Tror du på kjærlighet ved første blikk? Tror du at to mennesker kan møtes, forelske seg fra første stund, innvie et nærmest uproblematisk forhold med bare et par smuler på fjøla, og leve lykkelig alle sine dager inntil døden kommer og tar dem? Ikke? Vel, du kan ikke akkurat klandres.
Karsten og Petter er to flotte gutter i sin beste alder. De er begge akkurat middels opptatt av dataspill, veltrente gutter, og morsomme historier med et visst budskap og poeng. Ja, også er de stormende forelsket i hverandre, det har de vært helt siden de møttes på Vikingskipet i Hamar for fem år siden under en gigantisk spillmesse.
Men en dag begynte merksnodige ting å skje. Ting som sørget for at mye aldri helt skulle bli som før. Ting som virkelig satte de to samboerne og kjærestene på en prøve. Ting som aldri i etterkant kunne sees tilbake på som om bare ting.
Torsdag 18. februar 2016
Petter lå og holdt ordentlig godt rundt Karsten denne morgenen. Som regel var det omvendt. Normalt var det Petter som sov lengst og Karsten som hadde våknet først forså å bli liggende å holde rundt Petter, men ikke i dag. Denne dagen var annerledes.
Petter følte seg veldig glad på innsiden og gledet seg masse til å overraske Karsten senere på dagen i forbindelse 5 års-jubileet. Han og noen felles venner av Karsten hadde nemlig planlagt et heidundrende cosplay-party i toppetasjen på selveste North Tech Hotell i Dundrefoss, og ikke nok med det, de hadde til og med lykkes med å overtale Karstens store forbilde Hill Dem til å komme.
Klokken var snart 9 og det var bare sekunder før mobilalarmen til Petter kom til å ringe. Plutselig kom han på at det var noe han hadde glemt. Han skulle jo overraske Karsten med tidenes nerdefrokost denne dagen. Maten hadde han allerede ordnet natten før, men den skulle jo ligget ved sengen. NÅ!
Hvordan i huleste skulle han klare å snike seg ut, hente frokosten forså å vende tilbake til soverommet før alarmen begynte å mase? UTEN å vekke Karsten? Venstrearmen til Petter lå jo så og si under Karsten. Ikke at Karsten var tung på noen måte, men en liten feilberegning og den perfekte frokostoverraskelsen Petter hadde planlagt i ukevis ville ikke lengre bli fult så perfekt som planlagt.
Hvordan skulle han klare dette? 30 sekunder igjen. Det var nå eller game over.
Før han rakk å tenke stort lengre kjente han brått en iskald vind som snek seg oppover langs føttene. Lyset i rommet senket seg og det var akkurat som om tiden han hadde frosset. Hadde strømmen gått? Nope. Den stasjonære felles-pcen sto fremdeles på.
“Vær hilset!”. Petter skvatt. Hvor kom den stemmen fra? Petter så seg forsiktig rundt, men kunne ikke se noen. Bortsett fra Karsten da. “Karsten, er du våken?”. Petter fikk ikke noe svar. “Haha, veeeldig morsomt. Du tok meg nesten der.”, sa han og prøvde å virke så rolig som mulig.
“Ja, gjorde jeg ikke det?”. Nei, dette var ikke Karstens stemme. For det første, Karsten har mange talenter, men buktaler er ikke en av dem, denne gangen kunne Petter se med sine egne øyne at leppene hans ikke var i bevegelse.
“Ja, jeg er her borte..”. Nå var det ikke morsomt lengre. Ikke at det var det for litt siden heller, men nå var det ihvertfall ikke noe moro. Det var bare en ting å gjøre. Eller, der og da fantes det flere ideer som suste opp i hodet på Petter, men han følte likevel på seg at den mest logiske ville være å vekke Karsten sånn at de sammen kunne lokke dette gale vesenet ut av hus.
Men før han rakk å gjøre noe skimtet han til et ansikt han ikke hadde sett på svært mange år. Nei, nå hadde det klikket for Petter. Det kunne da ikke være… Petter skalv og etter 2-3 sekunders stillhet kunne han høre sin egen stemme: “Pappa?”.
Fortsettelse følger!
Vi reblogges!
