Grøseth Kafé på Oppdal er bra FAKE ass!!

Har fått “litt” dilla på å erigere-redigere fotogramas de siste par ukene. Noen som sikkert har merket seg?

Under ser dere to bilder. To utgaver av det eksakt samme bildet – den ene versjonen er totalt uredigert, det andre er noe ikke det.

Vil dere gjette på hvor mye forskjellig som har blitt tuklet med, og hva disse tingene er? 😊

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Kristin Bortolotti: Den magiske pappesken

Flashback fra barndommen

For ikke altfor mange evigheter siden var jeg en fryktløs romreiser. Jeg hadde mitt eget lille romskip som besto av fire trestoler som sto rygg mot rygg mot rygg mot rygg, slik at de formet en firkant midt i hvor det så vidt var plass til den gang lille meg. Og over disse fire stolene lå det et teppe som sørget for litt ekstra trygghet.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg bygget meg dette romskipet på stuegulvet hjemme hos farmor og farfar, eller hvor mange timer jeg tilbragte der, før magien på tanken begynte å gå tom, men der og da føltes det som en liten evighet. Og jeg var en stolt romfarer må vite. Det hendte seg titt og ofte at jeg måtte låne hustelefonen for å fortelle min tante på Dombås, eller mormor oppi Rennebu, at ja; “nå kan det fort gå en stund før dere hører fra meg igjen!” For i verdensrommet er det tross alt ingen som lagt noen telefonkabler.

Dette er minner fra min forfalne barndom som raskt siger tilbake allerede ved første side av Kristin Bortolottis «Den magiske pappesken». En genuint generøs og fortryllende barnebok hvor hver eneste side byr på fantastiske tegninger, og dikt som sammen tar meg som leser med ut på en barnlig reise i tid og rom.

Se – den lever!!

Det sies at et bilde forteller mer enn tusen ord, eller i dette tilfelle – tegninger. Jeg er ikke alltid enig med dette ordtaket, men når det gjelder de flotte blyanttegningene som lyser opp her, ja så rommer disse en hel del. Og selv om dette ikke er en digital bok med bevegelige animasjoner, så føles likevel tegningene såpass levende at det er like før jeg må dukke for at ikke den magiske esken med de to barna boken handler om, skal kollidere med hodet mitt.

Et hvert bilde vekker minner fra min egen barndom. Gode minner. Lekne minner. Uskyldige minner. Samtidig makter de også å gjøre meg engasjert i det universet barna i denne fortellingen sammen skaper med sin nysgjerrighet og fantasi. Og det er med en stadig økende takknemlighet at jeg får være med på reisen. Jeg er ikke helt sikker på om de legger merke til meg her jeg sitter og leser, men jeg tror det?

Denne boken byr på så fantastiske flotte og (igjen) LEVENDE tegninger at hadde den “kun” bestått disse tegningene, ja så tror jeg at det også hadde funket. Men når det igjen er sagt så er også teksten/diktene lekende god. Jeg har ved noen anledninger kritisert forfattere – både av bøker for voksne, men også for barn – for å skrive på en litt for kronglete måte. Bruke ord og uttrykk som kan være litt vel “hard to get”. Ord og uttrykk jeg har blitt så fokusert på å prøve og forstå, og som gradvis har tatt meg lengre og lengre bort fra den gode leseropplevelsen. Dette er dog ikke tilfelle her.

Historien som fortsetter etter siste side!

Det å lese «Den magiske pappesken» er nemlig en like fornøyelig opplevelse som om man “bare” skulle sett på alle tegningene. Boken er både lett å lese og forstå. Like fult er det noe mystisk her. Som et og annet spørsmål som popper opp i hodet mitt under veis. Spørsmål jeg ikke helt greier å besvare, og som heller ikke er besvart når jeg til slutt er på siste side og boken omsider lukkes – og for det er jeg igjen takknemlig.

For med denne mystikken, de ubesvarte spørsmålene, kan jeg fortsette å sveve i verdensrommet sammen med de to barna en stund til. Og det er nettopp slik alle gode eventyr burde være. De beste eventyrene gir deg ikke alt på en gang. De lar noe mystikk ligge igjen, helst ikke så mye at det frarøver deg nattesøvnen, men akkurat nok til at du bevist, eller ubevist, “flyr tilbake” ved senere anledninger. Og det virker som det er nettopp det forfatter Kristin har forstått, og så elegant har klart å oppnå.

Jeg nevnte tidligere at “bare” tegningene her står helt utmerket på egne bein. Dette gjelder også det skriftlige. Hadde man valgt å skrote det ene fult og helt, tror jeg nesten den gode opplevelsen fortsatt hadde vært like fult til stede. For både som illustratør og tegner, men også som tekstforfatter og dikter står Kristin Bortolotti sine ferdigheter og skills så og si like sterkt som barns endeløse fantasi.

Jeg gir «Den magiske pappesken» 8 av 10 stjerner!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

På dype farvann i Sea of Thieves

Foto: Lillian Høien/ skjermdump

Hiv og hoi landkrabber!

Det er ikke så mange som vet dette her, men jeg er det man trygt kan kalle en vaskeekte sjørøver. Eller vaskeekte, og vaskeekte. Jeg er i hvert fall sjørøver. Ish.

De siste par ukene har jeg nemlig vært på et og annet tokt i lag med en av mine aller beste venner Lillian. Og som de smarte og oppegående piratene vi er så har vi – det vil si Lillian – foreviget noen av de mest ekstreme(!!) situasjonene vi har blitt kastet ut i, og lagt de ut på Youtube – til skrekk og advarsel for alle som bare måtte våge å tenke tanken på å kødde med oss! 😬

Enn så lenge er det lagt ut to episoder, hvor første del kan sees HER! og nummer 2 kan sees HEEEEER!!

Og for å si det sånn..

Dere har alle med å abonnere på kanalen til Lilli, for hvis ikke kan dere bare se for dere hvilke fatale følger det vil få for deg og deres nærmeste. Plutselig dukker vi opp på dørstokken med trekkspill og ukulele! Arrrrrr!!!

Stay goregeous! 🤨

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Er jeg satanist?

For rundt 10 år siden begynte min interesse for den lavyanske satanismen – skapt av Anton LaVey i 1969 – å spire og gro. Jeg gikk sikret meg en kopi av den satanistiske bibel, og forsøkte etter beste emne å leve etter de satanistiske reglene.

Men hvor langt gikk denne interessen? Hva er mitt syn på andre religioner i dag? Har det seg slik at jeg avskyr kristendommen som pesten?

Og hva med meg selv – er jeg en satanist?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos