Hvil i fred Camilla

På lørdagen som var fikk jeg en veldig trist og vond beskjed. Min tidligere bestevenninne Camilla gikk bort torsdag 23. juni. Ikke mer enn 20 år gammel..

Av diverse årsaker har ikke jeg og Camilla hatt kontakt det siste året. Kontakten ble på et tidspunkt brutt i fjor høst. Etter en del forskjellige uoverensstemmelser og misforståelser mente jeg at det beste ville være om vi heller “gikk vært til vårt”, og siden er det ingen av oss som har hørt fra den andre..

På grunn av dette har jeg de siste dagene vært litt i tvil om det egentlig ville vært rett av meg å skrive noe offentlig noe som helst sted, men jeg har kommet frem til at jeg nå gjør det likevel. For selv om kontakten har vært kuttet det siste året så har vi tross alt vært veldig gode og nære venner ca. 4 år, og når sant skal sies tror jeg hun ville satt pris på at jeg skrev noen ord til minne om henne nå, til tross for det siste året.

Som jeg allerede har nevnt. Jeg og Camilla var gode venner. I løpet av de fleste årene vi har kjent hverandre har vi også utvilsomt vært bestevenner. Vi var ikke alltid helt enige om alt, og det har virkelig vært tider hvor vi nærmest har stått på to helt forskjellige sider av skalaen når det kom til enkelte ting vi var uenige om. Men stort sett hadde ikke det så veldig mye å si.

Når jeg på lørdag fikk vite at hun nå har gått bort kom det som et sjokk jeg ikke har vært i nærheten av å følt på før. Og noe av det første jeg tenkte var… Nei, ikke Camilla!.. Det at hun nå ikke lengre er med oss er så utrolig urettferdig på så mange måter. Camilla var en av de som virkelig satte pris på ting, Hun drømte om å stifte egen familie, bli både sanger og skuespiller, og på et tidspunkt gammel og rynkete, men fremdeles like kul, sprudlende og til stede.

Hun var alltid så jævlig smittsom av seg når det kom til det glødende, blide humøret. Selv om folk kanskje ikke hadde fortjent det så stilte hun likevel opp, hadde troen, en håndfull oppmuntrende ord, og gjerne en liten vits på lager – dersom det var tid og sted for det. Og det var det nesten bestandig.

Hun var alltid ganske åpen for det aller meste. Foreksempel skulle det ikke mye overtalelse til for å få henne med på å se alle syv Saw-filmene i løpet av bare to døgn. Hun var heller ikke vanskelig å få med på diverse mindre appetitelige utfordringer, og hun var stort sett heller ikke vond å be om klokka var halv et på natta og jeg hadde lyst til å Skype “litt” – selv om hun kanskje måtte på skolen om et par timer.

Nei, Camilla var sjeldent vanskelig å be. Hun stilte nesten alltid opp. Hun var en så utrolig lojal venn å ha, hun var tvers gjennom varm, god og snill. Og ja.. Selv om jeg i veldig mange sammenhenger ikke helt ville innrømme det. Camilla var også ei veldig morsom jente.

Tusen takk for alt du hadde å gi. Du vil aldri noen sinne bli glemt. Takk for at jeg fikk bli såpass godt kjent med deg, og til og med få lov til å kalle deg min beste venn. Hvil i fred. <3

4K Ultra HD-samlingen min

© Bildet er tatt fra eclipsesurveillance.com

For snart to uker siden publiserte jeg et innlegg hvor jeg kunne fortelle at jeg just hadde fått tak i mine aller første 4K Ultra HD-filmer. Når akkurat denne linjen her skrives har undertegnende ikke fått utvidet den samlingen med en eneste tittel. For dere som nå eventuelt måtte tenke: “Men, det er jo en lengre liste under denne såkalte ingressen!”. – Det er sannsynligvis fordi det er en stund siden dette innlegget ble publisert for første gang nå. Eller ikke NÅ, men… Argh, dette ble komplisert. Jeg anbefaler dere som måtte være forvirret nå å sjekke publiseringsdatoen for dette innlegget, så får det hele mer mening, mest sannsynlig.

Uansett.. Jeg har bestemt meg for å sette opp en liste som viser min komplette 4K Ultra HD-samling. En liste som jeg så godt jeg kan skal oppdatere for hver gang jeg får meg nye filmer, eller hvis jeg kvitter meg med noe. Jeg har lenge vurdert å gjort det samme med det jeg har av dvd og vanlig blu ray også, men siden det er blitt så jævlig mye nå, så… Vel, i skrivende stund har jeg enda ikke orket akkurat det.

Enyway..
Dette er min personlige 4K Ultra HD-samling!!! 😀

Action/ Thrillere:
Batman v Superman: Dawn of Justice (2016)
Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn (2020)
The Da Vinci Code (2006)
Deadpool (2016)
Ghostbusters (1984)
Ghostbusters II (1989)
Guardians of the Galaxy Vol. 2 (2017)
Hellboy (2019)
Hitman: Agent 47 (2015)
Lucy (2014)
Mad Max: Fury Road (2015)
Man of Steel (2013)
Rambo V: Last Blood (2019)
Resident Evil (2002)
Resident Evil: Apocalypse (2004)
Resident Evil: Extinction (2007)
Resident Evil: Afterlife (2010)
Resident Evil: Retribution (2012)
Resident Evil: The Final Chapter (2016)
Resident Evil: Welcome to Raccoon City (2021)
Salt (2010)
San Andreas (2015)
Spider-Man: Homecoming (2017)
Spider-Man: Into the Spider-Verse (2018)
Spider-Man: Far from Home (2019)
Spider-Man: No Way Home (2021)
Suicide Squad (2016)
Suicide Squad (2021)
Wonder Woman (2017)
X-Men: Days of Future Past (2014)

Drama:
Almost Famous (2000)
House of Gucci (2021)

Eventyr/ fantasy:
Barbie (2023)
Labyrinth (1986)
The Super Mario Bros. Movie (2023)
Willy Wonka & the Chocolate Factory (1971)

Horror:
Five Nights at Freddy’s (2023)
It (2017)
It Chapter Two (2019)
Pet Sematary (1989)
Pride and Prejudice and Zombies (2016)
Scream VI (2023)

Humor:
Sausage Party (2016)
Shrek (2001)

Sjekk også ut:
Min digitale filmsamling!
Min fysiske spillsamling!

Sist oppdatert: 9. mars 2024

Vi reblogges!

Rosa snø og brun bæsj


© Bildet ert tatt fra pixabay.com

God morgen liksom, det er det de skal ha oss til å tro!..

Okei, når sant skal sies (og det skal det jo helst gjøre) så er ikke denne morgenen så fryktelig (enda) som det den KUNNE ha vært. Greit nok, jeg føler meg ikke helt i tipp-topp-form for øyeblikket, og det faktum at tven min spilte meg et fiffig puss i ste gjorde ikke akkurat harmonien i heimen stort vakrere.

Opprinnelig skulle denne dagen ha startet på kjøkkenet (shut up, ikke en gang si det!), nærmere bestemt ved oppvasken. Men så sluknet ipoden min som et resultat av at batteriet var så og si tommelom, så da måtte jeg først og fremst slå på pcen slik at jeg kunne lade det.

Og det er her moroa startet. For i stede for å få en titt på start-menyen min fikk jeg rosa, stillestående (altså ikke i bevegelse, dah) snø. Okei, tenkte jeg, dette var litt rart, men pytt-pytt, jeg må sikkert bare slå maskina på igjen på nytt. Næh, hjalp ingenting.

Så bestemte jeg meg for å skru på PS4en. Rosa snø. Kjempegøy.. Der og da begynte jeg å bli bekymret for at tven kunne være fucked, altså permanent fucked. Ikke midlertidig syk, men basically hjerneskadd. HELDIGVIS skulle det vise seg å heller være midlertidig som var tilfelle.

For etter at jeg slo pcen og PS4en, samt tven av igjen, forså å ta ut strømmen til  absolutt alt i noen sekunder, forså å slå alt på igjen var ting heldigvis tilbake til normalen. Ingen jålete snø fra tutti frutti-helvete. Det igjen betyr at jeg nå slipper å spørre pappa om han kan stikke innom for å “se på det”, og at jeg også slipper å avlyse det besøket med mamma i dag fordi vi “ikke har en dritt å glo på”. Altså, jeg kunne tatt frem en tallerken med bæsj, men det ville ikke blitt helt det samme.


© Bildet er tatt fra sillyjokes.co.uk

Så, nå som den rosa snøen er måket vekk (haha, innså akkurat NÅ vi i Norge faktisk bruker et ord for “snøbryting” som vi også bruker når vi omtaler en spesifikt fugl xD) for denne gang, og Ipoden ligger avslappet på lade-“bordet” (som egentlig er enden av sofaen min..) så nå kan jeg ta med meg en noen lunde lettet sjel, forså å “ta” oppvasken..

#rosasnøernoedritt #nomorepinkwinter

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Forever 4K!

Husker dere den tiden hvor man titt og ofte kunne finne et og annet innlegg her inne som viste hva jeg hadde fått i posten? Vel, av forskjellige årsaker (som at jeg i senere tid har begynt å anse Snapchat og Instagram som en bedre “arena” for den slags) så har det ikke blitt alt for mange av de nå, men i dag fikk jeg litt lyst til å dele et slikt øyeblikk med dere blogglesere igjen.

Særlig siden dette er en litt spesiell dag i mitt filmsamler-liv så tenkte jeg å også inkludere dere igjen nå. Jeg har nemlig akkurat på denne dagen fått meg mine tre første 4K-filmer 😀 (samt tre andre filmer i “vanlig” blu ray-format, de tre nederste på bildet under)

Hva er 4K? Vel, jeg er ikke så alt for langt inne i det tekniske, men jeg har fått med meg såpass som at 4K-filmer har ca. fire ganger så bra bilde (og sikkert lyd også) som det vanlige blu ray-filmer har. Så med andre ord, JÆVLIG høy oppløsning.

Likevel.. Jeg får ikke spilt av disse utgavene enda da jeg ikke har enda har en tv som støtter 4K, eller en spiller for den saks skyld. Som jeg har nevnt litt de siste dagene så har jeg ikke vært alt for flink den siste tiden til å gjøre alle de lureste valgene, og dette gjelder også økonomi, som altså er årsaken til at jeg ikke har fått byttet tv enda da en 4K-skjerm fremdeles koster en del kroner, særlig om jeg ikke skal degradere med tanke på størrelse (har 55 tommer nå, ikke aktuelt å gå ned noen hakk der!)

Uansett er det fremdeles noen måneder igjen til den nye Play Station 4-maskinen kommer (Play Station 4K blir mest sannsynlig dens navn), og siden det er den maskinen jeg tenker å spille av det nye filmformatet på, så går det sånn sett greit å vente litt til med ny tv også. Og jeg burde kanskje også vente noen måneder ekstra med å begynne å samle på filmer i 4K-formatet siden de ikke akkurat er så veldig billig enda, men… Næh.

Har du noen 4K-filmer i samlingen enda?

Vi reblogges!


– Ann Helen eeeer.. Fortsatt kul!
http://tispe.blogg.no

Halvveis til 50

I skrivende stund har jeg tro det eller ei akkurat kommet halvveis til 50. Den mest utfordrende dagen i året (i tillegg til julaften, nyttårsaften og diverse påskedager) er snart endelig over, og jeg kan forhåpentligvis klare å se litt lysere på livet generelt igjen, for en stund.

12 timer av denne dagen har jeg tilbragt i sengen. Først brukte jeg noen timer på å få sove. Jeg burde egentlig ikke ha lagt meg på det tidspunktet jeg gjorde siden jeg verken var sliten eller trett der og da, så det ble til at jeg bare lå der og snudde meg gjentatte ganger, og gnagde på enda litt flere vonde følelser. Men jeg sovnet til slutt.. Når jeg så våknet igjen tok det enda noen timer før jeg orket å stå opp.. Hvorfor skulle jeg liksom?.. Klokken var rundt 05 da jeg la meg, og litt over 17 da jeg reiste meg igjen.. Herlig..

De timene jeg derimot ikke har brukt i sengen har jeg for det meste så godt jeg har kunnet brukt på å komme meg opp og frem igjen.. Altså, jeg har prøvd å ikke hate meg selv så veldig, jeg har prøvd å skyve mest mulig av alle selvmordsideene jeg måtte ha så langt vekk som mulig, jeg har prøvd så godt jeg kan å bruke tiden min til noe fornuftig for en gangs skyld, og jeg har prøvd så godt jeg kan å unngå påminnelser om at jeg har bursdag i dag, men ingen å tilbringe dagen med.

Jeg håper jeg klarer å være “tilbake” i løpet av helgen. Og med tilbake mener jeg at jeg kan være i gang med blogginnlegg og videoer igjen som IKKE nødvendigvis “bare” handler om alt det grumset som de siste dagene har dannet seg til en stor, sort klump nederst i sjela mi. At jeg kan lage noe som både meg selv og andre liker å lese/ se igjen, og at jeg kanskje til og med orker å ihvertfall være litt innom Facebook, Snapchat og slikt igjen, sånn der og da…

Helt til slutt vil jeg takke dere som har tatt dere bryet å sende meg noen gratulasjoner over sms, til tross for at jeg ikke egentlig har ønsket meg disse ekstra bursdagspåminnelsene i år.. Men selv om jeg har prøvd så godt jeg kan å komme meg vekk fra hele denne dritten nå (som ved å deaktivere Facebook-kontoen min), så er det en noe narsissistisk del av meg likevel som av en eller annen grunn setter litt pris på det, hehe..

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Ikke død – Enda


© Bildet er tatt fra kingofwallpapers.com

Hadde egentlig ikke tenkt å komme med et nytt blogginnlegg igjen nå før senest i løpet av helgen, men etter at jeg logget meg inn på blogg.no litt tidligere i kveld oppdaget jeg at det har kommet inn tre nye kommentarer siden mitt forrige innlegg, og nå føler jeg for å komme med en liten oppdatering, samt for å oppklare i noe.

Siden særlig to av de kommentarene jeg har fått inn er såpass lange orker jeg ikke svare på de akkurat nå, i stede skal jeg prøve å la dette lille innlegget bli et slags felles svar til dere tre det gjelder, og alle andre som eventuelt måtte lure hvordan det “går” og sånn..

Først og fremst, jeg har ikke blokkert noen fra Facebook den siste uken. Grunnen til at jeg ikke er mulig å kontakte, eller i hele tatt mulig å finne der inne akkurat nå er ganske enkelt fordi jeg har deaktivert meg selv. Akkurat nå så orker jeg ikke bilder, statuser og lignende som bare er med på å gjøre at følelsen av ensomhet og mindreverdighet vokser seg større enn den allerede er… Sånne ting som Facebook flyter over av, særlig på denne tiden av året.. Jævla sommertid..

Jeg føler meg ensom nok som det er om jeg ikke skal få diverse bilder fra andre individers idylliske festligheter trykket opp i trynet. Vanligvis så reagerer jeg ikke noe særlig på sånt lengre, eller bryr meg… Men akkurat de siste dagene som har vært såpass tett inntil min egen bursdag så har vanskelige følelser og tanker jeg trodde jeg hadde lagt mer bak meg kommet sterkt tilbake igjen.

Men.. Det var da ikke sånn i fjor? Vel, det er nesten helt riktig.. Det var ihvertfall ikke så ille i fjor som nå.. I fjor hadde jeg noe å se frem til som gjorde at det faktum at jeg måtte være ensom på bursdagen min ikke føltes så ille.. Det har jeg ikke nå. Dvs.. Jeg har kanskje en ting å se frem til i juli, men av forskjellige årsaker syns jeg det virker såpass usikkert at jeg klarer ikke helt ha noen særlig tro eller forhåpninger rundt det for øyeblikket..

Ellers har jeg ikke mer å legge til. Det har ikke skjedd noe de siste dagene som er verdt å fortelle. Jeg har stort sett bare vært hjemme og kjempet meg gjennom time etter time, prøver så godt jeg kan å ikke si eller gjøre noe som i “verste fall” ikke kan endres på. Den manglende impulskontrollen min, samt alle de aggressive følelsene og vanskelige tankene jeg har nå er ingen nevneverdig god kombinasjon med tanke på både det ene og det andre..

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

No hope, no glory


© Bildet er tatt fra testedich.de

Jeg er sint. Sint, deprimert og helt utenfor. Det har nå gått en stund hvor jeg har tenkt en hel del frem og tilbake, men samme hva jeg tenker så blir alltid sluttkonklusjonen den samme. Det er ingen vits. For en stund siden prøvde jeg å gi et lite hint til enkelte over Snapchat om at jeg kunne trengt noen å snakke med. Ingen respons. Ingen som bryr seg. Enten det, eller så er jeg bare blitt helt elendig på å bli latt godt nok merke til for tiden. Generelt veldig elendig i det aller meste.

Men mest sannsynlig har de jeg prøvde å signalisere nødskriket til skjønt greia, men uten å bry seg. Liksom.. Dette er på ingen måte noe nytt. Folk er mest sannsynlig, og veldig forståelig drittlei, og tenker at om et par dager, kanskje bare noen timer så går det sikkert over.. (Som jeg alt har vært inne på: Det er ikke noe vits…) Og jeg kan ikke akkurat klandre noen for å ikke bry seg om meg lengre sånn utenom den korte “hvordan går det”?-late-som-man-bryr-seg-bittelitt-der-og-da-fordi-man-ikke-har-noe-annet-å-gjøre-på-likevel-samtalen..

Så.. Hvorfor skriver jeg nå DETTE innlegget? Helt ærlig.. Jeg er sint.. Såpass sint nå at jeg i skrivende stund ikke bryr meg om enkelte av en eller annen grunn måte føle dårlig samvittighet eller noe i ettertid at av å ha lest dette innlegget.. Når folk tydeligvis ikke bryr seg om meg lengre så gidder ikke jeg bry meg om folk lengre heller… Jeg gidder ikke mer. Jeg vil så gjerne få ut noe… Og jeg vet innerst inne at dette absolutt ikke er den lureste måten å gjøre det på.. Men på en annen side har jeg egentlig ikke troen på noe akkurat nå sånn uansett, så spesielt derfor gir jeg nå rett og slett litt faen i hva folk måtte føle og tenke etter dette innlegget her. Jeg har rett og slett ingen eller noe å tape lengre. Så tror jeg heller ikke det er noen av de jeg skulle ønske at jeg hadde litt bedre kontakt med som faktisk leser bloggen min lengre heller, så.. Med mindre jeg ber de om det, så hva er egentlig vitsen?

Jeg er sint… Sint fordi jeg føler meg så jævla forbisett, ignorert, tatt forgitt og i hele tatt.. Utenfor. Sint på meg selv først og fremst, men også litt sint på samtlige av de jeg har prøvd å fått kontakt med de siste ukene, uten særlig hell. Sint og lei av at det stort sett fortsatt er jeg som må ta det jævla initiativet, og fordi folk knapt svarer når jeg gjør det, hvis de i hele tatt gjør det. Og sint fordi hvis jeg først får startet en viss samtale så tar det ikke lang tid før den bare dør ut da jeg rett og slett STORT SETT er helt elendig på å finne ting å snakke om som vedkommende på den andre siden også har en viss interesse av/ for… 

Og.. Sint fordi det fortsatt i så veldig stor grad er min egen skyld at jeg ha det sånn. Fordi.. Ingen av de jeg har prøvd å fått særlig kontakt med bor jo spesielt nærme. Og jeg antar at det er vel lettere for folk å heller bry seg om de som bor nærmere geografisk enn om en slitsom taper som ikke en gang holder til i samme distrikt… En man stort sett bare chatter med og leser fra over nett der og da.. En som har snakket om å flytte en god stund, men som aldri helt ser ut til å få det til fordi han er så jævlig mislykket også når det kommer til det økonomiske. Flyttehjelp er som det meste annet nå ikke akkurat gratis..

Jeg føler så mye på sinne, hat og fortvilelse.. Gjort det i en god stund, som i mange timer.. Eller, nærmere bestemt et par dager, men nå føles det spesielt ille, igjen.. Hvorfor skal jeg aldri komme meg videre? Hvorfor lærer jeg aldri av det som stadig holder meg tilbake? Hvorfor får jeg aldri til å gjøre noe særlig med det? Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt snart, en gang for alle…? Rett og slett… Jeg er sosialt tilbakestående, mislykket og generelt helt utenfor.

Så, igjen.. Faen ta absolutt alt og alle.. Og faen ta meg selv som bare fortsetter og fortsetter å være den forbanna tilbakestående idioten som jeg er.. Denne ondskapsfulle karusellen ser aldri ut til å ta slutt. Jeg er så jævlig lei.. Jeg vil av… Nå..

#depressed #pissed #honestly #nofilter #fuckit 


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Når størrelsen ikke teller (så mye)


– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Noen ganger kan de små gledene i livet være akkurat store nok til at smilebåndet trekkes opp og humøret like så. Innimellom trenger ikke din aller verste fiende ha blitt rammet av en uhelbredelig sykdom for at du skal føle deg bedre. Noen ganger holder det rett og slett bare å vinne et par millioner, kanskje bare noen hundre tusen.

Andre ganger ikke det en gang. For en gang i blant kan selv jeg nøye meg med det som i den store verdensammenhengen er så utrolig mikroskopisk at halen til Donald Trump ville blitt omtalt som enorm i forhold. Eller kanskje ikke.. Hadde den havnet på Ebay nå så ville den nok blitt solgt for en skrekkelig høy pris, da den til tross for størrelsen altså tilhører det som i dag er et av verdens mest kjente mennesker.

Ser visst ut til at jeg virkelig klarte å kuke til denne innledningen, eller hva? Hmm. Hva med at jeg nå heller tar en liten titt på hva det altså er av litt mer enkle ting som iblant kan være med på å gjøre en litt guffen kaffe om til en deilig nytappet Red Bull rett fra springen?

Hotel Cæsar-koppene mine

Tidligere i vår ble jeg en lykkelig eier av intet mer enn to Hotel Cæsar-krus. I skrivende stund har jeg faktisk ikke tatt i bruk noen av de da det først og fremst er varm drikke jeg drikker fra kopp (sommer nå), men jeg har likevel latt de fylle sjela mi med sol og varme flere ganger de siste ukene, ved å rett og slett bare passere de.

Noen ganger når jeg av en eller annen grunn skal gjennom kjøkkenet så hender det at jeg stopper opp i noen sekunder, åpner den ene skapdøra, bare for å se på de litt, før jeg så lukker skapet igjen og går videre. Jeg tror virkelig at jeg aldri har vært så forelsket i noen kopper før i hele mitt liv. Hotel Cæsar er å blir livet mitt.

Når folk jeg ikke liker (så veldig der og da) driter seg ut
Før man eventuelt legger meg til i livet sitt er det et par til man godt kan bemerke seg. 1. Jeg kan være en nokså grei venn å ha om vi har nok til felles og jeg av en eller annen grunn liker deg 2. Hvis vi skal diskutere, sørg for at du har ditt på det rene både før og etter “krangelen” 3. Når jeg vinner liker jeg å minne deg på det i LANG tid fremover 4. Jeg har alltid rett.

Greit, på noen av disse punktene finnes det en sjelden gang et unntak: Du er den beste vennen jeg har for øyeblikket ELLER utenom denne ene diskusjonen vi har der og da så er det ikke noe ellers den siste tiden ved deg som har irritert meg. (Stort sett så har jeg en tendens til å bli litt irritert dersom folk ikke skulle være enig, eller tro at noe annet er fakta enn det som i virkeligheten er den store realiteten). Igjen, med MINDRE jeg virkelig liker deg har jeg mest sannsynlig rett.

En ting er de gangene jeg har rett. Men en annen ting er når jeg VIRKELIG har rett, når det ikke er noe tvil, når du plutselig innser at det er en like stor selvfølge at du akkurat har tatt feil som at flere unge i dag heller vet om Pewdiepie enn at de i hele tatt har hørt om Marilyn Manson, DA er det godt å være inni den store egobobla mi i noen timer.

Så kan jeg også legge til at jeg generelt kan være noe skadefro når det kommer til enkelte mennesker, så iblant holder det å bare få opp et Snapchat-bilde fra vedkommende om at han eller hun har fått deler av dagen “ødelagt” etter å ha blitt vekket av naboen som spiller det nyeste albumet til Lasse Stefanz på høyt volum klokken ni på dagen. JA, jeg er et råttent menneske xD

“Du har oppnådd et trophy”
Men det er ikke bare etter en og annen diskusjon mot en og annen muldvarp jeg liker å bli belønnet med en ekstra belønning, jeg har også en viss svakhet for den tilfredsstillelsen det ligger i å låse opp diverse trophys i forskjellige spill på enten Play Station 3 eller 4.

Jeg er en fyr som lever litt etter ordtaket “hvis ingen har sett det har det heller ikke skjedd”, og jeg liker å bli latt merke til. Jeg liker å se at folk faktisk har mulighet til å se at jeg får til ting, at jeg har oppnådd noe. Greit nok, hvis man aldri vasker eller støvsuger kommer man mest sannsynlig til å bli kvalt til slutt, men det gir likevel mer glede i å gjøre det om man faktisk har venner som kommer på besøk og kan bevitne de skinnende krystallene.

Det jeg sier nå er IKKE at spillet i seg selv ikke kan være tilfredsstillende nok. Men for min del har muligheten til å låse opp trophyes som du deretter kan synkronisere og blottlegge foran hele verden gjort det som i utgangspunktet kan være en helt grei runk om til noe enda litt mer… Orgasmisk.

Game Of Thrones-låta
Duuuuuuuuuuuuuuuuu-duuuuuuuuuuuuu-dududu-duuuuuu-duuuuduuuuuuduuuuuuduuuuuuuuuuu!!!!!

Ah, thema-låta til “Game Of Thrones” er og blir noe av det mest episke og fantastiske som noe menneske noen sinne har komponert. Hvis jeg BARE skulle høre på en eneste melodi resten av livet hadde det måtte bli nettopp den. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt denne låta nå, men du kan vedde minst et par drager og en dverg på at det har blitt en kvart Westeros.

En ting er at jeg har sett alle episodene som har kommet ut til nå, og at jeg har fått hørt den en del ganger på den måten. Men jeg har også hatt låta på repeat en god del ganger via både Spotify, Itunes, samt på Ipoden min. Hvis man ikke føler noe når man har denne låta på, ja da er man rett og slett enda mer råtten i sjela si enn en zombie som har ligget fastmost til en vegg i solvarmen i 3-4 uker.

Energidrikker

Så var vi kommet til den mest usunne synderen av dem alle. De kjære energidrikkene. Red Bull, Red Bull Summer Edition, Monster, Rockstar, Burn… Samme det, bare jeg har noe. Jeg er ikke helt nødt til å ha i meg noe hver eneste dag, men jeg merker lett forskjellen på en dag med og en dag uten, for å si det sånn.

En dag uten kan fort bli hakket mindre effektiv, kreativ og i hele tatt oppegående dag. Og en dag uten nok effektivitet, kreativitet, samt følelsen av å ikke være oppegående nok er for meg en mindre bra dag å leve på. Nå foreksempel, akkurat når disse linene her blir skrevet har jeg heller forholdt meg til iskaffe (de små) da jeg så og si har hatt en sosial avtale hver eneste dag. For med en større boks Red Bull innabords f.eks er det fort gjort at døgnrytmen blir noe skjøvet på, og det er ikke helt heldig når jeg en sjelden gang har en såpass “opptatt” uke som jeg har i skrivende stund Jon Blund.

Det skal også sies. Iskaffe smaker helt greit. Men jeg er som kjent også ganske glad i det mer søte. Og før jeg glemmer å nevne det. Det er ikke “bare” energien til disse forskjellige energiboksene som er med på å fylle den bekmørke sjela mi med rosa krokofanter og sånt, det er noe med de forskjellige smakene som gleder mitt hjerte også, også er jeg ikke så glad i “vanlig” brus lengre..

SHOPPING!
Og helt til slutt… Jeg er en selvdiagnosert shopoholiker. Jeg er veldig glad å bruke penger, og siden jeg er en såpass spontan lykkejeger som jeg tross alt er så er dette en glede jeg ikke har kjent på alt for sjeldent de siste årene. Noen ganger er gjerne det å opprette og sende en eller annen bestilling et eller annet sted oftest mer pirrende enn å i etterkant benytte seg av selve produktene man har kjøpt.

Ah, for ikke å snakke om å ta bilder av det jeg har bestilt når jeg omsider har fått det forså å legge det ut på Instagram, Facebook og/ eller bloggen etterpå og forhåpentligvis motta noen deilige likes og kommentarer i tillegg. Så om det jeg har bestilt egentlig skulle vise seg å være kjedelig så har jeg ihvertfall fått litt ut av det dersom sosiale media har hjulpet meg med et par tomler opp.

Når det igjen er sagt. Jeg er ikke så skrekkelig på dette viset nå lengre. Før gikk jeg gjerne så amok som økonomien kunne tillate det, og litt til, nå går jeg mer sånn amok basert på om det ihvertfall er 75% sjanse for at jeg kommer til å bruke det. Hvis det gir noe som helst mening for dere. Og hvis ikke så går det helt greit. Nesten.


– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Hvilke små, enkle gleder har du i ditt liv?

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Se, du vokser!

Er det ikke litt rart å tenke på at fra selv noe så stygt og trist som en grøftekant kan det en gang iblant dukke opp noe vakkert? Noe som i teorien nesten ikke skulle hatt livets rett, men som på en eller annen måte har klart å komme seg opp og frem likevel.

En påminnelsen om at selv i det mest meningsløse finnes det et håp, en mulighet, et liv. En påminnelse om at det er ikke nødvendigvis hvor vi kommer fra, men hvor vi sakte, men sikkert strekker oss som til syvende og sist avgjør hva vi blir.

Noen ganger skal det ikke så mye til. Noen ganger kan man faktisk dyrke noe ut av “ingenting”. Det gjelder bare å ha troen på seg selv. Aldri gi opp samme hvor håpløst “alle andre” stadig måtte mene det er. Alt i alt er det bare deg selv som setter den avgjørende grensen. Du og bare du.

Hvor ligger dine begrensninger?

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Battery VS. Red Bull?

Gul eller brun ost? Cola eller Pepsi? First Price eller helt “vanlig”? Livets liste med ultimatum er uendelig.

Som jeg såvidt skal komme nærmere innpå i et kommende innlegg (spoiler alerts!!) så er jeg ganske glad i energidrikker. Jeg holder meg ikke lengre til en spesifikk sort, når jeg er ute for å fylle opp kjøleskapet tar jeg gjerne med meg minst en boks av vær type som Oppdal har å by på. Ingen diskriminering her i gården.

Jeg har ingen absolutt favoritt lengre. Derimot så kan jeg nevne et par smaker som jeg foretrekker ovenfor et par andre. Foreksempel liker jeg stort sett Battery Twisted fremfor vanlig Battery og jeg må også innrømme at jeg foretrekker det som nå har fått tittelen Red Bull Yellow Edition (som i fjor het Red Bull Summer Edition) fremfor vanlig Red Bull.

Men. Så er det noe jeg lurer på.. Hva syns DERE er best av vanlig Red Bull og vanlig Battery? Er det noe forskjell, eller er det mer et fett? (på vegne av lavkarboens venner og foreningen for overvektige, beklager det siste uttrykket der, virkelig!)

The choice is yours!

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no