2013 – Året på godt og vondt!

Media har i løpet av de siste dagene vært flinke til å oppsummere året på den ene og den andre måten. Det samme ser jeg også en del av dere har gjort her inne og jeg skal i likhet med i fjor og året før der ikke være noe dårligere denne gangen heller.

2013 har for meg vært et år hvor jeg har gjort et par nye ting som jeg er veldig stolt over at jeg har turt. Det har utvilsomt kommet mye nytt ut av 2013 og mye av det skal jeg nå prøve å huske på å nevne i det som kanskje blir årets siste innlegg.

2013 – Det noe vanskelige året
Kontakten som ble brutt
Men la meg først starte med det som ikke har vært så alt for bra. For dette har ikke bare vært et lett og hyggelig år, det har også bydd på mye motgang og depresjon. Jeg har heldigvis ikke tall på hvor mange dager jeg har vært lei meg og følt meg utenfor, men det har vært mange. Mesteparten av året har jeg vært helt alene og bare håpet på å få en mail eller en melding hvor noen skriver at man omsider har tid og anledning enten til å ta seg en tur til Oppdal, eller at omsider passer at jeg kan ta meg en tur. Jeg venter fremdeles…

Ellers må jeg si at noe av det verste i år var da jeg bestemte meg for å kutte ut min aller beste venninne i juli. Det har lenge vært svært vanskelig mellom oss og i juli følte jeg at nok måtte være nok og at det beste for oss begge var om vi sluttet å “vite av hverandre”… Jeg kuttet altså kontakten og angret sårt med en eneste gang. Jeg er ikke en person som gråter så ofte, men nesten hele den uken gjorde jeg ikke annet.

Dagen det var gjort brøt jeg ordentlig sammen akkurat som om hun var død… Etter en uke orket jeg det ikke lengre og spurte om det var noe mulighet for at vi kunne forsøke å ta opp igjen kontakten. Heldigvis så ble det etter litt om og men så vi gjorde det. Men, likevel har ting aldri helt vært det samme siden…

Bestevenninna mi er forsåvidt ikke den eneste jeg har kuttet kontakten med dette året. Jeg startet så og si året med å kutte kontakt med noen andre i slutten av januar. Men det var veldig annerledes. Da det var gjort følte jeg mer en større lettelse og at jeg mer kunne puste igjen da vedkommende virkelig ikke var mye å samle på mot slutten. Synd, for hun var en god venninne en stund, helt til hun ble mer og mer psyko og kort fortalt ganske utilregnelig. Jeg angret ikke da, og jeg har ikke angret et sekund i ettertid. Så akkurat det bruddet følte jeg “ga meg” mer enn det “tok”.

Inntil døden skiller dere ad
Så skal jeg over til noe som igjen har vært mer trist for meg igjen. Det er ikke bare jeg som har forlatt enkelte i 2013, det har også vært de som har forlatt meg. Den 5. november døde min vakre Belle Virginia Kuklinski (tarantellen min) alt for ung. Hun ble ikke alt for mange år med tanke på hvor gammel hun kunne ha blitt.

Jeg klandrer meg selv en del for at dette skjedde da hun blant annet ikke fikk like ofte mat som hun burde fått. Taranteller spiser nemlig kun levende ting og særlig om vinteren er det ikke mye å finne av insekter, og spesielt etter at dyrebutikken i Oppdal ble lagt ned i fjor sommer har det vært vanskelig å fôre henne ofte nok… Så de gangene hun har fått noe har det vært når noen i familien en alt for sjelden gang har vært i byen.

Belle var forresten ikke den eneste som forlot meg i form av døden dette året. Bare en liten måned etterpå døde en av rottejentene mine den 4. desember. Hun hadde båret på to kuler i noen uker, deriblant en i ansiktet. Jeg hadde fått høre at det ikke var mye mening i å operere de bort med tanke på deres alder, og at hvis det skulle forverre seg var det bedre å heller avlive henne. Frem til november har jeg altså hatt fem dyr, fire rotter og en tarantell, nå har jeg bare tre rotter igjen. Det å miste to dyr på en måned er noe som tar litt på…

Spøk, ironi og sosiale vanskeligheter
Utenom alt det jeg har nevnt nå har også 2013 vært et år som har bydd på en del misforståelser og andre vanskelige episoder mellom meg og andre som jeg tenker kanskje kunne vært unngått om det ikke var for diagnosen/ “sykdommen” min, aspergers syndrom. Jeg har veldig store problemer for det som har med spøk og ironi å gjøre.

Hele to ganger har jeg trodd at en person jeg har veldig sterke følelser til har vært i et forhold med andre fordi hun har oppdatert sivilstatusen sin på Facebook hvor det har stått at hun har vært det. Begge de personene det har vært snakk om har vært ganske gode venninner av meg. Hun første det var snakk om klarte jeg nesten ikke å snakke med i ettertid av denne Facebook-spøken, og ble altså en av de jeg har kuttet kontakt med for godt dette året. Og hun andre har jeg også fått et noe annerledes og dårligere forhold til etter dette, til tross for at vi fremdeles har litt kontakt der og da nå…

Jeg HATER at folk gjør sånt. Særlig med tanke på at alle disse tre personene vet hva jeg føler for hun ene, og nettopp derfor tenker jeg nå at de kanskje har gjort det med vilje nettopp for å såre meg også… Man vet jo ikke…

2013 – Det nye året
Reisefeber
Men nå er det nok depressive og vanskelige ting. Heldigvis har året også bydd på et par gode ting. Det har bydd på veldig mye nytt for meg, både på den ene og andre måten. Det første som her er verdt å nevne var da jeg endelig i februar fikk tatt min aller første tur ut av Oppdal på egenhånd.

Tidligere har jeg alltid reist med skole eller familie når jeg har vært andre steder. Men i februar skjedde det endelig at jeg fikk tatt toget alene til Otta hvor jeg satt på stasjonen en times tid og ventet på en buss som så skulle kjøre meg videre til Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Der reiste jeg nemlig for å møte bestevenninna mi som jeg var hos i 4-5 dager. Det var for det meste veldig hyggelig, det “verste” var nok alle de timene hun var på skolen og jeg var alene på hybelen hennes. Men det gikk egentlig ganske så greit.

Når alt kommer til alt husker jeg denne turen aller mest som veldig hyggelig da jeg slapp å være helt alene et par dager samtidig som jeg fikk være blant det mennesket jeg elsker mest og setter aller mest pris på av alle i hele verden. Samtidig likte jeg stedet veldig godt og særlig enkelte av de litt enkle husene i sentrum er noe jeg tenker tilbake på og savner en dag i dag.

Når jeg så reiste til Oppdal igjen var jeg ganske nedfor en stund. Husker da jeg satt på bussen hjemover at jeg tenkte at jeg neppe orket å snakke noe særlig med noen på en stund da… Vanligvis så har jeg ikke noe vanskeligheter med å si hade til folk, men bestevenninna mi er et ekstremt spesielt unntak som nesten er like tøft hver gang.

Jeg føler at til tross for alle utfordringene som er mellom oss så er hun likevel den eneste som ser meg og forstår meg i en viss grad. Og jeg har aldri hatt en venn som har klart å tilgi meg såpass mange ganger og ha troen på meg i så stor grad. Ikke en gang mine foreldre føler jeg noen gang har hatt såpass bra tro på meg som henne. Hun er kort fortalt veldig, veldig spesiell for meg <3 Må også nevne at hun var hos meg i noen dager i mars, noe som også var veldig hyggelig for det meste. Hun er bare så utrolig god.

Men ja, tilbake til turen JEG tok i februar. Jeg må få sagt at det var veldig godt å endelig gjøre det. Jeg føler at denne turen var en ørliten oppdatering i selvbildet mitt, på den positive måten. Har ikke tall på hvor mange timer jeg har brukt på å spekulere i forskjellige ting tilknyttet reising å gjøre.

Shopping og Nav
Og det er ikke bare det faktum at jeg endelig har reist et sted på egenhånd som er nytt med 2013. Hell no. I begynnelsen av året gikk jeg nemlig fra å være arbeidssøker hos Nav til å bli 100% ung ufør. Når det skjedde fikk jeg overført en del ekstra penger på kontoen, faktisk litt opp i 60 000 kroner. Disse pengene viste seg å være en sum jeg ellers skulle hatt dersom jeg hadde vært ung ufør fra den dagen jeg fylte 18 år. Så det er på en måte penger jeg “fikk igjen” for at jeg ikke hadde blitt ufør før, om det gir noen mening….

Uansett, pengene ble brukt ganske så fort. Det første jeg gjorde var å kjøpe meg en ny seng, og kaste ut den gamle. Ellers har jeg rukket å skaffe meg en ny og større tv i 3D på 55 tommer, et nytt videokamera, et nytt fotokamera, hundrevis av nye filmer til samlinga mi, et par nye cder, et par spill, en del t-skjorter og andre stuffs fra horror-shop.net, et par plakater, en ny Play Station 3-maskin, et nytt rottebur, et eget sofabord og et par andre ting. Ikke alle disse tingene har “kommet fra” disse 60 000 kronene da foreksempel den nye Play Station 3-maskinen var noe jeg skaffet meg nå i desember.

Når jeg nå er inne på shopping må det også sies at 2013 er det aller første året hvor jeg har bestilt fra utlandet. Før hadde jeg kun forholdt meg til de norske butikkene jeg vet om. Men i år har jeg altså blitt en ganske god kunde hos både Ebay (både amerikanske og britiske), Amazon, Horror-Shop.net, Anathema Photography og Rotten Art. Så har jeg også handlet litt hit og dit hos et par andre, men det er først og fremst de jeg nå nevnte det har gått mest i. Er kort fortalt veldig glad for at jeg har begynt å handle utenlands, da det er ganske begrenset hva man får utav å handle i Norge…

Diverse andre ting
Enda en ting som må nevnes er at i år våget jeg endelig å ta ut Belle fra buret sitt og la henne gå litt omkring i blant annet hånda mi. Man skal helst ikke håndtere taranteller, mest for sin egen sikkerhet, men likevel er jeg noe stolt over at jeg har gjort det. Det var langt i fra så skummelt som mange tror, mer litt rart.

Så skal jeg heller ikke glemme å nevne at jeg har kommet i kontakt med et par nye mennesker i 2013. Blant annet den fantastiske Catzy Munster som er den jeg har snakket mest med, ikke bare av mine nye venner, men kanskje av folk jeg har og har hatt kontakt med generelt i år. Det skal sies at jeg har hatt Catzy på både blogg.no og Facebook en stund før vi først begynte å snakke sammen da vi har visst om hverandre i alle fall siden 2012, men faktisk tror jeg kanskje vi har hatt hverandre på vennelista lengre enn det også.

Men igjen, vi har aldri snakket sammen overhode før rundt den 22. mai. Når det igjen er sagt må jeg legge til at jeg på ingen måte har angret i ettertid på at vi har blitt mer kjent med hverandre. Catzy, du er rett og slett ei ordentlig gojente som jeg har veldig sansen for. Til tross for et par uenigheter der og da, så anser jeg vennskapet våres først og fremst som sunt og positivt. Håper vi kan møtes “i den virkelige verden” snart. ^^

Ellers har jeg også kommet i kontakt med et par andre som jeg anser som jeg håper å bli enda bedre kjent med igjen på nyåret. Velger med hensikt å ikke nevne flere, først og fremst fordi jeg er redd for å glemme å nevne noen.

Og ja, så er det forresten første gang på 11 år siden jeg sist besvimte da jeg for akkurat to uker siden traff bakken ganske bra etter at jeg hadde tenkt for mye på ting som har med tatoveringer, piercing og hårprodukter å gjøre da jeg gjorde et idiotisk forsøk i å forklare litt om mine vanskelige fobier for akkurat disse tingene ovenfor en av mine nye venner.


Kort oppsummering
Helt til slutt vil jeg avslutte dette innlegge med en liten oppsummering.

Årets mest positive forandring:  Alle de nye tingene jeg har fått skaffet meg, som den nye senga som er veldig mye bedre enn det smale, harde knirkehelvete jeg hadde før…
Årets mest negative forandring: Det faktum at jeg kanskje har blitt endre dårligere på å huske å spise enn jeg var i fjor. Uten at det at jeg spiser lite til tider er noe forandring i seg selv…
Årets utfordring:  Begge gangene bestevenninna mi oppdaterte sivilstatusen om at hun var sammen med noen andre…
Årets impulsive: Da jeg kuttet kontakt med bestevenninna mi i en uke…
Årets hat: Meg selv…
Årets tåre(r):  Samme som “Årets impulsive”…

Mest hørte sanger:  «Dumb Ways To Die» (En sang på Youtube), «I Smell A Massacre» av Butcher Babies, «Wrecking Ball» av Miley Cyrus og iJustine sin fremføring av «Holly Jolly Christmas».
Årets artist: Ozzy Osbourne
Årets band: «One-Eyed Doll», «Butcher Babies»
Årets tv-program: «Dexter» og «Hotel Cæsar»
Årets film:  «I Spit On Your Grave 2» (2013) «Texas Chainsaw 3D» (2013) «American Mary» (2012) og «The Human Centipede» (2009).
Årets spill: «Saints Row IV», «GTA V» og «The Last Of Us»
Årets kjøp:  Min 55 tommer 3D-tv ^^
Årets farge: Samme som sist år, SVART!

Dette angrer jeg mest på: Det samme som med “Årets impulsive” og “Årets tårer”, da jeg kuttet kontakten med bestevenninna mi. Ooooog at jeg har fjernet diverse blogginnlegg, som ikke er mulig å hente opp igjen.

Årets høydepunkt:  Da jeg var i Nordfjordeid hos bestevenninna mi i februar! Ingenting slår den opplevelsen dette året på noen som helst måte!!!

Året som snart kommer:
DETTE skal jeg bli bedre på i 2014: Spise mer sunt og regelmessig… Har en del andre ting jeg ønsker å bli bedre på, men tørr ikke å nevne det i en “SKAL”-kategori.

Utfordringer for 2014:  Det tror jeg kanskje blir i mai, hvis det er sånn at bestevenninna mi skal være russ da. Noe jeg ikke vet helt sikkert her og nå.

Dette gleder jeg meg til: Akkurat nå har jeg dessverre ikke noe konkret å se frem til som jeg kommer på av noe jeg vet sikkert kommer til å skje… Annet enn alle de nye timene jeg har foran meg med gaming og film og «iJustine» og «PewDiePie» sine nye videoer på Youtube.
Dette gruer jeg meg til: Samme som “Utfordringer for 2014”, dersom bestevenninna mi blir russ.

Dette frykter jeg skal skje: Nye misforståelser og sjalusiepisoder, noe som garantert kommer til å skje…..
Dette håper jeg skal skje: At jeg får møtt bestevenninna mi igjen, og at jeg generelt får besøk litt flere ganger og ikke minst at folk har mulighet til å ha meg på besøk litt flere ganger enn bare den ene gangen som det ble i år.

Oi, ja dette innlegget ble i alle fall helt klart mye lengre enn det innlegget jeg skrev på slutten av fjoråret!
Da er det bare for meg å ønske alle sammen et riktig godt nytt år!

Vi reblogges!

Maniac (2013)

Da jeg først hørte at det skulle lages en remake av William Lustigs “Maniac” fra 1980 var det i likhet med nyheter om remakes generelt noe jeg leste med blandede følelser. Jeg likte originalen ganske så godt og var derfor ikke helt sikker på om jeg ville se den nye versionen regissert av Franck Khalfoun. Men nå er det gjort og når sant skal sies er ikke dette en så aller verst remake.

Frank Zito er en psykisk ustabil, stakkarslig mann som lever svært alene sammen med en haug av mannequindukker. Han er utvilsomt en veldig ensom mann, noe han har vært hele livet selv når hans mor var i live da hun var mer opptatt med å ta i mot kuk fra en rekke fremmede menn, fremfor å ta seg av sin svært unge sønn. Ikke så overraskende bærer Frank på mye aggresjon og hat, ikke bare mot sin mor og en rekke menn, men også en del andre uskyldige kvinner som minner han om moren.

De siste årene har han fått seg en ganske spessiell “hobby”. Han stalker en rekke kvinner han finner på en nettside, han finner dem og ender opp med å skjære av skalpene deres som han deretter stifter fast på sine mannequindukker. Det er tydelig at Frank har mistet begrep på hva som er virkelig og hva som ikke er det da han stadig ender opp med å ha samtaler med sine “venninner”.


© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com


© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

I den store hovedrollen som Frank finner vi ikke hvem som helst, men ingen ringere enn “Frodo Baggins”, også kjent som Elijah Wood. Personlig synes jeg de har gjort et veldig godt valg der. Wood beviser at han kan være så mye mer enn en liten, snill og søt hobbit da han denne gang leverer skremmende godt som denne kalde, forstyrrede psykopaten. Med seg på laget har han også Nora Arnezeder i rollen som Anna D’Anton, en av Franks venninner frem til hun finner ut hva han egentlig er.

Selv om jeg ikke likte denne like godt som originalen så er det som nevnt tidligere ikke en aller verst film. Særlig hvis man ser på det som en ny film fremfor en remake, så er “Maniac” fra 2013 en av de virkelig beste horror-filmene dette året. Jeg liker at vi får komme såpass tett innpå hovedpersonen i den grad at vi ikke bare ser en kald psykopat, men at vi også til en viss grad kan forstå hvorfor han gjør de groteske tingene han gjør. Filmen byr ikke bare på en rekke avskårede skalper, blod og gørr, men også en historie som gir mening.


© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com


© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com

Dessuten er skuespillet ganske så godt, og soundtracket laget av Robin Coudert er kanskje til og med hakket bedre enn det som ble laget for 1980-versionen. Alt i alt er dette en film som er litt bedre enn bare helt ok.

Terningkast

Vi reblogges!

Emosjonell førjulstid

Enkelte spaserturer føles lengre enn andre, sånn er det bare… Jeg har nettopp kommet hjem igjen etter å ha vært i sentrum for andre gang i kveld. På veien hjemover fikk jeg øye på et tog som fartet forbi. Satan så emosjonell jeg har vært de siste minuttene siden. Det første jeg begynte å tenke på var da jeg i februar satt på toget på vei til Otta hvor jeg videre skulle bytte til buss som skulle kjøre meg til Nordfjordeid i Sogn og Fjordane. Savn! <3

Til tross for at jeg var noe nervøs for å gå av feil og sånn da så er det likevel noe jeg savner sterkt. Ikke bare akkurat nå, for dette er noe jeg har følt og tenkt mye på de siste månedene. Men det er ikke selve reisesyken som er verst. Aller verst er savnet jeg bærer på etter et par venner av meg. Aller mest savner jeg ikke overraskende den kjære bestevenninna mi som jeg ikke har fått sett siden mars.

Kanskje ekstra sårt føles savnet etter nettopp henne akkurat nå som det nærmer seg jul. Et av mine aller største drømmer i livet er nemlig å en gang få feiret jula med nettopp henne. Dette er ikke noe jeg har snakket med henne noe særlig om siden jeg vet at hun har sin egen familie å være med, og jeg vet ikke om de helt vil ha meg der, eller hadde likt at hun hadde vært hos meg i juletiden.

Og det kan kanskje høres veldig emosjonelt ut, men et av de få, virkelige store ønskene jeg har før jeg dør er å få feiret en jul med akkurat henne… Det flotteste og snilleste vesenet som noen gang har eksistert i livet mitt. Ikke bare er dette en av de største ønskene knyttet til jula, men altså et av mine få, store ønsker for livet mitt generelt.


© Bildet er tatt fra playazipolite.blogspot.no

Generelt føles alt veldig ensomt. Her i Oppdal har jeg kun en person som kan kalles for en venn, og han har jeg som oftest kun kontakt med over Skype mens vi spiller online sammen. Vi har nemlig ikke så mye felles ellers sånn at vi gidder å møtes noe særlig mer enn knapt en gang i måneden, om vi i hele tatt gjør det.

Hvis noen av dere jeg pleier å skrive til innimellom enten over Snapchat, sms, Skype eller Facebook leser dette innlegget og har litt tid og anledning til å Skype med cam med meg i jula så hadde det gjort meg veldig glad! Er litt redd for å virke masete eller innpåsliten om jeg spør noen av dere direkte, så da skriver jeg det heller her… Så får jeg se hva som skjer… Å camme med folk blir fortsatt ikke det samme som å ha folk nær seg i virkeligheten, men det føles i hvertfall mindre ensomt enn å bare skrive, og å snappe bilder til hverandre “hele tiden”.

Vi reblogges!

Første blackout på 11 år

I år er det som jeg har nevnt før 11 år siden jeg svimte av sist, den 15. juni 2002, på 11 års dagen min… Da satt jeg i en frisørstol, for aller siste gang i mitt liv. Hadde gjentatte ganger kastet opp hos frisøren før denne episoden, så hvorfor mamma og pappa ikke hadde gitt opp å ta meg med dit tidligere skjønner jeg ikke…

Hele livet har jeg hatt sterke plager når det kommer til all kroppskunst som finnes utenom neglelakk og vanlig sminke. Tatoveringer, piercinger og ting man gjør hos frisøren (uten vanlig klipp) takler jeg ikke. Takler verken å se på, eller en gang at det blir snakket særlig om. Ja, alt dette er gammelt nytt for dere som har fulgt meg en stund.

Jeg har som sagt aldri svimt av siden den episoden for 11 år siden. Derimot har det vært utrolig mange episoder hvor jeg har blitt veldig svimmel og kvalm nettopp på grunn av episoder hvor noen har snakket om en av disse tingene, at jeg har sett noe i en film eller på tv, eller noe helt annet. Men jeg har aldri svimt av igjen.. Før i dag..

Det som skjedde var at noe med tatoveringer ble nevnt så smått i en samtale med en god venninne som enda ikke kjenner meg så godt da vi først har begynt å snakke sammen den siste måneden. Jeg skrev fort at jeg ønsket at det ikke ble snakket mer om dette temaet, noe som var helt greit og ble fult akseptert. På dette tidspunkt var jeg enda ikke svimmel eller noe som helst… Men så måtte idioten jeg jo er begynne å gå inn på spesifikke ting fordi jeg så gjerne ville forklare hva jeg tåler og hva jeg ikke tåler….

Etter en kort stund begynte jeg å kjenne meg noe svimmel, men når jeg først begynner på noe klarer jeg som kjent sjelden å stoppe… Til slutt reiste jeg meg, og gikk i gangen. Husker ikke om jeg tenkte å gå ut for å lufte meg en tur, eller om jeg bare tenkte å gå litt frem og tilbake… Uansett, jeg fikk ikke gjort noen av tingene… Plutselig lå jeg på gulvet… Jeg trodde en stund at jeg lå i sofaen. Så meg litt rundt og alt var egentlig veldig utydelig i noen sekunder. Jeg så egentlig ikke noe en stund. Da det kanskje hadde gått et halvt minutt så jeg såpass sånn at jeg skjønte jeg lå på gulvet.


© Bildet er tatt fra 3.bp.blogspot.com

Jepp, jeg hadde altså besvimt… Når jeg våknet husker jeg at jeg hadde blitt litt svimmel, og at jeg var ganske overrasket over at jeg hadde kollapset. Det siste er jeg fremdeles… For jeg husker ikke at jeg var SÅ svimmel. Jeg har virkelig følt meg verre i tidligere episoder UTEN at jeg har falt sånn om. Vel, svimmelheten var i alle fall over… Det som ble tilfelle en stund i ettertid var at jeg hadde jævlig vondt i bakhodet da jeg måtte ha truffet hodet ganske bra. Jeg har tre ting som tilsier nettopp det. 1. Det faktum at jeg hadde veldig vondt i hodet i noen timer etterpå. 2. Det faktum at jeg begynte å blø en stund… 3. Det faktum at jeg i ettertid har fått høre at huseieren hadde hørt et klask og derfor hadde gått ut ved trappen for å se om han så noe.

Og for å si det sånn… Det har vært ekstremt sjelden at de har hørt noe som helst fra meg her nede i kjelleren. Uansett, det går bra med meg nå. Det kjennes så vidt at jeg har slått hodet, og jeg tror ikke jeg har pådratt meg hjernerystelse eller noe. Er flere som har sagt jeg burde ringe legevakta, men nei… Det skjer ikke… Når det gjelder å slå hodet tror jeg det var verre en gang jeg fikk en ball rett i bakhodet under en slåball-kamp på ungdomskolen for noen år siden. Da fikk jeg til og med kul som varte godt over en måned… Og DET smalt det!

Vi reblogges!

The Caretaker (2008)

Det finnes tusenvis på tusenvis med skrekkfilmer hvor settingen er at en gjeng ungdommer drar til sted X og blir jaktet på og slaktet en etter en av en gal, gal manneting. Mange av de er latterlig identiske og har lite som skiller seg ut fra andre slike filmer. Men det finnes noen som skiller seg mer ut, “The Caretaker” foreksempel.

Det er Halloween og noen gutter har planlagt å skremme jentene ved å ta de med til en gammel fruktdyrkingsgård som har en noe spesiell og tragisk bakgrunnshistorie. De blir alle kjørt i en flott limousin og ser ut til å ha en midlertidig grei kveld, så langt. Når de ankommer gården blir jentene umiddelbart nokså skeptisk, men lar seg likevel overtale til å bli med inn.

Alle setter seg ned på gulvet mens en av guttene setter på noe skummel bakgrunnsmusikk fra en cd-spiller mens han forteller om hva som en gang har skjedd på stede. Ifølge historien skal det ha bodd et ektepar i huset. Et ektepar som ikke bare hadde et idyllisk forhold da mannen i forholdet (The Caretaker) var ekstremt sykelig sjalu. For å gjøre historien kort; han drepte henne, etter en stund.

Når historien er fortalt ferdig hører de noen lyder utenfor. Guttene er sikre på at det er en av kompisene deres som (etter deres plan) står bak. Men når de litt senere kommer over en død mann i huset er heller ikke guttene like tøffe lengre. Jentene tar ikke den døde mannen seriøst og tror han er en del av planen for å få de skremt. Som dere sikkert sitter og gjetter så er ikke våre unge venner helt alene… Den groteske og mørke historien baller på seg et nytt, blodig kapittel.


© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com


© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

Jeg har med vilje valgt å ikke ta med de tingene som gjør at denne filmen skiller seg noe ut i denne anmeldelsen. Det eneste jeg kan si er at jeg pleier som regel å ha rett når jeg sitter og gjetter hva som vil skje i filmer hvor ungdommer blir tatt ut en etter en, men denne gangen hadde jeg faktisk noen feil. “The Caretaker” har faktisk flere overraskelsesmomenter som i seg selv burde gjøre den verdt en titt.

De aller fleste i denne filmen er ikke spilt av superkjente skuespillere, men noen kjendiser har den likevel å by på. Den som kanskje er mest kjent for folk flest er Jennifer Tilly som her spiller rollen som den superegoistiske lærerinnen Miss Perry som har en våt drøm om å en gang erobre samtlige magasiners forside, og hun er villig til å gå meget langt for å få drømmen oppfylt!

Utenom det jeg har skrevet nå ønsker jeg ikke å fortelle eller å gå inn på noe mer da jeg er redd for å komme med noen for store hint til det ene eller det andre.


© Bildet er tatt fra beyondhollywood.com

Alt i alt synes jeg dette er en veldig godt utført film som overrasket meg flere ganger. Jeg ble faktisk ikke bare overrasket over de forskjellige “twistene” den har å by på, men jeg kunne faktisk også la meg overraske over at jeg ble såpass revet med og til enkelte tider levde meg inn i og faktisk kunne tro på det jeg så. Selvfølgelig, filmen har et par svakere punkter da blant annet skuespillet kunne vært bedre og enkelte sår og kutt virket litt tvilsomme, men likevel…

Hadde jeg vært i stand til å la meg skremme hadde “The Caretaker” nok vært en av de filmene som der og da hadde lykkes. Før jeg avslutter denne anmeldelsen vil jeg gi soundtracket litt skryt da det må sies at det er meget godt og den kler filmen bra! Mannen bak musikken heter Jim Lang og har også laget musikken til John Carpenters “In the Mouth of Madness” og “Body Bags”.

“The Caretaker” er etter min mening en meget god film som jeg vil anbefale til de som er litt lei av de vanlige ungdommer-blir-drept-en-etter-en-av-en-gal-maniac-filmene som finnes der ute. Eller mer presis, en anbefaling til alle horrorfans generelt!

Terningkast

Vi reblogges!

Gøy med PS3!

Ja, ja. Jeg vet at PS4 har kommet og at det spesielt derfor kan virke litt merkelig at jeg nå skriver et innlegg ene og alene for å forherliggjøre PS3. Særlig siden jeg igjen har laget så få innlegg som handler om spill i hele tatt.

Uansett, mye av tiden min de siste MÅNEDENE har gått til spill. Og det ble ikke bedre da jeg denne uken kjøpte meg en PS3 500 etter min gamle PS3 (FAT) 80-maskin viste seg å være full. Altså, jeg har ikke helt alkohol på den, men altså minnet ble fullt.

Først var tanken at jeg skulle bruke en ethernet-kabel til å overføre det jeg hadde på den gamle maskinen over til den nye. Men så gadd jeg ikke det likevel. Istede fjernet jeg bare alt som var på den gamle, før jeg så ga den til min bror. Kort fortalt har jeg mange spill å spille om igjen her nå. Heyhåheyhåheihå! Hey hå, til arbeid går vi nå!

… Uansett. Det eneste jeg ikke må gjøre på nytt er det jeg har gjort online. Var en liten stund redd for at jeg måtte opprette en ny PSN-konto, men heldigvis har Sony gjort sånn at jeg kan logge meg på med den jeg allerede har. Så da slapp jeg å bygge meg opp igjen på Gta Online xD. Noe jeg er glad for siden jeg har kommet godt over level 50 nå. (56 i skrivende stund, yah motherfucker!)

Så skal det også skrives at jeg først for to-tre dager siden oppdaget hvor fantastisk Play Station Store faktisk er. Joda, jeg har lenge visst at det eksisterer, men det er først denne uken jeg har vært ordentlig innpå og sett hva de har å by på. Ble mildt sagt begeistret da jeg fant ut hvor mange gamle PS One og PS2-spill man kan kjøpe og laste ned.

Ellers har det også gått opp for meg først i dag at man kan laste ned flere temaer til maskinen, og det passet meg veldig bra nå siden jeg har begynt å blitt ganske lei av den samme bakgrunnen jeg har hatt i nå 3-4 år. Eneste som har variert litt er fargene. Uansett, i dag fant jeg ikke bare en ny bakgrunn, men en ny OPTISK bakgrunn som passer meg meget godt. Det at den er optisk betyr at bildet ikke står stille, altså en levende animasjon. Hint: Zombier!

Har fremdeles en del usette filmer liggende med plastikken på. Men jeg må være ærlig, akkurat nå synes jeg det er mye gøyere med gaming! Se film kan jeg gjøre når jeg blir gammel, eller noe.. xD

Avslutningsvis tenkte jeg å legge til hva PSN-nicket mitt er, men da er jeg bombesikker på at jeg får en del venneforespørsler jeg ikke er keen på. Jeg er nemlig ganske nazi på hvem jeg vil ha som venn akkurat der. Og nei, det betyr IKKE at hvis du er jøde så er du ikke velkommen xD For det finnes helt sikkert mange gaming-jøder der ute som er både gode og kule folk som gir full gass.

Det du derimot kan gjøre om du vil game med meg er å legge meg til på Facebook og kommentere en status jeg la ut i dag hvor jeg spør om nick-navnene til folk. Så skal jeg gå inn på profila di og gjøre en liten vurdering. Det er først og fremst veldig unge spillere jeg ikke er keen på å ha på spille-lista, da jeg synes barn er noen veldig slitsomme monstre.

Og ja, jeg skal snart skaffe meg en PS4. Enten i januar, senest i februar 😉

Vi reblogges!

Ny PS3-maskin i hus!

Som både bildet og overskriften prøver å si så har jeg gått til anskaffelse for en ny PS3-maskin i dag. En PS3 Slim med hele 420 GB mer plass en den gamle FAT-utgaven jeg har fra før. Med denne maskinen fulgte også spillet GTA V som jeg allerede har, men det gjør ikke noe for da kan bare brodern få det ene spillet, i tillegg til at han også “arver”/ tar over den gamle maskina som forsåvidt fungerer veldig godt! ^^

For meg er dette en veldig positiv oppgradering jeg på ingen måte ser på som sløsing med verken det ene eller det andre. Jeg gidder ikke å fjerne et spill hver gang jeg skal installere et nytt fremover, og det at denne maskina i tillegg er bedydelig mindre gjør at det også blir bedre plass til en PS4 og Xbox One på nyåret! ^^

Vi reblogges!