Den siste uken har det vært for varmt etter mine preferanser – opp til 27 grader enkelte dager. 🥵 Jeg har for det meste holdt meg inne, for så fort jeg har trådd bare én kvart meter utenfor huset har det virket som om kroppen har blitt varmet opp til minst det trippelte.
Men i dag er det takk og lov noe kjøligere. I skrivende stund høljer det ned. Det er en grå og kjølig dag. Herrrrlig.
Det som ikke føles fult så herlig er at det er blitt noe grått og kjølig andre steder også. Det stadig så tilstedeværende savnet etter mer likesinnede venner har i det siste virket ganske så uutholdelig. Hvorfor må det være så vanskelig å finne folk jeg deler en viss mengde interesser med i nærheten? Hvorfor må alle de jeg klikker utvilsomt best med bo så langt vekke?
Det er fortsatt svindyrt å overnatte i Oslo og Bergen. I alle fall om jeg ikke bestiller i gooood tid før jeg reiser, eller om jeg ikke skal sove på hostel igjen. Er det slik mesteparten av livet skal fortsette, og fortsette å være?
Har fremdeles ikke så lyst til å flytte sånn egentlig heller. For jeg trives så ekstremt godt her jeg bor nå!! 💕 Jeg er usikker på om jeg noen sinne vil få en like fantastisk leilighet til en like god pris. I Oslo/Bergen-områdene kan jeg i alle fall bare glemme det.
Der ute må det bare fortsette å være kjølig og grått, men på innsiden sitter jeg stadig bare og venter på regnbuen. 🌈
Det å være content-maker er ikke bare-bare. Særlig ikke hvis man bryr seg en smule (eller helst “litt” mer) om hvem man vil fortsette å beholde som “stalker”, og samtidig kunne tenkt seg et stadig større publikum.
Selv føler jeg ikke noe behov for å vokse særlig mer visse steder enn jeg alt har gjort. Jeg har ikke mer enn litt over 1100 som følger med på Tik Tok, likevel har jeg blitt stoppet flere ganger i vår av folk som har kjent meg igjen. Stort sett bare hyggelig, men det kan være litt frustrerende til tider når man helst bare vil gå i fred og være i sin egen lille boble. 💣
Jeg har for så vidt blitt stanset tidligere også for et bilde eller noe grunnet blogg/Youtube. Ganske sjeldent vel og merke, og enn så lenge kunne jeg blitt stoppet enda litt oftere av enda litt flere, samtidig som jeg kjenner at jeg håper at det ikke peaker sånn veldig en dag.
Skillet mellom “null” og “gull”?
Sånn. Da var det på tide å føre hjulene tilbake dit jeg opprinnelig tenkte meg. For det jeg tenkte å skrive om i dag er hvor går grensen for hvor ofte eller hvor sjeldent det er “innafor” å poste noe? 😵💫 Her tenker jeg det kommer en del an på hvilke plattformer man operer med. Publiserer man opp til 3-5 poster etter hverandre på Instagram vil det fort oppfattes som SPAM. Men gjør man det samme på Tik Tok, kan man gjerne poste enda mer uten at det vil bli oppfattet på samme viset.
I det siste kunne jeg helt klart vært mer aktiv begge steder. Samtidig skulle jeg vært litt flinkere til å IKKE legge ut innlegg som strengt talt egner seg best som en «story» som “vanlig innlegg”. Dette har jeg skrevet om før, og jeg har heldigvis blitt flinkere. Men det var særlig étt innlegg jeg skviste ut på siste Oslo-tur som jeg i ettertid har tenkt at… “dette her skulle jeg heller bare lagt ut på «my story»”..
Jeg mener.. det er ikke en spesielt god selfie. Det er ikke denne kvaliteten jeg vanligvis “står inne for” av ting jeg legger ut som “vanlig post”. Som bilde til blogg, eller “my story” er det helt greit, men som en faktisk Insta-post har dette bildet helt klart sine skrapvansker.
Ja, så har jeg attpåtil gjort meg mine tanker om disse “kjendis-selfiene” som ble tatt på impuls. Dette er bilder jeg er mer fornøyde med, men som jeg også tenker hadde passet seg bedre på «my story» da de f.eks blir “rotet inn i” bunken med selfies jeg hadde tatt med venner og bekjente jeg faktisk kjenner – og som jeg ikke traff så random. 😁
Var ei venninne som tenkte “oi, Aylar må ha vært opptatt de siste dagene som har truffet alle disse forskjellige folkene”. Ja.. nå skal det sies at jeg var RIMELIG OPPTATT! Det var en del folk jeg møtte ikke-tilfeldig som ikke ble foreviget denne gangen verken på Insta aller andre steder. Så venninna mi hadde for så vidt rett – bare at de tre dere kan se under her ikke var blant de.
Jeg tenker som så.. Hadde jeg turt å gjøre noe mer med disse selfiene.. Hadde jeg turt å spørre om noen litt mer “spektakulære” bilder så hadde det vært noe annet at jeg overhode ikke kjenner Ina, Mads eller Morten. Som sagt, jeg møtte alle tre helt tilfeldig i sånn maks et minutt.
Generelt syns jeg for så vidt Instagram kan være litt rotete til tider.. Og mine til tider mangler til å sortere story fra ikke-story gjør altså ikke staken bedre å holde tak i..
Blæh… men, publisere likevel?
Helt til slutt. Hva er vitsen med å publisere innlegg generelt (uavhengig av på hvilken plattform) som man ikke føler seg fornøyd med? Det er klart, har man jobbet en del med noe og man virkelig ikke får det til som man vil så føles det ekstra surt å bare la dette prosjektet ligge usett og råtne inn i en eller annen “skuff”. Eventuelt bare slette det for alltid.. 😏 Og NOEN ganger kan man ha jobbet seg “blind” – at det man har gjort egentlig er mer enn bare “okey”. Det har hendt at jeg har publisert noe jeg ikke hadde helt troa på fordi jeg hadde jobbet så og så lenge uten å stadig bli fornøyd, men likevel endt opp med å få veldig god respons etter at jeg har “kastet det ut i verden”. (funfaqt: OnklP hadde egentlig ingen planer om å gjøre «Styggen på ryggen» tilgjengelig for folk da han ikke mente låta var bra nok! 😳)
Men stort sett har det endt motsatt. Stort sett har magefølelsen hatt rett. Jeg burde IKKE lagt det ut. Og desto oftere dette har skjedd, desto mer redd har jeg vært for å miste interessen fra dere som følger med, fordi jeg har tenkt at nå har dere gradvis mer og mer forbundet kanalene mine med “dritt”.
Og derfra igjen er det fort gjort å gå fra å være litt for slepphendt med hva man “tillater seg” å publisere, til å kanskje ikke ende opp med å publisere noe som helst fordi vinden har snudd så til de grader andre veien. Særlig jeg med min asperger og add har kjent en hel del på det opp gjennom årene.
Mitt forhold til Tinder har vært noe av og på siste årene. Enten eksisterer det ikke i det hele tatt – verken mentalt eller på mobilen. Eller så gjør det det i ganske så stor grad. Passelig stor grad.. Ingen vits i å overdrive.
Etter min forrige bytur har jeg igjen kjent på hvor ensom jeg tidvis føler meg i Oppdal. Og igjen, det er ikke det at jeg ikke har venner, eller folk å snakke med her, for det har jeg. Men det er ikke her jeg har “gogjengen”. De jeg kjenner til en viss grad i nærheten er litt for A4 til at det funker så og så ofte i lengden. IKKE noe galt i å være A4-menneske – verden trenger trygge og stabile vanemennesker for at ikke alt skal gå fullstendig av hengslene! Men for mitt vedkommende blir det fort litt kjedelig i det lange omløp.
Så de siste ukene har jeg altså re-installert Tinder. 😌 Håper å finne noen som ikke bor lengre unna enn 2 og en halv time med toget. Noen jeg kan ha en viss kjemi med, og som jeg kan ha litt fellesinteresser med. Sammenlignet med tidligere er jeg blitt noe mindre sparsommelig med hjertene. Man får jo ikke match om man sviper alt og alle til venstre. Og jeg har heldigvis blitt en hel del mer åpen for hvem jeg vil gi en sjanse med årene, samtidig som jeg er blitt flinkere til å luke vekk ugress når det måtte komme opp.
De jeg først og fremst venstre-sviper nå er de som så og si ikke har noe informasjon om seg selv. 👤 Eller som har veldig få, eventuelt nokså ensidige bilder. Men utover det er jeg åpen for det aller meste. Enn så lenge er det ikke mye å skryte av. Foreløpig 1 match, og hun har jeg enda ikke fått kontakt med.
Men dere.. hva er greia med at Tinder viser profiler som er over 4000 km unna når min grense er satt til 51? Og så lurer jeg på hvordan Tinder prioriterer hvilke profiler man skal få opp og ikke. Jeg har skjønt at jo mer aktiv man er, desto større sjans for å dukke opp hos andre. Men samtidig skal de tjene penger, så det er kanskje ikke sååååå ideelt å gjøre det 2 easy for oss som bruker appen gratis å finne det vi leter etter “umiddelbart” heller.
