Min tilstedeværelse har vært lengre enn Jesus Krist, og i likhet med hans far har også jeg blitt klandret for mye av verdens stygt og trist. Opp gjennom tidene har jeg beklageligvis tatt en del liv, men jeg har også bidratt til å forhindre at et og annet har gått tapt.
Mest sannsynlig har du meg der du bor, ja opptil flere steder faktisk. Jeg finnes i svært mange former, og du kan godt si at jeg har eksistert siden før jeg ble skapt. Jeg bidrar til å hjelpe ekstremt mange av dere med å komme seg ut om morgenen, samtidig bidrar jeg også til at enkelte nekter plent å forlate husets fire vegger over hode.
Men stort sett foretrekker jeg å bare være snill og grei, men igjen – stakkars deg om du en dag skulle knuse meg i tusen biter. For da vil min død reflekteres over til ditt hell og lykke, ja som oftest over flere år – har jeg så ofte fått høre og blitt fortalt.
For snart to uker siden hadde jeg besøk av youtuberen Hansiboy i forbindelse med en aldri så liten collabe. Intet mer enn fire videoer laget vi den dagen hvor to av videoene gikk til min kanal(link her og her), mens de to andre naturligvis ble laget for Hansi sin.
I og med at Hansi jobber “litt” mer enn meg så har det tatt litt lengre tid før disse videoene kom i havn, men nå er de altså ute, og på forhånd til alle dere katteelskere der ute – sårri. 😅
Helt, helt til slutt vil jeg bare understreke at jeg EGENTLIG ikke har så veldig i mot katter. Men det er noe som skjer med meg når jeg får et tastatur i fanget, eller et videokamera foran trynet. Og SÆRLIG hvis jeg er blitt bedt om å lage content for noen andre enn meg selv – da hender det rett og slett at jeg gjør meg fire-syv hakk mer ekstrem enn jeg kanskje egentlig er..
Ja faktisk SÅ ekstrem til tider at jeg i de mest “ekstreme” scenarionene så og si har blitt noen helt ANDRE enn den jeg.. Ja, altså ER.
Men katter KAN være noen forbanna irriterende krek, det må vi bare bli enige om? 💀
Aller først, TUSEN TAKK for at du ville stille opp på dette intervjuet – hvordan står det til med deg for tiden? – Jeg har det helt middels bra. Jeg svinger mye, fordi jeg har sykt mye å glede meg til. Samtidig er det mye jeg bare sitter og venter på i spenning.
Du har i det siste lagt ut flere nye videoer på din Youtube-kanal – hva er dine planer for Youtube? Har du noen visjon? – Jeg har begynt i det små å legge ut YY-videoer for å sjekke interessen for det. Jeg mener selv at jeg er flink til å underholde, og at dette er en bra kanal når jeg ikke er å se på tv. Samtidig må jeg skjerpe ferdighetene når det kommer til redigering. Jeg har ingen visjon akkurat nå, annet enn et håp om at det blir bedre med tiden.
I tillegg til at du i det siste har blitt mer aktiv på Youtube driver du også som kjent egen blogg. Hva tenker du vil skje med den hvis Youtube-kanalen din en dag skulle bli en av Norges desidert største? – Om YT-kanalen skulle bli veldig stor, så ville jeg nok ikke blogget like aktivt som før, da interessen for YT ville vært større. Allikevel er bloggen en fin kanal å ha for oppdatering og deling.
Leser du mye blogg selv, og hvis ja – hva slags blogger er du mest innom? – Jeg leser få blogger, det går isåfall på ren nysgjerrighet eller engasjerende temaer. Jeg prøver å ikke la meg påvirke av andre bloggere for å holde meg selv original, samtidig har jeg hentet ut en slags mal basert på flere av de kjente bloggerne. Jeg synes Julia Nyland er kul, og ble glad for at hun har tatt opp bloggingen igjen.
Når man tar en titt innom nyhetene er det lett å tenke at det bare er elendighet der ute, noe som heldigvis ikke stemmer.. Hva er det med den verden vi lever i nå som gjør deg mest glad/optimistisk når du tenker over det? – Det som gjør meg glad og optimistisk ved verden, er de få menneskene jeg møter som har en gnist og evne til å påvirke andre rundt seg bra. Jeg tror at det handler om de små tingene, og jeg mener at siden det finnes mennesker som nesten alltid gjør andre godt, så er dette en fin inspirasjonskilde. Ellers er det vanskelig å være optimistisk, da jeg tror folk flest i all hovedsak bryr seg om seg selv og sine nærmeste.
Du omtaler deg selv gjerne som en classy-girl, har det alltid vært slik? Hvor kommer kjærligheten til alt det classye fra? – Jeg har alltid hatt en visjon om at det er bra å være en classy-girl. Jeg vokste opp på et sted som var ganske harry, men mine foreldre hadde røtter fra andre steder, som gjorde at mine verdier kræsjet fort med de andre menneskene jeg måtte være sammen med. Det var alltid vanskelig å føle at jeg passet inn, fordi jeg tviholdt på mine foreldres verdier, kunnskap og væremåte – det var en trygghet der. Derfor ble jeg til slutt slik jeg er, og det kunne gått mye verre om jeg ikke hadde vært så sikker på min sak da jeg vokste opp.
Jeg bare “må” spørre!: Hva er det absolutt mest trashye du eier – eller har hatt? – Det mest trashye jeg har hatt må vel være et Bunny halloween-kostyme. Jeg hadde jo en ganske rosa periode, og da var selvfølgelig Bunny et must på Halloween….
Hvis det hadde vært mulig å reise 5 år tilbake i tid for å gi seg selv en beskjed, hadde du ville gjort det, og hvis ja – hva ville du ha sagt? – For 5 år siden kunne jeg ikke gjort annet enn å støtte meg selv. Akkurat da reiste jeg på Paradise Hotel, og føler at jeg derfor levde til det fulle, og var ikke redd for å ta sjanser. Jeg ville nok heiet enda mer på meg selv, og kanskje ikke vært så besatt av å få en vanlig jobbe etter PH, og heller satset på blogg/tv på den tiden.
Og hva ville du ha sagt om vi plutselig stilte klokken 5 år frem i tid? – Jeg har en stor frykt for å bli gammel, og ville vel håpt på at jeg har fulgt drømmene mine og nådd dem, slik at livet får plass til nye mål, kanskje til og med barn og giftemål – som jeg har lyst til når livet føles hundre prosent fullkomment.
I “det virkelige liv” er det alltid en del som kjenner på “det” dagen der på, rundt hva man kanskje har gjort eller sagt på byen, hva folk rundt kan ha fått med seg, også videre. Var du på forhånd av visningen av Paradise, eller Charterfeber for den saks skyld litt ekstra nervøs for at noe spesifikt du hadde sagt/ gjort ikke skulle ha blitt klippet vekk? – Jeg var litt nervøs etter PH, fordi det var et par seanser jeg angret på der jeg enten snakket stygt om noen, eller klina med folk. Jeg hadde helt noia hver episode da det nærmet seg fest og slikt. Etter Charterfeber følte jeg at jeg hadde god kontroll, men ble skuffet over at de måtte klippe bort en dag der vi ble kastet ut av et bakeri. Det var hysterisk….
Etter du var med i Paradise har du og Ann Mariell ofte blitt omtalt som en av de aller, aller første som virkelig spilte spillet. Hvilket forhold har du til spill ellers i livet? Var du f.eks en av de som digget Mario eller The Sims som barn, eventuelt nå i dag? – Jeg er et skikkelig konkurransemenneske, og derfor ble det åpenbart for meg å spille spillet på PH. Jeg er ellers ganske ille, for jeg kan ikke løpe på en tredemølle ved siden av noen uten å føle for å løpe fortere enn personen ved siden av meg. Jeg tar også Ludo sykt seriøst. Jeg blir sykt glad for hver seier jeg har, uansett om det er i Ludo eller på ting som PH….
Hvilke minner er det som nå sitter best igjen fra Paradise-deltagelsen 2014? – Det beste minnet var den personlige utviklingen. Jeg hadde mange timer med meg selv i nydelige omgivelser der jeg kunne finne mening med livet, og se skjønnhet i å bare være. Selvsagt vil jeg heller aldri glemme følelsen før jeg skulle få sjekke inn – jeg følte meg som én av en million som fikk sjansen, jeg var så takknemlig. Og… Jeg vant jo! Herregud, det var den sykeste gleden jeg har følt i hele mitt liv.
Er det noen tv-konsepter du ikke har vært med i tidligere som du kunne tenkt deg å være med om du fikk tilbudet? – Her er jeg veldig usikker. Jeg skulle ønske de lagde noe som lignet PH, men som var med mer fokus på spill. Det virker så stress å dra på 71 grader nord eller Farmen. Jeg kunne kanskje likt Camp Kulinaris.
Og er det noen spesifikke programmer du umiddelbart tenker at du ALDRI hadde sagt ja til uansett hva? – Det er ikke relevant, men jeg hadde aldri i mitt liv deltatt på Ex on the Beach…. omg.
Heller Fear Factor enn Ex on the Beach? – Jeg hadde heller dratt på Fear Factor enn EOTB 😉
Du skal overnatte på et hittil ubestemt sted en hel natt. Du får av en eller annen grunn kun lov til å ta med deg tre “ting” – hvor det første må være et enkeltindivid med puls, det andre må være et eller annet produkt til kroppen, og det siste skal være en totalt frivillig ting. Hva og hvem hadde du hatt med, og hvor hadde dere overnattet? I dette scenarioet kan dere overnatte hvor som helst SÅ FREMT det ikke er et sted som uansett tilbyr det du måtte føle at du nå manglet av ting hjemmefra. – Jeg ville tatt med meg hunden min Goose, olje til kroppen, og jeg ville hatt mobilen min. Jeg ville overnattet på et slott i Frankrike.
TUSEN TAKK verdens herligste Aurora som ville stille til nettopp dette intervjuet! Det har vært en stor ÆRE! 😀
Helt avslutningsvis så vil jeg bare informere om at hvis det er noen som har lyst til å følge med videre på hva Aurora tar for seg om dagen så har hun både Snapchat, Instagram og Facebook, i tillegg til som allerede nevnt blogg og Youtube. Personlig følger jeg henne overalt og kan virkelig gå god for å følge henne på alle disse fem stedene, om det skulle høres fristende ut 🖤
Og forresten!! – for en måneds tid siden la Aurora ut en video på sin YT-kanal som tar for seg hvordan det fort ville vært hvis samtlige av de slemme kommentarene folk skriver i samtlige kommentarfelt ble sagt til en ansikt til ansikt. Dette er et tema jeg har sett flere andre Youtubere ta opp også, både før og etter, bare ikke på en like genial og god måte som det Aurora har gått for.
Med andre ord – en video jeg så absolutt vil anbefale å ta en titt på! 🙂
I går følte jeg for å skrive om litt mørke og plagsomme tanker og følelser, i dag føler jeg derimot for å kunne fokusere litt lysere igjen, ironisk nok, siden det jeg har tenkt til å skrive om nå strengt talt er så sort at det har BLACK som sitt fornavn.
Jeg snakker selvfølgelig om Black Friday, eller.. Black MONTH som det snart må døpes om til. I tidligere år har jeg vært ganske “svak” for det jeg har blitt tilbudt. I fjor f.eks brukte jeg ca. 2000 kroner på til sammen åtte digitale spill. (skal forresten sies at dette var åtte spill jeg nok hadde kjøpt før eller siden uansett, samt at jeg faktisk nesten sparte samme sum som jeg hadde brukt) I år har jeg nøyd meg med å kjøpe Days Gone til litt over 200 kroner, og det er det.
Det er forøvrig et par andre tilbud jeg har tenkt på å slå til på også, men enn så lenge har jeg greid å la være. Litt fordi jeg føler jeg har nok nå. Men mest fordi jeg gjerne vil ha litt ekstra penger til overs til å f.eks ta meg en bytur igjen om ikke så alt for lenge, eventuelt at jeg kan betale noen for å lage en ny bloggheader eller noe slikt igjen snart.
Det er igrunn litt rart å tenke på hvor mye enkelte ting har forandret seg. Før var jeg jo nærmest det jeg vil kalle for en shopoholiker. Jeg kjøpte månedlig minst 8-10 filmer på dvd/ blu ray. Nå kjøper jeg kanskje 1 eller 2 filmer i måneden, og da er det ALLTID digitalt. Ja, for ikke å snakke om alle t-skjortene, og alt det andre jeg gladelig brukte penger på stadig støtt i tillegg.
Men nå.. Niks, jeg trenger ikke mer. Ikke går jeg rundt og ØNSKER meg noe særlig heller. Annet enn nye og spennende reiser og opplevelser sammen med gode venner, eller folk som har et potensiale til å joine vennekretsen min etter en stund.
HEEEEY!! Jeg så kom akkurat over et svimlende tilbud inne på Cdon nå. I disse dager kan man altså bestille seg en tur til verdensrommet for KUN 2259000 kroner, det er 10% billigere det enn hva det ellers ville kostet. Hmmmm..
Det er ikke akkurat breaking news det som jeg kommer med nå, men vi nærmer oss nok en gang jul og nyttår. Snart er det igjen dags for å gå inn i et helt nytt år, se litt tilbake på de siste 365 dagene som har gått, kanskje sette seg noen nye mål og forsetter, ta i mot litt nyttårsgratulasjoner fra fjernt og nært, muligens gå ut og se på rakettene som enkelte av en eller annen grunn fremdeles på død og liv skal skyte opp, også videre.. Og før vi vet ordet av det har vi rasket oss gjennom både påske, Halloween, Black Friday, og heeeele sulamitten enda en gang, og vipps så.. Ja. Så er vi her en gang til. Antageligvis.
Det er snart gått et år siden jeg gikk alene rundt i Oppdal sentrum og følte meg rett og slett litt trist og nedfor. Jeg var simpelthen ikke fornøyd med meg selv da jeg følte at jeg mer eller mindre hadde sløst bort mesteparten av året på “ubetydelig tull”. Jeg hadde ikke fått truffet NOEN av de vennene jeg har utenfor Oppdal fordi jeg rett og slett heller hadde prioritert helt andre ting. Ikke var jeg så veldig fornøyd med det jeg hadde prestert å legge ut i sosiale media heller. Jeg hadde mer eller mindre stort sett hatt et temmelig rolig, safed og kjedelig år. Og en periode tok jeg meg selv stadig oftere i å tenke; er det SLIK resten av livet mitt skal være??
Heldigvis skulle ting snu seg relativt kjapt. Allerede i mars fikk jeg samlet til meg nok mot til å reise ned til Bergen, det til tross for at jeg denne gangen ikke hadde noen som helst garanti for at jeg kom til å treffe noen der nede jeg kunne tilbringe tid med av venner og bekjente. På bussen ned dit visste jeg ikke om jeg fikk med meg noen til å hjelpe meg med å finne frem til riktig buss på vei hjem igjen – en frykt som i altfor stor grad har holdt meg som gissel i min egen hjembygd i alt for mange år. Frykten for å ikke finne frem. Frykten for å ikke takle og greie det ukjente og det uforutsigbare.
MEN som ihvertfall samtlige av dere nå vet – det hele gikk riktig så fint! Ja faktisk så fint gikk det at jeg på høsten igjen tok meg en ny tur. Denne gangen til Oslo. Store, skumle, kaotiske Oslo. Oslo S. Oslo sentrum. Oslo-alt-jeg-noen-gang-har-ønsket-meg-men-samtidig-også-fryktet Oslo. Nok en gang hadde jeg igjen ikke en særlig stor garanti for at jeg ikke ville ende opp “alene” på turen. Jeg hadde nærmest bestilt reisen dagen før jeg dro, så jeg kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa for de aller fleste jeg kjenner og/eller vet om der.
Og ikke nok med det. Denne gangen skulle jeg ikke sove alene på noe hotell, NIKS, når jeg først var så godt i gang med å dytte meg mot det store skumle, ja så klinte jeg gjerne til med å leie en seng på en sovesal hvor det potensielt kunne hende at det også ville være syv andre vilt ukjente mennesker, noe som også ble tilfelle siste natta.
Ja kort fortalt så har jeg virkelig fått utfordret meg og utredet en hel del mer forskjellig nå i 2019 enn hva jeg gjorde i 2018. Det går nesten ikke an å sammenligne lengre, SÅ forskjellige føler jeg at de to siste årene mine har vært. Men likevel sitter jeg her igjen nå og kjenner på flere av de samme triste, litt ensomme, og ikke helt fornøyde følelsene som i fjor. Og nok en gang sitter jeg og tenker – er det slik resten av livet mitt skal være?
Hvis jeg skal rangere dagen i dag på den berømmelige 1-10 skalaen, ja hvor skal jeg egentlig plassere den da?
Dagen begynte med at jeg bestemte meg for å stå opp halvannen time etter at alarmen ringte 9 blank. Når jeg omsider hadde orket meg opp fra senga var det i grunnen bare å sette i gang det lille morgenritualet mitt, dvs. ta oppvasken mens jeg nyter en deilig Iskaffe og SELVFØLGELIG – dagens lille podcast fra Radio NRJ.
Så fort jeg var ferdig med det rakk jeg igrunn ikke noe mer enn en kjapp dusj av både (for)hud, hår og tenner, samt tannkjøttet før jeg så måtte kaste meg ut for å rekke tiårets aller siste time hos terapeuten.
Og nei, jeg spiste altså ikke før jeg dro ut i dag heller. Dette er fremdeles noe jeg sliter med å “få til”, og jada.. Jeg HØRER hva dere tenker, men FOR MEG er det faktisk lettere tenkt enn gjort. Men uansett.. Når alt kommer til stykket så føler jeg at timen gikk ganske greit til tross for litt lavt blodsukker. Jeg fikk fortalt basically alt som var verdt å nevne rundt Oslo-turen for noen uker tilbake, og så valgte jeg også å si litt om da jeg intervjuet Attack of the Killer Kast-guttene under Ramaskrik festivalen i oktober. Ja, så kan jeg i tillegg til det igjen nevne at jeg fikk litt skryt mot slutten av dagens timen for alt det jeg har oppnådd dette året, og for å sitere meg selv: “jeg har faktisk ikke gjort SÅ mye nytt og forskjellig siden da jeg gikk på skolen”. Med andre ord – 2019 har VIRKELIG vært et greit år for meg, stort sett.
Mhmm, ja så er det ikke så mye mer å si om den saken egentlig. Etter at terapi-timen var over rasket jeg meg bort til Vekst for å hente ei dyne og en pute jeg leverte til vask for noen dager siden. Dog fikk jeg ikke betalt når jeg var der da kassa var tom for kvitteringspapir. Ikke det at jeg trrrrrrenger kvittering, men av en eller annen grunn gikk det ikke an å betale uten at det var papir i maskina, og de få som fremdeles var på jobb der og da visste ikke hvordan man setter inn papiret riktig, så jeg får heller stikke innom litt tidligere på dagen i morgen og betale for meg da i stede.
Ellers er det ikke så veldig mye mer å si annet enn at jeg har vasket veggene på badet i kveld. Ja også har jeg RAGET herfra og til villeste helvete under 10-15 meget frustrerende forsøk på å få fullført noen greier i det siste Wolfenstein-spillet “Young Blood”. Et spill jeg liker rimelig godt, men guuuuud så sinna jeg kan bli på hun som liksom skal være ved min side for å hjelpe meg!! #trivesbestalene
Okei – DA har jeg ikke noe mer å bringe på banen for i kveld.. Åh!! Jo, en ting til.
Helt avslutningsvis vil jeg bare fortelle dere om en norsk youtuber jeg har fått VEEELDIG sansen for de siste par ukene. Malene Broen er hennes navn, og er kanskje den blideste og gøyeste jenta i hele landet akkurat nå. Ei jente som både tør og gidder å lage videoer som er pittegranne annerledes enn det alle de hersens mainstream-youtuberne driver å peser ut i tide og utide om dan. Ei jente som både virker veldig oppegående, som ER temmelig produktiv, nokså original og EKSTREMT likandes – ja ta bare en liten titt på dette her foreksempel 😃:
Så ja.. Bare sånn for å avslutte med å besvare det ene spørsmålet jeg strengt talt åpnet opp dette innlegget med.. En helt MEH! 7-er!
Vanligvis er det å handle møbler stort sett mest smertefullt for økonomien, hvis det først skal ulme ubehag under en slik handling overhode. Men vi kjenner alle til uttrykket: “man får ikke et verre ubehag enn det steller i stand sjæl!”..
For i dag tenkte jeg det var på tide å gå til anskaffelse av en ny overmadrass da min gode, gamle har måtte tåle både det ene og det andre de siste 7-8 årene og har gjort seg vel fortjent til en lang og evig ferie nå. Bankkontoen min fikk seg dessuten en sexy overhaling i dag tidlig, så hvorfor ikke tenkte jeg.
“En sånn madrass kan da ikke koste mer enn 800-1200, kanskje 1500 maks”, tenkte jeg dessuten også. Nei altså.. *kremt*.. 3299 måtte jeg visst ut med for den som mannemannen i butikken personlig ville anbefale meg. Og seff, jeg KUNNE alltids valgt en av de to softere alternativene som muligens var noe billigere (noe jeg faktisk ikke sjekket ut). Men saken er at når noen i butikk gir meg en anbefaling, ja så har jeg litt vanskelig for å likevel velge noe annet (noe som muligens ikke er så glupt av meg å skrive offentlig, men på en annen side – jeg trenger trening, så la gå.)
Uansett! – jeg går for å betale, setter inn kortet – terminalen ber meg om å heller benytte meg av stripemetoden. Men siden jeg aldri har vært sånn nevneverdig glad i å gjøre ting via striper så tar jeg ut kortet, for så å sette det INN IGJEN. Denne gangen kommer jeg såpass langt at jeg ihvertfall får tastet inn pin-koden , trykker på “betal”-knappen og….: AVVIST! 😳😱
“FUCK! Har noen klart å hacke kontoen min for så å TAPPE meg for hellah cash siden sist jeg sjekket saldoen, for sånn en time siden?? Jeg hadde da over 4000 kroner og VEL SÅ DET da. Hadde jeg ikke det??”. “Ah!! Selvfølgelig.. Det er sikkert bare kortet mitt som er litt for tynt igjen, noe som har vist seg å være tilfellet 99% tidligere når lignende har skjedd det siste året.” Så.. Jeg bestemmer meg for å smette inn et kort ekstra. “KJEMPELURT!!!!!!!”. Jeg får kjørt kortene sånn 80% inn, før jeg så begynner å innse at dette er en terminal som er noe mer nymoderne enn basically ALLE de andre jeg har betalt på ellers i bygda til nå.
Jeg bestemmer meg for å “trekke meg ut igjen”, og gjett hva!! Jeg får det altså ikke til.. Jeg drar og drar, men kommer meg ikke av flekken. Kortene sitter størknet fast akkurat som de par midterste sidene i runkebladene til pappsen din. Heldigvis greier jeg å forholde meg relativt rolig, for hva er egentlig det verste som kan skje? Ehm.. I retrospekt innser jeg nå at det kunne hendt at jeg kanskje måtte betale for en ny terminal, men der og da var det eneste jeg tenkte på at jeg ville få ut kortene omsider, MEN at det var en mulighet for at jeg på en eller annen måte ville ende opp med å slite de såpass i stykker på veien ut at de ikke ville vært i stand mer.
Etter fleeeere mislykkede forsøk på å dra de ut kommer mannemannen bak kassa for å hjelpe meg med å dra. Heller ikke dette fører til tilfredsstillelse med det aller første, MEN!!!; Etter en liten stund så er marerittet likevel endelig over. Og for å unngå enda flere forkleinelser der og da blir det så vi heller forsøker oss chip-metoden, noe som viser seg å fungere utmerket på første forsøk, og ikke mange sekundene senere har jeg omsider valgt å fordufte åstedet, aller mest keen på å bare komme meg hjem, og prøve å ignorere det som akkurat har hendt best mulig.
Ja, nå kan man forsåvidt spørre seg hvor godt jeg har lyktes med det i og med at det første jeg gjorde når jeg hadde planta æssen min i sofaen var å skrive rett til en av mine beste venninner på messenger om hva jeg akkurat hadde klart å gjøre. Ja.. Og nå sitter jeg og blogger om det også. Jaja, jeg har ihvertfall fått meg ny overmadrass, si! 😃
