bekymringer, bekymringer
ikke be Kym ringe, nei ikke be Kym ringe
hvem er Kym, ja “hvem er Kym?”
Kym ber ingen ringe seg selv
Ingen ber Kym ringe
Kym bare kommer
han bare kommer
åh, ja der kom han!
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Trygge Oslo? Stygge Oslo?
Det sies at den beste måten å holde hjerne og kropp ung og frisk lengst mulig på, ved siden av et godt kosthold, fysiske aktiviteter, samt moderate mengder med søvn, er å stadig kaste seg ut i nye, ukjente opplevelser. Og nettopp det kommer jeg nå nokså snart til å gjøre igjen. Jo altså, jeg har jo tross alt postet TO innlegg her inne den siste måneden om at jeg tenker på å snart ta meg en tur til enten Oslo eller Bergen. Og i går ble ikke bare til at jeg hadde bestemt meg for hvilket sted jeg skal gå grønn for, for nå er nemlig turen både booket og bestilt.
Jeg har ikke tenkt å avsløre NÅR jeg drar her inne av litt ymse grunner, men det jeg godt kan avsløre er at etter MYE frem og tilbake så ble det altså Oslo som stakk av med seieren denne gangen siden det som nevnt tidligere er Bergen jeg har endt opp med TRE ganger på rad nå de siste 4-5 årene, mens Oslo har jeg bare vært og besøkt EN eneste gang, og det var i 2003 eller 2004. Med andre ord – leeeeeenge siden.
Og som en del av dere som har fulgt meg en stund sikkert har klart å tenke dere til allerede så er jeg nå noe spent. Jeg er først og fremst spent på hvordan det vil bli å finne frem til riktig togplattform når jeg skal dra hjem igjen, men jeg er også litt spent sånn med tanke på at de fleste gangene man hører om ran, vold og den salgs dritt her i Norge, ja så er det nettopp i Oslo-området disse tingene har skjedd. MEN så lenge jeg ikke reker gatelangs alene om nettene, noe jeg ikke har de helt store planene om, ja så tror jeg nok sånn egentlig at ting vil gå nokså greit.
Stay in touch?
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Euforisk forelskelse!
Nei nei nei, slapp sånn delvis av! Dette er IKKE en ny anmeldelse/review av HBO-serien Euphoria som jeg allerede har skrevet et passe halvlangt innlegg om forrige uke. Vel, i hvertfall er det i skrivende stund ikke meningen at dette innlegget bli til nettopp det, så får vi bare se hvordan det faktisk måtte utvikle seg etterhvert som jeg fortsetter å anTASTE tastatorturet.. 😅
For greia er at jeg på ingen som helst måte i hele verden har klart å la denne serien svindle hen etter at jeg så den “ferdig” sist onsdag. For siden jeg ble vitne til særlig de 10 siste minuttene av den aller siste episoden har jeg for meg selv teorisert frem og tilbake om det ene etter det andre når det gjelder hovedkarakterens EGENTLIGE sannhet. Og igjen.. Slapp helt av, jeg har ikke tenkt å spoile noe som helst her nå, så hvis det er noen som enda ikke har sett denne serien, men som har tenkt å gjøre det, og samtidig veldig gjerne vil lese ferdig dette innlegget UTEN å få noe slengt rett i dåsa – bortsett fra at jeg “kanskje” kommer til å komme med noen veldig vage, små drypp angående de allllllller første minuttene fra den alllllllllller første episoden.
I GÅR fikk jeg btw besøk igjen, av min mor. Og stort sett når jeg venter et besøk så har jeg en viss ide av hvilken tv-serie eller film vi skal se, eller hvilket spill som skal games, om det er det som er planen. Men på forhånd av gårdagens besøk var jeg veeeldig usikker. Jeg hadde litt lyst til å presentere henne for “Euphoria”, men samtidig var deler av meg litt “i mot”.. Jeg mener, dette er ikke akkurat en veldig typisk serie man FRIVILLIG setter på og ser sammen med sine FORELDRE. Meeen så ble det etter noe om og men til at jeg likevel endte opp med å gjøre nettopp det. Og tja, det ble kanskje en litt rar stemning nå og da, men alt i alt føler jeg faktisk at det gikk ganske så greit, for det meste av tiden.
To episoder ble det til at vi rakk å se før hun ble hentet av tante i åtte-tiden på kvelden, og i løpet av disse to episodene fikk jeg meg en rekke aha-opplevelser! For kort fortalt er det en rekke små scener i disse episodene jeg ikke helt forsto når jeg først så de for meg selv forrige uke, men som jeg ihvertfall føler at jeg fikk litt mer ut av nå som jeg har begynt å se gjennom serien for andre gang. Og tja, det er forsåvidt alt jeg ønsker å si om den saken her og nå.
Å ja, også vil jeg bare få lagt til at i tillegg til denne evige teoriseringen så har det også blitt at jeg har brukt en del tid på å se gjennom litt forskjellige intervjuer med Hunter Schafer de siste dagene – altså hun som spiller Jules – bestevenninna til Rue (Zendaya). Den jenta er virkelig så utrooooolig skjønn at OMFG(W)!! Og noen ganger har det skjedd at jeg har brent meg litt når jeg i etterkant av en film/serie har begynt å stalke skuespillerne bak (Tom Cruise, host, host.) Men ikke denne gangen nei, ikke LITT engang!! Ja, jeg er simpelthen helt fortapt i denne unge skjønnheten, hun virker bare så utrolig perfekt at det er faktisk ikke helt rettferdig ovenfor oss andre på denne stadig så døende planeten. Kjæreste Hunter Schafer: jeg vil gifte meg med deg og ditt herlige vesen – I GÅR!! <3 <3
Men greit.. Nå må jeg nesten gå og få i meg litt lunsj. Men ingen grunn til å gråte, jeg er forhåpentligvis tilbake med et nytt innlegg før dere i hele tatt rekker å savnet meg litt engang. Og neste gang jeg skal forsøke å ikke mase like masse om denne euforiske forelskelsen min. Jeg lover på ei kringle <3
PS: Jeg tenker litt på å straks filme en ny video igjen, men vet ikke helt hva den eventuelt “bør” handle om, eller hva den “bør” være så hvis noen der ute skulle ha noen ønsker er det bare å skrike ut.
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
I kinda fail mah odyssey?!
Og sånn går nå dagene.. Neida, jo, nå skal dere høre. Etter at jeg i begynnelsen av måneden annonserte at jeg følte meg heftig ferdig med AC Odyssey etter å ha spilt det i 160 timer og VEL så det, ja så trodde jeg at jeg hadde bestemt meg for at NÅ var nok nok. Så jeg slettet spillet fra PS4en til tross for at jeg bare var noen ytterst få trophies igjen unna platina. Et par dager senere var derimot spillet installert på nytt, og derifra tok ikke lange stunden før platinaen omsider var min. Ja, så ble det til at jeg fjernet spillet fra konsollen atter en gang mens jeg stilte meg selv følgende spørsmål: hva i hekkeli hekk skal jeg spille på nå??
Så.. Jeg fant ut at jeg skulle ta en aldri så liten titt ned i de sorte skuffene hvor min fysiske spillsamling ligger og stort sett bare tiltrekker seg støv. For ja, dessverre er det en ganske høy prosentandel av det jeg eier som jeg knapt har testet ut noe særlig i hele tatt. Ja.. Noen spill har jeg faktisk ikke prøvd litt engang. Men uansett, jeg dro opp et spill, satte det inn, tok det så ut igjen da jeg kom på HVORFOR jeg faktisk ikke har giddet å spille det noe særlig back then.. Prøvde meg på noe annet, og endte opp med å gjøre mer eller mindre det samme enda en gang, og enda en gang.
Men på mandag(??) skjedde det, som forsåvidt alt er blitt nevnt i mitt forrige innlegg, at jeg nesten helt fra det blå dro frem GTA-wannaben “Vin Diesel Wheelman”. Og som jeg også nevnte i mitt “siste” innlegget, ja så hadde jeg kommet til et punkt hvor spillet pretty much hindra meg i å komme meg videre på grunn av en ekstremt frustrerende dritt-glitch. ET døgn tok det fra jeg hadde lagt også dette spillet “fra meg”, til jeg så tok det frem igjen, og bestemte meg for å prøve en gang til. Og til min store lettelse så var plutselig denne glitchen ikke lengre en greie, såååå.. Etter et times tid hadde jeg faktisk kommet meg gjennom de siste par oppdragene, til tross for at jeg flere ganger de siste dagene av diverse årsaker hadde tenkt at jeg AL-DE-RI kom til å gidde å gjennomføre dette 10 år gamle rage-and-swear-maker-spillet. Men det klarte jeg altså. Til slutt.
Og VIPPS så var jeg tilbake til en realitet hvor jeg igjen “ikke har noe å spille”. Dvs.. I går kom jeg på at jeg ganske så nylig hadde kjøpt meg Super Mario Odyssey til Nintendo Switch – SÅ hvorfor ikke bare ta å sjekke ut det? Det har jo tross alt fått meget gode kritikker, og i hele tatt. Ja, så dykket jeg altså inn i dette Mario-universet da, og vel. Jeg skal absolutt ikke nekte for at jeg ser at dette er et helt amazing godt laget spill. Og jeg har også kost meg noe med det de siste par 24 timene, men.. Det er noe som liksom “mangler”. Noe som ikke er der, men som jeg så veldig gjerne skulle hatt for å kunne føle at gamingen blir hakket mer “verdt det”. Og det jeg snakker om nå kjære lesere.. Er trophies!!
Litt patetisk, I know. Men jeg er rett og slett en trophy-junkie fra en annen verden. Et spill uten et trophy-system som man kan synkronisere i hytt og gevær når man vil slik at ALLE kan se hva jeg faktisk har klart å OPPNÅ, ja for meg så er det nærmest som å drikke alkohol uten alkohol. FOR MEG er det noe veldig obligatorisk som mangler, og så lenge Nintendo fortsetter å være såpass konservativ med å IKKE innføre et lignende trophy-system som er å finne hos BÅDE Playstation og Xbox/Microsoft, ja så blir det nok til at jeg fremdeles først og fremst velger å bruke Switchen når jeg har venner på besøk å dele opplevelsene sammen med. For som en multiplayer-konsoll er Switchen gull, men for en evig trophy-jeger som meg selv er det å bruke denne konsollen til singel player-opplevelser derimot.. Noe jeg rett og slett sliter STERKT med å motivere meg til å gidde å bry meg om.
Det blir som allerede nevn som å drikke alkohol uten alkohol.. Eller ENDA verre – som å ha en Facebook/Instagram/Youtube-konto hvor muligheten for å få likes, kommentarer, eller views for den saks skyld av en eller grunn er blitt deaktivert. For noen så fungerer dette helt sikkert som et støpt fjell, men for meg som alltid er på utkikk etter “det lille ekstra”.. etter å minne verden på at jeg fremdeles eksisterer, og som så gjerne vil vise folk at jeg fortsatt har et og annet i meg.. Oh yeah I know – jeg er et håpløst eksemplar, men dog.
Wræææææææææææææll!!
Aylar Von Kuklinski
9 TEKNOSTALGISKE OMGS!!
Sååå kjære forfølgere, interessenter, medindivider, venner, beundrere og generelt bare fucked up stalkere, hvordan har nå dagen min vært i dag?? Jo takk – helt grei i grunn og bunn.
Det hele startet med litt frustrasjon, som så ble oppgradert til litt rent hat og sinne, som så ble nedgradert til mild frustrasjon igjen etter at det var gått en stund. Har den siste uken nemlig bestemt meg for å gi det gamle PS3-spillet (Vin Diesel) Wheelman en sjanse, ca. 10 år etter at jeg gikk hen og kjøpte det et eller random sted i bygda. Et spill som absolutt har sine (posi-hive) sider. Men noen oppdrag er altså noen sidespor røffere enn jeg tydeligvis takler.. Ja, også tror dere ikke at når jeg endelig har klart å komme meg til det jeg ihvertfall TROR er finalen på det hele så blir jeg møtt med tidenes mest irriterende cock blocker av en glitch fra en heeeelt annen verden?
Akk nei.. Ah ja, også ble jeg forresten overtalt av windows til å oppdatere pcen min igjen i kveld. Hadde jeg derimot visst hvor lang tid dette ville ta så hadde jeg nok satt det hele litt på vent, ihvertfall til jeg var ferdig med å redigere, rendre og legge ut min aller siste video som.. Faktisk er ute NÅ!!
Og den er godt mulig veldig litt sånn apropos disse tekniske oppdateringene og oppgraderingene verden stadig “må” stå over for.
Håper du kinda likte video!! ^^
Aylar Von Kuklinski
Oslo eller Bergen? PT. 2
For to uker (+ en dag) siden tenkte jeg sånn passelig høyt på hvilket sted som burde bli mitt neste reisemål. Bergen? Eller Oslo? Siden dette innlegget ble publisert har det skjedd noe positivt i livet mitt igjen – jeg har nok en gang fått påfyll på konto. Og enn så lenge har jeg greid ganske greit å ikke sløse noe særlig, hvilket som igjen betyr at jeg i teorien har økonomiske muligheter til å bare pakke kofferten og dra et eller annet sted i landet nesten nå når som helst.
Hvis jeg vil så er det absolutt mulig for meg å bare dra allerede i morgen. Kanskje ikke det beste valget jeg kan ta sånn med tanke på at togbilletter og hotellopphold gjerne blir litt billigere om man har klart å bestille ihvertfall noen dager i forveien? Men så fremt jeg ikke plutselig får det for meg at jeg skal bo på et av de dyrere hotellene, hvor enn jeg måtte dra, ja så KAN jeg helt fint pakke og dra nesten hvor som helst, når som helst her og nå.
Og jeg kan avsløre såpass som at jeg nå har bestemt meg hvor hvor. Eneste som gjenstår nå er bare.. Når? Og per dags dato så står det mellom tre alternativer, og alle disse alternativene har til felles at de alle befinner seg i det jeg vil kalle for nokså snart. Jeg må bare få kartlagt litt bedre hvor når de forskjellige folka jeg kan tenke meg å treffe der har best tid og sånn. Samt prøve å finne noen som veldig gjerne kan følge meg til riktig plattform når jeg skal dra hjemover igjen. Og akkurat det burde ikke være så vanskelig, forhåpentligvis.
Aylar Von Kuklinski
Euphoria (2019)
Tidens tann er for mange en av de mest råtne tennene som noen gang har eksistert. For i løpet av dens eksistanse rekker den å forderve absolutt alt som den er en aldri så liten del av. For min del har den blant annet klart å sørge for at jeg ikke lengre er i nærheten av å ha det samme engasjementet for tv-serier som det jeg en gang hadde. Før kunne jeg lett binge to til fire eller TI episoder av en og annen serie i løpet av et snaut døgn. Nå derimot er det nærmest et mirakel om jeg i hele tatt har sett tre-fire episoder av noe som helst i løpet av en uke. Men det har jeg derimot klart denne uken, og vel så det. For på mandag begynte jeg på første episode av HBOs kritikerroste ungdomserie Euphoria. Og i går (altså onsdag), så hadde jeg faktisk sett alle 50-60 minutters episodene som sesong 1 har å tilby.
Hadde derimot Euphoria vært en mer fiksjonstroe “tulleserie” så hadde ikke dette vært en like stor “sjokk-nyhet”. For stort sett når jeg skal se på noe velger jeg helst noe som ikke minner for mye om den virkelige verden jeg (av og til) lever i. Og skal det først ha noe rot i virkeligheten, ja så foretrekker jeg at det er av den mer lystige og køddete sorten, stort sett. Og er det det, ja så kan det være at jeg gjør noen unntak utenfor “den nye” serie-normen min, av og til. Og for de av dere som har fulgt litt med i timen så er det blitt en ganske kjent sak at Euphoria ripper opp i temmelig myyyee dritt som dessverre veldig mange unge (og voksne) må lide seg gjennom hver jævla dag. Med andre ord den rake motsetningen av hva jeg stort sett ser etter i en god serie til vanlig.
Og det stopper ikke der.. For nå er det ikke helt sånn at Euphoria er den aller første, litt tunge og virkelighetsnære serien jeg helt oppriktig har endt opp med å like nokså høyt. Jeg likte jo de to første sesongene av Skam ganske greit også, for å ikke snakke om bygde-utgaven Lovleg. Men det disse to seriene har til felles som derimot skiller seg litt ut fra Euphoria er at Euphoria skulle for meg vise seg å bli kjærlighet fra aller første titt. Jeg trengte ikke å ta tiden til hjelp ved å la den vokse på meg – jeg var simpelthen frelst nærmest før jeg hadde rukket å sette den på, og DET er en bragd man ikke skal skimse av!!
Serien åpnes opp med at vi blir presentert for den unge rebellen, rusmisbrukeren, filosofen, outsideren, selvtorturisten og propagonisten Rue Bennett (spilt av Zendaya) som allerede fra fødselen av ikke akkurat hadde de aller beste fremtidsutsiktene. Hun ble nemlig født bare tre dager etter at tvillingtårnene i USA ble felt den 11. september 2001, og helt siden hun som en rykende fersk baby fikk sett disse forferdelige tv-bildene, ja så har hun mildt sagt altså ikke vært så lett å hanskes med. (Nå kan det forsåvidt sikkert diskuteres og debatteres temmelig heftig hvorvidt det er realistisk eller ikke at en liten baby blir “ødelagt” av noe den først og fremst får se gjennom tv-nyhetene, men DEN diskusjonen får dere eventuelt ta med noen andre enn meg da jeg verken har noe særlig til barne-ekspertise eller psykolog-utdanning)
Og nå kan jeg se for meg at det er noen der ute som enda ikke har fått sett serien selv, og som tenker at: “å herlig, enda en slitsom, selv-medlidende emokid. Flott!!.. Som om ikke Hannah Baker (fra 13 Reasons Why) var ille nok, liksom..”. Og til de som måtte tenke det – ta dere en chille-pille!! For for det første så blir det å sammenligne Rue Bennett med Hannah Baker litt som å sammenligne Linn Skåber med den norske youtuberen Tappelino bare fordi de begge både sier og gjør litt drøye ting nå og da. Og for det andre.. Ja, så blir det å sammenligne Hannah med Rue VELDIG som å sammenligne Linn Skåber med Tappelino.
For greit. Rue Bennetts historie er så langt unna det man kan kalle for en solskinnshistorie som man kan komme. Men i motsetning til unge 13RW-Baker så har Rue både sjarm, karisma, selvironi og humor i bøtter og spann. (Ja.. Det samme vil jeg forsåvidt også si om noen skulle føle seg fristet til å spørre meg om å generelt sammenligne disse to noe kontroversielle seriene.) Og hvis ikke Zendaya allerede har fått, eller om hun ikke blir tildelt en rekke priser i nærmeste fremtid for sin helt OVERLEGNE rolletolkning, ja så er det faktisk noe alvorlig galt ikke “bare” i verden generelt, men også blant de som driver å slenger priser, pokaler og tornekratt etter det som både kan krype og jokke i denne såkalte underholdningsbransjen.
Men nå er det forsåvidt ikke “bare” Zendaya som har gjort seg fortjent til en virtuell håndjager, for jeg ønsker også å nevne Hunter Schafer som spiller Rues “bestevenninne” Jules Vaughn, Angus Cloud som spiller den “moralske” narkodealeren Fezco, Eric Dane og Jacob Elordi som for å si det litt forsiktig spiller far og sønn fra den noe kjipere delen av helvete, og sist, men ikke minst Barbie Ferreira som spiller den overvektige Kat Hermandez som på et tidspunkt finner ut av at hun kan tjene ganske fett på å opprette en Pornhub-konto for menn som har en greie for unge jenter med et ekstra lag på kroppen. Og for de av dere som nå har HAR sett Euphoria og måtte føle på en trang for å minne meg om at det også er flere som høyst fortjent burde vært nevnt; jeg er helt, helt enig. Det er så absolutt flere enn de jeg nevnte nå som også fortjener heder og ære herfra og til Venus, men de jeg valgte å plukke frem nå er altså de jeg har som mine personlige “hits 4 kids”, hvis det er innafor å si.
Ja, også er jeg simpelthen bare nødt til å gi litt ros til disse geniene som har skrevet, regissert, produsert og filmet denne mildt sagt ganske så fucked up krydra high school-kaka. For det å være i stand til å skape en serie OG FENOMEN som jeg tror at både en hel del Skam, Deadpool og Stephen King-fans kan knytte til sitt hjerte og sette såpass stor pris på (vel og merke av litt forskjellige årsaker), ja det er ikke bare svært modig, litt dumdristig samt et helfrekt genitrekk i samme slengen, det viser seg nemlig å være rimelig velfungerende også. Ps!: for de av dere som nå måtte lure på hvordan jeg i all verden kan tillate meg å trekke inn både Deadpool og Stephen King her nå – bare sett dere ned, og se den selv.
Jeg er altså, som dere skjønner over meg av begeistring. Jeg hadde IKKE trodd at jeg var i stand til å like en såpass mørk, realistisk og tidvis opprivende high school-serie SÅ hardt, men det skulle altså vise seg å være tilfelle. Jeg anbefaler Euphoria til absolutt ALLE.. som måtte ha kropp og psyke for det. Er du for tiden litt skjør – eller sliter du for tiden med å komme deg ut av en ganske tøff og vond periode av livet, ja så kan det kanskje være greit å legge den litt på vent.. Men til alle dere andre som måtte være 15 år gamle eller mer.. Bare ta og kryss ut denne bloggen nå, og fuckings SE Euphoria!!
Åh, forresten.. – hvis noen har lest litt i media de siste dagene og måtte lure på hvor mye manne-pikk man får se i løpet av serien (spesielt de 3-4 første episodene) så er fasiten pinlig enkel… Akkurat NOK til at jeg nesten følte for å poste en liten #me2 på Facebook mens kukuleringen foregikk på sitt aller verste. Men heldigvis ble det aldri SÅ ille at jeg faktisk gikk hen og GJORDE DET.
😅
Aylar Von Kuklinski
I mørket er alle tanker grå
Jeg er ute og går i høstmørket, det er kaldt, men jeg fryser ikke. Hjernen er nemlig for opptatt til å ta i mot slike signaler fra kroppen akkurat nå. Veien jeg går langs er en vei jeg kjenner meget godt, ja litt for godt egentlig. Her kunne jeg ikke gått meg vill om så noen puttet bind foran øynene mine og tvang meg til å spinne rundt og rundt til jeg ble helt susete i magen. Og det gir meg igrunn en ganske god følelse. Trygghet. Jeg tar meg selv i å føle litt ekstra på dette ordet og jeg merker med ett at jeg ikke lengre er helt sikker på hvor godt jeg egentlig setter pris på det, sånn egentlig. Ja, også var det et ord til som snek seg innpå meg nå. Forutsigbarhet. Og så, enda en gang – trygghet.
Jeg legger merke til at det begynner å vrenge seg i hele sjela, og jeg føler en stigende trang etter å kaste opp. Men jeg får det bare ikke til. Jeg begynner i stede å løpe, først i et litt roligere temp, så bittelitt fortere, og så enda fortere. For hver tredje kilometer jeg passerer setter jeg opp tempoet enda et hakk. Og etter fire minutter løper jeg så fort at jeg ikke lengre er i stand til å se hvor jeg egentlig er. Har jeg havnet i Sverige nå? Jeg aner ikke, og helt ærlig så bryr det meg ikke så veldig heller. Jeg bare fortsetter, og fortsetter, helt til jeg plutselig ikke gidder mer, stopper opp, og tar meg selv i å stå og stirre ned på bakkene. Føttene mine derimot, borte som solen.
Nå ja, det er forsåvidt ikke så viktig. For hvem trenger egentlig føtter når alt kommer til stykket? Jeg blir stående et eller annet sted i verden mens jeg rolig lar pusten få sige tilbake. Det er lenge siden pulsen slo SÅ hardt og så fort nå. Igrunn en ganske deilig følelse, tror jeg. Jeg vet ikke helt, men jo. Jeg tror det.
Aylar Von Kuklinski
JEG er ukas Youtuber!
Hallo og god kveld kjære by(gde)-folk, samt alle dere som måtte bo langt inni en skog, på havet, eller noe sånn der midt i midten.
Jeg har ikke så skrekkelig mye å meddele siden siste sist, så derfor skal jeg nok en gang gjøre et tappert forsøk på å holde meg kort – jeg har blitt kåret som årets Youtuber!
Og jeg skal ikke lyve. Det at det fremdeles finnes noen der ute som tør å anbefale mitt såkalte “arbeidet” til andre da jeg ikke akkurat har det reneste bordet i Youtube-Norge, ja det setter jeg faktisk litt pris på.
Hmm, ja, og apropos det å ikke lyve. Noen av dere vil nå sikkert ha et håndfast bevis på at jeg ikke bare sitter her og finner på igjen, sååååå:
Så tusen takk til min kjære med-trønder HansiBOY som altså har tatt seg bryet å lage en faktisk ganske kul video på meg og mine fin-underlige særheter 😎
Aylar “Den Onde” out!
Aylar Von Kuklinski
Tre undervurderte filmer ALLE bør se!
Hvem elsker vel ikke en god film? For et tåpelig spørsmål, alle gjør jo det. Spørsmålet er bare – hva ER en god film? Og svaret på det igjen.. Er meget individuelt. For noen er en god film først og fremst noe hvor ALT er så teknisk overlegent proft gjort at selv Egon Olsen hadde rullet av seg bowlerhatten. Og for noen er en god film først og fremst en saklig, og gjerne en litt tung dokumentar. Ja også har vi de som er litt mer som meg selv, som mener at en god film først og fremst er noe som underholder, litt uavhengig av hvor BRA den egentlig måtte være sånn ellers.
(Men når det er sagt syns jeg helt oppriktig av hele mitt iskalde hjerte at de tre filmene jeg skal anbefale dere i dag er helt super både når det kommer til manus, musikk, skuespill, story og… Ja, hele morskaka, rett og slett)
Så med andre ord så kommer listen jeg nå har tenkt å gi dere IKKE til å tilfredsstille alle 100%. Men likevel så mener jeg helt fuckings alvorlig at de tre filmene vi nå skal gi bittelitt oppmerksomhet er tre meget undervurderte filmer, og som hadde fortjent en SÅ mye større fanskare en dag i dag!
Jakten på nyresteinen (1996)
Men oki. Nok om Jenny Skavlan og “pizza” Grandiosa. Hva handler så denne filmen om, og HVA er det som gjør den så eventyrlig bra? Vel, for det første har den en historie som er like god som den er både enkel og genial genial! Vi møter 8-åringen Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) som bor hjemme hos sin bestefar (spilt av Terje Strømdahl). For mange år tilbake døde Simens bestemor og siden da har bestefar aldri helt vært seg selv. Han har vært mye trist og deprimert, og med årene har helsa hans stadig blitt verre og verre. Mye hosting og harking om nettene, og ja, ting er i hele tatt ganske utrivelig.
Og som den gode gutten Simen er så vil han så veldig gjerne hjelpe sin syke bestefar. Men hva kan vel en liten gutt på 8 år egentlig gjøre? Vel, nå har det seg en gang slik at Simens bestevenn tilfeldigvis er en amerikansk teddybjørn (spilt av Toralv Maurstad) som både kan tenke og snakke selv, og som på magisk vis greier å hjelpe Simen med å bli så bitteliten at han til slutt er i stand til å gå inn i bestefars munn, for så å ta en reise gjennom bestefars kropp – med et håp om å kunne finne det som gjør at bestefar ligger og hoster og lider sånn om nettene. Og hvem vet, kanskje finner han løsningen på bestefars mangeårige hjertesorg også?
Og for de av dere som nå måtte være redd for mange kjipe og for lengst utdaterte dataeffekter som bare vil ta dere ut av hele filmopplevelsen – slapp av!! Det er få noen scener som har noen effekter som er gjort på data, men sånn 85% av det vi får se er ting som faktisk befant seg i studio da ting ble filmet. Og FOR ET arbeid som er lagt ned med å gjøre disse omgivelsene og effektene så troverdige (og tidvis litt ekle) som overhode mulig!! Jeg vil faktisk dra det så langt som å si at arbeidet som er gjort med de praktiske effektene her er MINST like imponerende som det som ble gjort i de første utkastene av de tre første Star Wars-filmene fra 1977-84. Og faktisk så er Jakten på nyresteinen på mange måter “Norges svar på” Star Wars. For i tillegg til en herlig historie alle kan sette seg inn i og forstå, et dusin av herlige og PRAKTISKE effekter, ja så byr denne filmen også på en FANTASTISK orkestermusikk – et soundtrack som meget mulig er det beste en norsk film har fått servert NOENSINNE!!
Vi skal straks gå videre over på neste film, men først vil jeg bare nevne noen kjentfolk som også er med i denne filmen i tillegg til de jeg nå allerede har nevnt. HARALD EIA hadde nemlig en liten rolle i denne filmen som han ene som skal bestemme over bestefars (aka. gamle ørn) tårer. En annen kjent, norsk komiker som også var med på laget er HELÉN VIKSTVEDT som sammen med HERBORG KRÅKEVIK spilte to kjærlighetsvakter som voktet for bestefars hjerte. Og sist, men ikke minst så MÅ det bare også nevnes at The Monroes-vokalist LAGE FOSHEIM hadde en liten rolle som “Galle junior”.
PS: Det må forresten sies at dette er en film som lett vil få noen og enhver til å ty litt til vannkrana, så er du blant de mer følsomme der ute kan det være lurt å ha et aldri så lite lommetørkle klart på forhånd – just sayin 😉
It Follows (2014)
Nesten helt siden skrekkfilm-tidenes morgen har seksuell status vært en greie. Er du jomfru? Ja, da har du STORE fordeler hvis du og dine venner mot all formodning skulle bli kjeppjaktet og forsøkt slaktet ned en etter en. Men har du hatt sex, og det svært nylig.. Chi-chi-chi-ah-ah-ah!!..
Tja, hva skal jeg egentlig “si” nå uten å si FOR MYE.. Hm. Den seksuelle statusen til folk har absolutt noe å si også her, for å si det sånn. Bare at.. Denne gangen er ikke den seksuelle statusen først og fremst en “artig” side-greie som helst de mer ihugga fanatikerne der ute vil tenke mest på. Niks, i It Follows er den seksuelle statusen til folk nemlig blitt gjort til en ganske vesentlig del av selve PLOTTET. Taaaa den ring og laaaaa den vaaaandre, fra den eneeee til den aaaaandre, ringen er skjult det seer jeg seeeeelv.
Åja, det må også nevnes.. For enda en ting som er i likhet med en drøss andre “slike filmer” er at også her blir en flokk med “kids” jaktet på av noe(n) som er ute etter å drepe de. Bare at denne gangen kan døden være absolutt hvem som helst. Kort fortalt.. Her bytter døden form stadig støtt og kan lett gå fra å se ut som han ene vaktmesteren i skolegården som ingen helt vet navnet på i det ene øyeblikket, til å se ut som hun rålekre jenta over veien i det neste. Og for å si det sånn.. Det faktum at døden kan være hvem som helst til en hver tid.. Gjorde at jeg ble PØKKINGS paranoid da jeg så filmen første gangen. Jeg satt stadig ogfulgte med på de forskjellige statistene i bakgrunnen mens jeg forsøkte å gjette meg frem til hvem eller hva døden kunne være for noe nettopp nå. Og denne mentaliteten klarte jeg ikke å legge fra meg så fort rulleteksten hadde begynt å rulle. Og siden dette var en film jeg så først på kino, ja så… Jeg har ALDRI gått så fort hjem igjen noen sinne. For. Å. Si. Det. Sånn.
“Okei, men hvordan er så disse kidsa da?”. Vet du, for en gangs skyld snakker vi her om en skrekkfilm hvor det faktisk er litt vanskelig å hate alt for hardt på de som er med. Klart, noen irritable sider eksisterer jo. Og det er særlig EN som nok vil få en og annen til å tenke “okei, han der fortjener ihvertfall et spark rett i snabelfanten!!.”. Men i motsetning til SÅ mange andre filmer i denne gaten er IKKE It Follows en film full av “kids” man bare ønsker å se lide så fort som muligheten byr seg. For ungdommene vi blir introdusert for her føles helt særr som ekte og GODE MENNESKER av kjøtt og blod. Folk man simpelthen bryr seg om, og som (man med mindre man selv er en psykopat) IKKE vil skal dø. ÅH! – er det forresten noen som husker at jeg anbefalte Netflix-serien “Atypical” for en tid tilbake som handlet om autisten Sam, samt hans familie og nærmeste vennekrets? “SAM” (dvs. Keir Gilchrist) ER MED I IT FOLLOWS! Og jaa – jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg blir altså ikke overrasket om det skulle vise seg at Keir Gilchrist faktisk ble “typecastet” som Sam i Aypical på bakgrunn av rollefiguren han gjorde i It Follows i 2014, for å si det.. Sånn.
“Meneh.. Hmm, neei. Jo altså, det høres jo ut som en interessant film, men jeg er ikke så glad i blod og sånn. Og dessuten så HATER jeg jumpscares!” Vet du, akkurat når det kommer til biten om å hate jumpscares: me2. Altså, jeg er helt enig! Jumpscares er en alt for billig og lettvint måte å “skremme folk på”, så DERFOR kjære leser(e) kan jeg herved berolige på at i It Follows finnes det nesten ikke en eneste jumpscare. Og den ene(ste) jeg greier å komme på nå føler jeg lett kan forsvares. Så med andre ord: Ingen unødvendige jumpscares i It Follows. Og angående det som har med blod og innvoller å gjøre så er dette faktisk en nokså blodfattig film. Det drypper litt i en scene helt på starten, men bortsett fra det. Svært, svært lite.
Og før vi nå går over til den siste filmen på programmet så vil jeg bare få lagt til at It Follows har et av de beste soundtrackene jeg har hørt i en nyere skrekkfilm på mange, MANGE år. Har du f.eks en greie for musikken fra gamle John Carpenter-filmer, ja så er du simpelthen dømt til å falle forelsket over ende når du ser og hører It Follows. Er du generelt veldig glad i filmer basert på verk av legender som Carpenter, Steven Spielberg og Stephen King? Ja så er sannsynligheten for at du vil ELSKE denne filmen både svært og meget høy.
Dumbo (1941)
Historien til Dumbo er sirkus like enkel som den er sår. Dumbo har noen ører som er litt for store og blir fra dag 1 mobbet og trakassert ganske grovt for nettopp det. For hvem kan vel egentlig elske slik en juppling med SÅ store ører? Vel, heldigvis har i hvertfall Dumbo moren sin, en stund. Ja.. For det er vel neppe en særlig stor spoiler at dette ikke akkurat varer altfor lenge. For er det EN ting man nærmest kan ta som en kjempestor selvfølge i særlig de eldste Disney-klassikerne, ja så er det at barna vi blir glade i skal IKKE få beholde sine foreldre spesielt lenge. Og her er heller ikke Dumbo akkurat blitt gjort til noe unntak. *snufs*.. Men HELDIGVIS eksisterer det også i dette universet andre sjeler med et hjerte for de som mildt sagt har snublet litt utenfor den store folkevogna. For etter en liten stund så møter vår kjære elefant på den lille musa Timmy (norsk stemme Øyvind Blunck), og disse to vil etter hvert utvikle et vennskap som mildt sagt er av det mer magiske.
Og for å si det på denne måten. Hadde det ikke vært for Timmy, ja ville nok Dumbo blitt en film som hadde vært i det absolutt mørkeste laget. For dette er uten tvil en av de mørkeste, tristeste og mest vemodige barnefilmene jeg kan komme på for øyeblikket. Åja.. *kremt*.. og i likhet med de to førstnevnte filmene så byr også denne her på en og annen syretripp som jeg vet har klart å skremme bleieskiten av flere små mus i løpet av de siste 78 årene.. For på et tidspunkt så bestemmer Timmy og Dumbo seg for å leske seg med litt vann. Greia er bare at.. Vannet de bestemmer seg for å drikke er ikke helt rent. Og VIPPS så begynner de begge å hallusinere nokså heftig. Og jeg skal være ærlig.. Store meg syns nå at dette ene rave-partyet bare er funny, men lille meg for sånn 20 år tilbake.. Not that much.
Men, ja.. Bortsett fra at noen nok vil mene at Dumbo er i mørkeste, tristeste og skumleste laget for å være en barnefilm fra 1941, så er dette helt udiskutabelt uansett en meget BRA og tidvis underholdende(!!) tegnefilm. Man blir fôret med den ene sangen etter den andre som bare flakser seg inn i solidaripleksusen din, og som du med urimelig stor sannsynlighet vil komme til å nynne på leeeeeeenge etter at du har sett den ferdig – (“BOM-BOMBOMBOMBOMBOM-BOM!!“).
Selv så har jeg forresten kun sett den norske versjonen av filmen. Og i løpet av det siste året har jeg sett opp igjen flere gamle klassikere som jeg likte som barn, filmer som jeg ikke syns at den norske dubbingen fungerer like godt i dag som jeg følte at den gjorde den gang da. Men når det kommer til Dumbo, ja så syns jeg at de norske stemmene fremdeles funker fjell.
Hvilke filmer syns DU er noe undervurdert en dag i dag??
Aylar Von Kuklinski