Back to the very early 00s!

2021 er åpenbart det “store” året hvor samtlige apper skal testes inn og testes ut – av det som for noen av dere fremdeles er den o store, og o eneste favorittblogger, per c, d, e.

I helgen lastet jeg blant annet ned TikTok.. MEN det er ikke det jeg tenkte å “tease” dere med nå.. for jeg lastet nemlig også ned den hakket mer kjente rakkeren “Photomyne” – dere vet, den man bruker får å scanne de fotografiene måtte ha liggende i en og annen gammel konvolutt fra FotoKnudsen, for så å ha muligheten til å f.eks få inn farver i originale sort-hvitt bilder osv.

Har dog ingen sort-hvitt bilder liggende, 🤨 men et og annet farve-fotografi, ja jo, det har jo blitt tatt en gang i tiden.

I går bestemte jeg meg for å teste denne mobilappen på samtlige bilder. Og da jeg først satt der tenkte jeg “hvorfor ikke la de søte bloggleserne mine få ta litt glede-vrede i dette også?“. 🥰

Så hver så god alle som en.. HER har dere intet mer enn 18 fotografier hittil aldri publiserte bilder fra ca. år 2000-2003!!

…. såååå. Nå som vi atter en gang har nådd bunnen sammen gjenstår det étt spørsmål.

Keen på flere slike bilder? 😄

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

En film jeg…

En film jeg elsker: Først av alt.. la meg bare få rage ørlitte over det faktum at jeg er “nødt” til å plukke bare ÉN film her… DAMNIT JANET!!!!

Sånn.. ferdig.

«Rocky Horror Picture Show», 1975-utgaven. Den eneste filmen jeg etter fylte 18 har giddet å se hele 10 ganger!!! ELSK-ELSKETTI-ELSK!!

En film jeg hater: Haha, faktisk samme film som i ste, bare IKKE: «The Rocky Horror Picture Show – Lets Do the Time Warp Again» fra 2016.

Såååååå.. jeg har sett en del remakes opp gjennom som jeg ikke har sett helt vitsen med da originalmaterialet er selve definisjonen av TIDLØST. Jeg har sett temmelig kjedelige remakes, jeg har sett helt rævva remakes, jeg har sett.. En god del gode remakes, hvor samtlige også har vært langt bedre enn førsteutgavene. Så jeg hater heller ikke på remakes (eller reboots for den saks skyld) som et konsept i seg selv.

Men Rocky Horror anno 2016………………… NEXT!!! 😡😡😡😡

En film jeg syntes er dårlig: «Episode 50», (2011)

En liten funfuck: jeg fikk faktisk solgt denne på Finn for noen uker siden hvor jeg reklamerte med at dette er den eneste filmen jeg per dags dato har gitt terningkast 1 her på bloggen..

Selv ikke «Mega Piranha» (2010), eller noe av det rælet jeg har skrevet om fra Reinert Kiil har jeg vært SÅ streng med..

En film som er nostalgisk: «Toy Story» (1995).

“Du har en venn i meeeeeeg… du har en veeeenn i meg”!!

Et av de første “spillene” jeg spilte var faktisk «Disney’s Toy Story Animated Storybook». Pløyde gjennom denne storyboken igjen, og om og om igjen, fleeere ganger FØR jeg omsider fikk sett filmen.

Ikke så lenge siden jeg så den sist, og den holder seg fremdeles godt, for å si det sånn – mot evigheten og forbiiiiiii!!!

En Disney favoritt fra barndommen: «Dumbo» (1941).

En koselig, og til tider vond og vemodig film om det å bli utstøtt fra så og si ALLE rundt seg #denfølelsen, #detvarengang #closetomaddafakkinhome.

En fordømt modig film som nokså tidlig tok et tydelig opprør mot både mobbing og trakassering, men også hvordan samtlige sirkus behandler dyr. FANTASTISK FIN FILM!!

En film jeg ser når jeg trenger komfort og/eller savner vennskap: «Drømmen om Kaptein Sabeltanns rike» (1996).

Da jeg var liten så jeg veldig opp til Ruben den røde, og mye av dette har å gjøre med den nydelige rolleprestasjonen Svein Haagensen gjorde i både forestillingene i Kristiansand Dyrepark, men også denne spillefilmen som var siste gang vi fikk sett Svein som Ruben, og Terje (Formoe) som Sabeltann, på skjerm.

Sveins tolkning av Ruben er etter min mening helt uslåelig. Svein VAR Ruben da han tok på seg denne rollen og tilførte en masse troverdig menneskelighet og sjel, som jeg IKKE syns hans arvtagere har greid like godt siden, uten å fremstå som noe kunstig og parodisk.

Screenshoot fra filmen «Drømmen om Kaptein Sabeltanns rike» (1996).

For meg var Svein Haagensen/Ruben så godt som en bestevenn den gang da, og denne følelsen satt jeg fremdeles med da jeg så opp igjen denne kultklassikeren tidligere i vår.

Veldig trist at Svein gikk bort såpass tidlig. Norge mistet en virkelig stor stjerne den 26. september 2001 🖤

En film jeg ser når jeg er glad: «Olsenbanden og Dynamitt-Harry på sporet» (1977).

Vet ikke om dette er min favoritt av de 14 filmene som ble laget av “voksenversjonen”, men det er noe med denne her som har begynt å appellere mer og mer til meg de senere årene.

Og så var det også denne filmen jeg så på natta før den siste Oslo-turen min i 2019, da jeg nærmest døgnet på sofaen for at jeg ikke skulle forsove meg til toget mitt kl. 10.05. Kjipt når reise-planene sporer av pga døgnrytmen ikke er helt i rute, mener jeg.

En film som får meg i romantisk humør: «Fucking Åmål» (1998).

En kjempeviktig film som jeg håper å få sett igjen om ikke alt for lenge sånn at jeg en dag kan gi den den anmeldelsen den virkelig fortjener, selv så mange år etter. Forresten.. Flere som brått fikk lyst på et glass Oboy her nå??

En film som er ikonisk: «Star Wars – A new hope» (1977)!!

En film det til tider nokså kalkulerende og utspekulerte Disney-konsernet heldigvis IKKE har greid å tappe kraften ut av i nyere tid. 🤪

Altså. Jeg er ingen Disney-hater. Mye av det Disney har produsert liker jeg veldig godt en dag i dag, av både gammelt og nytt. Men bortsett fra «The Mandalorian», og «Rogue One», ja så syns jeg Disney så langt har kjørt på i overkant safe og kynisk med det som har blitt laget av Star Wars-stuff, etter at de “grabbet til seg” rettighetene fra George Lucas.

En feel-good film: Okei, så jeg VEEEET at det er en del mer seriøse og “deprimerende” øyeblikk i «Bridget Jones′s Diary» (2001) også.

Som da hun trøstespiser og det er ikke måte på… Butt still. For meg er dette en av de mer “trivelige” og koselige filmene jeg kan se, uten at det blir “FOR kossy”.

En film som får meg til å føle meg bad ass: «Freddy VS. Jason» (2003).

Tror det er best at jeg lar være å skrape noe særlig dypere inn på hvoooorfoooor akkurat i dette tilfellet. Tch-tch-tch-ah-ah-ah!!

En film som gjorde inntrykk i barndommen: «Jakten på nyresteinen» (1996) – hvorfor kan dere dykke videre inn på heeer! 💗

En skrekkfilm jeg digger: «Saw» (2004).

For øvrig den film-franchisen i verden jeg har desidert mest effekter fra etter «Star Wars». Har min helt egne Saw-kortstokk, ei klokke på veggen i gangen, to t-skjorter, en kjempesøt Billy-figur på kjøkkenbenken… Osv, etc.

En film jeg anbefaler: Pixars «Soul» (2020).

En modig film som tar opp viktige og såre tema som døden, psykisk helse, samt viljen til å leve på en fantastisk smart og familievennlig måte. En minst like viktig film for de som vet å virkelig pris-sette livet og som har lite problemer med å stå opp om morgenen, som de som sitter på den helt andre siden av bordet. Om omvendt.

Ja, for å si det som det sant er: en sjelsettende opplevelse som dere alle burde unne dere, om dere ikke har gjort det alt. Og har dere alt sett den 1 eller syv ganger – se den igjen da vel!! 😊

(Spørsmålene til dette innlegget har jeg fått “låne” fra rla.blogg.no)

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Hun fikk meg til å gråte!

Da jeg flyttet inn i sokk(el)en min høsten 2012 kjøpte jeg samtidig et lite bord fra søskenbarnet mitt som jeg da nettopp hadde tatt over hjemmet til. 😁

For det meste har dette bordet fått stå temmelig stille.. Jeg har fra tid til annen dunket innom tanken om at jeg EN dag skal stikke bort på Byggmix og skaffe noe maling, slik at jeg får tilført en hakke mer personlig (og feminin) touch – men frem til denne helgen har det bare blitt med tanken.

Før jeg begynte å male:

… og ETTERPÅ:

Ser jeg har glemt å fikse de få centimeterne som malerkosten IKKE hadde berørt da jeg redigerte dette siste bildet. For ordens skyld: den lille umalte flekken til høyre er blitt malt over etter at dette bildet ble tatt – kors på halsen og ti patroner i sideflesket! <3

Syns helt ærlig det ikke ble så aller verst. Ikke i hele tatt.

Eneste jeg lurer litt på er om jeg hadde tilfredsstilt meg selv enda litt mer om jeg ikke hadde gått for en så lys kontur. Men det får jeg heller ta etter at det har gått 9 nye år, eventuelt!

Vil forresten legge til at vloggen over ikke bare er jeg som maler. Det blir også skravlet temmelig løst og fast om diverse ting som har foregått oppi hodet mitt den siste tiden, men også litt i den virkelige verden. SOM f.eks da en av mine “venninner” fikk meg til å gråte nå i helgen.. 😢

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kristin Bortolotti: Gutten i tempelet

Jeg har lenge ikke akkurat vært en av de man helst ser for seg vinke med et flagg hvor det står “jeg <3 religion” på…

Så da jeg ble gjort oppmerksom på at Kristin Bortolotti sin bok nr. 2 dreier seg rundt den kjente, men ikke akkurat bare kjære historien til Jesus – ja, så merket jeg at det var en del av meg som ble litt skeptisk, til tross for at jeg virkelig likte-likte hennes første bok som jeg endte med å gi 8 av 10 stjerner.

Men nok en atter-gang: Skepsisen jeg hadde følt litt på ble raskt og elegant dyttet til side da jeg begynte å bla meg fra side til side. For mens mye av det jeg har vært borti av bibel-skriverier en gang i tiden f.eks på blogg.no har handlet om hvordan enkelte mener at andre mennesker bør være og ikke være, og da særlig i forhold til hvor vidt det er greit å være homofil, eller ikke, og da i de fleste tilfeller endt opp med IKKE GREIT – ja så tar «Gutten i tempelet» frem et helt annet lys – selv om dette heller ikke akkurat er ren koselesing fra skapelse til “slutt”.

I denne boken stifter vi et lite bekjentskap til en gutt som ikke er som alle andre. Denne gutten har en litt annen forståelse av ting. Og han er attpåtil utstyrt med evner og ferdigheter som ikke det vanlige “trollet i gata” besitter.

Enten man er 5, 16, snart 30, eller 80 for den saks skyld, ja så får man trolig tidlig en følelse av hva som er i ferd med å skje rundt denne gutten. De dømmesyke blir stadig mer og mer besatt på at de MÅ klare å finne feil ved han, slik at han kan dømmes, og ydmykes. Dessverre et samfunnsproblem som er minst like aktuelt nå som det var for 2000 år siden.

Denne tematikken tar forfatteren tak i på mesterlig måte. Akkurat som «Den magiske pappesken» er også denne boken veldig godt skrevet, for å ikke si smart. Det kan være at det jeg skal gå litt inn på nå ikke er tilfellet, og at det er min egen overanalysering som slått seg på igjen; men jeg TROR at i tillegg til å være en slags forkortet barnebok-utgave av en bibelhistorie vi alle kjenner til, ja så er det også et og annet pek til nåtidens virkelighet, uten at dette på noen måte føles unaturlig “presset inn”. Blant annet så nevnes en tenåringsjente som vil redde planeten i en liten setning. Og det tviler jeg av flere grunner på at er en tilfeldighet hvis man vet litt om hvordan Kristins første bok ble til, og man samtidig skjønner hvem denne jenta trolig er en referanse til.

I tillegg til en veldig fin og smart skrevet historie så blir man også denne gang skjemt litt bort med tegninger så vakre og levende at man blir sittende og stirre på de, og veeeeente på at en eller annen fugl av gjørme, eller noe annet magisk skal fly ut av boken, sette seg på skulderen din, og plystre.

Alt i alt en kjempeflott bok med pulserende vakre bilder, og en flott, samt tankevekkende historie som passer vel så godt for barna som for “de voksne”. Dog tror jeg kanskje jeg ville vært litt forsiktig med å lese denne boken for de minste barna rett før lyset på soverommet skal slukkes.

For hvordan man husker avslutningen føler jeg kan variere litt fra person til person. I mine øyne slutter historien vakkert, men trist. Men jeg kan se for meg at noen kan henge seg mer opp i den triste og vonde delen, kanskje glemme det lyse litt, og så la det triste få fritt omløp til å fabrikkere et og annet mareritt den kommende natten.

Likevel. Selv om dette ikke er en bok som slutter “også levde alle sammen lykkelige og i fred og harmoni med hverandre til…”, ja så er det en grunn til at den slutter som den gjør. Og jeg tror at dette er en bok som på lik linje med Harry Potter, Ringenes Herre, og mange andre fine bøker som har gjort sterke inntrykk, at også «Gutten i tempelet» vil bidra til å gjøre at de barna som leser den vil tenke seg om en gang ekstra, eller fem før de retter den lange, mørke dømme-fingeren mot andre som ikke helt er som dem selv.

Jeg gir “Gutten i tempelet” 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

6 myter om asperger syndrom / autisme

I dag tenkte jeg å ta et skikkelig balletak rundt samtlige myter som dreier seg om folk med asperger syndrom, og generelt autisme – 6 myter det virker som flere fremdeles tror er riktige.

Og mytene jeg tar for meg i min aller nyeste video er:
– folk med asperger/autisme er følelseskalde mennesker som ikke bryr seg om andres følelser
– folk med asperger/autisme liker å krangle
– folk med asperger/autisme hater fysisk kontakt
– folk med asperger/autisme forstår ikke humor, ironi og sarkasme
– folk med asperger/autisme er late
– folk med asperger/autisme har en “overnaturlig” evne innenfor sine interesser

Stay goregeous! 😎

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Billie Eilish og opp ned-smiley

ÉN ting jeg har blitt flinkere på den siste tiden?

Jeg kan fint nevne flere, sånn ikke for å skryte, og derfor skal jeg heller ikke gjøre det, selv om det for øvrig ikke hadde vært meg i mot. Å skryte altså. 🙃

Vi har sikkert gjort det alle sammen – finne en eller annen måte å pumpe opp bryst og hodekassa såpass mye på at challengen med å finne Jon Blund ved leggetid har blitt nærmest umulig. Den kødden.

For å IKKE gjøre det verre enn strengt talt skikkelig unødvendig for meg selv på det der, så har jeg gjort noen grep “i det siste”. Men jeg skal ikke kjede dere med akkurat den lista i kveld.

I stede skal jeg gi dere ET punkt. Et eneste.

Jeg har nemlig blitt mer regulert(?) med tanke på hva jeg hører på av musikk den siste timen. Og særlig én artist som jeg finner det helt prima å gå til sengs med for tiden, og som faktisk hjelper meg med å sovne inn lettere er… Billie Eilish.

Til og med «bad guy» som er en av de låtene med mer “action” funker her. Syns stemmen hennes, samt måten hun synger på er så utrettelig behagelig. Også kan vi godt skyte den ene u-en og bare gjøre den trett.

Har dere en spesifikk artist, eller et band for den saks skyld, som dere gjerne inviterer med på deres kveld/natt-ritualer? Og hva annet gjør dere for å falle til ro før dere kan begynne å male svart?

OH!! Og en ting til sånn apropos den eneste smileyen jeg har brukt i dette innlegget, den opp ned-smileyen.. er det noen av dere som bruker den? Og i så fall i hvilke sammenhenger?? For DET virker som det er litt variert blant enkelte der ute, hehe. Hva folk mener den egentlig er til og sånn, mener jeg.

STAY GOREGEOUS!!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Sophie Elise: Ting jeg har lært

Naken, mer naken, nakenest!

Jeg har sett Sophie Elise naken.

… ish! – en god del ganger, de siste 10 årene.

Men jeg har samtidig aldri opplevd henne nedstrippet til hver minste lille detalj, som da jeg nå nylig fikk pløyd meg gjennom alle de 275 sidene “Ting jeg har lært” har å tilby.

Sophie og jeg startet hver vår blogg cirka samtidig. Jeg opprettet min januar 2010, men det var ikke før året etter at jeg FAKTISK begynte å blogge, samtidig som Sophie opprettet sin legendariske blogg som hun siden skulle holde temmelig aktiv i 8 år før nok var nok.

I starten tenkte jeg, som så veldig mange andre at “gud hvor forskjellige jeg og Sophie Elise er!”.. “jeg har ikke NOE til felles med denne jenta i hele tatt..”, “gud så dum hun er!”.. “gud så blond!”.

At hun har hatt, og fremdeles har sine blonde øyeblikk, jo det stemmer for så vidt. (og hvem faen har ikke det?)

Den j**la fitta

For det er slettes ikke alt som skildres i denne boken som Sophie selv virker så veldig fornøyd med å ha gjort eller opplevd heller. Og her er det særlig én historie dratt ut over mange, mange år som har gjort litt inntrykk på meg. Personlig har jeg alltid vært veldig fornøyd med eget underliv. Jeg anser meg selv som meget godt utstyrt, og det er sånn sett en tragedie at det enn så lenge bare finnes én kvinne der ute som har fått testet det ut.

Jeg har lenge visst om gutter som absolutt ikke har følt det på den måten. Jeg kjenner gutter som skammer seg over at de mener penis er for liten eller for stor, men når det kommer til jenter, ja så hadde det ikke slått meg at skam for eget underliv kunne være en greie over hodet.

Jeg har nesten bare hatt jentevenner, flere av de føler jeg selv jeg har kommet veldig nær på godt og vondt, og likevel.. Jeg kan ikke huske at fitte-skam har vært noe tema. Overvekt, undervekt, feil pupper, feil nese, feil hår, feil rumpe, feil hofter, plagsomt kroppshår og gud bedre vet ikke hva – ja!! Alt det der, og mer har jeg blitt fortalt i detalj om gjentatte ganger, men fitte-skam, det var for meg noe helt nytt helt frem til nå nylig.

For Sophie Elise har dette vært en skam som har vært såpass hemmende og stor at hun aldri har latt noen få sett henne naken sånn skikkelig, og da spesielt ikke andre jenter. Og selv om jeg ikke kan si at jeg kjenner meg igjen i dette selv, så har jeg likevel ingen problemer med å forstå det jeg leser. For her får vi “ALT”. Vi blir tatt med på fødselen av dette problemet, vi får dekket flere mildt sagt såre og vonde episoder hvor fitta hennes ødelegger for henne opp gjennom oppveksten, til hun så får operert den, og likevel sitter igjen med det samme problemet.

Og alt uten at det hele føles for vulgært, overdrevent eller spekulativt, men i stede dønn ærlig, utrolig ekte, og veldig, VELDIG sårt.

Haters gonna think to late

At enkelte tydeligvis klarer å hate på denne kvinnen basert på enkelt saker man hører om på jobben, på byen, eller ut ifra diverse overskrifter og saker i sosiale media, ja jo.. Det kan jeg kinda fortsatt forstå. Men når man først tar seg tid til å lese mer enn bare overskriftene, og stille samtlige spørsmål som de mer kjedelige og/eller “perfekte” kollegaene dine på jobben ikke gidder å stille. Ja så er ikke Sophie Elise så aller verst verken på den ene, eller andre måten likevel, tvert om. Og hun er slettes IKKE norges farligste forbilde.

For tar man seg tid til å lese denne boken. Ja så får man servert eksempel på eksempel, hvor “løsningen” har vært å operere – men så har det ikke vært det likevel. Og dette er Sophie selv veldig klar over og temmelig tydelig på en rekke ganger – at lykken hun eventuelt har følt etterpå har vært ekstremt kortvarig, før alt har falt tilbake til “same old, same old”. Så etter mitt syn er ikke Sophie Elise en promotør/maskot for plastiske eller kosmiske operasjoner. Hun er først og fremst en kvinne som har operert seg gang på gang, og siden vært veldig ærlig, gang på gang, om at det ikke egentlig har fikset noe som helst.

Usikkerhet og skam er generelt et gjennomgående tema i denne boken. Når man leser en bok skrevet av Sophie Elise blir det fort viet en del vink til kropp og sex, men også en rekke tanker rundt forskjellige relasjoner til venner og familie. Og også her er det mye som får tankene til å gå i spinn. De aller fleste som har passert en viss alder (si f.eks 20) har tatt seg i å tenke på hva man kunne sagt og gjort annerledes om bare den og den personen fremdeles var blant oss.

For noen år siden mistet Sophie en veldig nær barndomsvenn, til selvmord. Siden har Sophie plaget seg selv mye med tanker om at hun ikke var der for han på samme måte som han alltid var for henne, særlig ikke de siste årene etter at han ble mer og mer syk, hun hun stadig ble reddere for å “se han sånn”. Og da hun under «Skal vi danse» i 2018 skulle hedre han en uke hvor temaet var noen som har gått bort, var følelsen om at det hele bare føltes så “feil” veldig til stede. Nå har jeg aldri vært med i «Skal vi danse», men jeg har likevel null og niks problemer med å forstå alle de tankene og følelsene som også her er mesterlig beskrevet på en såpass respektfull, nøye gjennomtenkt og fengslende måte at det i seg selv nesten er litt rørende.

En mester med fingrene

Jeg har skrevet dette i mine tidligere bokanmeldelser av Sophie Elise, men enkelte ting bare må gjentas: denne jenta KAN å skrive!!!!!! Selv på de temaene og historiene jeg var minst engasjert så klarte jeg likevel stadig ikke å legge det fra meg, kort og godt grunnet måten en hver en side, og et hvert kapittel er skrevet. Til tider føles det som man leser en roman skrevet av en av de flinkeste forfatterne i hele Norge. Og på sett og vis så er det vel også litt det som er tilfellet i den forstand at man alltid “lyver” litt for å gjøre en historie hakket mer interessant + at man ikke husker alle detaljene 100%. Uansett.. det er ikke poenget – SOPHIE ELISE KAN VIRKELIG Å SKRIVE!!

Som en liten “bonus” er hvert kapittel avsluttet med et lite dikt, og disse diktene er på ingen måte noe unntak fra hennes meget begavede skrivehjerne. Jeg har tatt meg selv i å lese samtlige av diktene hennes flere enn bare to ganger, og de beste av de beste kommer jeg trolig til å kose meg igjen med om ikke alt for lenge. For med fare for fremstå som en vlog med lag – er det noe Sophie Elise kan så er det å skrive og engasjere!

Nei, jeg personlig er ikke enig i at Sophie fortjente den såkalte gullbarbien. Men noen ganger er det bare slik at man ikke alltid kan styre hva enkelte mennesker skal tenke og føle om en, når den og de trolig ikke har helt styr på hva de innerst inne tenker og føler om seg selv en gang.

Også er det heller ikke egentlig Sophie Elise sin skyld at så og si alt hun tar i blir til gull. For jo, man kan si mye rart om denne kvinnen, hvor “fake” mye på kroppen hennes er. Men hennes skinnende karisma, drivkraft, kunnskap og reflekterte sjarm er likefult helt ekte, så utrolig ekte. Måtte denne sola lyse og gløde, og på sitt magiske vis fortsette å skape gull og kjærlighet i mange, mange år til!

Jeg gir “Ting jeg har lært” 9 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

6 kvinnelige artister jeg bare RÅDIGGER!

G-R-A-T-U-L-E-R-E-R-!-!-! så super ultra masse med dagen alle herlige, sprudlende, kreative, omtenksomme, smarte, morsomme, og generelt bare helt fantastiske kvinner der ute!!

Hva hadde verden vært uten dere? For ikke å nevne – hva hadde egentlig JEG vært i en verden uten kvinner? Nærmest hele livet har godt over halvparten av mine beste venner vært nettopp kvinner. 70% av alle jeg har ukentlig kontakt med per dags, om ikke mer, er kvinner. Jeg simpelthen ELSKER kvinner. Jeg syns stort sett kvinner er mer behagelige vesen enn menn å “henge med”, men også når det kommer til kunst og underholdning så har kvinner i veldig mange år bidratt til å forme nettopp den jeg er blitt i dag.

Nesten ALLE mine favoritt-forfattere er, ja helt riktig; kvinner! En stor andel av de kreative sjeler jeg følger på Instagram; kvinner! Og ikke helt tilfeldig er det også en betydelig god dose kvinner som preger mine spillelister inne på Itunes og Spotify.

Det er noe med ordtaket “ingen nevnt, ingen glemt“, men igjen.. jeg har aldri vært den mest tradisjonelle – eller politisk korrekte. Så her er har dere én musikk video/låt hver, fra de seks kvinnelige artistene som har fått mest rom i mine øreganger i det siste!

Poppy – Concrete

Billie Eilish – bury a friend

Kristin Frogner – Stars Above My Head

Miley Cyrus – Midnight Sky (dette er for øvrig min stå opp-alarm for tiden)

Lady Gaga – 911

SCARLET – Love Heroin

Dette skulle egentlig være Det.

Men rett før siste innspurt kom jeg på en låt til som bare M-Å med! En sang som synges av to kvinner, fiktive vel og merke, men like fullt.. kvinner!!

Så helt til slutt vil jeg avrunde dette hyllest-innlegget med ett av mine absolutte favoritt musikal-nummer all time;

«Du skal gå» med “Juni” (Anette Hoff) og “Amanda Anker-Hansen” (Evelyn Rasmussen Osazuwa) fra Hotel Cæsar ep. 3000.

💜💜 Happy kvinnedag!! 💜💜

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos