Should I let her go?

Det sies at ingenting varer evig, og dessverre er jeg ikke overrasket over hvordan ting har blitt nå. Saken er rett og slett at hun som har vært min beste bestevenn i snart to år har jeg mer og mer mistet godkontakten med. Det smalt skikkelig for første gang for et halvår siden da jeg fikk vite noe jeg siden ikke har klart å legge fra meg, som for min del har vært det som har ødelagt mest. Siden da har vi hatt få samtaler som ikke har endt dårlig. Jeg har en veldig lei tendens til å henge meg opp i ting, og brenne meg fast der. Og når det først er gjort blir det nesten umulig å fokusere på noe annet rundt den personen eller tingen det er snakk om.

Det som jeg syns er mest kjipt utenom at jeg har mer og mer støtt fra meg en veldig god venn er det faktum at jeg aldri har hatt noen før som har vært så god, snill, vennlig og tålmodig med meg… Hun har ofret mye for min skyld. Hun har alltid stilt opp så mye som overhode mulig når jeg har trengt det, og hun har ikke en gang vært kjip mot meg noe særlig når jeg har vært det mot henne alt for mange ganger. Alle gangene har hun så absolutt ikke fortjent det… Sjalusi og paranoia er det som for min del har vært aller vanskeligst det siste halvåret…

Det har vært så ille at jeg igjen har begynt å tenke på å ta mitt eget liv. Det igjen har fått henne til å føle at hun ødelegger for meg, noe som igjen er veldig trist da hun igjen absolutt ikke har gjort noe mot meg… Kort sagt har dette blitt en veldig vanskelig og nesten umulig situasjon for min del. Jeg skulle så ønske jeg ikke var så jævlig sjalu og at jeg ikke har blitt så grusomt paranoid som jeg har blitt… I tillegg så har jeg også fått en uvane jeg ikke klarer å legge fra meg som har ødelagt mye… Flere ganger om dagen er jeg innom Tumblren hennes, hvor det er en del bilder av folk som elsker, en del bilder av kjente mennesker som er nakne og kort sagt mye der inne som spiller på sex. Det har igjen gjort at jeg har fått et mer “horete” og “billig” bilde av henne, spesielt siden vi bor så langt unna og snakker så lite sammen…

Hver gang jeg nå ser en film med noen som kliner eller noe så får jeg bilder oppi hodet av henne og en eller flere gutter, som regel bare en… Jeg takler nesten ikke porno lenger en gang, fordi da får jeg sjalusifremkallende tanker om henne og noen andre… Og bare så det er klart, hun er ikke sånn som i de bildene og tankene jeg ofte kan få på mitt aller verste. Hun er riktignok noe intim blant de nærmeste vennene, men hun er samtidig noe sjenert og sånn blant fremmede… Jeg vil IKKE være inne på Tumblren hennes, jeg vet at det ikke er sunt for meg og at det er med på å lage et feilaktig bilde av henne, likevel klarer jeg bare ikke å slutte.. Jeg har blitt avhengig liksom, noe som er veldig typisk om man den diagnosen som jeg har. Begynner man først med noe, så er det veldig vanskelig å kutte ut sine vaner. Forandringer generelt er en veldig vanskelig utfordring… Men nok om det.

Som jeg skrev tidligere har det blitt veldig mange samtaler det siste halvåret som har vært veldig kjipe. Det har ikke blitt mange av de hyggelige og mer randome samtalene som vi hadde før jeg fikk vite om denne ene tingen som gjorde meg veldig sjalu og som rett og slett gjorde at jeg planla å ta mitt eget liv igjen i høst… Den siste måneden har det riktignok blitt bedre igjen. Men så dukket det opp en samtale denne uken som atter en gang ble veldig mørk og dyster, som endte med at jeg slettet henne fra Facebook for andre gang… Siden da har vi ikke snakket med hverandre utenom at hun dagen etter sendte meg noen meldinger og gjerne ville vite om jeg hadde slettet henne for godt denne gangen, da jeg har gjort det en gang før…

Dette er som dere kan tenke dere, noe jeg har tenkt en del på de siste dagene. Skal jeg gi slipp på henne? Eller skal jeg forsøke å kjempe? Det jeg tror vil skje hvis vi fortsetter å prøve å være venner er at det bare blir enda verre igjen… For det er stort sett det som har skjedd den siste tiden, det har for det meste bare blitt verre og verre, utenom de to siste månedene…

Kutter jeg henne ut blir hun den andre venninnen jeg gjør det med dette året. Men sammenlignet med hun jeg kuttet i januar så er dette et vennskap som på flere måter er verre for meg å “kaste”. Hun jeg kuttet ut i vår hadde jeg for det første aldri noen spesielle følelser til utenom at hun var en venn. Vi var bare gode venner i et år, inntil hun ble mer og mer nevrotisk, sytete og også veldig barnslig og litt urimelig til tider, som var årsaken til at jeg fikk nok… Da jeg kuttet ut den personen så var det ikke noe som var vanskelig eller som virket feil verken da eller i ettertid. Men med hun som har vært bestevenninna mi såpass lenge blir ting veldig annerledes på så mange måter.

Jeg er fremdeles veldig, veldig, veldig glad i henne. Jeg er mer enn bare det også, for faktumet er at jeg fremdeles elsker henne, til tross for alle forandringene de siste seks månedene. Jeg vet at OM jeg skulle kutte henne ut vil hun fremdeles være i tankene mine lenge etter, ja selv om jeg også hadde kuttet alle de felles vennene vi har… Noe jeg heller ikke har noe lyst til. På en annen side vil jeg heller ikke at hun skal fortsette å føle dårlig samvittighet for ting som hun egentlig ikke kan noe for. Og jeg vil heller ikke fortsette å være sjalu, paranoid, sinna og frustrert… Jeg vet ikke engang lenger om det hadde hjulpet om vi snakket ordentlig ut om ting ansikt til ansikt. For det er egentlig lite som nå er usagt, i hvertfall fra min side. Og igjen, man kan ikke ta vare på noe bare fordi at det en gang har vært veldig mye fint heller…

musicnodes
Elton John: Sorry Seems To Be The Hardest Word

Hadde det ikke vært for at jeg nylig har fått veldig god kontakt med en veldig likesinnede person i det siste så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort akkurat nå.

9 kommentarer
    1. if you love someone, let them go.. If they come back to you.. jaddi jaddi! you get it 🙂 Noen ganger må man kanskje slippe taket, for så å se hva som skjer.. lykke til hvertfall. Du er rett og slett sjalu, fordi du er forelska du.. noe som overhodet ikke er unormalt å bli.

    2. Mia Taxidermy: Jeg før mer og mer på følelsen hver dag at du har rett i det. Jeg vet ikke lenger om jeg er forelska eller “bare” veldig betatt, men uansett så er det noe som er med på å gjøre ting veldig vanskelig, spesielt siden vi bor såpass langt unna.

    3. Noen ganger er ting veldig, veldig vanskelig- hva som er riktig å gjøre her skal jeg ikke uttale meg om, for det har jeg ikke den minste anelse på. Faktisk veit jeg ikke selv hva jeg ville gjort hvis dette gjaldt meg. Samtidig er det litt vanskelig å sette seg inn i denne aktuelle situasjonen, med tanke på at vi to tenker så ulikt, pga diagnosen din og slikt, hvis du forstår hva jeg mener? Selv om jeg kan forstå noe, så forstår jeg sikkert ikke halvparten av hva du egentlig føler likevel 🙁
      Det hadde vært så utrolig enkelt å si “ta tiden til hjelp”, men det føles liksom for enkelt likevel. Uansett håper jeg dere finner ut av det, og kommer frem til en løsning som fungerer for dere begge- aller mest for deg.

    4. Elin Slåen: Jeg har lenge erfart at det meste av hva jeg føler og tenker er ting som folk flest ikke har til felles med meg, og derfor også har folk vanskeligheter med å forstå, og samtidig så har jeg vanskelig for å forstå andre mennesker. Det er så mye som folk flest tar forgitt i hverdagen generelt som for meg er enten veldig vanskelig å takle, vanskelig å forstå også videre.

      Ja, kort fortalt var det bare min måte å si at jeg forstår at du har vanskeligheter med å forstå på, som alle andre.. Hehe.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg