Og sånn går nå dagene.. Neida, jo, nå skal dere høre. Etter at jeg i begynnelsen av måneden annonserte at jeg følte meg heftig ferdig med AC Odyssey etter å ha spilt det i 160 timer og VEL så det, ja så trodde jeg at jeg hadde bestemt meg for at NÅ var nok nok. Så jeg slettet spillet fra PS4en til tross for at jeg bare var noen ytterst få trophies igjen unna platina. Et par dager senere var derimot spillet installert på nytt, og derifra tok ikke lange stunden før platinaen omsider var min. Ja, så ble det til at jeg fjernet spillet fra konsollen atter en gang mens jeg stilte meg selv følgende spørsmål: hva i hekkeli hekk skal jeg spille på nå??
Så.. Jeg fant ut at jeg skulle ta en aldri så liten titt ned i de sorte skuffene hvor min fysiske spillsamling ligger og stort sett bare tiltrekker seg støv. For ja, dessverre er det en ganske høy prosentandel av det jeg eier som jeg knapt har testet ut noe særlig i hele tatt. Ja.. Noen spill har jeg faktisk ikke prøvd litt engang. Men uansett, jeg dro opp et spill, satte det inn, tok det så ut igjen da jeg kom på HVORFOR jeg faktisk ikke har giddet å spille det noe særlig back then.. Prøvde meg på noe annet, og endte opp med å gjøre mer eller mindre det samme enda en gang, og enda en gang.
Men på mandag(??) skjedde det, som forsåvidt alt er blitt nevnt i mitt forrige innlegg, at jeg nesten helt fra det blå dro frem GTA-wannaben “Vin Diesel Wheelman”. Og som jeg også nevnte i mitt “siste” innlegget, ja så hadde jeg kommet til et punkt hvor spillet pretty much hindra meg i å komme meg videre på grunn av en ekstremt frustrerende dritt-glitch. ET døgn tok det fra jeg hadde lagt også dette spillet “fra meg”, til jeg så tok det frem igjen, og bestemte meg for å prøve en gang til. Og til min store lettelse så var plutselig denne glitchen ikke lengre en greie, såååå.. Etter et times tid hadde jeg faktisk kommet meg gjennom de siste par oppdragene, til tross for at jeg flere ganger de siste dagene av diverse årsaker hadde tenkt at jeg AL-DE-RI kom til å gidde å gjennomføre dette 10 år gamle rage-and-swear-maker-spillet. Men det klarte jeg altså. Til slutt.
Og VIPPS så var jeg tilbake til en realitet hvor jeg igjen “ikke har noe å spille”. Dvs.. I går kom jeg på at jeg ganske så nylig hadde kjøpt meg Super Mario Odyssey til Nintendo Switch – SÅ hvorfor ikke bare ta å sjekke ut det? Det har jo tross alt fått meget gode kritikker, og i hele tatt. Ja, så dykket jeg altså inn i dette Mario-universet da, og vel. Jeg skal absolutt ikke nekte for at jeg ser at dette er et helt amazing godt laget spill. Og jeg har også kost meg noe med det de siste par 24 timene, men.. Det er noe som liksom “mangler”. Noe som ikke er der, men som jeg så veldig gjerne skulle hatt for å kunne føle at gamingen blir hakket mer “verdt det”. Og det jeg snakker om nå kjære lesere.. Er trophies!!
Litt patetisk, I know. Men jeg er rett og slett en trophy-junkie fra en annen verden. Et spill uten et trophy-system som man kan synkronisere i hytt og gevær når man vil slik at ALLE kan se hva jeg faktisk har klart å OPPNÅ, ja for meg så er det nærmest som å drikke alkohol uten alkohol. FOR MEG er det noe veldig obligatorisk som mangler, og så lenge Nintendo fortsetter å være såpass konservativ med å IKKE innføre et lignende trophy-system som er å finne hos BÅDE Playstation og Xbox/Microsoft, ja så blir det nok til at jeg fremdeles først og fremst velger å bruke Switchen når jeg har venner på besøk å dele opplevelsene sammen med. For som en multiplayer-konsoll er Switchen gull, men for en evig trophy-jeger som meg selv er det å bruke denne konsollen til singel player-opplevelser derimot.. Noe jeg rett og slett sliter STERKT med å motivere meg til å gidde å bry meg om.
Det blir som allerede nevn som å drikke alkohol uten alkohol.. Eller ENDA verre – som å ha en Facebook/Instagram/Youtube-konto hvor muligheten for å få likes, kommentarer, eller views for den saks skyld av en eller grunn er blitt deaktivert. For noen så fungerer dette helt sikkert som et støpt fjell, men for meg som alltid er på utkikk etter “det lille ekstra”.. etter å minne verden på at jeg fremdeles eksisterer, og som så gjerne vil vise folk at jeg fortsatt har et og annet i meg.. Oh yeah I know – jeg er et håpløst eksemplar, men dog.
Wræææææææææææææll!!
Aylar Von Kuklinski
