“Dr. Oct-Oct” AKA. min drømme franchise

Livet er fullt av tilfeldigheter. F.eks i går (dette innlegget er skrevet 16. januar) så fikk jeg en ny følger inne på Instagram ved det urovekkende navnet @dodtid. Det er ikke alltid jeg sjekker hvem mine nye følgere er, men i går så gjorde jeg det. Og det første jeg la merke til er at med meg i bingen har denne kontoen nå 666 på sin “stalking-liste”. Og det andre jeg la merke til er at denne kontoen tilhører en podcast ved kinda samme navn, altså “Dødtid”.

Og siden siste episode av “Morgenshowet – NRJ Norge” som vanligvis er det jeg hører på når jeg skal ta oppvasken på “morgenkvisten” ikke var publisert enda der og da, ja så ble det heller til at jeg fikk sjekket ut om det var noe liv i denne “nye” podden som akkurat har begynt å Insta-stalke meg.

Og BAM! – kjærleik ved første lytt!! Jeg trengte ikke å høre gjennom et minutt en gang før jeg skjønte at dette mest sannsynlig er en pod jeg vil komme til å binge litt de neste par ukene. Men nok om det, for denne gang. For det er nemlig ikke Dødtid-podden det skal handle om nå, men et litt gøyalt konsept de har som kort og godt går ut på at de skal finne på sin egen drømme-franchise innen horror-sjangeren.

I skrivende stund har jeg KUN hørt første episode, samt cirkus halvparten av episode 2, og det er i skrivende stund blitt lagt ut 44 episoder(!!) – så det er en VISS sjanse for at mitt drømme-franchise alt er “tatt”. Men samtidig tenker jeg at det skal NOE til for at de har klart å komme opp med noe som er helt identisk med det jeg nå har tenkt å presentere for dere, så here it cums!

DR. OCT-OCT!

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Handling/plot:
Se for dere følgende.. En liten baby-blekksprut blir reddet av en gjeng med miljøaktivister fra å dø en grusom skjebne i et mildt sagt forurenset hav hvor mesteparten av alt liv har ebbet ut for en god stund siden.

I løpet av de tre første kvarterene i film 1. skal relasjonen til publikum ovenfor denne sjarmerende blekkspruten, og dens nye “familie” bygges opp til det maksimale. Blekkspruten får ved en liten tilfeldighet kjælenavnet Oct-Oct og skal være den skjønneste blekkspruten folk noen gang har sett (Blekkulf kan bare svømme avgårde og legge seg)!! Og menneskene han nå bor hos skal IKKE være irriterende miljøaktivist-stereotyper som den jevne filmtitter bare vil irritere seg grønn over, og håpe på å snart få se bli slaktet og drept. NIKS – miljøaktivistene i DENNE filmen skal være folk man lett kan bli glad i, kjenne seg igjen i, og i løpet av 45 minutter: knytte et tett bånd til!

Men så tar atmosfæren i filmen en dramatisk u-sving. For under det som bygges opp, og som starter som en en hyggelig og idyllisk scene hvor hele vennegjengen er samlet og bare har det kos så SMELLER dørene opp, og inn kommer den ene ekstreme klimafornekteren etter den andre. Og herfra må publikum lide seg gjennom en 3 minutter lang sekvens som får “the red wedding” fra Game of Thrones til å størkne i sitt eget blod. Kort fortalt: inntrengerne plager og torturere disse fantastiske medmenneskene, de blir grovt seksuelt trakassert, kastet syre på, dyppet i olje, slått, sparket og spyttet på, og til slutt BRENT levende med lille, forsvarsløse og livredde “Oct-Oct” som eneste vitne.

Og ganske riktig. Denne filmen kan komme til å minne litt om rape and revenge-filmer som “I spit on your grave”, bare at i dette tilfelle blir aldri hevneren – i dette tilfelle Oct-Oct – plaget fysisk på samme måte. Fordi det er jo en kjent sak at mennesker kan man gjøre basically hva man vil med i fiksjonens verdenen, og komme greit unna med det. Men fucker man med dyra, ja så fucker man med alt.

Tittel-bonanza
Denne franchisen skal ha til sammen seks filmer før blekkpatronene er fullstendig tomme, og filmene skal hete: “Dr. Oct-Oct volum one”, “Dr. Oct-Oct sink the president” (med undertittel: AKA… makes America wet again!), “Dr. Oct-Oct seas black again” (med følgende undertittel: OIL-OIL!! – high over the sea), “Dr. Oct-Oct 4 – your eyes only”, “Dr. Oct-Oct – red, blue, ink”, og “Dr. Oct-Oct sea no evil no more”.

Ikoniske drapscener
Og i likhet med de fleste andre filmserier av lignende sorti skal selvfølgelig også denne by på en rekke ikoniske scener som vil få de mest ivrige gladvold-tilhengerne til å drukne av begeistring. F.eks skal folk på et tidspunkt bli presentert for en scene hvor en gjeng med rånere blir klistret fast til hver sin bil før Oct-Oct så starter motoren på en av bilene, kjører en av tentaklene sine inn i eksospotta, mens de andre går rett i munnen på disse rånerne, som så blir kvalt av all eksosen som går tvers gjennom Oct-Oct, og rett ned i lungene deres.

Bildet er tatt fra: pixabay.com

En annen scene som heller neppe vil tørkes vekk fra folks hukommelse med det første en sluttscenen i film 1 hvor Oct-Oct til slutt har greid å oppsøke de to siste drittsekkene fra sin Kill Bill/Arya Stark-lignende svarteliste (skrevet og signert med eget blekk forøvrig), som dessuten er de to i flokken som utvilsomt er mest glad i å spise dyr, og derfor også har mest kjøtt “å gi”, og som rett og slett blir kuttet opp med det Oct-Oct klarer å få “grab om” der og da av skarpt og sløvt. Den ene kroppsdelen etter den andre blir kuttet av og servert til hundene, samt et lite, søtt beltedyr, mens Beatles-låta “Here comes the sun” står på for musikk.

Musikk
Helt, helt avslutningsvis kan jeg også legge til, sånn apropos musikk, at i likhet med Bond-filmene så skal også “Dr. Oct-Oct”-filmene ha hvert sitt åpningspor hvor første film er det gode, gamle Aqua som står for det musikalske, og i de neste fem filmene er det Lady Gaga & Elton John, Alice Cooper, Arch Enemy, Ava Max & TIX, og Paul McCartney som har fått den store ære. Disse artistene skal forøvrig ikke “bare” stå for åpningslåta, men de skal i tillegg være med å prege resten av soundtracket til “sin film” rimelig greit. Bare at sånn bortsett fra “introen” så er det meste annet de mer sånn “vanlig” film-soundtrack uten vokal.

Ehm, ja.. Så sier det jo seg selv at ikke alle filmene vil bli like gode. Film 1 vil i gjennomsnitt få 9/10 blant de aller fleste kritikerne der ute. Men derfra og ut vil kritikerrosen synke mer og mer. Film 2-4 vil komme til å bli helt greie, film 5 vil komme til å ligge helt på bunnen av akvariet, mens film 6 klarer så vidt å svømme opp igjen til 4/10 i gjennomsnitt – men da først og fremst på grunn av at den spiller (alt for) mye på nostalgifølelsen til de som virkelig ELSKET film 1, og fordi ved markedsføringen har undertegnende ved en rekke anledninger lovet at denne filmen vil være absolutt siste sprut.

PS: Jeg innser at siden jeg nå har nappet av løken til Dødtid-jentene, ja så er det bare på sin plass at jeg nå tar og linker dere til de på Spotify også, slik at de av dere som måtte ønske å sjekke ut podden deres kan gjøre det umiddelbart, så HER har dere altså en direktelink til Dødtid på Spotify ;-D

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

BEHOLD de som gjør deg ubekvem!

I løpet av et levd liv er det så og si helt uunngåelig at man vil miste en og annen på veien. Folk man kanskje har vokst litt ifra, folk man ikke helt kunne stole på, folk man har en eller annen misforståelse med som aldri helt er blitt oppklart, folk som bare tok kontakt når de trengte noe selv uten å helt gidde å gi noe tilbake hvis bordet først ble snudd.. Og selvfølgelig – folk man bare ikke føler man har nok til felles med.

Ikke bare er endringer i venneflokken nærmest helt umulig å unngå, for ikke å snakke om naturlig, de er også helt, helt nødvendige SÅ FREMT du tilhører en knøttliten del av befolkningen som fikk utdelt alle de “riktige menneskene” fra fødselen av.

Og du tenker nå kanskje at dette innlegget fra nå av vil handle om hvilke mennesker jeg tenker man ikke trenger? Kanskje en liten liste over signaler på at de og de menneskene ikke er bra for deg? Vel, jeg har vært inne på tanken om å skrive et slik innlegg en dag også, men akkurat nå tenker jeg heller å ta for meg hvorfor man bør vurdere å BEHOLDE diverse i “gjengen”, selv om matchen ikke alltid er “sånn der”.

Først kan jeg ta og starte med det jeg anser som den mest selvfølgelige grunnen: Holder vi oss først og fremst kun til folk som stort sett er enige i “alt” vi sier og gjør, ja så ender man gjerne opp med å få et ganske så innskrumpet syn på ting sånn generelt. Mennesker trenger mennesker med andre verdier enn seg selv for å vokse og utvikle seg videre. For et liv uten mangfold og multisosialisme tenker jeg ikke bare er usunt i det lengre løp, men også direkte FARLIG.

For er det EN ting historien har vist oss gang på gang, så er det at mennesket er redd for det ukjente. Og det trenger ikke handle om folk fra andre land og kulturer en gang. Ta bare en titt i kommentarfeltet til f.eks VG når det har blitt skrevet en artikkel om noen som er både født og oppvokst i Norge, som har både foreldre og besteforeldre som er herfra, men som dessverre ikke har blitt utdelt de beste kortene i livet når det kommer til en og annen usynlig sykdom som har gjort de uføre.

Og så har vi den andre årsaken til at man ihvertfall bør vurdere å beholde samtlige i flokken selv om man kanskje ikke alltid helt blir klok på de, selv om kan irritere seg litt over enkelte ting, også videre. Og jeg innser nå at det jeg straks skal gå nærmere innpå forsåvidt lett kan gjelde hvem som helst man måtte ha rundt seg, enegget tvilling eller ei, men jeg mener like fult at det fremdeles er et nokså vesentlig punkt å tenke litt over.

Fordi.. Jeg vet ikke med dere, men jeg har ihvertfall lettere kunne tatt tak i enkelte mindre heldige sider ved meg selv fordi jeg først har gått rundt og irritert meg over NOEN ANDRE som har gjort eller sagt DE EKSAKT SAMME TINGENE. Foreksempel har jeg noen venner som jeg en dag i dag anser som noe i overkant konservativ når det kommer til å prøve ut nye ting, og som nærmest bruker enhver unnskyldning i hele verden til å ikke en gang han, hun, hen eller det en skikkelig sjanse.

Slik var jeg selv også en gang i tiden. Og det er ikke bare at jeg på et tidspunkt begynte å irritere meg over andre som hadde den samme usunne tankegangen som gjorde at jeg etterhvert begynte å utfordre meg selv mer og mer til å faktisk sjekke ut nye, “ukjente” ting som jeg tidligere nærmest hadde bestemt meg for på forhånd at ikke var noe for meg – men det har så absolutt vært en ikke helt uvesentlig faktor det også.

For det er jo ingen hemmelighet. Vi mennesker har skrekkelig lett til å se andres “feil og mangler” lenge før vi eventuelt snur speilet og ser oss selv. Og dessverre kan det virke som det er noen der ute som ikke er i stand til å se seg selv i hele tatt noen sinne, om så de ble stengt inne i et rom hvor det ikke fantes noe annet enn bilder av dem selv.. Men jeg velger å tro at disse er av en såpass mikroskopisk del av befolkningen at de ikke er vesentlig å skrive mer om akkurat nå.

Ja, så har vi omsider kommet til sluttkonklusjonen. Ikke alle kan være venner og bekjente bestandig. Noen folk man bare kutte ut for å ikke – i verste fall – risikere å bli dratt ned i en eller annen mørk undergrunn. Samtidig som det også er så viktig å beholde noen vesener som kan by på en og annen ubehagelighet, rett og slett fordi er det en ting vi alle har godt av en gang i blant – så er det folk som har evnen til å trekke oss utenfor vår kjære komfortsone.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Er blogg blitt forbeholdt gamlinger og reklame-dukker?

Vet dere hva jeg merker at jeg savner litt for tiden? Et hakket mer ungdommelig blogg.no! For per dags syns jeg rett og slett at forsiden til blogg.no er litt i overkant.. Vel, ikke nødvendigvis trist, men det er likevel med et viss vemod jeg scroller gjennom den nå. Og i stede for å ramse opp det jeg syns det er blitt “for mye av” skal jeg heller være litt mer spesifikk på hva det er jeg SAVNER SÅ SÅRT!!

Noe som er rimelig fort gjort..: jeg savner flere bloggere av den mer “anarkistiske” typen. Jeg savner et litt mindre seriøst og et hakket mer overfladisk blogg.no, enn det blogg.no har endt opp med å bli i dag. Jeg savner OGSÅ innlegg som føles noe mer “kontroversielle”, innlegg som kan skape litt debatt. Innlegg som ikke nødvendigvis handler om noe særlig viktig på noen som helst måte, men som ihvertfall har en viss underholdningsverdi både når det kommer til innlegget i seg selv, men også.. Kommentarfeltet. For i skrivende stund er det litt for mye tørt brød, og ALT FOR LITE sirkus.

Det er forsåvidt ikke sånn at slike type bloggere ikke eksisterer mer at all. JEG er jo her fremdeles, og med fare for å virke høy på meg selv igjen nå så syns jeg at jeg uten tvil har et av de friskeste og KULESTE bloggene i hele Norge per dags. Og i mine øyne er ikke det mye å skryte av, fordi – konkurransen er ikke i NÆRHETEN av å være det den en gang var. Ja, også har vi forsåvidt enda Aurora Gude her inne, og Stina Bakken. Disse to kan ihvertfall klimtre til med den slags innlegg JEG sitter og etterlyser her nå, en gang i blant. 😊 Hadde et liiiiite håp da “Blodprinsen” “sjekket inn” her før jul også forsåvidt, men han syns jeg prøver litt for hardt, sånn at det egentlig bare blir kleint og trashy 😅

Men ja, nei.. Sånn ellers syns jeg rett og slett at blogg.no bare har blitt mer og mer som en kjip blanding av “Dagbladet”, “Hjemmet”, samt så og si hver bidige reklameplakat verden over.. Er det ikke spons, ja så er det gjerne noen oppi femtiåra som viser frem noe man akkurat har strikket eller bakt, og er det ikke det, ja så er det gjerne en eller annen “nyhetsblogg”, og jeg bare – hva FAEN?? – er det ikke nok nyheter “alle andre steder”? Og da mener jeg IKKE de som velger å blogge ned egne meninger om noe de nylig har sett eller hørt i nyhetene, men blogger som gjerne ikke er stort annet enn “klipp og lim” fra en og annen nyhetnettside, og jeg bare – HVA FAEN??

Okei, EN siste tanke før jeg nå gir meg.. I mange år har trender kommet og gått kanskje særlig i moteveien. KAN DET være at det samme vil skje en dag med blogging også? At blogging faktisk blir litt “kult” igjen. Eller er blogging først og fremst blitt forbeholdt vi som begynner å komme litt opp i åra og som mest sannsynlig ligger døde i hver vår askehaug om en 10-20 år?

Jeg bare spør. 🧐

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Skal jeg kjøpe sex?? – mine mål for 2020!

Hva er vel livet verdt å leve om man ikke hadde hatt noe å streeeeeekke seg til lengre? Hva hadde du egentlig gjort om du plutselig hadde alt du noen sinne har ønsket deg i livet, og mer til? Hva hadde du gjort hvis det ikke lengre var noe du lurte på, ønsket å oppnå – ikke lengre noe spennende å se frem til?

Jeg skal ikke påstå at jeg sitter med fasiten, men jeg frykter at jeg fort hadde endt opp med å se etter nærmeste dør markert “exit”, og spasert rolig ut av den.

Og siden jeg i skrivende stund ikke føler at jeg har noe særlig å strekke meg etter, ja så tenker jeg rett og slett å sette meg noen nye mål for dette nye året NÅ!! 😃

  1. Nå 300 abonnenter på Youtube
  2. Nå 300 følgere på min “private” Instagram
  3. Delta i et Paradise Hotel-event
  4. Reise til Trondheim
  5. Stikke innom ei erotikk-sjappe
  6. Bli en bedre tur-planlegger
  7. Lese minst to Stephen King-bøker
  8. Involvere minst tre venninner i mine videoer
  9. Slutt å sløse penger på strømme-tjenester jeg ikke bruker

Se der ja.. Jeg fikk til en ikke så altfor ille liste også denne gangen. Ikke like mange mål her (foreløpig) som jeg endte opp med å sette i fjor, men det tenker jeg er like greit da det som kjent er bedre med solid kvalitet ovenfor litt skjelven kvantitet, så blir det “for mye” så har det gjerne lett for å føles litt i overkant overveldende, og daaaa..

Hvilke mål har DERE for 2020? 😊

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

10 år med fullstendig kaos!!

Hurra for meg som fyller mitt år ja for i dag jeg denne blogg vil gratulere!! 😄

Tenk det dere. I dag er det på dagen 10 år siden jeg postet mitt aller første innlegg her inne. og for å si det sånn – da jeg først opprettet den hadde jeg ingen planer, eller tro på at jeg skulle komme til å holde på SÅ lenge på et og samme sted.

Men det har jeg altså gjort, selv om jeg ved noen anledninger har vurdert å skifte plattform, men også å “bare” slutte å blogge fullstendig.

Og jeg må bare si det.. For en MAGISK reise det har vært. Godt over halvparten av de jeg har ukentlig kontakt med en dag i dag, har jeg blitt venner med takket være fullstendigkaos og blogg.no.

Jeg har så sykt mange innlegg her inne nå som jeg mildt sagt er jævlig stolt av. Og gud bedre for noen herlige, artige, snedige og støttende kommentarer dere har kommet med, særlig de aller første årene. Dere har vært her med meg gjennom tykt og tynt. Dere har heiet på meg når jeg har vært deprimert. Dere har skrytt av meg når jeg har laget innlegg dere har syntes vært bra. Dere har kommet med konstruktiv kritikk de gangene dere har sett noe jeg kunne gjort bedre. Dere har rett og slett vært til en VELDIG god støtte så SYKT mange ganger, og for det skal dere vite at jeg er VELDIG TAKKNEMLIG <3

Ja.. Så har det selvfølgelig også vært de som ikke har vært så altfor støttende også. Folk som har ikke bare ikke har vært noe uenig med meg, men som har funnet det for godt å komme med både trusler og personangrep. Men gang på gang har jeg stått hatet, ikke alltid like rakrygget, men likevel: hatet har ALDRI stoppet meg i å fortsette å legge ut nettopp de tingene JEG har hatt lyst til å legge ut.

Hmmm.. Ja, når jeg nå kinda er litt inne på det skal det også sies at denne bloggen faktisk har gjenoppstått fra de døde etter at de som var ansvarlige for blogg.no den gang slettet bloggen min etter at de hadde sett seg noe lei på at jeg stadig skulle tøye strikken for hva som var greit å legge ut offentlig. Men jeg fikk den tilbake, mot at jeg fjernet et viss spesifikt innlegg de hadde sett seg nødt til å reagere litt ekstra på der og da. Et innlegg jeg fremdeles ikke er helt enig i var så “ille” som de som tok denne avgjørelsen skulle ha det til, men, men.. Det er bare ikke alle kamper man kan vinne.

Som dere skjønner. Jeg føler virkelig at fullstendigkaos har levd og dødd, og stått opp igjen til sitt navn verdig. Og la oss nå krysse både fingre og bein, og HÅPE at de ti neste årene blir minst like spennende og kaotiske som de ti første!!

Og for de som måtte lure om jeg har tenkt å feire det hele på noe spesielt vis.. Svaret er nei. Men når det igjen er sagt tok jeg meg akkurat en øl som smakte sånn helt på treet. Med andre ord -akkurat som denne bloggen 😉

Lenge leve fullstendigkaos!? 😀

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Class before trash!

Da jeg tirsdag kveld 17. desember akkurat hadde postet det aller siste innlegget for 2019 hadde jeg allerede sittet og kjent noen minutter på følelsen av at jeg muligens hadde annonsert “avslutningen” litt for tidlig, og at det som da brått var blitt tiårets siste innlegg godt kunne vært bedre på flere vis.

Men så forsøkte jeg å legge fra meg disse tankene, og tenkte at det kunne være at grunnen til at jeg følte på dette der og da skyldtes mest det faktum at jeg i en lengre tid var blitt litt vandt til å ikke være helt fornøyd med egen innsats, grunnet at jeg ved flere anledninger har blogget på feil grunnlag, og at samtlige av de siste innleggene var blitt publisert litt for tidlig.

For det var ihvertfall derfor jeg valgte å ta ferie “allerede” den 17. Jeg var lei, og mye av dette var ene og alene min egen feil. Jeg hadde blogget eks antall ganger over en viss tidsperiode fordi jeg følte jeg “måtte”, og ikke fordi jeg hadde så veldig lyst, eller fordi jeg syntes det var gøy i samme grad som før.

Og før jeg nå skriver noe mer vil jeg bare berolige dere som måtte sitte og tenke at jeg med dette har kommet frem til at også jeg har kommet frem til det punktet at jeg vil legge opp blogglivet. For å si det sånn: selv om jeg har vært litt lei igjen i høst så har jeg faktisk aldri vært inne på denne tanken. For jeg kjenner meg selv så godt at jeg VET at dersom jeg “slutter” nå, ja så vil det ikke ta lange tiden før angeren melder seg, og jeg igjen sitter her og antaster tastaturet.

Det eneste jeg har tenkt å gjøre er å redigere litt på tankesettet mitt igjen. Jeg har jo tross alt vært her før, ved flere anledninger, og jeg har ALLTID klart å finne tilbake til blogglysten igjen. Og det er i hovedsak TO ting jeg tenker å bli flinkere til igjen for at den nødvendige trylleformelen nok en gang skal oppstå: 1. Bli flinkere til gi meg selv en litt mer variert hverdag. 2. Ikke lag ting til internett hvis jeg virkelig ikke har lyst, for tross alt – blogg og Youtube SKAL være gøy, og de dagene, eventuelt ukene det ikke er det. Gjør noe annet davell!!

Med andre ord, igjen: det KAN være at jeg ikke blir like aktiv de neste ukene som jeg har pleid å være før jul. Men til gjengjeld så skal jeg ihvertfall gjøre mitt for at de gangene jeg faktisk blir å legge ut ting, ja så skal det være av en kvalitet både jeg, og tja, ihvertfall godt over halvparten av dere kan stå inne for.

Og det vil jeg også råde DERE til å gjøre enten det gjelder ting dere legger ut og gjør i sosiale media, eller noe helt annet. Kvalitet og variasjon – GULL!!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Anette Moe: Tause Ofre

Kristiansand – for en idyllisk og festlig liten by! Selve hjertet i det farverike og glade Sørlandet. Det perfekte sted for alle som bare vil leve lykkelig uten et snev av alvorlige bekymringer, ikke sant? Vel.. Kristiansand har kanskje et “rykte” på seg om å nærmest være et slags Kardemommeby, men som med alle andre steder i verden finnes det selvfølgelig skjebner der også som ikke akkurat er egnet som en spesielt hyggelig god natt-historie for små, uskyldige barn.

I Anette Moes tredje kriminalroman “Tause Ofre” fra 2016 møter vi den mildt sagt ivrige journalisten Fredrikke som akkurat har flyttet inn i en bygård i Kristiansand sentrum for å starte på nytt, etter at hennes mor for en stund tilbake gikk bort. Fredrikke har som folk flest et og annet skjellet i skapet, men desto lengre bak man kommer i denne boken, jo tydeligere blir det at det kanskje er Fredrikke som tross alt har det ryddigste klesskapet av dem alle, selv om at det heller er langt fra perfekt.

For det er nesten litt tragikomisk hvor blytunge byrder resten av de vi møter i denne bygården bærer på sine såre skuldre. Og midt i lesingen så tok jeg meg i å tenke at det hele virker litt i overkant surrealistisk. Men så fikk jeg tenkt meg litt bedre om, tenkte tilbake på folk jeg kjenner, folk jeg en gang har kjent, hvor nære disse menneskene faktisk er/var hverandre rent geografisk, og innså at denne boken dessverre er ganske realistisk av seg likevel. Og at det fortsatt kunne vært enda litt verre, uten at det ville tappet troverdigheten for verken luft eller oksygen.

I all hovedsak blir vi, i tillegg til Fredrikke, kjent med den slitne alenemoren Ida som hver dag må kjempe om å velge mellom sin egen datter og kong alkohol. Vi blir også introdusert for en muslimsk familie hvor det også her (kinda) er moren i familien som i størst grad er satt i fokus. Ja, også vaktmesteren da, som har en mor han i en alder av 50 fremdeles bor hos – under nåde! Og ganske så riktig, det er en rød tråd her merket med “mamma”. Men er dette det eneste som knytter alt sammen når siste kapittel begynner å nærme seg et noe nevrotisk faktum?

For jeg har som dere antageligvis alt nå har skjønt lest ferdig hver eneste side denne lille blokka av en bok har å by på. Og i skrivende stund føler jeg meg heldig som med et par tilfeldigheter har fått kloa i den. For dessverre så er den per dags dato ikke sånn veldig kjent, og det syns jeg både er litt synd, men samtidig også litt kult. Det er synd i den forstand at forfatteren helt klart hadde fortjent mer oppmerksomhet enn hva hun har fått rundt denne boken til nå. Og det er kult i den forstand at jeg nå føler det kinda litt på samme måte som om jeg skulle vært en av færre, men stadig flere her i landet som har vunnet en viss sum i Lotto.

Vanligvis ville jeg nok brukt litt lengre tid på å pløye gjennom en bok på 306/7 sider. Som kjent så sliter jeg noe med konsentrasjonsvansker, blir fort lei, og nøyer meg oftest bare med et kapittel om gangen. Men de siste par dagene har jeg pløyet gjennom 2-3 kapittel i en og samme akt før jeg omsider har lagt tilbake bokmerket, og lukket boken igjen til neste dag. Og akkurat som da Hotel Cæsar stengte dørene for godt i 2017 sitter jeg nå og stiller meg selv følgende spørsmål: “hva skal jeg finne på nå?”.

“Tause Ofre” er med andre ord en bok som har lyktes i å fange min oppmerksomhet i større grad enn en del andre bøker jeg har lest de siste par årene, tatt tak i de fleste distraksjoner og begravd de så godt ned i skogen som overhode mulig. Det vil nok ta en stund før forfatter Anette kan måle seg med den aller største av de største noen sinne, altså Stephen King. Men allerede etter bare denne ene boken syns ihvertfall JEG at det er innafor å begynne sammenligningen.

Så Anette – TUSEN TAKK for en skrekkelig god og fin, til tider nokså sørgelig, men igjen GODT skrevet opplevelse!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos