Så har det skjedd igjen… Det har dukket opp enda en ting mellom meg og en annen som jeg nå takler mildt sagt dårlig… Den siste natta har mildt sagt vært jævlig. Alt jeg tenkte på i natt var å gjøre en slutt på alt. Jeg skalv i flere timer og alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv…. Mye hjalp det heller ikke at det mennesket jeg trodde var min beste venn ikke så ut til å bry seg om det…. Følte meg så jævlig alene, satt inne på Facebook og Skype i håp om at det skulle dukke opp noen å snakke med, men det skjedde aldri…
Det har helst vært den ene personen jeg helst har ønsket å snakke med, og den personen bryr seg ikke lengre, virket totalt likegyldig til alt….. Den eneste grunnen til at jeg tror jeg fremdeles er i live nå er fordi jeg enda har et par ting som er ugjort som jeg har lovet å gjøre for andre… At jeg til tross alt det jævlige på et viss tidspunkt klarte å tenke på hvor skuffet de menneskene det er snakk om hadde blitt om jeg hadde blitt borte før de tingene var i havn…
Så hva skal jeg gjøre… Jeg føler så og si ingen glede ved noe lengre. Jeg har de siste dagene presset meg til å blant annet være mer kreativ ved å lage nye Youtube-videoer. Jeg har fått ganske gode tilbakemeldinger på spesielt den siste videoen jeg laget i går… Men likevel, jeg føler ikke noe særlig glede over det…. Ikke slik jeg gjorde før for over et år og et par måneder siden… Som jeg har skrevet tidligere denne uken var jeg for første gang veldig ærlig med terapeuten min på tirsdag… Uten at jeg føler det har hjulpet meg noe særlig heller.
Jeg føler meg så utrolig såret og skuffet… En ting er det nye jeg nettopp har fått greie på, som jeg ikke vil skrive noe om her… Eller andre steder… Men når den man trodde var min beste venn ikke ser ut til å bry seg når jeg trengte det som aller mest i natt… Jeg var på gråten, jeg skalv over hele kroppen, alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv, og likevel… Virket bare totalt likegyldig, som om det kanskje var best om jeg bare gjorde det jeg tenkte på å gjøre da… Og fremdeles tenker på i en viss grad.
Hvordan skal jeg noen gang kunne stole på at noen bryr seg igjen? Når ikke engang den jeg trodde var min bestevenn ser ut til å gjøre det?
Jeg er så jævlig såret og så jævlig skuffet.. Samtidig som jeg har en forståelse, for jeg har uansett fortjent den likegyldigheten jeg har fått nå, da jeg ikke har vært spesielt grei å ha med å gjøre de siste årene… Men likevel…
Hei!
Av og til kan livet føles litt som adressen på denne bloggen – “fullstendigkaos”… jeg kjenner det igjen. Å føle seg pissa på, tråkka ned, ignorert og svikta….og kanskje gjentatte ganger også…. man skulle nesten tro det var en del av livets harde lære..
Men, det er kanskje nettopp det det er. Ting vi må gjennom, for å komme oss opp og videre… noen ganger føles det sånn. Kanskje er det et varsel om at en endring må til. En endring i livsstil, tankeverden, tro og handling. Endring er grunnlaget for vår eksistens – alt liv er i bevegelse. – Dette er store ord, men er ment å skulle så et frø og en tanke; Uansett, hvor langt ned i kjeller’n man kommer, så finnes det håp. Det finnes blanke ark, det finnes nye muligheter for å skape en ny tilværelse. Fortid er fortid, den kan man ikke gjøre noe med, men framtida kan man forme og skape akkurat som man vil.
Satt i et annet perspektiv: Hvis noen personer rundt deg får selvtilliten din til å synke – eller kanskje enda verre stikke av – spør deg selv om dette er personer du vil tilbringe en evighet med. Spør deg selv, om dette er personer du vil bruke tid og energi på. Spør om det er mennesker som “gir” deg noe.
En annen ting, som kanskje er det aller viktigste: Spør så, om det er deler av tilværelsen din som fremkaller de negative følelsene, og de negative vibbene rundt deg. Grunnen til at jeg nevner dette, er fordi jeg ser av bloggen din og livsstilen din at du føler tiltrekning til det mørke og dystre…. jeg vet ikke om det er “deg” eller bare en karakter/rolle du går inn i… men dette med mørket er alltid litt spennende..
Det er spennende fordi du sannsynligvis har mennesker rundt deg som også er oppslukt av mørket. Selv om ikke du kjenner deg igjen i denne tankegangen – så kan den prege mange av de du har rundt deg: Kulde, negativitet, tomhet, ensomhet.. indre uro……… dette er ting som går igjen i en mørk tankeverden. Mange søker trøst i det mørke fordi de har denne indre uroen og “tomheten”… mens andre trives med mørket bare som en kultur/interesse. Det er to forskjellige ting, heldigvis – men det er viktig å være klar over det – for i et langtidsperspektiv kan man bli påvirket feil og livet blir dreid i en dum retning. Det er ulempen med å søke den tilhørigheten………………
Så for å koke dette ned, så vil jeg bare si; stå i kraften din, vær den du er, vær deg selv, ha tro på deg selv. Aldri gi opp! Og husk at negativitet i livet ditt skyldes IKKE deg, men oftest omstendigheter rundt deg – det var poenget mitt.. Noen ganger må vi bare stoppe opp, og tenke; Hva kan jeg gjøre for å skape en bedre tilværelse…. Oppsøke nye mennesker, nye situasjoner og steder…. bare slå seg løs og finne på no’ SPRØTT, no GALSKAP, leve livet!! Eller kanskje tre inn i en ny rolle av seg selv, en ny karakter, med nye tanker og nye påfunn… til man finner ut at; Oi, denne karakteren er jo meg…………
🙂
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har mistet så utallig mange venner di siste årene, jeg trodde di var ekte helt til di backstabba meg… Jeg har villet ta mitt liv siden jeg var ca 10 år gammel, og nå er jeg snart 19. Livet er ikke enkelt, men man må nesten bare fortsette, fordi jeg tror at du har fått denne sjansen til et liv på jorden fordi noen tror du er sterk nok til å fullføre det. Uansett hvor mørkt det ser ut, uansett hvor mange tårer som faller, så er det alltid noen der som vil støtte deg, og nå tenker du sikkert: ja hvem da liksom!? Og da svarer jeg: jeg kommer alltid til å være der, og du kan alltid prate med meg om det er noe selv om du ikke kjenner meg spesiellt godt. Jeg hater å se at noen sliter og ikke har noen å prate med. Så jeg tilbyr deg min hjelp og støtte, så bare ta kontakt på fb om du ønsker det 🙂 ingen tvang altså, vil bare du skal vite at du er ikke alene i allefall! 🙂
God venn: Faktisk så åpnet jeg bloggen på et tidspunkt hvor jeg følte at livet generelt var litt ekstra fullstendigkaos, så det er ikke en veldig dum sammenligning du kom med der.
Og endringer ja, som om det ikke har vært nok av det i det siste.. Mistet bestevenninna mi, mistet nesten det siste av selvrespekt og håp og tro på fremtiden, mistet to av dyra mine på under en måned, generelt har jeg mistet mer sosial kontakt med folk… Det var de negative endringene, de få positive endringene som måtte ha vært i det siste føler jeg er så små at de ikke er veldig verdt å nevne i sammenligningen…
Og til det spørsmålet om disse menneskene er verdt tiden og energien min… Faktumet er at spesielt bestevennen min er en av de som noen gang har gitt meg mest her i livet. Hun har vært det mennesket som har orket å besøkt meg flest ganger av de som bor et stykke unna, hun er den som har gitt meg mest sjanser og aldri gjort eller sagt noe for å såre meg med vilje… Eller, jeg tror i hvertfall det siste, uten at man kan være helt sikker, men ja… Det er heller hun som ikke har hatt og har godt av meg, for å si det sånn… Og nettopp derfor har hun nå valgt å forsvinne for meg fordi hun har omsider skjønt det selv, som alle de andre også vil gjøre etterhvert.
Når det kommer til tilværelsen min så er jeg ganske sikker på at det ikke er noe av det jeg har rundt meg som gir meg dårlige vibber, for å si det sånn.. Det er mer alt jeg mangler i tilværelsen, nære venner, forståelse, kjærlighet, noen som faktisk tror på meg og sånn som gir meg disse dårlige “vibbene”…. De mer mørke tingene jeg omgir meg er ting jeg føler jeg blir glad for å se, ting jeg virkelig brenner for å liker.
Og når det er sagt tror jeg ikke været og kulda har så mye å si heller, da jeg ofte har det like bra og like ille uansett årstid. Det er kort fortalt ingen spesiel tid på året som er verre enn den andre unntatt når det er jul, nyttårsaften, og særlig MAI OG PÅSKE-tider (grunnet at da er det mye festing og sånn rundt om kring)…
Vil i alle fall si takk for en lang og utfyllende kommentar. Har ikke orket å svare på den før nå, hehe…
Har et spørsmål til deg. Du kaller deg “God venn”, er du en jeg kjenner? Kan du isåfall gi meg et tegn et sted på hvem du er, hvis det faktisk er sånn at du kjenner meg? Eller bare kaller du deg for “God venn” av andre grunner?
Mar1nas1n: Ikke sant, det er så mange falske folk der ute… Så mange folk som sier at de kommer aldri til å svikte, de kommer aldri til å kutte kontakten som mange andre har gjort, også gjør de det…
Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg første gang gikk inn for at jeg ville ta mitt liv, men det er veldig lenge siden. Var vel sånn 14 eller 15 første gang jeg faktisk prøvde å ta livet mitt, og ikke bare tenkte på det… Sist gang er ikke så lenge siden…
Og til det siste du skrev, jo, akkurat nå er jeg alene. Alene og ganske så ensom. Men jeg er vandt til det…