Januar 2014…

Tiden går fort. Det er ikke alltid det virker sånn, men fy faen så fort den faktisk går. Det føles nesten om om det var i går at jeg satt og skrev et mer deprimerende og provosert innlegg om at jeg ikke liker nyttårsaften og ikke ønsket at folk skulle ønske meg noe godt jævla nytt år. Men, tro det eller ei. Nå er januar 2014 snart i historiebøkene.

Jeg startet altså bloggmåneden ved å skrive et innlegg om mitt forhold til nyttårsnatta. Jeg skrev at jeg ikke hadde fått sovet så godt som jeg håpet på, at jeg hadde blitt vekket når rakettene ble sendt opp og kort sagt at jeg var veldig irritert og litt nede på grunn av det. Kort tid etter jeg hadde publisert innlegget fikk jeg en kommentar som gikk ut på at jeg kanskje ikke skulle ta livet så alvorlig, en kommentar jeg besvarte med et eget innlegg hvor jeg viste at jeg slettes ikke aksepterer at folk tror de kan komme og fortelle meg hvordan jeg skal takle ting, også videre.

Det morsomme med denne historien er at vedkommende som skrev den kommentaren som gjorde meg noe irritert og provosert nå er en av mine venner, og faktisk en av de jeg har hatt flest hyggelige og oppbyggende samtaler med siden.

Ellers har jeg som også begynt å spare litt denne måneden. Har bestemt meg for at jeg skal flytte sørover. Vet fremdeles ikke helt sikkert hvor, men det jeg er sikker på er at jeg skal flytte så fort jeg har spart opp nok penger. Jeg vil ikke bli gammel her. Eller, gammel kommer jeg ikke til å bli uansett… Men jeg vil ikke dø her. Målet er at jeg skal spare minst 1000 kroner hver måned, og at jeg helst skal ha 15 000 kroner på flyttekontoen til desember.

For det meste har denne måneden vært grei. Det har selvfølgelig ikke bare vært enkelt da det nok en gang har dukket opp noe faenskap et visst sted, men det akter jeg ikke å gi mer oppmerksomhet her og nå. Nei, utenom dette lille insektet som har kommet i veien for meg og begynt å klå litt på noe som gjerne skulle vært mitt, så har denne måneden vært grei. For det meste.

Nåja, det er forsåvidt en ting til utenom det ene krypet jeg kunne vært foruten. Det er ikke til å komme bortifra at det er helvetes glatt her i Oppdal nå, og det blåser en del. Isen er i det hardeste og glatteste laget, og det hjelper ikke akkurat at kommunen nærmest ikke gidder å strø. Hva som er verst av harde og LIVSFARLIGE isen og den iskalde, sure vinden klarer jeg ikke bestemme meg for…

Før nyttårsaften hadde jeg egentlig ikke noen forsetter. Derimot hadde jeg et ønske til meg selv om å bli bedre på å lage videoer. Den første tanken var at jeg skulle lage minst en video hver uke, noe jeg ikke helt har klart å følge. Likevel, det har faktisk åtte videoer denne måneden. Altså har jeg laget flere enn èn video i enkelte av de siste ukene. Med andre ord er jeg ikke bitter på meg selv for at jeg ikke har laget en video hver uke, som jeg tenkte originalt. Blir spennende å se om jeg gidder å holde koken fremover.

Utenom det som allerede er oppsummert nå er det ikke stort mer som er verdt å nevne annet enn at jeg har hatt en glede av å være med i samtlige live-sendinger med Kai på hans nye nettsted r7.is. Kai er en veldig annerledes fyr. Han er ikke som gutter flest på sin alder. Han er ikke opptatt av festing og sånn, men liker mer ting som har med data og gjøre, han liker å holde kontakt med fansen sin, og han gjør det edru. Han er ikke et dårlig forbilde som så mange andre idioter så mange ser opp til i dag. Jeg tror virkelig han kan ble noe stort en dag. Det vil si, han har allerede nådd veldig langt, særlig med tanke på hvor ung han er. Men jeg er sikker på at han en dag vil bli enda større enn det han er i dag, og likevel ikke miste hodet som en viss annen på hans alder har gjort…

Helt til slutt kan jeg avslutte med å skrive opp et par ting jeg håper på å få til neste måned. Ingen blir vel særlig overrasket hvis jeg nevner at mest av alt håper jeg på å få tatt opp kontakten med bestevenninna mi igjen… Så må jeg gjenta meg selv ved å nevne at jeg igjen håper på minst like god aktivitet på Youtube kommende måned som nå i januar, om ikke enda bedre. Og helt til slutt hadde det vært flott om jeg hadde fått til minst en tur til Trondheim, i og med at jeg bør trene meg på å reise litt før jeg omsider vender ræva mi mot sør.

Hvordan har din januarmåned vært?

Vi reblogges!

Når psyken angriper

Har nettopp kommet ut fra dusjen. En prosess som vanligvis pleier å være smertefri, både fysisk og psykisk. Men ikke denne gangen. Hukommelsen klarte å komme på en enkelt ting som hjernen min deretter hengte seg opp i. En ting som i veldig stor grad angår noe jeg ikke takler særlig godt bare blir nevnt en gang. Nemlig kroppskunst…

I går var min mor på besøk og vi så blant annet filmen “The Stepfather” fra 2009. I starten av den tar hovedpersonen blant annet og barberer seg, tar seg en dusj, tar på et par linser… Under denne scenen kom det plutselig fra mamma; “Farver han håret?”. Tror ikke han gjør det i scenen… For å si det sånn, da hadde jeg ikke satt på denne filmen med mamma, eller noen andre for den saks skyld. Altså fordi det er jævlig nok å bli så fort psykisk dårlig og kvalm som jeg blir, som om jeg skal føle meg enda mer ydmyket av at andre ser det også…

Uansett. Det som skjedde var at når jeg sto og dusjet nå nettopp hørte jeg mammas stemme gjenta seg gang på gang, altså i hodet. Det lille spørsmålet med de tre ordene repeterte seg gang på gang… Jeg ble utrolig stresset og veldig svimmel på kort tid så jeg måtte skru av vannet og bare sette meg ned før jeg svimte av… Hele to ganger måtte jeg sette meg ned og ta en lengre pause nå…

Som dere skjønner… Det er så lite som skal til. Da jeg fikk det spørsmålet i går klarte jeg å delvis ignorere det. Lot som jeg ikke hørte det og heller fokuserte videre på filmen. Men i dag var det helt umulig. Og sånne ting har dessverre blitt en av flere grunner til at jeg til tider er redd for å ha kontakt med folk. Jeg tenker mye på ting som har blitt sagt og gjort i ettertid, og hvis jeg plutselig kommer på noe som har med det jeg sliter så sterkt med (generell kroppskunst, minus neglelakk og sminke) så henger hjernen min seg automatisk opp i det minnet der hvor det er blitt nevnt på en eller annen måte. Og da er det helt umulig å bare “slå av”, jeg har prøvd og slitt med dette i snart 23 år, så… Jo, det er helt umulig.

Når jeg var i dusjen nå forsøkte jeg blant annet å snakke høyt til meg selv om helt andre ting for at det skulle overdøve de intense tankene, men det funket heller dårlig… Faen som jeg hater at det er sånn… Er det rart jeg sliter med jevnlige tanker om å gjøre slutt på absolutt alt?…

Vi reblogges!

Alyce (2011)

De fleste av oss som på et eller annet tidspunkt har krabbet inn i kaninhullet har kommet ut igjen, før eller siden. Vel, så er det også en god del som forblir i eventyrland til det aller siste. “Alyce” er den skremmende historien om en ung kvinne med samme navn som bare synker dypere og dypere ned.

Som bestevenninner flest stiller Alyce opp for venninnen Carrol når det viser seg at kjæresten har vært utro. De går ut, har det gøy med kombinasjonen alkohol og ecstasy. De blir ganske vimsete og har en del dype og ikke fult så dype samtaler om det dritten og dratten. Blant annet forteller Carrol om hvordan hun ser for seg at hun setter seg på kne foran eks-kjæresten mens hun bretter ned buksa på han, forså å skjære av han hans edlere deler.

Når de senere er tilbake fra byen og står utenfor Alyce sitt hjem bestemmer de seg for at de vil utforske taket, se utsikten. De går opp og gjør egentlig ikke noe særlig enn å snakke om Carrols frykt for flaggermus og ellers bare være ganske høy. Det hele ender veldig galt når Carrol stiller seg på kanten og Alyce lister seg bak henne og bare tenker at hun skal skremme henne. Carrol faller!


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Alyce blir naturligvis veldig sjokkert over det hele og er helt sikker på at venninnen er død. Dagen etter banker politiet på døren og stiller noen spørsmål. Alyce dikter opp en historie om at Carrol var veldig, veldig lei seg denne natten og at hun gråt mye, samt at det siste hun sa var at hun ville gå opp på taket alene. Politiet ser ut til å kjøpe historien, men stiller likevel spørsmål rundt at Alyce lot venninnen gå opp alene, særlig med tanke på hvor “lei seg” hun var i øyeblikket.

Når det viser seg at Carrol likevel ikke er død blir Alyce urolig for at hun skal fortelle noe om hvordan ting egentlig var. Til tross for at Carrol har fått kjeven totalknust og tungen bitt av er hun livredd for at sannheten skal komme frem en dag. Hun bærer på en ekstrem skyldfølelse og samtidig total paranoia som er med på å gjøre henne mer og mer gal. Til slutt bestemmer hun seg for å ta livet av venninnen mens hun ligger i sykesengen ved å kvele henne med en pute.

Livet til Alyce går stadig en vei. Hun takler skyldfølelsen dårligere for hvert hjerteslag hun slår og takler det hele ved å ruse seg mer og mer. Dopet har hun ikke penger til å betale, særlig ikke etter at hun en dag mister jobben, så det hele blir betalt med sex.


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Kort fortalt er livet på alle måter gått til helvete. Hun har mistet helt kontakt med virkeligheten rundt henne, og ikke minst, hun har mistet seg selv. Verre blir det når hun finner ut av at absolutt alle som har den minste relasjon til venninnens død også må betale en pris.

Det er ikke ofte jeg finner skrekkfilmer skumle lengre, men denne filmen har klart det. Eller, det vil si, den er ikke skummel på den klassiske måten. Men den er skremmende på den måten at historien kunne faktisk vært sann i en større grad enn så mange andre filmer. Til tross for at denne filmen er veldig på kanten og på mange måter ganske ekstrem så har den i hvertfall fått meg til å tenke. “Dette kunne faktisk vært noen jeg kjenner”…


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Når sant skal sies er det ikke så mye som skal til for å vippe ned på den måten Alyce til slutt gjør. Det som skjer med henne kunne også ha skjedd med veldig, veldig mange andre av oss. Og det er når sant skal sies ganske skremmende å tenke på.

Slik jeg ser det er dette en film som er delt opp i to deler. I den første delen av filmen blir vi mer kjent med Alyce og hennes tragedie mens vi stadig følger henne på vei ned i avgrunnen. Den andre parten av filmen er vi vitne til en rekke morbide og svært grafiske og voldsomme scener hvor hun blant annet dreper, parterer, spiser forså å skylle ned Carrols eks-kjæreste før hun deretter går løs på et par andre som hun mener har en viss skyld i Carrols død.


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side


© Bildet er tatt fra filmens offisielle Facebook-side

Filmen er for å si det rett ut et sjeldent mesterverk. Den har en veldig tragisk historie, men dog en god historie. Filmen er som nevnt tidligere skremmende, og den har et par scener man ikke glemmer like lett. Enkelte av skuespillerne kunne kanskje vært byttet ut, men i det store bildet er ikke det en big deal. Alyce er en av de virkelig beste horror-thrillerne jeg har sett, og en av de beste historiene jeg noen gang har fått fortalt. Jeg elsker denne filmen dypt inn i kaninhullet, og fy faen som du kan banne på at jeg vil se den igjen!

Terningkast
Eller, nei. Faen heller. Drit i det lille punktet angående visse deler ved skuespillet. Denne filmen fortjener høyt og “hellig” !!!
Jeg mener, den som ikke vil se skuespill får heller sette på “virkeligheten”.

Vi reblogges!

Kom, la oss stupe!

Kom, la oss stupe!
Jeg kan kjenne stormen i det den freser i fjeset.
Jeg står på toppen av verden og ser den forfalle.

Jeg går sakte, men sikkert mot stupet.
Kan du se hva som snart vil skje?

Du brakte meg hit.
Her hvor jeg er nå.

Du har vært her til det siste.
Jeg har deg her nå.

Vi har valgt å stupe sammen.
Jeg hopper, og jeg tar deg med.

Kanskje var dette meningen?
Kanskje er dette vår skjebne?

En ting er i alle fall sikkert.
Du har valgt selv å bli med ned.

Kom, la oss stupe!

Rabid Grannies (1988)

Familietreff er ofte noe tortur. Man må enten være dritings eller gammel og senil for å virkelig sette pris på dem. Likevel, det finnes enkelte familiemiddager som er verre enn andre. Uansett hvor kjipe familietreff du har vært på har du enda ikke opplevd det verste av dem alle.

I Rabid Grannies (også kjent som “Les mémés cannibales”) blir vi bedre kjent med en familie som neppe hadde møttes hadde det ikke vært for at de alle er ute etter arven etter familiens to gamle tanter. Mens familien er samlet rundt middagsbordet dukker det opp en ukjent kvinne utenfor med en gave til familiens to gamlinger. Det viser seg at gaven kommer fra et medlem av slekta som ikke har anledning til å være til stede da han sitter i fengsel grunnet djeveldyrking.

Kort tid etter at gaven er åpnet forvandles de to gamle, senile tantene om til to morbide monstre som dreper det de får tak i på mest groteske vis. Familien får naturligvis panikk og forlater bordet. Fra og med nå dreier resten av natta seg om å holde sammen og finne ut hvordan de eventuelt kan ta knekken på det som har tatt over de to oldingenes kropp og sjel.

Rabid Grannies er utvilsomt ikke en film for hvem som helst. Først og fremst fordi den er veldig, veldig sær. I tillegg til å gjøre et forsøk på å være ekkel og skummel prøver den også å underholde ved å være morsom. Når sant skal sies synes jeg ikke filmen lykkes veldig i noen av delene. I hvertfall er dette en veldig lite skummel film. Morsom synes jeg helst den er på en mer ufrivillig måte og da tenker jeg helst på de tvilsomme og billige effektene.

Filmen kan på flere måter minne om Evil Dead-serien, og mange vil nok mene og påstå at dette er nettopp en parodi av Evil Dead bare med to gamle kjerringer. For filmen har en veldig spesiell, sær og morbid humor, den byr på den ene groteske sekvensen etter den andre, og kan i hele tatt minne om Sam Raimis suksess-filmer på en god del måter.


© Bildet er tatt fra basementrejects.com


© Bildet er tatt fra basementrejects.com

Det er mye i Rabid Grannies som er ganske tvilsomt. Det aller “verste” må likevel være den overspilte spillerstilen. Skuespiller virker veldig teatralsk og overdrevet. Og når det kommer til karakterene er de for det aller meste ganske ensformige og de fleste av dem vil gå deg på nervene. Men igjen er dette en av årsakene til at vi finner en såpass tilfredsstillelse i å se de bli drept. Eller, normalt hadde det i hvertfall vært sånn, akkurat her følte jeg dessverre heller en likegyldighet.

Ok, da var jeg ferdig med alt det negative. Ja, filmen har en god del håpløse sider. Likevel må jeg legge til at alt dette også har en viss sjarm. For det er også noe ganske behagelig med slike filmer som tar seg selv såpass gjennomført lite høytidelig. Er du i likhet med meg en stor splatterfan så vil du nok like denne filmen til tross for alt jeg har nevnt nå. For en ting er sikkert, den leverer når det kommer til slakt. Det finnes mange filmer som er så dårlig at de blir bra, Rabid Grannies er virkelig en av de!

Og en ting til. Familietreff vil aldri bli det samme igjen!

Terningkast

Vi reblogges!