Når noen omkommer i trafikken er det alltid noen bak et viss ratt som får skylden. Selvfølgelig, man kan ikke skylde på biler. Akkurat som det ikke er pistoler som dreper, men den som trekker i avtrekkeren. Ah, om det bare var så “enkelt”.
I Detroit blir en dag 58-modellen Christine født. Christine er en rød og hvit bil, mer konkret en Plymouth Fury. Utenpå ser hun ut som en hvilken som helst bil av sitt merke, men det er bare utenpå. Innerst inne befinner det seg en ondskap som nærmest kan beskrives som udødelig.
De unge mennene Dennis og Arnie er som gutter flest. De drikker øl, ser på de flotteste jentene på skolen, og er opptatt av å få seg et nummer. I starten av filmen er de bestevenner, og det ser ut som ingen eller ingenting kan ødelegge forholdet. Når Arnie en dag får øye på en skraphaug av en bil begynner ting derimot å skje. Han blir mildt sagt betatt, og bestemmer seg for at han skal ha denne bilen, samme hva det måtte koste. Dennis forsøker å prate han fra det, men til ingen nytte. For 250 dollar blir bilen Christine, hans.
Foreldrene til Arnie er alt annet en blid når han kommer hjem, og forbyr han å ha bilen hos dem. Arnie får fort for seg at alle er i mot hans nye flamme. Hans personlighet forvandles mer og mer til det verre, samtidig som han sårer og frastøter seg folk med kortere og kortere mellomrom.
Samtidig som han stadig støter fra seg folk begynner politiet å komme over stadig flere lik, hvor dødsårsaken er mer av den uforklarlige. Mistanken er selvfølgelig mest knyttet til Arnie, men Arnies eks-kjæreste tror ikke det er han som står bak. Men Christine derimot. Hun får med seg Dennis til å ødelegge Christine en gang for alle. En sak som er lettere sagt enn gjort.
Filmen er basert på Stephen Kings novelle med samme navn, regissert av John Carpenter. Med de to navnene burde det være nok til å tenke at dette er en fantastisk film. Særlig siden det også er tilfelle kunne jeg avsluttet filmanmeldelsen her, og bare klint til med et terningkast. Men jeg skal selvfølgelig gjøre det litt mer ordentlig enn som så. En god film trenger også en bedre anmeldelse, selv om vi allerede har noen ganske sterke utgangspunkter for at den er god.
De fleste karakterene vi blir presentert for er skikkelser vi skal elske å hate. Vi blir presentert for den ene drittsekken etter den andre, noe som kanskje er en av grunnene til at vi til tross hvor sykt det måtte være faktisk ender opp med å håpe at Christine får gitt de en velfortjent, smertefull død. Samtidig er det også noen karakterer som er der for at vi skal bli glad i de, som igjen gjør at vi sitter og håper at de klarer seg helskinnet gjennom hele filmen, og overlever.
Musikken er som man kan forvente av en 80-talls film veldig episk, og den er som man kan forvente fra Carpenter veldig god. Vi får servert det ene høydepunktet etter det andre. Christine er en film som er sjeldent kjedelig, den har en flott flyt og det blir kort fortalt ikke for mye av det ene eller det andre. Den er ganske enkelt ikke langt unna å være perfekt. Faktisk er det ikke mange grunner til at denne ikke skal få en sekser på terningen. Men det er en ting som trekker litt ned.
Selv om filmen er godt skrevet, godt regissert, ganske original (både den gang og også nå) og alt det der, så er det likevel en ting som trekker litt ned, nemlig det faktum at den egentlig ikke har noen overraskelsesmomenter. Jeg liker å bli litt overrasket eller sjokkert når jeg ser film, og det er det eneste som gjør at jeg ikke kan gi den full pott.
Det er så mangt man kan diskutere. I ettermiddag har jeg havnet i en diskusjon om hvem som er mest kjent av Youtube-legenden Piediepew og sjokkrockeren Marilyn Manson. Motparten min mener at det har mer med å gjøre hva man interesserer seg for, det er selvfølgelig et greit poeng. Meeeen, jeg mener likevel at blant tenåringer skal man være veldig sær om man ikke har hørt om Piediepew nesten uavhengig om man har noe forhold til spill/metall, eller ikke.
Klikk på bildet for å komme til Piediepew sin Youtube-kanal.
Klikk på bildet for å komme til Marilyn Manson sin offisielle nettside.
Når det derimot kommer til Marilyn Manson så har han hatt et mildt sagt større fravær fra media de siste årene. Han ga vel og merke ut et album i fjor, men utenom det har det vært nokså stille.
Jeg er en person som hater at folk mener jeg tar feil, særlig når jeg vet jeg har rett.
Personlig er jeg glad i både metall og gaming, men det mener jeg er likegyldig akkurat nå. Jeg står på mitt og er skråsikker på at barn og tenåringer altså heller vet hvem Piediepew er enn Manson.
Hva mener dere? Hvem tror dere tenåringer I DAG helst har hørt om? Manson eller Piediepew?
For oss som har sansen for skrekk og eventyr (gjerne kombinert) burde ikke Guillermo Del Toro være et fremmed navn. Uten å overdrive må jeg personlig få sagt at han er en av de større filmskaperne per dags dato som virkelig kan sitt arbeide med glans. Mama er intet unntak!
Fem år etter en mystisk tragedie har onkel Lucas fremdeles ikke gitt opp håpet om at niesene er live. Til hans begeistring og glede blir begge en dag funnet, vel og merke ikke helt de samme barna som da de sammen med deres far ble meldt savnet. De blir funnet helt alene, helt uten spor til faren.
Lucas og kjæresten Annebel vinner til slutt ansvaret om jentene, så lenge de velger å flytte inn i et annet hus på ukjent adresse. Annabel viser seg tidlig å ikke ha like god kjemi med barn som det Lucas har. Hun har i starten en dårligere innstilling og tålmodighet, men når hun alene må passe de en stund etter at Lucas blir utsatt for en “ulykke”, får hun etterhvert et nærmere og bedre forhold til barna.
Men det er ikke bare barna hun kommer nærmere innpå, hun kommer stadig også nærmere innpå Mama. Men hvem er egentlig Mama? I følge jentenes lege lider eldstejenta Victorua av dissosiativ personlighetsforstyrrelse, og dermed inntar rollen som det mystiske fenomenet. Nok en gang tar legene feil da sannheten skal vise seg å være langt mer urovekkende enn noen kunne drømme om.
Det viser seg at Mama er en skikkelse som aldri har fått fred i sjelen etter at hun led en grusom skjebne for mange, mange år siden. Hun skal til slutt ha hoppet utfor en klippe med sitt eget barn, uten at barnet ble med hele veien ned til vannet. Siden har Mama alltid lurt på hvor det egentlig ble av.
Filmen kan i starten virke litt treg og smått litt kjedelig, men det tar seg opp etter en stund. Den er ikke veldig skummel, men litt skummel, det er den, der og da. Utenom stemningen er det ikke til å komme utenom at det også er plantet en rekke effektive jump-scares her og der, som hjelper godt på.
De største scenene er som ved de fleste andre Del Toro-filmer animert. Når det er sagt. Del Toro beviser at animasjon i film slettes ikke trenger å være en u-ting. Selv om de kan virke litt tvilsomme til tider er animasjonene stort sett laget på en gjennomført og kul måte som gjør at det hele kommer godt ut med æren i behold. Del Toro kan sine animasjoner og lykkes som oftest bedre der alt for mange gjør feil.
Noe av det jeg tidligst fikk et godt forhold til er utvilsomt det emosjonelt gode soundtracket som kan få selv de døde i begeistring. Man skal være bra kald, eller helst døv for å ikke kunne kjenne hårene reise seg (i positiv forstand) av musikken som her er komponert av Fernando Velázquez.
Kort oppsummert er det hele en av de bedre skrekkfilmene som er laget de siste 20 årene. Historiemessig så kunne det vært gjort litt mer for å motivere, og stemningen er ikke SKUMMEL NOK, likevel gjør filmens flotte animasjoner, forførende soundtrack, effektive jump-scares og troverdige skuespillere at det hele er mer enn bare nok en middels god film!
Det skjer ikke lenger så ofte at jeg reklamerer for noe(n). Var en periode hvor jeg nærmest skrev om Dragens Hule tre ganger månedlig, om ikke mer. Skal sies at jeg har så og si sluttet å handle noe derifra nå, særlig etter at jeg begynte å handle utenlands i stede. Norge har rett og slett ikke det som skal til for å tilfredsstille meg lenger.
Den butikken jeg har tenkt å reklamere for i dag er en finsk horror-sjappe, selvfølgelig på nett. Den har det enkle navnet Horror-Shop, og er en av de mest seriøse jeg vet av. Jeg har bestilt en god del t-shirts derifra, en dvd, samt noen blader. Girls & Corpses og Scream. Selv om siden er finsk finnes det også i en engelsk versjon.
Når det kommer til t-shirts og andre klær så er størrelsene de samme som i Norge.
Jeg har ikke handlet der så veldig lenge siden det var først i vår at jeg begynte med utenlandshandling. En av grunnene til at jeg vil anbefale denne siden så sterkt er ikke bare på grunn av utvalget, men også at de hjelper deg med å unngå toll og merverdiavgifter dersom du ber dem markere pakken som en gave.
Men det er enda en god grunn til at jeg er så blodig begeistret. For en stund siden fikk jeg mail om at et av Girls & Corpses-magasinene jeg hadde lagt til i en bestilling dessverre var flere igjen av. De spurte om jeg ville ha et annet blad i stede, eller noe annet til samme pris. Jeg valgte et annet G&C-magasin i stede, og det tok knapt en uke til varene lå i postkassa mi.
I dag fikk jeg en ny mail om at de har fått inn flere G&C-blader igjen, inkludert det nummeret de ikke hadde mer av sist. Selv om jeg da valgte å få tilsendt et annet nummer har de nå sendt meg det ene det var tomt for da, uten ekstra kostnader.
Jeg avslutter med å nevne at prisene heller ikke er spesielt høye, og du kan fint legge inn en bestilling over 200 kroner uten at det skal koste noe ekstra. Vel og merke så lenge du ber om å få pakken(e) markert som gave. Og nei, selv om de er billige så betyr det ikke at produktene har lavere kvalitet, tvert om. De er rett og slett bare goregeous. Har du et fornuftig hjerte for horror, ta deg en tur innom horror-shop.net!
En vennegjeng på fem bestemmer seg for å tilbringe litt tid på en hytte i en gudsforlatt skog til Mia klarer å bli rusfri. Denne gangen har de bestemt seg for at det ikke skal gå som sist da Mia fikk en overdose og var nær ved å aldri våkne opp igjen.
Samme hva som skjer vil de ikke la henne dra tilbake før hun er helt ren. Men Mias rusproblemer viser seg tidlig å bli den mildeste utfordringen de skal få stri med.
Nede i hyttens kjeller finner de mange gamle ting, blant annet en bok som de alt for sent skal innse hva egentlig er. Når Eric begynner å studere boken leser han opp høyt noen ord, og vips har han uvitende sluppet løs et helvete de ikke i sin mest jævlige fantasi kunne se for seg
Når Mias oppførsel blir mer og mer voldelig tror de først at det skyldes at hun er blitt desperat etter en ny dose dop. Men når flere av vennegjengen også begynner å følge hennes skremmende eksempel begynner Eric å fatte hva han faktisk har gjort. Han studerer boken nærmere og finner ut at det er bare tre ting å gjøre når noen har blitt til en demon; Brenn dem, begrav de levende eller parter deres kroppsdeler! Alle metodene blir i løpet av filmen utført på de forskjellige karakterene.
I større deler av filmen kan det virke som det er Mias bror David som skal ende opp som hovedpersonen , den nye Ash fra The Evil Dead I, II og III, men det viser seg å være Mia som har blitt utdelt den æren denne gang.
Det skal sies at dette er atter en remake som ikke er like god som den opprinnelige. Likevel er dette en av de desidert bedre. Noe av det jeg liker best med denne er at starten ikke er like langdryg før det begynner å skje ting, da denne er rett på adrenalinpumpa ganske raskt.
I likhet med 1981-filmen har denne noen ganske voldsomme og spektakulære scener, og… La oss snakke litt blod mens vi er i gang. Denne har mildt sagt en del blod. Særlig i sluttscenen både spruter og regner det blod, uten at jeg skal avsløre eller gå noe særlig mer inn på hva, hvordan og hvorfor.
Evil Dead er alt i alt en djevelsk blodig opplevelse som på ingen måter har skuffet meg. Ja, den gir ikke de samme følelsene som den første, men jeg koste meg mye likevel. Enkelte som har sett denne filmen før meg har uttalt at det føles rart å se “Evil dead” uten Bruce Campbell som altså spilte Ash i de tre The Evil Dead-filmene. Vel, helt uten Campbell er den dog ikke hvis man spoler seg gjennom rulleteksten og ser de tre-fire siste sekundene. Groovy..
Fremtiden ja, det mest usikre som finnes. Vi vet ikke en gang om det vil komme noe fremtid. For alt jeg vet kan alt plutselig stoppe NÅ. Jeg er daglig innom bloggen til Catzy Munster og oppdaget at hun hadde laget et innlegg hvor hun har svart på 10 spørsmål som hun igjen har tatt fra Scorsese86, som igjen har tatt fra Johanne Natalie som igjen har… Ja, holder sikkert nå.
Neeei, skal jeg se om jeg får svart på noen av spørsmålene jeg også da!
Hvor gammel er du nå? Godt spørsmål, for en stund siden var jeg faktisk usikker på det selv. Men jeg fant ut at jeg er 22.
Hva er dine nærmeste planer for fremtiden? Overleve. Seriøst, jeg har ingen planer. Verken store eller små. Det eneste jeg kan nevne er at jeg har tre stykk jeg håper på å få se snart. En av de har jeg møtt fire ganger før, de andre har jeg bare snakket en del med på nett. Men ja, utenom det så har jeg ikke noen planer…
Hvor ser du seg selv om 15 år? Jeg tror faktisk ikke at jeg er her lenger om 15 år…
Hva vil du bli når du blir stor? Større enn jeg er nå? Er for tiden ung ufør. Men hvis jeg skulle håpe på noe så kunne jeg tenkt meg å drive med en egen serie på nett kanskje. Noe morbidt, psyko, adrenalinpreget og sært.
Hvem er din urealistiske drømmedame? Hmmm… Det er mange damer jeg har hatt sansen for opp gjennom åra. Urealistisk drømmepartner kan jo være så mangt. Men… Tja, nei, kommer faktisk ikke på noen sånn egentlig. Kommer på mange som jeg synes er både fin og det ene og det andre som har med utseende å gjøre, men jeg ser ikke på noen som en drømmepartner bare for at man har det ytre med seg… Nei, pass!
Hvem er din reaslitiske drømmedame? Kunne kommet opp med et navn her, men det kunne fort blitt litt kleint om og hvis forskjellige ting, så akkurat det lar jeg være å nevne. Vil da heller beskrive litt generelt ut i fra væremåte, personlighet og sånn. Først og fremst er det viktig at vedkommende ikke er hundre prosent god i hode, hun skal tross alt være sammen med meg. For det bør hun være glad i film, helst ha en forkjærlighet for horror, akkurat der kan hun gjerne være litt fanatisk til og med. Det er en selvfølge at hun må ha en viss intelligens, og helst ikke være alt for opptatt av hvordan hun ser ut UTENPÅ. Om hun ikke er avholds som meg har ikke det noe å si, så lenge det ikke er ei berte som fester noe særlig. Og selvfølgelig, rettferdig og snill, men det er man vel automatisk hvis man er noe intelligent, tenker jeg.
Vil du ha barn? Nei… Nei…. Fremdeles nei.. Nei, nei og atter nei… Barn kan ikke få barn, det er i mot loven.
Hvis du ville hatt barn, hva skulle du kalle de? Nettopp ja, jeg svarte ikke så går automatisk videre til nest siste spørsmål.
Hva slags forelder tror du at du hadde blitt? Altså, jeg hadde sikkert klart å blitt en helt ok pappa om jeg virkelig hadde havnet i ulykka. Tror jeg faktisk jeg fort kunne blitt en far som hadde vært vanskelig å “slå” for en god del andre a4-fedre for å si det sånn. Ikke alt for dumsnill og naiv, samtidig hadde jeg latt barnet få se og høre på det meste hun/han ville og i alle fall ikke blitt så JÆVLIG overbeskyttende som mine foreldre var. Fikk ikke lov til å se på Hotel Cæsar eller en gang å like Marilyn Manson jeg før jeg var nesten 15…
Tror du at du har samme meningene om ti år? Hvis jeg lever om 10 år, kanskje. Jeg vet ikke, har forandret meg på en del punkter de siste årene, så vanskelig å si. Men jeg tror ikke jeg har absolutt alle de samme meningene om 10 år. Igjen, hard to say.
Og ja, kopier gjerne dette konseptet videre over til din blogg om ønskelig! Bare fortell leserne HVEM du har tatt det fra, ellers kommer jeg og stapper en sultagurk i rassen din!
Greit, jeg har veldig mye fritid og alt for lite å gjøre på – Likevel, det burde ikke vært lov å stå opp før senest 12 eller 14-tiden.
Mange sier at man får mer ut av dagen om man står opp tidlig, det synes jeg er noe forbanna tull akkurat nå da jeg er alt annet enn noe A-menneske. Det fungerer kanskje for noen, men for meg har det nesten motsatt effekt. I dag har jeg stått opp i 8-tiden (drygt mann) og jeg har låst meg fast i en “kjede seg”-modus og “gidder ikke å gjøre noe selv om det er en del ting jeg kan hvis jeg vil”-modus.
Jeg opplever det oftest sånn at dersom jeg står opp litt senere på dagen, si klokken 14, så får jeg faktisk gjort mer som regel og blir generelt mer effektiv, enn når jeg står opp 7, 8, 9, eller tidligere. Det handler ikke om at jeg ikke har fått nok søvn og derfor er utmotivert og trett. Nei, nei, nei. Det er like enkelt som det er skrevet, jeg får gjort mer de dagene jeg står opp litt senere. Det er bare sånn, for meg, som regel. Ikke alltid, men veldig ofte.
Så sitter jeg her da, i sofaen. Det er en fare for at min kjedsomhet og latskap for øyeblikket utvikler seg til terrorisme hvor de vennene jeg har i skrivende stund på Snap Chat blir offerne. Men skal forsøke å la være xD Gidder rett og slett ikke noe særlig. Kan gå meg en tur, men nei. Millioner av usette filmer der ute, men gidder ikke. Men å bombardere folk på Snap, det er faen noe jeg vurderer, som straff for at folk ikke har holdt meg oppe såpass lenge om natten sånn at jeg klarte å stå opp i dag tidlig xD
Noe som fortsatt suger kukk i Somalia er at jeg har noen venner som er litt i samme bås som meg selv, folk jeg GJERNE skulle sett oftere, men som er litt vanskelig å få møtt likevel av diversje årsaker… Og da er det ikke det økomomiske FOR MIN del jeg tenker på, men andre ting som har mer med at de jeg vil besøke ikke helt har mulighet til å ha noe besøk eller at de ikke har råd til å ta turen hit. Såååå. Ja, legger til noen sexye bilder mot slutten, så kommer det kanskje noe godt ut av dette å.
