Da jeg først hørte at det skulle lages en remake av William Lustigs “Maniac” fra 1980 var det i likhet med nyheter om remakes generelt noe jeg leste med blandede følelser. Jeg likte originalen ganske så godt og var derfor ikke helt sikker på om jeg ville se den nye versionen regissert av Franck Khalfoun. Men nå er det gjort og når sant skal sies er ikke dette en så aller verst remake.
Frank Zito er en psykisk ustabil, stakkarslig mann som lever svært alene sammen med en haug av mannequindukker. Han er utvilsomt en veldig ensom mann, noe han har vært hele livet selv når hans mor var i live da hun var mer opptatt med å ta i mot kuk fra en rekke fremmede menn, fremfor å ta seg av sin svært unge sønn. Ikke så overraskende bærer Frank på mye aggresjon og hat, ikke bare mot sin mor og en rekke menn, men også en del andre uskyldige kvinner som minner han om moren.
De siste årene har han fått seg en ganske spessiell “hobby”. Han stalker en rekke kvinner han finner på en nettside, han finner dem og ender opp med å skjære av skalpene deres som han deretter stifter fast på sine mannequindukker. Det er tydelig at Frank har mistet begrep på hva som er virkelig og hva som ikke er det da han stadig ender opp med å ha samtaler med sine “venninner”.
© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com
© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com
I den store hovedrollen som Frank finner vi ikke hvem som helst, men ingen ringere enn “Frodo Baggins”, også kjent som Elijah Wood. Personlig synes jeg de har gjort et veldig godt valg der. Wood beviser at han kan være så mye mer enn en liten, snill og søt hobbit da han denne gang leverer skremmende godt som denne kalde, forstyrrede psykopaten. Med seg på laget har han også Nora Arnezeder i rollen som Anna D’Anton, en av Franks venninner frem til hun finner ut hva han egentlig er.
Selv om jeg ikke likte denne like godt som originalen så er det som nevnt tidligere ikke en aller verst film. Særlig hvis man ser på det som en ny film fremfor en remake, så er “Maniac” fra 2013 en av de virkelig beste horror-filmene dette året. Jeg liker at vi får komme såpass tett innpå hovedpersonen i den grad at vi ikke bare ser en kald psykopat, men at vi også til en viss grad kan forstå hvorfor han gjør de groteske tingene han gjør. Filmen byr ikke bare på en rekke avskårede skalper, blod og gørr, men også en historie som gir mening.
© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com
© Bildet er tatt fra aceshowbiz.com
Dessuten er skuespillet ganske så godt, og soundtracket laget av Robin Coudert er kanskje til og med hakket bedre enn det som ble laget for 1980-versionen. Alt i alt er dette en film som er litt bedre enn bare helt ok.
Terningkast 
Vi reblogges!
