, (12 år siden nå!) , men siden den gang har jeg ikke gjentatt denne typen tabbe uansett hvor geitost-Stølen hodemassen har vært.
Men onsdag morgen 10. mai 2023 skulle det altså skje min kjære iPhone SE (2020) som jeg har klart å beholde i hele 3 år (det er nok ny pers!), og jeg kunne sikkert hatt den i minst to år til da batteritilstanden ikke har tapt seg sånn alt for mye + jeg har hatt et ekstra batteri liggende ei lita stund nå, til den dagen et bytte skulle bli hakket mer aktuelt.
Anyway – hvor var “vi”, jo.. jeg STYRTLØP ned trappen etter håndkle! En stund virket det som alt gikk fint. Den fungerte fortsatt som normalt, så det ut til, men mens jeg satt og spiste frokost la jeg tilfeldigvis merke til at skjermen lyste opp. Her kunne jeg av vane ha ignorert den, tenkt at det ikke var noe viktig, for så å fokusere på å spise ferdig uten å tenke noe mer på mobilen til etterpå. Men “for en gangs skyld” er jeg glad for at jeg lot den få forstyrre.
For det den forsøkte å si fra om var at det lå væske i det lille hullet man putter laderen i. Og så lenge det var det er det IKKE forsvarlig av den å lade! Jeg hadde ca. en halvannen time på å finne en løsning!! Men i stede for å holde hodet over vann (pun intended) gikk jeg fullstendig i kjelleren, ikke bokstavelig talt.. på et tidspunkt var jeg på kanten av å gråte, og jeg tenkte at den festen bare var å glemme. HELDIGVIS var jeg kjapp med å trekke meg selv ut av denne tilstanden før jeg så løp rett ned til kjelleren igjen, denne gangen bokstavelig, og fikk rasket med meg det jeg kunne finne av ting på badet som enda ikke var pakket ned. 😩 Jeg hadde skikkelig utsatt pakkingen denne gangen..
Da jeg hadde løpt opp og ned trappa fire-fem ganger, stadig mer oppgitt, og stadig mer og MER STRESSET, anså jeg meg omsider ferdig pakket. Jeg beinet så ned og ut med sekk og koffert. Strak kurs mot Elkjøp!! Klokken var så vidt passert 9 da jeg ankom butikken, fortsatt litt tid igjen før jeg MÅTTE være på toget 09.57. Hadde et håp om å bruke maks 4000, men endte med å bruke til sammen 5478 kronasjer. En morgen som krise-kontoen min fikk kjenne ganske greit på, for å si det sånn.
Jeg endte med å kjøpe meg en iPhone 11, og så fort jeg var kommet meg på toget satte jeg umiddelbart i gang med å overføre data fra gammel til ny mobil. Forsøkte å sette i gang denne “operasjonen” allerede på stasjonen, men i og med jeg ikke var tilkoblet noe nett, så lot ikke det seg gjøre.
Ja så satt jeg der da med to telefoner som jobbet saaaaaakte med å overføre apper, innstillinger og visa versa over fra gammel til ny. Jeg kjente stadig på en noia over at gammeltelefonen skulle tømmes for strøm før alt var i orden på den nye, at kontrolløren skulle komme og sjekke (den digitale) billetten før alt var ferdig, at jeg eventuelt måtte avbryte, og starte det hele fra skratsj igjen senere med ENDA mindre strøm (igjen; på den gamle telefonen). Heldigvis gikk dette veldig fint. Brukte så og si hele reisen på fem timer på å laste ned alle de forskjellige appene, (+ sanger og spillelister inne på Spotify), men den delen som krevde at begge mobiler var påslått samtidig tok ca “bare” en times tid.
Det ble en langt mer stressende og ubehagelig start på dagen enn jeg hadde “håpet på”, men med det sagt så er jeg samtidig litt glad for at jeg ble tvunget til å oppgradere nå. For bildene som senere ble tatt på den etterlengtede finalefesten ble merkbart bedre enn de jeg tok på finalefesten til fjorårets «Paradise»-gjeng. Særlig bildene som er tatt med selfie-kamera er blitt MYE bedre! 😍 I tillegg har jeg fått større skjerm, og det settes også pris på da jeg lenge har irritert meg over at skjermen på iPhone SE 2020 har vært litt for liten etter min smak.
Fra det øyeblikket jeg ankom Oslo så raaaaste timene forbi i en rimelig høy hastighet. Jeg hang med med bror et par-tre timer før jeg måtte tilbake til hotellet og gjøre meg klar. Vi har ikke sett hverandre på godt over et halvt år, og jeg skulle ønske vi hadde litt bedre tid denne ettermiddagen, og at jeg ikke surret sånn med hvor vi skulle henge, eller hva vi skulle gjøre.. Og dessverre var jeg heller ikke helt til stede mentalt. 😜 Jeg var litt stille av meg, snakket ikke like mye som jeg skulle ønske jeg gjorde, men dette er noe jeg håper på å “rette opp i” neste gang.
På forhånd av festen hadde jeg blant annet litt spenning i tinningen rundt hvorvidt det skulle bli noe navne-styr ved innslipp. Siden invitasjonen til festen kom på Facebook ble det til at navnet jeg sto registrert med på gjestelisten var «Aylar»-navnet. Men i passet som jeg måtte ha med og vise frem så har jeg jo et annet navn. Dette gikk heldigvis veldig fint! Jeg forklarte at «Aylar» er et artistnavn, og jeg fikk gå inn uten at det ble noe kaos. Og hadde det blitt et “problem” så har jeg den fordelen at veldig mange av deltagerne vet godt hvem jeg er – men jeg slapp altså å tilkalle forsterkninger, denne gangen. 😎
Så fort jeg hadde gått ned en liten, smal trapp så jeg at en av fjorårets vinnere sprettet en champis sammen med vinnerne av vårens sesong. Flasken ble sprettet i sekundet jeg rundet hjørnet, og jeg var ikke langt ifra å bli sprutet på! Noe som ikke ville vært første gang.
Jeg ble der i litt over fire timer, og det ble for det meste noen veldig fine timer. 🦋🧡 Jeg hadde litt vanskelig for å gå bort til folk og sette meg ned nå og da. Jeg var heller ikke blant de som snakket mest av forskjellige årsaker. Har generelt litt vanskelig for å si noe særlig når jeg er blant større gruppe mennesker. Det var særlig ei som lot merke til dette ganske tidlig, og som var veldig flink til å “dra meg med” da hun så meg stå alene i en og annen krok. Dette var ei jeg på forhånd hadde et veldig godt inntrykk av på skjerm og some, og inntrykket tapte seg på ingen måte utover kvelden for å si det sånn. 💖
Til sammen var det rundt 300 folk som var meldt å komme. Det var folk både fra fjorårets og vårens sesong, og helt sikkert plenty av deltagere fra den kommende sesongen, noe som i alle fall var tilfelle på finalefesten i fjor. I tillegg var et og annet celebert fjes som Tix og Vidar Villa også på plass, bare for å nevne noen.
Alt i alt en kjempekoselig kveld med en KJEMPETRIVELIG gjeng som jeg har blitt veldig glad i! Og jeg håper på å treffe igjen samtlige om ikke alt for lenge. Jeg befant meg for det meste i andre etasje hvor musikken ikke var så høy at man konstant måtte skrike til hverandre, men før jeg forlot festen så danset jeg faktisk litt i første med ei som dessverre først støtte på på vei ut. Jeg var ikke superkomfortabel med denne dansesessionen (har ikke danset blant andre siden barneskolen), men hun jeg danset med var/ er superallright – og det har mye å si! 🥰😊
Jeg har en greie for buss. Ikke i like stor grad som da jeg var barn, men jeg har likefult fortsatt en greie for buss. I særs når jeg sover.
I natt (og nå mener jeg i natt da døgnrytmen er relativt normal for tiden, noe jeg helt sikkert ikke burde skrive, for da har jeg sikkert jinxet det, men allrighty then!) så drømte jeg nok en gang at jeg satt på en buss sammen med flere av de jeg gikk i klasse med på barneskolen.
Jeg tror turen for det meste var hyggelig. Jeg drev og flørtet litt med en av jentene, og hun flørtet selvfølgelig tilbake. Eller var det omvendt? 🤨
På et tidspunkt skulle sjåføren rygge. Og det er her idyllen omsider kolliderer rett i fjellveggen! For det som skjedde var at vedkommende (mest sannsynlig) drepte flere av de som befant seg bak bussen. Dette ble ekstra tydelig for oss som satt bakerst, som ble vitne til at den ene etter den andre bilen ble presset utenfor fjellveggen, og stupte ned i en eller annen elv, eller hva enn som befant seg under oss.
Av alle som befant seg på bussen var det JEG som gikk frem til sjåføren og sa ifra, noe som resulterte i at hen (jeg er noe usikker på kjønnet til vedkommende) ga meg en kraftig kraftsalve, og sa noe om at hvis jeg ikke setter meg tilbake i setet og holder kjeft så skulle det skje meg noe riktig ille.
Jeg gjorde som jeg ble “bedt om”. Men klarte ikke å holde igjen den berømte kjeften min da vedkommende stadig pushet flere bilister ned i døden. 💀 Til slutt klikket det maksimalt for vedkommende bak rattet som på et tidspunkt kom marsjerende mot oss som satt bakerst, og det er litt blury hvordan det hele utartet seg, men det jeg husker er at jeg endte med å kjøre en paraply tvers gjennom hodet på maniacen, og sånn sett ble dagens helt. 😎
I det siste har jeg hørt en del på podcasten «Spirituell Attitude» hvor de blant annet har tatt for seg drømmer i noen av epidosene. En av damene i denne podden, Saba Hatzimarkos, er selvlært(?) drømmetyder, og jeg er selv åpen for at drømmer kan bety noe, utover at det “bare” er hodet som bearbeider tanker, følelser eller ting man har gått gjennom/ sett/ opplevd den senere tiden. Så her sitter jeg “ones again” og lurer på hva denne drømmen egentlig ønsker å “si meg”.
Det skal sies at da jeg gikk på barneskolen tok jeg ofte buss til og fra skolen. Og rett ved skolens område er det en ganske trang bru som går over en elv, og jeg husker godt at jeg var litt bekymret for at den brua enten skulle kollapse på et tidspunkt, eller at bussen skulle kollidere med en annen bil, spesielt en morgen det var ekstra mørkt eller en del tåke. 😶🌫️ Og som følge av det har jeg flere ganger drømt at noe lignende har skjedd, kanskje spesielt mens jeg enda gikk der, men disse drømmene har også poppet opp nå og da i ettertid.
En faktor til at jeg hadde denne drømmen nå kan bunne i at jeg for tiden driver å planlegger ny Oslo-tur. Jeg har fortsatt verken bil eller lappen, så det blir nok til at jeg reiser kollektivt først som sist, dog med tog, men allikevel; jeg skal reise kollektivt! 🤘 Skjønner ikke helt hva de gamle klassekameratene mine gjorde i den drømmen. Særlig siden jeg dessverre ikke omgår de noe særlig lengre, og heller ikke har hatt til vane å tenke noe særlig på de heller, i våken tilstand. But it is what it is. Even if I dont know.. what it is?
Det sies at for at man skal få best ut av vekke-alarmen så bør lyden skiftes ut annenhver uke. Jo lengre man har hatt den samme lyden, desto mer vandt blir man, og desto mer vandt man blir jo mindre effektivt, og du risikerer til slutt å ikke legge merke til den – på lik linje med så mye annet.
Noen unntak finnes det selvfølgelig. 🤪 Har du en skikkelig grusom, skjærende lyd, så vil det i alle fall ta lengre tid før du ikke lengre “legger merke til den” på samme måte som f.eks favorittlåta di – sett at vi ikke snakker om Melina Johnsens «Bitch, hør her!».
Men hvor lurt er det å bruke favorittlåta til vekking? For ganske mange er konseptet vekking noe negativt, samme hva, og sånn sett vil det være ganske så risky å bruke det som (inntil videre) er den beste låta du vet om. Til slutt forbinder du den sangen såpass sterkt med noe du ikke liker – å bli vekket(!!!!) – og for mange kan det føre til at det som for noen dager siden var den beste sangen i verden brått er blitt en låt du bare vil fortrenge i hele tatt eksisterer.
Jeg har lenge hatt «Time Is Up» av Poppy som alarm på mobilen. Har det per nå ikke som vekke-alarm, verken i helgene eller i hverdagen (for det er to forskjellige lyder hos meg), jeg har hatt det før, men nå er det først og fremst varsellyden for når jeg skal sette inn middagen i ovnen, ta ut av oppvaskmaskinen osv. Uansett: jeg har lenge kjent på at dette har ødelagt sangen litt for meg. Om det er fordi jeg har begynt å forbinde den med litt kjedelige/ “kjipe” ting, eller at jeg nå har hørt særlig refrenget SÅ mange ganger at jeg simpelthen har gått lei er dog en annen sak.
Konklusjon: det å bruke en sang du liker veldig godt kan brått føre til at du forpester den. Men hva med å bruke en låt, eller en lyd for den saks skyld, som du allerede før brukHATER?
Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke selvinnsikt nok på akkurat dette spesifikke spørsmålet, MEN jeg vet at skulle jeg bli vekket av en lyd jeg ikke har aktivert selv, så vil jeg mest sannsynlig mislike det same what! Og for meg har måten jeg blir vekket på ofte mye å si for hvordan resten av dagen blir. Derfor har jeg heller ikke aktivert barneskrik, flyalarm eller høylytte spiselyder til å vekke meg.
Men hvis man ikke bør aktivere favorittsangen, og heller ikke lyder/ låter man alt har et anstrengt forhold til? Hva sitter man egentlig igjen med?
Jeg har funnet en løsning!! Jeg har lenge vært veldig glad i Röyksopps «Eple», og per nå har jeg en utgave av den til vekking i hverdagen, MEN ikke originalen! Det jeg har tatt i bruk er en remixet versjon, som kan være en grunn til at jeg ikke har utviklet noe “hat” ovenfor den, enda. Samt at jeg ikke har den som alarm til “alt annet”, som den ene Poppy-låta.
Og et siste faktum er at enkelte låter/ melodier/ lyder er også lettere å gå fortere lei av enn andre, selv om det er den beste låta/ melodien/ lyden du vet om akkurat nå.
5000 tiks, hva er vel det? Når jeg setter meg mål, så er det, med nesten intet unntak, ene og alene for meg selv. Men når jeg gjør de offentlig har jeg en tendens til å ende opp med å tenke at jeg må gjennomføre de, av grunner utenfor meg selv. 😜
Jeg hadde satt meg fire mål for 2023 i det året just hadde begynt: 1.Les Den Sataniske Bibelen!2.Få 5000 følgere på Tik Tok!3. Lag den beste vloggen!4.Bli mer prisbevisst!
I tillegg hadde jeg valgt å videreføre to av fjorårets “hit or miss”: 5.Involvere flere folk i mine videoer igjen!6.Smake vin!
Mål 2 har jeg for flere uker siden innsett ikke var så smart å sette. Ikke fordi det er umulig å få det til hvis jeg virkelig vil. Utfordringen er heller at jeg ikke egentlig bryr meg så mye om å ha så og så mange følgere/ abonnenter et sted lengre. I etterpåklokskapens ånd burde jeg i stede kjørt på med enda en runde av: Lag det contentet JEG SELV ønsker å lese/se/høre – NÅR inspirasjonen er på plass!.
For det å passere 5000 følgere, selv på Tik Tok, er faktisk ikke bare-bare når inspirasjonen ikke er der den burde være. En hobby bør aldri føles som en jobb med mindre det faktisk er en jobb – og selv da burde det ikke det.. Så de 5000 følgerne tenker jeg heller får komme som en “trivelig bonus”.
Satans bok!! I helgen begynte jeg lesningen av Den Sataniske Bibelen. 😈 En bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som jeg har utsatt i årevis fordi jeg ikke har fått kloa i den norske oversettelsen. Det fikk jeg derimot i vinter, så nå har jeg i grunn ingen “unnskyldning” til å ikke ha lest den lengre.
For å ta det positive først: denne boka er ikke i nærheten av så tjukk enorm som den kristne bibelen, eller koranen for den saks skyld.. Jeg er allerede ca halvveis (dvs. 69 av 195 sider er lest per nu), og jeg er i hele tatt “hellig” overbevist om at jeg kommer til å gjennomføre.
Så til det negative: akkurat som med Tik Tok-målet har også dette endt med å føles mer som enn jobb, enn hva det “strengt talt” “burde”. Den Sataniske Bibelen inneholder SÅ mange ord og referanser som jeg ikke aner hva betyr/ er. Hadde det bare vært et og annet her og der kunne jeg lett ha tatt ett minutts pause, og googlet meg frem. Men med den mengden fremmedord (og navn!) boka faktisk inneholder, så er det rett og slett ikke noe jeg gidder.
Alt i alt føler jeg at jeg skjønner det som er viktigst for meg å vite. Jeg skulle bare ønske at den var dummet ned enda noen hakk enn den altså er. 😅
Jeg har i noen svake øyeblikk vurdert å legge den fra meg fult og helt. Målet sier jo bare at jeg skal LESE DEN, ikke at jeg skal LESE DEN FERDIG. Men jeg skal gjennomføre! For til tross for alle de dumpene som virker tunge og vriene å komme meg over, så syns jeg likevel at boken fortsetter å være akkurat interessant nok til at jeg mener det er verdt det.
Og en ting til!: jeg trenger å bygge opp troen på meg selv igjen da jeg simpelthen har kjørt en litt for trygg, enkel og komfortabel vei generelt sett det siste året. Jeg ønsker å vokse og utfordre meg selv mer igjen. Jeg trenger flere nye opplevelser som IKKE “bare” ender i at jeg gir meg halvveis – som igjen gir selvtilliten nok en ripe i lakken.
Jeg trenger å polere selvbildet igjen! Og da holder det ikke å gi seg “hver gang” jeg farter rundt i et noe fremmed eller vanskelig terreng.
To dager på rad har jeg vært pent nødt til å måke meg ut selv for å ikke få mengder med snø i skoa. Nåja, nødt og nødt – jeg kunne ha ventet med å gå ut da jeg strengt talt ikke hadde noe jeg MÅTTE rekke verken i dag morres eller i går.
Da jeg var på vei til Coop Mega i dagtidlig var det skikkelig nedsnødd overalt (bildene under er tatt litt senere i dag)!! Er fortsatt temmelig store mengder hvor enn man snur nesevippen, men forskjellen på nå og i dagtidlig er at i dagtidlig var det nesten ingen steds man kunne gå uten å drukne føttene i kaldt.
Sånn passe småkaotiske tilstander, med andre ord – og TROR dere ikke at brannalarmen gikk bers i det jeg var innom Megaen? Jeg tenker for øvrig de siste par butikk-historiene mine også må “komme fra oven”. 🤭
