Should I let her go?

Det sies at ingenting varer evig, og dessverre er jeg ikke overrasket over hvordan ting har blitt nå. Saken er rett og slett at hun som har vært min beste bestevenn i snart to år har jeg mer og mer mistet godkontakten med. Det smalt skikkelig for første gang for et halvår siden da jeg fikk vite noe jeg siden ikke har klart å legge fra meg, som for min del har vært det som har ødelagt mest. Siden da har vi hatt få samtaler som ikke har endt dårlig. Jeg har en veldig lei tendens til å henge meg opp i ting, og brenne meg fast der. Og når det først er gjort blir det nesten umulig å fokusere på noe annet rundt den personen eller tingen det er snakk om.

Det som jeg syns er mest kjipt utenom at jeg har mer og mer støtt fra meg en veldig god venn er det faktum at jeg aldri har hatt noen før som har vært så god, snill, vennlig og tålmodig med meg… Hun har ofret mye for min skyld. Hun har alltid stilt opp så mye som overhode mulig når jeg har trengt det, og hun har ikke en gang vært kjip mot meg noe særlig når jeg har vært det mot henne alt for mange ganger. Alle gangene har hun så absolutt ikke fortjent det… Sjalusi og paranoia er det som for min del har vært aller vanskeligst det siste halvåret…

Det har vært så ille at jeg igjen har begynt å tenke på å ta mitt eget liv. Det igjen har fått henne til å føle at hun ødelegger for meg, noe som igjen er veldig trist da hun igjen absolutt ikke har gjort noe mot meg… Kort sagt har dette blitt en veldig vanskelig og nesten umulig situasjon for min del. Jeg skulle så ønske jeg ikke var så jævlig sjalu og at jeg ikke har blitt så grusomt paranoid som jeg har blitt… I tillegg så har jeg også fått en uvane jeg ikke klarer å legge fra meg som har ødelagt mye… Flere ganger om dagen er jeg innom Tumblren hennes, hvor det er en del bilder av folk som elsker, en del bilder av kjente mennesker som er nakne og kort sagt mye der inne som spiller på sex. Det har igjen gjort at jeg har fått et mer “horete” og “billig” bilde av henne, spesielt siden vi bor så langt unna og snakker så lite sammen…

Hver gang jeg nå ser en film med noen som kliner eller noe så får jeg bilder oppi hodet av henne og en eller flere gutter, som regel bare en… Jeg takler nesten ikke porno lenger en gang, fordi da får jeg sjalusifremkallende tanker om henne og noen andre… Og bare så det er klart, hun er ikke sånn som i de bildene og tankene jeg ofte kan få på mitt aller verste. Hun er riktignok noe intim blant de nærmeste vennene, men hun er samtidig noe sjenert og sånn blant fremmede… Jeg vil IKKE være inne på Tumblren hennes, jeg vet at det ikke er sunt for meg og at det er med på å lage et feilaktig bilde av henne, likevel klarer jeg bare ikke å slutte.. Jeg har blitt avhengig liksom, noe som er veldig typisk om man den diagnosen som jeg har. Begynner man først med noe, så er det veldig vanskelig å kutte ut sine vaner. Forandringer generelt er en veldig vanskelig utfordring… Men nok om det.

Som jeg skrev tidligere har det blitt veldig mange samtaler det siste halvåret som har vært veldig kjipe. Det har ikke blitt mange av de hyggelige og mer randome samtalene som vi hadde før jeg fikk vite om denne ene tingen som gjorde meg veldig sjalu og som rett og slett gjorde at jeg planla å ta mitt eget liv igjen i høst… Den siste måneden har det riktignok blitt bedre igjen. Men så dukket det opp en samtale denne uken som atter en gang ble veldig mørk og dyster, som endte med at jeg slettet henne fra Facebook for andre gang… Siden da har vi ikke snakket med hverandre utenom at hun dagen etter sendte meg noen meldinger og gjerne ville vite om jeg hadde slettet henne for godt denne gangen, da jeg har gjort det en gang før…

Dette er som dere kan tenke dere, noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Skal jeg gi slipp på henne? Eller skal jeg forsøke å kjempe? Det jeg tror vil skje hvis vi fortsetter å prøve å være venner er at det bare blir enda verre igjen… For det er stort sett det som har skjedd den siste tiden, det har for det meste bare blitt verre og verre, utenom de to siste månedene…

Kutter jeg henne ut blir hun den andre venninnen jeg gjør det med dette året. Men sammenlignet med hun jeg kuttet i januar så er dette et vennskap som på flere måter er verre for meg å “kaste”. Hun jeg kuttet ut i vår hadde jeg for det første aldri noen spesielle følelser til utenom at hun var en venn. Vi var bare gode venner i et år, inntil hun ble mer og mer nevrotisk, sytete og også veldig barnslig og litt urimelig til tider, som var årsaken til at jeg fikk nok… Da jeg kuttet ut den personen så var det ikke noe som var vanskelig eller som virket feil verken da eller i ettertid. Men med hun som har vært bestevenninna mi såpass lenge blir ting veldig annerledes på så mange måter.

Jeg er fremdeles veldig, veldig, veldig glad i henne. Jeg er mer enn bare det også, for faktumet er at jeg fremdeles elsker henne, til tross for alle forandringene de siste seks månedene. Jeg vet at OM jeg skulle kutte henne ut vil hun fremdeles være i tankene mine lenge etter, ja selv om jeg også hadde kuttet alle de felles vennene vi har… Noe jeg heller ikke har noe lyst til. På en annen side vil jeg heller ikke at hun skal fortsette å føle dårlig samvittighet for ting som hun egentlig ikke kan noe for. Og jeg vil heller ikke fortsette å være sjalu, paranoid, sinna og frustrert… Jeg vet ikke engang lenger om det hadde hjulpet om vi snakket ordentlig ut om ting ansikt til ansikt. For det er egentlig lite som nå er usagt, i hvertfall fra min side. Og igjen, man kan ikke ta vare på noe bare fordi at det en gang har vært veldig mye fint heller…

musicnodes
Elton John: Sorry Seems To Be The Hardest Word

Hadde det ikke vært for at jeg nylig har fått veldig god kontakt med en veldig likesinnede person i det siste så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort akkurat nå.

Chucky-maleri fra Catzy Munster

Tenkte å vise dere et veldig kult maleri som ankom Oppdal i dag som har reist hele veien helt fra Askim. Det har seg nemlig sånn at ei veldig kul og god venninne av meg for noen år tilbake malte et bilde med motiv fra filmen “Brides of Chucky” som jeg bare måtte ha når jeg fikk se det. Jeg er nemlig stor fan av alle Childs Play-filmene og “Brides of Chucky” er en av mine absolutte favoritter. Bildet ble påbegynt av min venninne Catzy Munster i 2008 og ble omsider ferdig i 2010.

Er det ikke mildt sagt blodig fantastisk? Det er malt i akryl, noe som skal være umulig å fjerne i følge kunstneren. Mål: 60 cm x 80 cm. Er forresten klar over at bildet henger litt skeivt, men det er ikke jeg som har satt inn spikerne i veggen som det henger på. Hadde det vært meg hadde det blitt perfekt. Hehe..

Må forresten legge til at Catzy har sommersalg på flere bilder for tiden. Hun tar også i mot bestillinger utifra hva dere ønsker å få tegnet eller malt.

Ønsker du å sjekke ut hvilke malerier hun har lagt ut for sommersalg kan du gjøre det ved å trykke her!

I tillegg vil jeg også linke dere til alle de tre bloggene hun har aktiv til dags dato da hun har en Frankenblogg, en Tales of The Unexplained-blogg og altså en egen kunstblogg.

Sjekk ut, sjekk ut, og ikke minst sjekk inn!
Vi reblogges!

 

I posisjon til å forfalle

Igjen befinner jeg meg i fremmed terreng. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut, aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Er for meg selv her ute, ingen å spørre etter hjelp. Den eneste jeg kan stole på er meg selv. Hittil har jeg ikke fortalt noen om hvor jeg befinner meg. For hvert skritt jeg tar risikerer jeg å tråkke ut i et minefelt. Om noe går galt er det bare meg selv som stryker med, det er slik det må bli.

Det kan hende alt går over med et smell, brått og smertefritt. Det kan hende jeg faller ned under dypt vann og sakte, men sikkert drukner. Hjelpesløs og ikke helt uten smerter. Jeg sliter med å se helt klart. Til tider skulle jeg ønske jeg i det minste hadde med meg noen. Men igjen, jeg kan ikke risikere at noen som står meg nær blir skadet, i tillegg til meg selv.

Opp i all usikkerheten om hvor jeg skal gå har jeg attpåtil fått en fiende. En fiende som kan knuse meg, ødelegge meg totalt og komme overlegent unna med det. Enda en grunn til å ikke drar inn andre. Jeg må bare fokusere dag for dag på å gjøre det rette. Ikke gi opp håpet om at det kan ordne seg. Fortsette å tro at jeg kan klare det. Det sies at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg bare håper det stemmer…

Det hele kan kort fortalt ende svært brutalt, blodig og etterlate dype, uhelbredelige sår. Ja, det kan til og med bringe med seg død. Men jeg har selv gått inn i det, da må jeg selv gå ut igjen. Med eller uten skinnet i behold. Hvis jeg er heldig og overlever, og samtidig får til å eliminert fienden vil jeg trolig også finne en styrke jeg aldri før har hatt. En unik styrke, og ikke minst en fantastisk følelse som jeg aldri trodde jeg skulle få. En følelse jeg ikke tørr å håpe på jeg vil oppleve her og nå.

Fra nåværende ståsted ser jeg ikke mye lys. Men det er ikke skrekkelig mørkt heller, enda… Allerede har det kommet noen slag jeg har måtte tatt. Hvis det er en ting jeg vet sikkert, det er ingen vei tilbake. Det er enten eller. Overlevelse eller undergang. Ikke seier eller nederlag. Føler ingen frykt nå, jeg er ikke lenger redd for å dø. Samme hva som skjer skal jeg akseptere det, uansett skjebne. Fornektelse har aldri hjulpet, det er enda en ting jeg vet for sikkert.

Så til det store spørsmålet. Hvilken vei skal jeg gå, og i hvilket tempo?

Huang Yijun “fødte” i en alder av 92 år

Noen av dere har sikkert fått med dere saken om Siw og Georg Ulvehøj på 49 og 67 år som nylig har blitt foreldre til intet mer enn et tvillingpar. Kort stund etter disse artiklene ble publisert fulgte det også etter en sak hvor en spesialist rådet spesielt kvinner til å ikke vente stort lenger når de har fylt 30 hvis de har en drøm om å bli mor.

Vi alle vet at kvinner har et mer begrenset timeglass for muligheten til å bli gravid. Det forekommer at kvinner blir gravid nær 50, men da er det absolutt i siste liten. Å bli gravid i en alder av 70 år foreksempel, er ganske urealistisk. Men går det like vel an å være gravid hvis man er… Ja, la oss si foreksempel 92 år? Du tenker sikkert at dette ikke gir noen mening. Men det gjør det.

Man kan gå med et foster etter å ha fylt 90 år. Huang Yijun som i dag er 96 år gammel ble mot slutten på 40-tallet gravid, men hun “fødte” ikke før for 4 år siden, altså i 2009. Hun har helt siden 1948 gått rundt med et dødt foster som hun ikke har hatt økonomi til å ta bort.

Det er altså svært tvilsomt at man blir gravid etter å ha fylt 90-år, men å være det blir noe annet. Uansett er dette rimelig spesielt, og samtidig litt creepy. Muligens.


© Bildet tatt fra aftonbladet.se

Vi reblogges!

Hvorfor?

Jeg har vært så uendelig blind. Det har vært der hele tiden.

Hvorfor har jeg bare ikke sett det, før nå?

“Har du ikke noe negativt å komme med kan du holde kjeft!”

Akkurat nå sitter jeg med tanker som er et blandet resultat av suicidalitet, lengsel og sjalusi. En oppskrift jeg er godt vant med. Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å være hjemme alene, dag ut og dag inn. Det faktum at det er sommer får meg til å klikke. Dagene føles så ekstra lange og treige. Sommeren er en tid hvor folk gjerne har mer sex, drikker og stifter hyggelig bekjentskap… For øyeblikket er det INGEN og da mener jeg INGEN av mine venner som jeg kan dra på besøk til, og heller ingen som har anledning til å komme hit.

Jeg har både lyst, økonomi og motivasjon til å reise bort, men det er altså ingen for øyeblikket som har anledning til å ha meg noe sted. Mine nærmeste venner befinner seg cirka 5 timer unna. Det er en jævlig stor avstand det, spesielt for en som har så begrenset med venner og absolutt ikke noe å gå til av verken skole, jobb eller andre ting. Forsøker å gjøre det beste ut av det, for det må jo komme en dag igjen hvor jeg kan få møtt noen igjen.. Jeg prøver å tenke mest mulig positivt og holde ut uke etter uke ved å fokusere på mine hobbyer og interesser… Men jeg merker at det ikke er nok.

Folk som kjenner meg vet at jeg blir fort irritabel og deprimert bare folk nevner fest eller alkohol på noen måte. I det siste har det også begynt å gjelde det som har med sex å gjøre. Foreksempel har jeg mer og mer lagt stjerner som Lady Gaga for hat fordi hun spiller så mye på sex, fordi hun er en som en veldig nær venn av meg beundrer mer enn meg og fordi hun med all sin seksualitet er bare en av mye her i verden som minner meg om min jomfrudom. Mine såre punkter har bare blitt flere, og sterkere. Jeg sitter her nå og skulle ønske jeg var tøff nok til å bare kutte ut alt, gi opp livet som jeg aldri kommer til å få.

Generelt kan jeg fort begynne å frese om jeg leser eller kommer over noe som har skjedd i livene til andre som for dem er positivt. I går var det den dagen i året hvor et antall frivillige syklet Trondheim-Oslo. Jeg synes sånt er noe unødvendig, da i den forstand at de kan være i veien for de som kjører bil. Akkurat dette er ikke noe jeg gidder å irritere meg særlig over, spesielt siden jeg selv ikke har lappen. Men poenget er at da jeg så at en av syklistene hadde fått nok utenfor Shell i går og sto og kastet ganske bra opp, da ble jeg i utrolig godt humør en god stund etterpå. Jeg har ganske raskt for å kose meg på bekostning av andre, særlig om det er selvforskyldt.

Jeg er ekstremt skadefro og jeg har blitt mer og mer sånn “har du ikke noe negativt å si komme med kan du holde kjeft”!.

Ok, akkurat det siste er ikke helt sant. Og det er ikke sånn at jeg ønsker folks verste akkurat heller, spesielt ikke vennene mine. Men jeg bare takler så jævlig dårlig å høre og lese om hva alle andre opplever og føler og gjør av koselige og gode ting, når jeg selv er dømt til å leve alene hver eneste dag i leiligheten uten at noe skjer.

Og til slutt vil jeg bare si at jeg er skrekkelig klar over at den eneste som kan gjøre noe for å få det bra er meg selv… Jeg vet bare virkelig ikke hva jeg skal gjøre for noe som hjelper. Jeg vet bare om en del ting jeg bør holde meg unna…

Navlelo og skitne fordommer

Vi reblogges!

Min falske søster

Falske mennesker virker som å være like smittsomt som en kjønnsykdom. Ikke alle blir smittet, men for enkelte får det en viss effekt å være blant feil mennesker for lenge. Jeg vet ikke hva som er problemet til ei tidligere “venninne” av meg, om hun ble smittet av noen på et tidspunkt, eller om hun rett og slett bare er dum, paranoid, sytete og selvopptatt. Nei, jeg er ikke bitter eller noe, jeg bare legger frem fakta.

Dette kvinnemennesket har på et og annet tidspunkt vært en person jeg har snakket mye med. For noen år siden var hun den jeg snakket mest med i en lengre periode, natt og dag. Vi ble venner først og fremst på grunn av hverandres blogger som vi beundret. Begge to var og er veldig sort til sinns og ja, vi har tydeligvis noe til felles siden vi har vært “venner” så lenge.

For noen dager siden oppdaget jeg at vedkommende hadde fjernet meg fra vennelisten på Facebook. Helt uten et ord. Ikke at det gjorde noe, det siste året har vi egentlig ikke hatt noe kontakt. Men det er ikke det som er årsaken til at jeg ble fjernet, årsaken er rett og slett at jeg fjernet en eneste kommentar hun skrev under en status hos meg. Hennes kommentar, samt en til som jeg mente var upassende og litt respektløs med tanke på hva den statusen gikk ut på. En kommentar hadde jeg fjernet, dagen etter jeg hadde gjort det oppdaget jeg at hun hadde fjernet meg som sin venn. Det hele bare tragikomisk.

Jeg burde kanskje heller synes synd på henne fremfor noe annet, men jeg klarer det ikke. For det første har sympati aldri vært en særlig stor del av meg. For det andre fortjener hun det ikke. Hun har fremdeles bloggen sin, og større deler av den blir fylt opp av paranoide innlegg om hvor sterkt blogg.no (og folk flest) er ute etter henne. Aner ikke hvor mange innlegg jeg har sett om hvor diskriminerende hun synes blogg.no er, og hvor mange innlegg hun har om falske mennesker og om folk som sprer gift om andre. Saken er mine kjære kuksugere, at hun på ingen måte er bedre enn de hun skriver om! Tvert om, hun er blitt minst like ille selv med årene.

Vet at dette ikke akkurat er noe som angår meg, spesielt etter at hun kuttet meg ut til tross for at hun i lengre tid har kalt meg både for sin bestevenn og sin “lillebror”. Men, jeg må samtidig være ærlig å si at jeg blir litt frustrert.

Det er alt for mange unødvendige individer på denne planeten som ikke gjør annet enn å lage kvalme og kort sagt ta opp plass. Det er så uendelig mange som bare skulle vært lagt i en plastpose den dagen de ble født, forså å bli dumpet i en og annen kvern. Så lenge jeg ikke har økonomi til å få fjernet disse gnagerne fra overflaten får jeg bare gjøre som folk flest, bare gi faen. Og nok en gang, er det rart jeg ikke liker mennesker?

Vi reblogges!

Siste stopp!

Takk for at du lot meg bli, jeg vil ikke være lenge.
Takk for at du tok meg inn, selv om jeg aldri slapp noe ut.

Når jeg nå ligger ved deg føles alt trygt.
Ikke tenk på å vekk meg ved daggry, da er jeg allerede borte.
Jeg føler ikke for å bli, bare her og nå en siste natt.

Den lille røde var aldri ment som en gave
Bare min transportør til frihet.

En siste reise for meg selv.
Ikke noe piknik, ikke noe kos.
Bare en tur jeg må ta – Du kan ikke være med, denne gang.

Når vi en gang møtes igjen.
Ja, da lover jeg å aldri mer forlate deg.

Men til da, hver sterk.
Vær tålmodig.
Vær tapper.
Vær deg.

Vi sees på den andre siden.

Hva kan man gjøre om man blir mobbet?

For to år siden skrev jeg hyppig om ting som hadde med mobbing å gjøre. Det ble også en del innlegg om falske vennskap og en del andre aktuelle emner som alt for mange kan kjenne seg igjen i. Spesielt mye av den sorten har det ikke blitt det siste året. Men i kveld satt jeg å tenkte litt tilbake på ting, fra da jeg var han bloggeren som slo så hardt mot mobbingen. For et halv år siden fikk jeg et spørsmål mens jeg var med på en direktesendt Youtube-sending fra en som ble mobbet på skolen og fisket etter råd.

Så slo det meg i kveld at det kunne være greit å gjøre et innlegg igjen, om nettopp hva man kan gjøre. Det finnes ikke en fasit som tilsier at dette er feil og dette er rett, men se på det som råd som i alle fall har funket for enkelte.


Synes jeg fortjener cred for dette bildet, laget det selv nå i kveld..

Forsøk å ignorer de som plager deg
Som alt annet finnes mobbing i forskjellige grader og typer. Likevel, mobbing er mobbing akkurat det tillater jeg meg å male litt sort-hvitt. Det er alvorlig uansett, og det skal ikke være tillatt. Jeg er ikke en psykolog på noen måte, så jeg kan ikke si helt sikkert hva som står i hodet på en hver idiot som mobber. Eller, kan jeg det? Som jeg har innrømmet selv jeg vært både overgriper og offer. Offer først, senere overgriper. På et svakt tidspunkt angrep jeg andre for å selv føle meg bedre. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var kortvarig, men ikke kort nok for de det gjaldt.

Uansett om en mobber for å skjule sin egen svakhet, for at man er sjalu eller for at man “blir tvunget til det” av andre så har absolutt ALLE mobbere verden over noe til felles. Nemlig et større usikkerhet rundt seg selv. En person som har det godt nok med seg selv og som kort fortalt har god selvtillitt mobber ikke folk verken på skolen, jobben, over nett, via andre digitale media eller noe som helst annet.

Så kommer jeg til kveldens første råd. Forsøk å gi mobberne minst mulig oppmerksomhet. Det er vanskelig å plage en som man føler ikke bryr seg. Tragisk nok så finnes det skrekkelig mange mennesker der ute som liker å se andre bli både provosert, lei seg, redd og sint. Når det er sagt, det er ikke lett, men hva har du å tape på å i alle fall gi det et forsøk?

Desto mer sinne, frustrasjon, tårer og frykt de får se, desto mer tenner de på sine plugger for å fortsette.
Ikke skriv uendelige kommentarer på Facebook om hvor kjipt du synes alt er, ikke skriv innlegg etter innlegg på bloggen din om hvor vanskelig du har det. Dette liker mobbere! Det er viktig å få følelser og tanker ut, og det er der/nå vi kommer inn på kveldens andre råd.

Si fra! – Snakk med noen
Nå skal det igjen sies at jeg er smertelig klar over at å ignorere de som mobber deg er veldig lettere skrevet og sagt enn gjort. Heldigvis finnes det flere ting du kan gjøre. En av de andre tingene man kan gjøre er å si ifra til noen. Heller det er ikke alltid lett, for det er slettes ikke alle som vet hvem man kan stole på. Tro meg, jeg vet ikke hvem her i verden jeg kan stole på selv. Men igjen, hva har man å tape? Jeg ble mobbet i store deler av barneskolen, svært jevnlig så og si daglig i flere år. Jeg var ikke en av de som var tøff nok til å ignorere og late som jeg ikke brydde meg.

Jeg ble sint og redd og det syntes, bare ikke godt nok for alle andre enn nettopp de som plaget meg. Men etter en hendelse i sjetteklassa fikk jeg nok og nærmest gråtkvalt fortalte jeg noen av lærerne om hva jeg ble utsatt for. Etter at jeg først fortalte om hvem som plaget meg og hvordan de plaget meg ble jeg ikke mobbet igjen mer på akkurat den skolen. Jeg ble derimot mobbet igjen av helt andre elever på ungdomskolen, og det foregikk helt til de voksne på skolen fikk vite det, slik som på barneskolen, bare at de fikk vite det på en litt annen måte. Da mobbingen på ungdomskolen ble oppdaget i 9. klasse ble jeg ikke mobbet mer i ettertid på den skolen heller.

Dessverre så er det ikke på alle skoler at alle lærere tar like harde grep. Mange er redd for å si fra nettopp i frykt for at det skal bli verre, og det hender dessverre at det er nettopp det som skjer. Men som i veldig mange andre situasjoner i livet handler det også her om å gi det en sjanse. Man vinner ikke noe uten å ofre noe!

En annen ting som hjelper for en del er å ha noen å snakke med. Det kan være hvem som helst, bare ikke hvem som helst. Det kan være noen i familien, det kan være vaktmesteren der du jobber eller går skole, det kan være en terapeut eller psykolog, det kan være noen i klassen din, eller naboen om du vil. Det viktigste er selvfølgelig at du stoler nok på vedkommende. Det føles ofte godt å prate ut om ting. Det hjelper ikke alltid på selve situasjonen, men det kan bidra til at du i alle fall føler deg bedre på en eller annen måte. Og det er langt bedre enn ingen ting.

Vis at du ikke er en man kødder med
Siste råd tenker jeg er noe de færreste tørr, nemlig å si tydelig nok i fra til de som mobber deg at man finner seg ikke i det. Det kan faktisk hjelpe å si litt bestemt at dette finner du deg ikke, eller faktisk rette fokuset mot den som mobber deg ved å tydeliggjøre en av mobbernes største svakheter. Som jeg var inne på tidligere, alle mobbere i hele verden har til felles at de har en svekket selvtillitt! Hvis du har noe på de som mobber deg kan du foreksempel oppsøke vedkommende og si at hvis han/hun/de ikke slutter å plage deg så avslører du en av deres større svakheter. Det kan hende at det er nok til at de lar deg være i fred og får nok med å tenke på seg selv heretter!

En ting er sikkert! Du er unik, alle andre bare usikker, som jeg har skrevet i et eldre innlegg! Du er spesiell og det burde ikke være noen i verden som kødder det til for deg. Siste tips i kveld er å forsøke å snu mobbingen om til noe positivt. Kanskje ikke som et kompliment, men forsøk å aldri glem følgende: Du blir i utgangspunktet mobbet fordi andre er usikker på seg selv og ønsker å dra deg på ditt nivå. Hadde ikke du vært bedre enn dem så hadde de heller ikke brukt energien sin på å mobbe nettopp deg! Så sånn sett kan man vel i hvertfall enkelte ganger ta mobbingen som et kompliment, selv om det IKKE ER ET OK OG AKSEPTABELT KOMPLIMENT.

Vi reblogges!