Star Wars: The Force Awakens (2015)

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

“… it’s true. The force. The Jedi. All of it. It’s all true.”
Vi har alle hørt om det, og de aller fleste av oss har fått et eller annet forhold til det, frivillig eller ei. Gjennom et helt liv er det nærmest ikke til å unngå – med mindre man flytter til en annen galakse langt, langt borte. Jepp, jeg snakker selvfølgelig om Star Wars.

Før jeg nå starter sånn ordentlig med denne filmanmeldelsen er det et par ting jeg ønsker å klargjøre. For det første: Har du ikke sett “Star Wars: The Force Awakens” enda, kan det være lurt å stoppe lesingen her og nå. Hovedårsaken til at jeg velger å skrive dette innlegget er først og fremst i håp om å få luftet noen meninger. Få utløp for samtlige følelser. Eventuelt skape en debatt blant oss som allerede har sett den.

Nummer to: Elsker du denne filmen fanatisk, og har lett for å bli i dårlig humør dersom noen skulle komme med kritikk… Da vil jeg også anbefale å finne noe annet å gjøre på her og nå enn å lese videre på denne anmeldelsen. Jeg er ikke ute etter å ødelegge dagen for noen, og det er heller ikke noe alternativ for meg å lyve. Jeg trenger å få ut de meningene jeg har om denne filmen, her og nå. Sånn, da begynner jeg.

“There has been an awakening.”
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Jeg har vært fan av Star Wars så lenge jeg kan huske. Når foreldrene mine endelig sa ja til at jeg skulle få se min første film slet jeg med å få sove, hadde vanskeligheter for å fokusere på skolearbeidet, i hele tatt hadde jeg vansker for å fokusere på noe som helst annet. For min del tror jeg mitt forhold til dette uendelige universet startet da jeg for første gang spilte pc-spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II” en eller annen gang i det forrige århundret. Herregud for et fantastisk spill!!

Okei, nå skal ikke dette bli en biografi om min Star Wars-fortid, men jeg syns det er viktig å understreke at jeg har en ganske lang bakgrunn som nokså ihugga fan.

Når jeg i november 2012 fikk vite at Disney hadde kjøpt Star Wars, og at de hadde planer om å lage minst tre (som nå har blitt til ti eller noe sånt) nye var jeg først og fremst glad. Selvfølgelig kunne jeg ønske at den første nye filmen skulle være ute med en eneste gang, men jeg hadde i det minste noe å glede meg til fremover. Heldigvis, og dessverre. Desto lengre tiden gikk, desto flere store forventninger lot jeg det balle på seg forså å bli en ganske stor greie til slutt.

Like rundt juletider i fjor var tiden endelig kommet. ENDELIG skulle jeg få sett en helt ny Star Wars-film. De siste ukene hadde jeg diskutert litt med meg selv om jeg skulle vente helt til den kom ut på blu ray, eller om jeg skulle våge å se den på kino. Herregud, jeg vurderte til og med helt seriøst å droppe kinovisningen, forså å holde det meste av sosiale medier deaktivert i noen måneder i håp om at jeg skulle få den aller beste førsteopplevelsen av filmen UTEN spoilere og hele pakka i min egen stue.

Men så ble det altså til at jeg kjøpte kinobilletter forså å faktisk se den på kino. Damn, det skulle jeg ikke ha gjort. Alt for tidlig begynte jeg å henge meg opp i at dette føltes først og fremst som en lat og uoriginal remake av “SW: A New Hope” (1977). Og det faktum at jeg satt i en sal med noen mindreårige som ikke klarte å være stille nok gjorde ikke at jeg fikk det lettere med å fokusere på de faktisk positive elementene som også i aller høyeste grad er der.

Kort fortalt. Første gangen jeg så denne filmen var jeg mildt sagt skuffet, provosert, sint og nesten også litt lei meg. Faktisk var førsteopplevelsen av denne filmen en såpass stor nedtur at jeg endte opp med å isolere meg fra resten av omverdenen noen dager senere. Men heldigvis tok det ikke alt for lang tid før jeg kom på bedre tanker igjen. Det var jo ikke akkurat sånn at jeg HATET filmen heller, selv om det nok føltes litt sånn de dagene. Det var jo som sagt ting jeg likte og som jeg fremdeles LIKER også, og NOEN av de tingene skal jeg skrive litt mer om nå.

Sett fra den lyse siden av kraften
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

For ja, dette er en film som absolutt kan defineres som en retro-film (men ikke en remake, for det er det ikke). Og J.J. Abrams (filmens regissør og produsent) legger absolutt ikke skjul på at det nok er den første filmen fra -77 som er hans personlige favoritt. Men selv om denne filmen godt kunne vært mer original enn hva den er så skal jeg likevel innrømme at all den endeløse nostalgien episode 7 bringer med seg også klarer å gjøre meg glad. (Jeg nevnte kanskje tidligere at jeg har noen år bak meg som fan?)

Det er mange, og da mener jeg MANGE artige referanser til de tidligere filmene. Ikke bare fra episode 4 (A New Hope), men også de fem andre filmene. Mange av de er ganske (over)tydelige, men det er også mer enn nok “easter eggs” man nok må se filmen en del ganger for å oppdage. Jeg har foreløpig sett denne filmen tre ganger nå, og det er stadig noe nytt å oppdage. Så sånn sett kan filmen altså kalles for en skattejakt uten like.

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Også er det på tide å dra frem ihverfall noe av det nye denne filmen har å tilby (for det er en del det også). Og i den forbindelse vil jeg starte helt øverst på desserthylla – Nemlig med Rey (spilt av Daisy Ridley). OMG! – for en mildt sagt perfekt skapning. Dette er en karakter som jeg uten å overdrive elsker. Vi vet foreløpig ikke alt for mye av forhistorien hennes. Hun er på mange måter et mysterium, men det lille vi får vite syns jeg er spennende, absolutt ikke uinteressant, og jeg vil gjerne vite mer (men da helst uten at man overdriver slik som George Lucas særlig gjorde med Darth Vader/ Anakin Skywalker i episode 1-3).

Ikke bare er hun et mystisk vesen, men hun er i tillegg også utrolig kul å se på i diverse kampsekvenser. Hun er også UTROLIG PEN, samtidig som hun ikke er blitt spesielt seksualisert (enda. Noen som husker samtlige av scenene til prinsesse Leia under episode 6?). Og sist, men ikke minst: Hun så og si eier hele denne filmen. Hun er jo for god sake hovedrollen i denne filmen, mest sannsynlig skal hun også være det i hele denne nye trilogien. Og spør dere meg er det jammen på tide.

Jeg kjenner jeg kunne dedikert minst to hele innlegg til dette vesenet, det er så mye å ta tak i, men jeg skal prøve å ikke la det bli stort mer enn med et avsnitt til nå for denne gang. For, det er jo to ting til jeg føler for å nevne nå før jeg går videre. I tillegg til å være pen, ikke-overseksualisert, mystisk, og kul så er hun heller ikke en hjelpeløs skikkelse. Joda, hun får naturligvis hjelp av andre i en del sammenhenger. Men hun er på ingen måte totalt avhengig av det. Hun er smart, hun er absolutt i stand til å tenke og handle selv, ja, også var det en ting til. Hun har fadderrullan meg britisk aksent. Rey, vil du gifte deg med meg?

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

En annen skikkelse som også stikker seg ganske bra ut er den nye droiden BB-8 som godt kan kalles for denne generasjonens svar på R2-D2, som forsåvidt også er med, men da stort sett i en slags komatilstand før den helt mot slutten finner det for godt å slå seg på (eventuelt at det er noen som lusker litt i “bakgrunnen” gjennom stort sett hele filmen som på det tidspunktet syns det er greit at R2 kan “våkne” igjen).

Enyway. BB-8 er en utrolig søt (i den grad man kan si det om en rullende datamaskin) droide. Den snakker ikke menneskespråket, men likevel lager den lyder titt og ofte som ikke er til å ta feil av. Det er foreksempel en scene hvor Rey feller en stormtropper, noe BB-8 tydeligvis får med seg forså å komme med en lyd som høres litt ut som et “wow!”. Skal jeg være helt ærlig tror jeg faktisk at jeg har begynt å like denne nykomlingen hakket bedre enn jeg liker både C-3PO og R2-D2. Ikke mer enn jeg liker de to til sammen, men hver for seg. Så ja, BB-8, du er en ganske utrolig søt og sjarmerende ting.

Jeg tenker nå snart å gå litt tilbake til de mer kritiske sidene jeg føler denne filmen har, men før jeg gjør det er det fremdeles en positiv ting igjen jeg føler jeg ikke kan la være å dra frem i en slik anmeldelse som jeg ønsker at dette skal ende opp som.

For når det gikk opp for meg at det var Disney som George Lucas hadde solgt blant annet alle Star Wars-rettighetene til så tenkte jeg først og fremst to ting: “Kult, nå blir det garantert en hel del nye Star Wars-stuff fremover”, men også “Jeg håper bare ikke de nye filmene blir alt for preget av at det er Disney som står bak dem”. Nå har jeg allerede ikke lagt skjul på at, jo “SW: The Force Awakens” kunne definitivt ha våget litt mer på å skille seg enda mer ut, så akkurat DER var ikke bekymringene jeg har hatt på forhånd akkurat grunnløse.

Likevel føler jeg Disney heldigvis har klart å berolige meg på det andre feltet jeg har vært litt bekymret på, ja jeg snakker selvfølgelig om frykten for et alt for barnevennlig Star Wars. Man kan si hva man vil om diverse karakterer og generelt TING som nok først og fremst er plassert i denne filmen i håp om å tjene best mulig på en rekke spin off-produkter (som f.eks hjelmen til Kylo Ren/ Spoilerwarning: Ben Solo spilt av Adam Driver), men en alt for barnevennlig Star Wars-film er likevel The Force Awakens på mange måter ikke. Det er jeg veldig glad for av en del årsaker jeg trooor jeg skal spare til en senere anledning.

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Bildet tilhører: The Walt Disney Company

Åpningsekvensen er det ingen ting å si på her. Den er MØRK, den er riktignok noe “sensurert” i den forstand at vi ikke får sett det aller mest grusomme som foregår i de verste detaljer, men det er likevel ingen tvil om at en rekke uskyldige blir massakrert av en gjeng iskalde stormtroopere. Det er også en scene hvor Kylo Ren helt nådeløst tar livet av den noe eldre og forsvarsløse mannen Lor San Tekka (spilt av Max von Sydow), som man har grunn til å mistenke kan være et av Kylos egne familiemedlemmer. Alt dette i løpet av de aller første minuttene etter den ikoniske introen som HELDIGVIS også er på plass denne gangen.

Og tro meg, det virkelige helvete har knapt startet. For det lille jeg dro frem nå blir likevel peanøttsmør i forhold til den enorme kransekaka fansen nærmest får forsøkt trådd gjennom halsen senere. Det er vel ingen hemmelighet at Harrison Ford er en av flere gamle veteraner som har sagt ja til å returnere i denne filmen, og etter en viss sekvens et godt stykke uti er plutselig mulighetene for at han gjør comeback i episode 8 og 9 temmelig forminsket. Altså, så vidt jeg vet så har Han Solo aldri helt vært inn i de jedi-greiene, så sannsynligheten for at han tar en “Yoda” eller “Obi Wan” ser jeg også som ganske liten. Og ja, for dere som måtte være i tvil: Han Solo blir faktisk drept i denne filmen.

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Ah, EN SISTE TING på den derre “the light side of the force”-greia før jeg ganske snart nå skal bevege meg litt over til “the dark side”… Jeg vet det har blitt en del tilfeller av blasfemi nå, men TAKK GUD for at det nok en gang er selveste John Williams som står for det musikalske. John er og blir en legende innen sitt yrke. Jeg vet at “legende” er først og fremst noe man er etter sin død (og John Williams er en av de mer heldige kjendisene som har overlevd 2016 foreløpig..), om man skal være litt pirkete på det, men… AH, John Williams har altså nok en gang laget musikken til Star Wars, og han har på ingen måter sure noter i stjerneboka denne gangen heller. Heller tvert i mot.

Sett fra den mørke siden av kraften
Men som nevnt et par ganger nå. Det er ikke alt som tilfredsstiller meg like mye. La oss nok en gang gå inn på det faktum at dette i veldig stor grad er en retro-film. Man kan si mye rart om George Lucas, men han klarte faktisk å få vær bidige film til å skille seg godt ut fra hverandre. En annerledes story i hver film, samtidig som de seks første kapitlene i stor grad foregikk på helt forskjellige steder. Han gjorde IKKE alle filmene like bra (jepp tenker spesielt på episode 1 og 2), men han gjorde dem i det minste unik.


Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Nå er “SW: The Force Awakens” riktignok ikke en remake av verken “SW: A New Hope” (selv om det i ganske stor grad føles sånn enkelte ganger) eller andre filmer. Og jeg kan forstå litt hvorfor de har valgt å gjøre det de nå har gjort, men nok en gang føler jeg for å understreke at jeg ikke helt klarer å like det. Alle de mer skjulte “easter egg”-tingene digger jeg, men den overdosen av alle de stadig overtydelige referansene syns jeg stort sett er noe irriterende, jeg vil nærmest gå så langt å kalle det litt feigt.

Altså, folk flest har jo for pokker allerede tilgang til de tidligere filmene. De er ikke spesielt vanskelige å få tak i verken på dvd eller blu ray, og særlig nå i 2016 kan man ved noen få klikk også streame de over nett. Hadde det vært sånn at de gamle filmene hadde vært supervanskelige å få tak i og at de færreste hadde de, DA hadde det vært noe annet. Men nå som det ikke er sånn syns jeg ikke alt for mye om at denne ene filmen har “rappet” såpass mye fra de andre i såpass stor grad som den har gjort. Det er irriterende, jeg syns det er noe unødvendig. Nok en gang, ja jeg skjønner hvorfor de har gjort det, men igjen, jeg liker det ikke. Så kjære Disney, i neste film FORVENTER jeg at dere har turt å ta litt flere sjanser enn det dere har gjort denne gangen.

Men sånn alt i alt…
Sånn, da hadde jeg faktisk ikke mer negativt å komme med. Så i det store bildet har jeg heldigvis langt flere positive ting å trekke frem enn negative. Bare så synd at den ENE tingen jeg finner negativt til tider er i stand til å irritere meg såpass som den gjør..

Sånn alt i alt skal det jo sies at jeg liker denne filmen ganske så godt. Jeg har jo tross alt sett den tre ganger allerede. Første gangen så følte jeg på det aller verste at jeg nærmest hatet den (da jeg så den på kino). Andre gang så koste jeg meg gjennom så og si hele filmen og hadde knapt et eneste “mørkt øyeblikk” (første gangen jeg så den helt alene, hjemme på blu ray). Tredje gangen ble det litt mer fokus på de visse irritasjons-momentene igjen, men lot det likevel ikke plage meg alt for mye, jeg så den faktisk ferdig den gangen også, hehe (og da var det også her hjemme på blu ray-formatet).

Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts

Og selv om jeg altså ikke heldigger dette retro-opplegget så altfor masse så har jeg ihvertfall et nytt håp (see what I just did?) om at de kommende filmene fra den enorme produksjonsmaskinen våger å stå litt mer på egne bein. Og om de ikke gjør det så kommer jeg garantert til å se alle sammen likevel, for jeg er jo fan, tross alt. Det tror jeg kanskje lengden på denne anmeldelsen nå har visket bort all mulig tvil om. Meg og Star Wars er og blir et evig kjærlighetsforhold. Det vil alltid være noen gode, og onde dager, men jeg kommer nok ikke til å svikte likevel, inntil døden skiller oss ad.

Vi reblogges!

Karsten og Petter – Del II

Ikke lest første del av “Karsten og Petter – Nesten perfekt” enda? Fortvil ikke, klikk her for å lese den.

Torsdag 18. februar 2016 – Klokken 08.59
“Hehe, nei jeg er nok ikke din kjære far. Og takk for det. Petter, dette vil komme som et lite sjokk for deg. Og jeg skal være helt ærlig, jeg vet akkurat hvordan du føler og hva du tenker nå. Når sant skal sies så..”, mer rakk ikke den mystiske skapningen å si før Petter fant det for godt å avbryte.

“Hvordan kan du si noe sånt? Hvis du altså ikke er min far så må du være noen jeg aldri har møtt før, og isåfall så kjenner du meg ikke og har ingen rett i hele verden til å si noe sånt som at du vet hva jeg føler, aller minst hva jeg tenker!”.

“Nå vel, la oss si at du har rett, og at jeg nå har tatt grundig feil. Du påstår altså at jeg ikke kjenner deg? Du har selvfølgelig helt rett. Jeg er bare en helt tilfeldig person, som suser inn på rommet ditt på et såpass spektakulært vis som du ikke er i nærheten av å finne en logisk forklaring på hvordan jeg har fått til enda. Jeg vet selvfølgelig ingen ting om de tre føflekkene du har på venstre lår, jeg bare antar at du har en fetisj for silkebukser med røde striper, og jeg tar selvfølgelig helt feil når jeg nå bare påstår at årsaken til at du skulket bort halve første skoledag i niende klasse var fordi du hadde knekt Final Fantasy-linjalen din, som igjen førte til at du brukte flere timer på å finne en helt maken. Det var jo slettes ikke sånn at alt måtte være perfekt. Et helt komplett penal, eller ikke noe skole. Og forresten, du stjal så absolutt ikke den nye linjalen din fra Frida Storgmo.”.

Petter ble helt paff. Hvordan kunne denne fremmede mannen vite disse tingene? Okei, de tre føflekkene hadde han jo lagt ut på Instagram i fjor, men dog på en privat konto som bare Karsten har tilgang til, i tillegg til han selv. Karsten ville aldri vist noen de bildene uten Petters tillatelse. Og hadde han likevel gjort det hadde Petter visst om det nå. Men man vet jo aldri.. Noen kunne alltids ha hacket han.. Men hvilken syk jævel er det som har interesse av de bildene der? På en annen side. Hvilken syk jævel dukker opp på soverommet til to fremmede såpass tidlig på dagen? Og hvordan i all verdens land og rike kjenner han til den fetisjen? Det er selv ikke noe Karsten vet om, enda. Og.. Nei. Mannen foran han kunne ikke være noe annet enn en gal, genial og svært ensom stalker.

“Du er gal!”, utbrøt Petter.
“Javisst!”.
“Jeg ringer politiet. Nå!”.
“Gjør det du, så bare lener jeg meg tilbake og nyter de siste minutter av frihet i mens”.
“Fy faen, hvordan er er mulig å bli så syk?”.
“Skulle ikke du ringe politiet?”.

Plutselig gikk det opp en ting for Petter igjen. Ikke bare var denne mannen skummelt lik hans egen far, men det var også noe med den stemmen. Der og da kunne Petter sverge på at han hadde hørt den før. Det vil si. Han ville ikke ha veddet bort Play Station Vitaen på det, for det var jo NOE annerledes ved den. Men igjen virket den såpass kjent at han ihvertfall var villig til se en kvart fotballkamp om han skulle ta feil. Kunne han simpelthen ha en onkel? En ukjent onkel. En GAL, ukjent onkel. Men dog hans onkel.

“Nei… Ikke enda.”.
“Vel, du har i hvertfall nok av tid. Klokken er ikke engang rukket å blitt ni enda.”.

Hva? Var ikke klokken 08.59-etellerannet sist han sjekket? Klokken viste fremdeles 08.59. Petter stirret febrilsk inn i øynene på den fremmede, gale mannen som muligens skulle vise seg å være hans egen onkel. Petters far var et teknisk geni en gang i tiden. Riktignok så stupte ferdighetene etter at han ble rammet av slag for noen år tilbake, men.. Herregud. Petter kjente at hjertet slo i et helt sinnsykt tempo. Kunne denne mannen rett og slett ha “frosset” alt som var at teknisk utstyr i det han kom inn i rommet. Klokken måtte jo være 09.05 nå, minst.

“Hvis du ikke er pappa – som forsåvidt gir mening siden han neppe har klart å hale seg opp av sengen enda – Hvem er du?”.

Ja, hvem var så denne mystiske mannen? Det er bare et av flere spørsmål vi forhåpentligvis vil få svar på i episode 3 av “Karsten og Petter – Nesten perfekt”.

Fortsettelse følger!


Vi reblogges!

Ny støvsuger!

Forandringer fryder sies det, vel, ikke alltid.. I dag har jeg sett meg nødt til å skaffe meg ny støvsuger. Ikke fordi den gamle støvsugeren egentlig er ødelagt, men fordi ledningen til den er blitt skadet (ok, SÅNN SETT kan man vel si at støvsugeren er skadet også da ledningen er en vesentlig del av den..).

Det var blitt et bittelite hakk på den helt nederst, nærmest usynlig, men likevel et hakk. Så derfor følte jeg i dag at det var best å kvitte meg med hele den gamle støvsugeren med tanke på brannfaren den skadde ledningen fører med seg, forså å skaffe meg en ny.

Normalt hadde jeg sett på dette med et smil. Jeg har jo hatt den gamle støvsugeren i noen år. Ikke veldig lenge, men som sagt, noen år. Tror jeg kjøpte den august 2012, på samme tidspunkt som jeg flyttet inn i den leiligheten jeg bor i en dag i dag. Og etter 4 år er det normalt sett helt greit for meg å bytte ut tekniske ting da jeg vanligvis nærmest elsker å skaffe meg nye ting, forså å kvitte meg med det gamle.

Det er bare et liten hake denne gangen her. Økonomien min er ikke akkurat så veldig rabarbra her og nå. Det er ikke noe hemmelighet at jeg er glad i å bruke en del penger, og jeg har egentlig brukt opp det jeg har til “ekstra-stuff”-denne måneden. Med andre ord, – jeg har nå måtte tappe noen tusenlapper fra flytte-spare-kontoen, for å få tak i ny støvsuger.

Ikke en veldig big deal, det vil ikke ta meg alt for lenge å tilbakebetale disse pengene, men det er likevel noe surt da jeg har hatt som prinsipp i nesten to år nå å så og si ALDRI røre flytte-spare-kontoen. Vel, med mindre det skulle dukke opp noe spesielt da, sånn som nå. Det er bare at jeg egentlig ikke hadde regnet for mye med at det ville skje, litt naivt, jeg vet.

Uansett.. Vil dere se den nye støvsugeren min? Vel, her er den:

Håper denne varer minst like lenge som den forrige. At ledningen, eller andre ting ihvertfall ikke blir skadet/ ødelagt under en litt pengeskrapet periode sånn at jeg må stikke litt hull i diverse sparekontoer igjen, for det liker jeg altså dårlig xD

Vi reblogges!

Karsten og Petter – Del I

Tror du på kjærlighet ved første blikk? Tror du at to mennesker kan møtes, forelske seg fra første stund, innvie et nærmest uproblematisk forhold med bare et par smuler på fjøla, og leve lykkelig alle sine dager inntil døden kommer og tar dem? Ikke? Vel, du kan ikke akkurat klandres.

Karsten og Petter er to flotte gutter i sin beste alder. De er begge akkurat middels opptatt av dataspill, veltrente gutter, og morsomme historier med et visst budskap og poeng. Ja, også er de stormende forelsket i hverandre, det har de vært helt siden de møttes på Vikingskipet i Hamar for fem år siden under en gigantisk spillmesse.

Men en dag begynte merksnodige ting å skje. Ting som sørget for at mye aldri helt skulle bli som før. Ting som virkelig satte de to samboerne og kjærestene på en prøve. Ting som aldri i etterkant kunne sees tilbake på som om bare ting.

Torsdag 18. februar 2016
Petter lå og holdt ordentlig godt rundt Karsten denne morgenen. Som regel var det omvendt. Normalt var det Petter som sov lengst og Karsten som hadde våknet først forså å bli liggende å holde rundt Petter, men ikke i dag. Denne dagen var annerledes.

Petter følte seg veldig glad på innsiden og gledet seg masse til å overraske Karsten senere på dagen i forbindelse 5 års-jubileet. Han og noen felles venner av Karsten hadde nemlig planlagt et heidundrende cosplay-party i toppetasjen på selveste North Tech Hotell i Dundrefoss, og ikke nok med det, de hadde til og med lykkes med å overtale Karstens store forbilde Hill Dem til å komme.

Klokken var snart 9 og det var bare sekunder før mobilalarmen til Petter kom til å ringe. Plutselig kom han på at det var noe han hadde glemt. Han skulle jo overraske Karsten med tidenes nerdefrokost denne dagen. Maten hadde han allerede ordnet natten før, men den skulle jo ligget ved sengen. NÅ!

Hvordan i huleste skulle han klare å snike seg ut, hente frokosten forså å vende tilbake til soverommet før alarmen begynte å mase? UTEN å vekke Karsten? Venstrearmen til Petter lå jo så og si under Karsten. Ikke at Karsten var tung på noen måte, men en liten feilberegning og den perfekte frokostoverraskelsen Petter hadde planlagt i ukevis ville ikke lengre bli fult så perfekt som planlagt. 

Hvordan skulle han klare dette? 30 sekunder igjen. Det var nå eller game over.
Før han rakk å tenke stort lengre kjente han brått en iskald vind som snek seg oppover langs føttene. Lyset i rommet senket seg og det var akkurat som om tiden han hadde frosset. Hadde strømmen gått? Nope. Den stasjonære felles-pcen sto fremdeles på.

“Vær hilset!”. Petter skvatt. Hvor kom den stemmen fra? Petter så seg forsiktig rundt, men kunne ikke se noen. Bortsett fra Karsten da. “Karsten, er du våken?”. Petter fikk ikke noe svar. “Haha, veeeldig morsomt. Du tok meg nesten der.”, sa han og prøvde å virke så rolig som mulig.

“Ja, gjorde jeg ikke det?”. Nei, dette var ikke Karstens stemme. For det første, Karsten har mange talenter, men buktaler er ikke en av dem, denne gangen kunne Petter se med sine egne øyne at leppene hans ikke var i bevegelse.

“Ja, jeg er her borte..”. Nå var det ikke morsomt lengre. Ikke at det var det for litt siden heller, men nå var det ihvertfall ikke noe moro. Det var bare en ting å gjøre. Eller, der og da fantes det flere ideer som suste opp i hodet på Petter, men han følte likevel på seg at den mest logiske ville være å vekke Karsten sånn at de sammen kunne lokke dette gale vesenet ut av hus.

Men før han rakk å gjøre noe skimtet han til et ansikt han ikke hadde sett på svært mange år. Nei, nå hadde det klikket for Petter. Det kunne da ikke være… Petter skalv og etter 2-3 sekunders stillhet kunne han høre sin egen stemme: “Pappa?”.

Fortsettelse følger!


Vi reblogges!

!rut åp tU

I dag tror jeg jammen at jeg endelig klarte å få på plass det som nå har blitt årets første ordentlige gåtur, HVIS vi ser bort i fra alle de gangene jeg går til et viss sted 45 minutter unna for å skille meg fra den mengde søppel jeg har klart å samle på i en ukes tid. Ikke sikker, men jeg tror ihvertfall at turen jeg har tatt nå er den aller første “ordentlige” gåturen for 2016.

Eller, ordentlig og ordentlig. Jeg hadde jo opprinnelig en annen hensikt enn å “bare” komme meg ut litt. Jeg har nemlig BLANT ANNET fått tatt noen bilder som kommer til å bli brukt i fremtidige innlegg her på bloggen. Men dagens vandring føltes ihvertfall mer hyggelig og “frivillig” enn de 45 minuttene jeg vanligvis bruker en vei hver uke for å kaste søppel.

Såeh, ja. Jeg har vært ute og tatt noen bilder. Like etter at jeg hadde kommet meg ut av leiligheten slo det meg at det er noen uker siden jeg har vært alt for hyggelig og sosialisert meg med Rune. Det har nemlig vært et par tilfeller nå hvor jeg ikke har hatt alt for mye “tid” da jeg heller har prioritert andre ting, så når jeg likevel først var på vei ut og ikke skulle gjøre noe som krevde en for mye konsentrasjon så bestemte jeg meg like gjerne for å invitere han med.

Ooog SLIK så han sånn omtrentlig ut da han åpnet døra for meg rett før vi begynte å gå i lag:

Da har jeg intet mer å melde for denne gang. Hva de nevnte bildene som har blitt tatt i dag skal brukes til har jeg ikke lyst til å avsløre enda. Men jeg kan si såpass som at det ikke vil ta veldig lang tid før dere i hvertfall får sett snurten av samtlige av de 😉

Har du unnet deg en spasertur i dag?

Vi reblogges!

Inkasso!

© Bildet er tatt fra viover60.no

Jeg har alltid, og da mener jeg ALLTID sett på meg selv som en fyr som er flink når det kommer til å betale regninger. Det gjør jeg fortsatt. Jeg har aldri noen sinne hatt gjeld noe sted, aldri mottatt et inkasso-varsel. Før nå.

Var for en liten stund siden en tur innom Kiwi for å handle inn litt mat til kommende uke. På vei inn igjen sjekket jeg om det var noe post i postkassen fra i går. Det var det. Blant annet et inkasso-varsel fra cdon.

Når jeg åpnet det og så hva det var ble jeg både litt oppgitt og fortvilet. Først og fremst fordi forfallsdatoen allerede har utgått for to dager siden. Og delvis fordi jeg fremdeles ikke har fått den første fakturaen, hadde jeg fått den hadde denne orderen vært betalt for flere dager siden. Og nå har jeg altså endt opp med et inkasso-varsel, hvor fristen allerede har gått ut.

Jeg har nå betalt dette inkasso-varselet. Siden det er søndag i dag satte jeg betalingsdatoen til i morgen. Jeg HÅPER så inderlig at den betalingen jeg nå har registrert via nettbanken telles, sånn at jeg ikke kan vente meg nok et inkasso-brev om noen dager..

Har også sendt en mail til Cdon nå hvor jeg så ryddig og saklig som mulig har forklart alt sammen så godt jeg kan. Håper bare de tror meg, og at jeg slipper å betale på nytt. Huff, dette syns jeg er litt ubehagelig..

Har du mottatt inkasso før?

Vi reblogges!

Ta vare på bloggen din!

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Da det hele startet
Når jeg først startet denne bloggen januar 2010 trodde jeg neppe at den fremdeles ville være sånn noen lunde i drift seks år senere. I oppstartsfasen tror jeg ikke at jeg egentlig hadde særlig troen på at jeg ville bli særlig aktiv på bloggfronten i hele tatt.

Før jeg “sjekket inn” hos blogg.no hadde jeg i en liten periode en blogg på msn.no sine sider, og jeg tror at på den tiden (når jeg opprettet blogg.no-bloggen) så var jeg egentlig litt lei av det konseptet. Og når jeg ser tilbake så var jeg ikke akkurat superaktiv de første månedene her inne. Jeg var faktisk mye mer aktiv på msn.no den perioden jeg blogget der enn den aller første perioden jeg hadde her inne.

Men så skjedde det noe magisk. Jeg oppdaget en tidlig morgen det fantastiske fenomenet kalt bloggshouts. Jeg kunne betale 15-30 kroner for å få akkurat de innleggene jeg ville på forsiden av blogg.no for en viss periode. Genialt. (Det er forresten ikke en mulighet jeg har lengre, men det er en annen historie..)

Plutselig var det flere som la merke til det jeg gjorde. Kommentarene strømmet inn, besøkstallene steg, og egoet mitt like så. Det som først bare var en liten ting jeg hadde å skrive til der og da (som “ingen” visste om) var nå nærmest blitt en avhengighet, et daglig høydepunkt, en venn.

Ikke “bare” ble jeg “sett” av en rekke forskjellige folk rundt om kring i “hele” Norge, jeg ble også mer lagt merke til i bygda enn jeg var før. Folk stoppet i plutselig opp og spurte om jeg ville være med på bilder, folk stoppet meg for å fortelle at de digget det jeg gjorde. Ja, også var det de som ikke var like stor “fan” og som valgte å signalisere det ved å blant annet rope mindre hyggelige ting etter meg. Men enkelte tilbakestående vil man alltid møte på fra tid til annen.

Bloggens rolle gjennom tidene
Okei. En ting er at denne bloggen de siste seks årene med jevne mellomrom har vært et gedigent egoløft for meg, et tidsfordriv og innimellom en oppslukende hobby, men den har også bringet med seg noe helt uerstattelig.

Jeg er ikke helt sikker på antallet, men takket være denne bloggen har jeg fått noen helt awesome venner som jeg har hatt noen ganske fantastiske stunder med. De fleste vennskapene har dog vært veldig midlertidige, men det er likevel noen som fremdeles står her en dag i dag, Bestevenninna mi f.eks, som jeg nå har kjent i ca. 5 år.

Men la oss nå se litt tilbake og fokusere på hva det egentlig er denne bloggen har fått av innmat de siste årene. Først var den bare en nokså kjedelig dagbok som jeg kun oppdaterte der og da når jeg husket på det.

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Så hadde den plutselig blitt til et slags magasin og en prekerstol som tok for seg alle verdens forskjellige temaer som toppbloggere, incest, mobbing, falske venner, folk flests forskrudde syn på nakenhet i forhold til f.eks vold, og selvfølgelig ble det et og annet innlegg om satanisme også.

Det er vel heller ikke feil å si at bloggen fra tid til annen har vært et freakshow. For, joda, jeg har blogget om ganske mange viktige temaer gjennom tiden, og flesteparten av de innleggene syns jeg en dag i dag at jeg har gjort på en veldig konstruktiv og god måte også.

Men det har jammen vært mye tull her også. Hvis dere tar en titt på samtlige av kommentarene jeg har fått på noen av de innleggene jeg har linket til over (med rød og tykk skrift) så ser dere hva jeg mener. Med mindre dere er en av de som er enige i det som er blitt skrevet, da.

Men.. Det har også vært et og annet sirkusnummer fra undertegnendes side også, helt klart uten tvil. Først og fremst på en god måte etter min egen mening, men det har og vært et og annet som ikke har vært like bra også. Og nå tenker jeg først og fremst på den ene lange perioden som brang med seg en del selvmidlidenhet og depressive skriverier.

Men når det igjen er sagt så angrer jeg ikke egentlig på det heller, for jeg syns man skal få lov å “syte” litt INNIMELLOM, og det å “tømme” meg i offentligheten har faktisk vært noe som har funket for min del, INNIMELLOM. Men det er først og fremst når jeg har latt det gå for langt, og det har blitt for mye av det i for lange perioder at jeg mener at det ikke har vært bare like “greit”.

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Jeg forstår om i hvertfall samtlige er litt forvirret og kanskje ikke helt skjønner hva jeg mener nå. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å forklare det siste der litt bedre. Det jeg mener er at jeg er GLAD jeg har vært såpass ærlig, usensurert og direkte som jeg har vært i de mest depressive og suicidale periodene mine med tanke på at det faktisk har gjort at enkelte der ute har følt seg mindre alene om ting, som igjen har ført til at i hvertfall samtlige har tatt kontakt, fortalt at de også har det sånn, også har plutselig jeg følt meg mindre alene om ting for en stund også.

Men all den dokumenteringen jeg har gjort har også gjort det lettere for meg å huske på i senere tid at jeg tross alt har vært gjennom vanskeligheter tidligere, men at jeg har kommet ut av det, og det igjen har altså gjort enkelte utfordringer i nyere tid litt enklere å takle.

Ta vare på minnene!
Men litt tilbake til de mer “morsomme” innleggene mine igjen. Dækern jeg har gjort og skrevet mye rart. Ikke bare har jeg skrevet ganske så rett frem-innlegg om veldig mange forskjellige ting, jeg har også skrevet en hel del dikt, fan fictions, originale historier, og i det hele tatt.

Jeg er fullstendig klar over at jeg nok en gang bryter janteloven her nå, men mye av det jeg har gjort syns jeg faktisk en dag i dag er jævlig bra. Spesielt med tanke på at jeg enda var såpass ung når jeg skrev mye av det. Jeg vil anbefale dere som liker dikt og sånn å ta en titt innom bloggkategoriene Dikt og Selvskrevne historier. Som sagt, det er mye rart å finne der om man bare gidder å lete litt.

Jeg skal snart runde av nå, men først må jeg få frem til selve baktanken med dette innlegget. Jeg vet det er mange blogger der ute som har blitt slettet, mange av bloggeren selv. Noen av årsakene folk har hatt for å gjøre det kan jeg forstå, mens andre ikke.

Uansett. Budskapet mitt er fremdeles følgende – Tenk deg GODT om før du sletter en blogg. Særlig om det er noe du har lagt en del tid i. Hvis bloggen din bare har 2-3 innlegg som du har rablet ned i farten, og det er en stund siden nå kan jeg forstå det. Men hvis bloggen din har rundt 15 innlegg eller mer, og det er i hvertfall noe av det du har gjort som du innerst inne ihvertfall tror kan ha den minste verdi å se tilbake på om noen år – IKKE LEGG DEN NED!

Jeg har ikke tall på hvor mange venner og bekjente jeg har vært litt irritert på de siste seks årene fordi de har lagt ned bloggen sin. En ting er at de selv ikke har trodd de ville savne den i ettertid, men en annen ting er leserne. For å si det på en annen måte, det er et par blogger til et par venner av meg jeg gjerne skulle likt å gått innpå igjen nå, men som jeg ikke kan fordi de ikke finnes mer xD

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Sånn. Nå har dette innlegget blitt lengre enn langt nok. Jeg har for en stund siden fått stemplet på plass alle poengene jeg hadde med å opprette dette innlegget i utgangspunktet. Til syvende og sist tror jeg ikke at jeg nå krymper sannsynligheten så veldig for at enkelte av dere medbloggere der ute måtte finne på å faktisk fjerne bloggen deres om dere først får det for dere at dere vil gjøre det. Men jeg kan ihvertfall håpe på at noen av dere vil tenke dere om tre ganger ekstra.

I hvertfall, selv om jeg også har vært på tanken en del ganger, også i nyere tid så er jeg likevel sjeleglad for at bloggen og dens syke innhold fremdeles lever i beste velgående. Det er rett og slett utrolig hva man kan begynne å huske (både i positiv og negativ forstand) når man først ser seg litt tilbake.

Hva har din(e) blogg(er) betydd for deg?

Vi reblogges!