Dette skiftet skulle egentlig komme i går kveld, men iom at pcen var blitt slik en sinke i det siste måtte jeg i stedefor prioritere å kjøre noen nokså tidkrevende “operasjoner”.
Operasjonene gikk til syvende slutt veldig fint, og nå kjennes det som jeg har en minst 54 år yngre maskin ved min side igjen 🥰
For noen uker siden slengte jeg meg på den vågale utfordringen det er å tegne hele blogg-Norges Frodith. Det hele ble gjort i Paint, og alle syntes at resultatet bare ble helt nydelig. Særlig Bunny Thrash var helt over seg i ekstase og misunnelse for mine gudommelige skils, og til slutt så spurte han meg om jeg ikke kunne printe ut en diger plakat som han kunne henge over sofaen i stua. 💜🖤 Da svarte jeg at verken jeg eller mine kunstverk ikke er til salgs, men takk som byr.
Og det tok ikke lenge før jeg også fikk en forespørsel fra selvfeste Lenalykke. Jeg sa i hovedårsak klart og bestemt nei da hun lurte på om jeg ikke ville tegne henne også. Svarte sant som det var at jeg var sliten etter alle de harde og konsentrerte timene jeg hadde brukt på å portrettere Frodithen, men etter å fått fylt opp inboxen på både Instagram, Tik Tok, Facebook og Vipps over flere uker nå med den ene på gråten trygle-videoen etter den andre, ja så hadde jeg ikke samvittighet til å si nei lengre.
Mitt paintbilde: Ikke helt sikkert det er nødvendig å poengtere hva som er hva, men siden jeg vet at mine ferdigheter er så faretruende god så tenker jeg det er best å være på den sikre siden – hvis noen ikke skulle makte å se forskjell.
Det begynner å bli “noen” år siden jeg var særlig interaktiv (ikke sikker på om det er det ordet jeg mener i denne forbindelsen, men i likhet med resten av dette innlegget tar jeg nå sats og lar det stupe til!) med andre bloggere her inne (blogg.no).
Men da jeg leste om den litt narsissistiske, spenstige og gøyale utfordringen Frodith har klint ut på sin egen blogg hvor hun oppfordrer alle som vil til å tegne henne enten “på ekte” eller “på digitalt” (eh..) så var det som at en solstråle fant veien gjennom alle regnbuens farver, tok med seg mesteparten av farvene, for så å treffe meg midt i tryne på en så måte at jeg fikk en aldri så liten åpenbaring.
Hun har skrevet at hun lover å ikke bli sur, samme hva resultatet måtte bli og vel, når sant sies skal så er jeg personlig ikke så altfor misfornøyd med hva jeg nå har utartet – tatt i betrakting at det er en god stund siden jeg tegnet sist, at jeg har tegnet i Paint, og at jeg attpå til ikke har den mest musevennlige sofaen og leke med (data)musa mi i.
Men er likevel litt spent på reaksjonen fra Frodithen selv.. begynner å bli et halvår siden jeg sist ble truet med anmeldelse for ærekrenking dersom jeg ikke tok noe ned herifra.. jeg TROR ikke dette skjer nå, men skulle det skje så blir livet mitt i det minste litt mindre kjedelig igjen enn hva det har vært siste ukene nå!! 😅
Vil DU kaste deg på samme utfordring så kan du lese om “reglene” og alt sånn her!!
Det har blitt MYE vanskeligere å blogge!! Ikke “bare” med tanke på hvor fatalt interessen for folk for blogg har forfalt. Det er også en rekke type innlegg som man kom lettere unna med fordi man enda var i en viss alder kombinert med at kalenderen viste et helt annet årstall.
I. “Ntnåå, jeg er SÅ utrolig glad i deg jenta mi!”
Det første som kommer tilbake til meg nå er alle innleggene jeg en gang i tiden nærmest masseproduserte som var dedikert til ei og annen venninne jeg likte ganske godt. Det var ikke rent få av de, og det fikk også datidens lesere (RIP ☣️✝️) med seg.
Fra min side var det som oftest kun vennskapelig ment – det var i hvertfall hva jeg prøvde å overbevise meg selv om – men i retrospekt skjønner jeg at både de jeg skrev om, og de som ellers fulgte med kunne finne disse innleggene noe kleine, mistenkelige og for ikke å snakke om desperate.
Stort bedre ble det heller ikke av at jeg år etter år gjorde en større greie av at jeg fremdeles var jomfru, aldri hadde hatt kjæreste og ja, dere skjønner komplottet.
II. “Hei verden, du suger, og jeg vil helst bare kutte meg opp og dø!”
Apropos desperat. Nei forresten.. FØRST vil jeg understreke at det fortsatt er veldig viktig med åpenhet rundt psykisk psyke. Det er viktig at ting ikke forblir tabulagte, samme hva det er som gjør hverdagen hard.
Men det er en vesentlig forskjell på å skrive åpent om ting nå og da, kontra det å bare skrive om hvor forferdelig tragisk alt er.. hver.. bidige.. dag.
På mitt aller verste gikk det så langt at jeg daglig hintet om at jeg var keen på å gjøre slutt på meg selv og døden, selvskading, depresjon etc. ble i en litt for lang periode romantisert på et slik nivå at man kan undre seg hvorfor ingen brøt ordentlig inn og gjorde noe med det. Folk reagerte. Folk var bekymra. Men det var ingen som grep inn og.. tok grep. (det var ikke meningen at dette innlegget skulle bli så penis-relatert. Men etter at jeg først tok de bildene dere nå ser har jeg begynt å erigere visse deler av teksten for å få en større.. følelse av sammenheng)
Uansett. I tillegg til at jeg oppriktig ikke hadde det bra så gikk dette over fra å være en “bra med åpenhet”-ting til å bli “dette er en lettvint måte å få oppmerksomhet på”.. ting.
I dag ser det meste ganske annerledes ut. Jeg har det langt bedre med meg selv, og jeg har ikke lengre så lyst til å bygge et bloggimage på å være mest mulig trist og depressiv. PLUSS at det er heller ikke like “in” å være emo i dag som det var i typ 2011.
III. “Kjære lyrics på veggen der!”
Det å bygge opp statistikkene på å legge ut stadig drøyere og mer spektakulære innlegg som fikk folk til å lure på hvor lenge jeg hadde igjen før jeg eventuelt tok repern var ikke den eneste billige måten å “gjøre det på”.
For husker dere alle statusene på Msn, Facebook, Nettby.. blogg.. som kort og godt bare var et sitat fra en eller annen sang? 😳
Jeg var kinda en av de! Bortsett fra at jeg stort sett la ut hele lyrics her på bloggen i stede for å bare nøye meg med en kortere strofe på et eller annet sosialt medium.
Gjerne to-tre-lyrics-innlegg om dagen. Jeg tenker dette var hakke mer innafor den gang da, men i dag har jeg på følern at folk lettere hadde gått lei og at blogg.no hadde ansett det hele som spa(r)m. (sorry, not.. okay, jo litt sår(ry))
IV. “Ku VS. Ku Kuks Klan”
Spam finnes i flere typer og formeringer. En annen ting jeg regelmessig kunne finne på å pøse ut var rene «VS.»-innlegg.
Og sist, men definitivt ikke… ehm. «FRIDJOF NANSEN VS. RUNE RUDBERG» som jeg utelukkende publiserte for å kunne “sjokkere” med å dele bilder av litt god, gammel kuk (bokstavelig talt!!).
Hvilke ting tenker du at jeg (og verden generelt) kom “bedre ut av” å blogge om før, men som ikke funker like godt i dag? 😏
Jo takk som spør! – jeg er fremdeles en ganske enkel person å glede.
Gi meg for all del en suite på Grand, en rolle i «Exit», eller 100K nye følgere enywhere. Jeg hadde (mest sannsynlig) blitt glad for det, men det trengs ikke for å bare trekke opp livsgnisten.
De siste dagene har jeg vært litt oppgitt over at blogg.no har lagt reklamen sin midt inn i hvert enkelte lille blogginnlegg. Jeg har ikke noe issues med at noe legger seg mellom innleggene, men når en eller flere “bokser” er blitt plassert iiiiiiii selve innleggene, og gjerne på et sted som tar deg ekstra ut av leseropplevelsen… 😒
Men NÅ ser det ut til at de har gått tilbake til sånn det var for en stund tilbake. Så det er baaare å krysse marg og bein for at de ikke får et nytt innfall igjen xD
Ja også har jo Instagram ENDELIG innført muligheten for at folk under 10 000 følgere kan dele lenker i stories. Angivelig har noen få utvalgte hatt den luksusen en stund allerede, men jeg fikk den ikke til bords før denne uken.
Ikke så ofte jeg har behov for å dele link på den vanlige profilen, men på blogg-profilen som basically er et sted dere kan holde dere oppdatert på nytt content – ja der har en slik funksjon vært ettertraktet i cirkum to år (altså siden jeg opprettet profilen).
Heller ikke verdens største dealmaker. Men det er nok til å gjøre at jeg smiler litt ekstra ekstra om dagen! Se selv 😁 #sponsbyjordan
Tusen takk til mitt ene forfatter-forbilde og venn Anette Moe som gjorde meg obs på det!!
edit: ser ut til at reklame-delen på blogg fortsatt gjelder på mobil, men ikke pc.
Det å drive på er stadig en kamp. Uansett hva man driver med. Og takk for det. For samme hva man gjør er utfordringer og fornyelser sunt. Til en et viss nivå. Blir det så tungt å løfte og dra at du stadig kollapser, og ikke kommer videre på veldig lenge kan man spørre seg hvorvidt det er verdt det. 🙁 Særlig om energien og betalingen minker mer og mer, mens motstanden bare fortsetter å stige.
Akkurat slik har jeg (igjen) følt det i det siste når det kommer til samtlige av mine plattformer i sosiale media. Særlig Youtube. At bloggen ikke får så mye kommentarer lengre går (stort sett) fint. Jeg er veldig klar over at dette gjelder alle som av en eller annen grunn klorer seg fast, enten vi snakker blogg.no, eller noe annet.
Og jeg vet også at Youtube har fått mer konkurranse med årene, samt at det av andre årsaker er blitt vanskeligere å få til ting der inne. Før kunne jeg legge ut en video om “ingenting” klokka halv fire om natta og vente meg minst 200 visninger innen uka var gått. Slik er det ikke lengre.
Med en rekke endringer innen Youtubes noe særegne måte å “fungere på”, stadig flere og flere konkurrenter (som Tik Tok), og snaut 356 abonnenter så er jeg heldig om jeg i hele tatt runder 50 visninger på en video som er blitt publisert på et såpass dårlig tidspunkt i dag.
Likevel så går dette også stort sett.. helt greit. Det er ikke SÅ viktig lengre å føle at ca hele norge har fått med seg mine siste sprell. Men når jeg har brukt bortimot en hel dag (og iblant mer enn det) på en video, og det så vidt bare er.. 10 stykker som ender opp med å se den. Ja da kjenner man jo på det. Og da føles det meste så.. meningsløst. 🙃
Og så er det vemodig å tenke på at jeg aldri har vært så flink til å planlegge og redigere det jeg legger ut som jeg er i dag. Mye av det jeg har gjort de siste 2-3 årene er blant det beste jeg har laget noen sinne. Likevel så er det, med et par unntak, ganske få som har sett det sammenlignet med hva som ville vært tilfelle for.. 8 år siden.
Selvfølgelig er det alltids ting jeg kan gjøre annerledes. Ting jeg kan gjøre bedre. Jeg er igjen i en prosess nå hvor jeg driver og analyserer og tenker ut hva jeg kan gjøre fremover for å.. ja rett og slett bli en enda bedre og mer synlig Youtuber.
Men når det er sagt så vil jeg samtidig understreke hvor viktig det er blitt i dag at folk faktisk responderer på det innholdet man liker. Bare det faktum at nettopp DU har sett ene videoen gjennom er en ting. Mye er gjort hvis jeg klarer å få nettopp deg til å se hele, og ikke bare litt. 🤔😥
Men hvis du i tillegg kommenterer, eller i legger igjen en like.. så funker Youtube slik at du just har bidratt i å øke sannsynligheten for at denne videoen vil bli anbefalt til enda flere. Som igjen vil minske sannsynligheten for at den og den Youtubere, Instagram-kontoen, eller hva vi enn snakker om måtte forsvinne en dag, i verste fall. For hva er vitsen med å drive en butikk som går i underskudd, og som stadig fortsetter å tape penger?
Og DET er dagens budskap og bønn fra meg. Legg igjen spor på det innholdet du liker! Du trenger ikke nødvendigvis legge igjen en veldig lang og utfyllende kommentar. “Dette var bra!”, “flott jobba!” eller “Flott bilde / bra video!” holder i massevis. Og om du av en eller annen grunn ikke føler for å legge igjen en kommentar så settes det veldig stor pris på om så mange som mulig la igjen en “like” – sett at videoen, eller whatever, faktisk appellerer til deg på et eller annet vis! 💜
Da jeg i går var ute i skog og kratt på jakt etter det perfekte bildet som skulle gjøre underverkene for min nyeste bloggheader (den dere ser over right now), ja så ble det som det pleier – en del prøving og feiling. 🤨
Først gikk jeg til et terreng hvor naturen delvis var i mot meg. Et sted hvor det er veldig, veldig tett med trær og greiner, og greier OVERALT.. Så det ble fort en helt egen utfordring å finne et sted hvor jeg fikk akkurat nok sol, i tillegg skulle jeg helst ikke ha noen greiner rett fremfor linsa som forvirret fokusen unødig.
Samtidig skulle jeg i utgangspunktet ha en grein rett ved siden av meg, eventuelt rett over, som jeg skulle “plukke” det berømmelige eplet fra 🍎. Men DEN ideen måtte jeg bare skyve vekk til slutt.
Prøvde noen knips hvor jeg lot som, tenkte at jeg kan alltids bare animere inn en falsk grein senere, men da jeg satt foran redigeringsmaskinen fikk jeg en helt annen ide – og den magiske greina fikk aldri livets rett.
Enyways!! Her kan dere se NOEN av de bildene som jeg ser hadde hatt et potensiale, men som jeg likevel valgte å skrote som min neste header:
Dette var altså NOE av det jeg hadde å velge mellom da jeg var ferdig med gårdagens shoot.
Er det noen som har lyst til å prøve å gjette hvilke ideer jeg har hatt mens jeg har utført de forskjellige “posene”? Kan avsløre at de to siste bildene ikke er brygget på samme idekonsept som de tre første.
Og er det igjen noen som skjønner hvordan denne 50 talls-vibben har fått innpass? For uten å avsløre for mye kan jeg likevel røpe at dette er en helt egen greie igjen, som ikke har så mye med alt det andre å gjøre.. bortsett fra.. eple.
Ja, det var i grunn det. For denne gangen. Det vil si! – jeg har visst ett bilde til i arkivet som jeg for så vidt også kan dele! Og denne gang spørs det om jeg i hele tatt var klar over at jeg “knipset meg selv”.. 😬
Det begynner å bli noen år siden jeg sist laget min helt egne bloggheader nå. Helt siden 2012(?) har jeg nemlig fått andre til å gjøre den jobben for meg. Men i de siste ukene har jeg tenkt en del på det faktum at det kanskje er på tide å skape noe helt, helt selv igjen.
Og resultatet, vel det kan dere nu se over her. Er litt usikker rundt hva jeg selv syns for øyeblikket. Er for det meste fornøyd, men det er noe med lyset og fargene som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg er helt fornøyd med eller ikke.
Men mulig dette bare kommer av at jeg har sittet og jobbet med dette i så og si hele dag, at jeg nå bare er litt lei og noe “farget” av det, og at jeg som med så mange andre ting også vil like dette bildet enda bedre – bare jeg får rukket å “fått det litt på avstand” 😊
