En gang for lenge, lenge siden var det en sort Grim som skrev at jeg må være slik jeg ønsker at verden ellers skal være. Liker jeg ikke at andre poster hva de spiser på Instagram så legger jeg ikke ut matposter selv heller. 🚨Dobbeltmoral = samfunnskreft!
Noe jeg har skrevet om en del ganger for “noen” år tilbake er at jeg måtte bli flinkere til å se over kommentarer før jeg publiserte de. Det gjaldt både kommentarer på bloggen, men også i sosiale medier generelt. Jeg påsto samtidig at jeg var flink til å se over blogginnlegg både en og fem ganger før publisering. Og så vidt jeg kan huske så stemmer det.
Men av forskjellige grunner er dette noe jeg ikke har vært like flink til i det siste. 😅 Jeg har ved flere anledninger det siste året publisert innlegg som jeg ikke har sett ordentlig over, før rett etter at jeg har delt “babyen” med smått og stort.
Hvooooorfooor? Noen ganger har det vært for at jeg har følt på en trang til å ha innlegget publisert til et spesifikt klokkeslett. Jeg har stadig en greie for “rare” tallkombinasjoner, og innser jeg at det nærmer seg et tidspunkt jeg syns er “moro” så har det ført til at jeg har rushet ut både et og femten innlegg den siste tiden, grunnet det. 😶
F.eks hvis jeg jobber med et innlegg om noe “skummelt” og det går opp for meg at klokken snart er 13.13.. ja så kan kvaliteten brått bli forbeholdt de av dere som ikke får med dere innlegget før 15 + minutter senere. 💀 Kan også erindre at jeg for en tid tilbake jobbet med et innlegg som hadde noe med Hotel Cæsar å gjøre da det slo meg at klokken snart ble 19.30. Altså tidspunktet Cæsar vanligvis ble sendt på Tv2. 😊 Og så er runde tall ekstra fristende å få ting ut til – 09.02 er ikke like “stas” eller “fint” som 09.00. Også videre inn i det uendelige.
Så er jeg heller ikke så glad i å la ting vente til eventuelt neste dag dersom jeg ikke rekker å få alt “fiks ferdig” samme dag. Er generelt en hater når det kommer til venting, og jeg har stadig blitt fælere når det kommer til “enklere løsninger”. Samtidig er jeg en perfeksjonist, og har jeg ikke kontroll på det jeg legger ut så plager det meg helt til jeg har fått fikset det! 😖 Samme hvilke valg man står ovenfor er det alltid et onde, og det er på overtid at jeg begynner å velge et ANNET onde enn det jeg stort sett har prioritert i “det siste”. 🤔
Og det er ikke bare TEKSTEN dere leser jeg har slurvet med til etter publisering siste året. Det finnes også bilder som hjemsøker meg fordi tålmodigheten er nærmest ikke-eksisterende til enkelte utider. 😈 Det verste eksempelet jeg kan komme på på sittende fot er bildet jeg valgte å bruke til dikt-innlegget “Grå gift” mai i fjor. Jeg HATER det bildet av hele mitt hjerte! Samtidig har jeg fremdeles en greie for at jeg ikke skal slette eller erstatte et bilde når det først er ute. Fordi da er det ikke lengre bare “mitt” barn lengre.
Jeg har lenge vært en anti-sletter, og det kommer jeg trolig til å forbli til den dagen verden sletter meg. Så jeg må heller bli flinkere til å lage penere og smartere barn før jeg kaster de ut i den store vakre verden.
Og DER var den gamle headeren historie! 👻 – ære være dens minne, osv.osv.
Jeg har tidligere hintet om at jeg relativt tidlig fant headeren fra i juli litt kjedelig og vel “trygg”.
Originaliteten hadde forfalt noen hakk sammenlignet med bilder jeg hadde laget tidligere. Rent estetisk syns jeg den var pen og behagelig å se på. Den var nokså ryddig og “clean”. Men igjen: kjedelig.
Så i dag var det på tide å kaste ut det gamle til fordel for noe nytt igjen. 👽 Og som vanlig har jeg gått for noe med en viss symbolsk dobbeltbetydning.
Gammel header:
VS. NY header:
Helt presist hva headerens “budskap” er har jeg ikke lyst til å gå sånn veldig dypt inn på da jeg liker å la mystikken kunne leve litt. Men et lite hint skal dere likevel få, og det er #hagearbeid – dog i en nokså metaforisk forstand.
Tenkte det var på tide med en flyvende ny header! 😃
Satt og lekte litt med Photoshop noen timer i går kveld, og klarte etter en del frem og tilbake-pirk å male frem et resultat jeg syns ble ganske okei. 🤪 Ikke den mest kreative eller vovete headeren denne bloggen har hatt, men i og med at det er et halvannet år siden sist så føles det likevel godt med en forandring.
13 år+ med blogging, det er klart at jeg har pådratt meg noen yrkesskader på veien!
1. Skriveleif blir nazi! Vanligvis foretrekker jeg å gå gjennom stuff før jeg publiserer, både en og tre ganger. Det hender at jeg rusher et og annet, men STORT SETT tar jeg meg tid.
«Hvordan vil det tolkes hvis jeg bruker disse ordene kontra disse ordene?» For hvordan man ordlegger seg har mye å si!
Og selvfølgelig: (grammatikk- og skrive-)Leif skal helst ikke leve!!
«Burde jeg kanskje kuttet ned denne teksten litt?», «Oi, kuttet jeg for mye nå?».
Det er mye å holde styr på! Noen ganger er det selvfølgelig viktigere at budskapet kommer frem enn at teksten ville fått en sekser av norsklæreren. Det er ikke like “katastrofe” å ordlegge seg dust i et innlegg om sitt elsk/hat-forhold til Tine Iskaffe som det fort kan bli om man trykketaster feil i et innlegg om angrepene i Gaza.
Og det samme gjelder også ellers i livet. Så skal det selvfølgelig være lov å trå feil også innenfor de mer følsomme tematikkene uten å bli ditcha, kansellert og faens oldemor, sett at du ikke med vilje har ytret deg hatefullt eller respektløst og står fast ved dine hatefulle ytringer.
Og jeg skal være den første til å innrømme det! Jeg HAR av og til latt denne “skravle-perfeksjonismen” gå litt for langt i situasjoner hvor jeg heller burde slakke mer ned. Jeg har arrestert venner av meg for å bruke ord feil, og jeg har også høyt og tydelig gjort et poeng av det når jeg har sagt noe feil selv, i samtaler hvor jeg heller bare burde “la det gå”.
Har heldigvis blitt chillere med årene, det må sies. Eller nei.. det MÅ ikke.. jeg mener.. eh.. på tide å gå videre?
2. Kan det dokumenteres? KLART DET KAN! HVA er en blogg uten content? Nada kommunelada! Og hva er vel en blogger som ikke har blogget på en stund? En glemt bok på et nedstengt, støvete bibliotek.
Det var en tid hvor “ALT” skulle dokumenteres! “Alt” jeg tenkte og følte på skulle skrives om, “alt” jeg handlet skulle knipses bilder av, og jeg irriterte meg brått litt ekstra over de som jeg ikke fikk slengt inn i bloggen i form av bilder og/ eller video vs. de som var mer som meg på den måten. Sistnevnte tok jeg brått personlig, og jeg kunne raskt begynne å betvile om vedkommende egentlig var flau av å være en venn/ bekjent av meg. For det fantes vel ingen andre grunner til at enkelte ikke hadde så sterkt behov for å bli “udødeliggjort” på nett? Nei. Content skulle ut til en hver tid, koste hva det kostet ville – og ALT var content!
Og selv om jeg ikke har bloggen like sterkt i mente i 2023 som jeg f.eks hadde i 2011 eller 2012, så lar jeg meg fremdeles plages litt av og til når jeg stadig ikke har lagt ut noe på en stund. Dette er en av grunnene til at jeg nesten ALLTID går med sekk når jeg er utenfor huset. Man vet aldri når det dukker opp noe som er verdt å ta bilde av – og speilrefleksen ligger ALLTID i sekken!
Det som derimot er hakket verre er at jeg i nyere tid stadig har unngått folk “på gata” i perioder jeg ikke har hatt noe nytt og spennende å fortelle/ snakke om. Frykten for å fremstå som kjedelig og forutsigbar har bidratt til å gi meg en økt grad av sosial angst. Skal dog ikke gi skylden 100% til “blogghjernen” for dette. Jeg ER “easely bored” av natur, men bloggermentaliteten har ikke akkurat hjulpet på.
Jeg er forresten ikke særlig lett å ha med å gjøre her heller. Jeg blir lett irritert hvis jeg skjønner at folk kjenner til meg “litt for godt”. Da tenker jeg at jeg er blitt for kjedelig og ikke minst forutsigbar. Og jeg blir også fort irritert om folk bommer. Særlig hvis folk slenger ut UTDATERTE påstander om meg. Da går jeg fort ned i tvileboksen og begynner å stille spørsmål hvorvidt vedkommende egentlig kjenner meg i hele tatt.. «Følger du ikke med på bloggen/ Youtube-kanalen/ Instagram/ Tik Tok lengre????»(dette skal vi straaaaks dykke videre ned i.. ⇓). Igjen som jeg også har et ønske og behov for å fremstå som mystisk og Uforutsigbar. Nei, det skal ikke være lett altså. Men for faen.. FØLG MED DA!
3. SE MEG, LES MEG! Jeg utfordret dere for litt siden til å reflektere over det store spørsmålsfråga: HVA er vel en blogg uten dens content?
Vel, jeg skal nå utvide det litt: Hva er vel en blogg med content uten dens PUBLIKUM??
Innimellom har man rett og slett “uflaks”, eller hva man skal kalle det: Du har lagt ut et innlegg du er rimelig fornøyd med, men av en eller annen grunn er ikke responsen helt som håpet på. Derfra og ut kan veien til kjelleren være både brutal og ikke minst kort. Akkurat som rekkevidden på…
I DAG har jeg vennet meg til tanken om at “ingen” leser eller kommenterer blogger lengre. Men skulle jeg “feile” før, altså da blogg enda var poppis, å Satan i gatan!.. Det var en tid hvor man kunne betale blogg.no 15, 30 eller 45 kroner for en såkalt BLOGGSHOUT! Og for å si det sånn, det var ikke bare sjela det ble dyrt for hvis et innlegg ikke skulle få den responsen jeg mente det fortjente. Og det var ikke sånn at man kunne “shoute” et innlegg bare den ene gangen heller, – nei, nei, nei!! Man kunne “shoute” det samme innlegget så mange ganger man bare ville/ hadde “råd til”!
I dag derimot må jeg nøye meg med å dele et innlegg i 77 forskjellige bloggrupper på Facebook. Og siden “ingen” lengre er på Facebook heller.. og de få unntakene mulig har “unfollowet meg” som en konsekvens av blant annet denne “gruppe-spamingen”.. faen, hva holder jeg egentlig på med?
Kom forresten på nå at det også var en greie å kommentere masse randome blogger en gang i tiden i håp om at folk skulle “gjengjelde tjenesten”. («Fin blogg! Kommenter tilbake?» – Jeg holdt meg heldigvis for god til akkurat den type kommentar, men leste i stede innlegget jeg skulle kommentere, prøvde å kommentere noe relevant, og krysset så fingrene for at vedkommende ville gjøre det samme..)
Var OGSÅ en greie å legge til masse “venner” på blogg.no i håp om at flere skulle se når jeg la ut noe nytt. Nei vet dere hva.. det er mye rart jeg savner fra bloggens gullalder, men VISSE ting håper selv jeg aldri returnerer!!
Men ja.. det å legge ut noe for så å føle på en totalt likegyldighet fra verden rundt. Det kan brått være døden.
4. Ille til mote
BANG!! – Dagens outfit!
Jeg er ingen moteblogger. Jeg har ytterst få “dagens outfit”-innlegg ute. Likevel tar jeg meg stadig i det hvis jeg har på den samme t-skjorten på mitt nyeste innlegg som jeg hadde for to innlegg siden. Og det hjelper ikke nødvendigvis at det er en hel måned mellom disse innleggene og at JEG vet at jeg har brukt ørten førten t-skjorter mellom dette… mellomrommet.
For dere som scroller gjennom bloggen kan dette fort se litt slapt ut. Og er det en ting jeg ikke vil at folk skal tenke på meg som så er det slapp. Vel, nest etter kjedelig og forutsigbar.
Og igjen har dette smittet over til mitt “virkelige liv”. Skal jeg treffe noen prøver jeg ofte å komme på hvilke klær, og da særlig hvilken t-skjorte, jeg hadde på da jeg hadde noe med vedkommende å gjøre sist. Dette gjelder når jeg skal møte folk fysisk, men også når jeg skal prate med folk over f.eks Discord og jeg vet at det er en viss sjanse at kamera skal på.
“Søren. Jeg postet visst en karusell på Insta med disse klærne for noen uker tilbake…”
Det er en håndfull mengde nettsider jeg sjekker innom med mobilen daglig. Først har vi de største norske tabloid-avisene… og dernest denne bloggen. 😌 Som det fortsatt ene og alene er meg som styrer. Likevel sjekker jeg den flere ganger om dagen, liksom for å se om det har kommet noe nytt.
Og med dette innlegget så har det jo det!! Foreløpig ikke det mest spennende innlegget, men hvem vet, kanskje kommer det til å stå noe helt sykt bare jeg fortsetter å lese lenge nok?! Eller kanskje jeg har publisert DEN ultrasuperduperfantastisketrippeltriumferende videoen?? 😁 Hmm, nei, ingen video. 🙃 Bare tekst.. Og et bilde lengre ned. Mon tro hva jeg finner på.. har funnet på?.. å skrive om denne gangen.
Jeg kunne f.eks skrevet om at jeg dumpet Telenor til fordel for Telia i går, men det vet jeg jo alt alt om. Jeg kunne også skrevet om hvordan jeg fortsatt sovner på sofaen om kvelden, men det er jeg generelt så lei av “skal være” et tema. Litt om “Hans” kanskje? Næh.. Okei, nå kommer det helt sikkert noe spennende vært øyeblikk – jeg føler det så inderlig på meg!! 😃
Dette skiftet skulle egentlig komme i går kveld, men iom at pcen var blitt slik en sinke i det siste måtte jeg i stedefor prioritere å kjøre noen nokså tidkrevende “operasjoner”.
Operasjonene gikk til syvende slutt veldig fint, og nå kjennes det som jeg har en minst 54 år yngre maskin ved min side igjen 🥰
For noen uker siden slengte jeg meg på den vågale utfordringen det er å tegne hele blogg-Norges Frodith. Det hele ble gjort i Paint, og alle syntes at resultatet bare ble helt nydelig. Særlig Bunny Thrash var helt over seg i ekstase og misunnelse for mine gudommelige skils, og til slutt så spurte han meg om jeg ikke kunne printe ut en diger plakat som han kunne henge over sofaen i stua. 💜🖤 Da svarte jeg at verken jeg eller mine kunstverk ikke er til salgs, men takk som byr.
Og det tok ikke lenge før jeg også fikk en forespørsel fra selvfeste Lenalykke. Jeg sa i hovedårsak klart og bestemt nei da hun lurte på om jeg ikke ville tegne henne også. Svarte sant som det var at jeg var sliten etter alle de harde og konsentrerte timene jeg hadde brukt på å portrettere Frodithen, men etter å fått fylt opp inboxen på både Instagram, Tik Tok, Facebook og Vipps over flere uker nå med den ene på gråten trygle-videoen etter den andre, ja så hadde jeg ikke samvittighet til å si nei lengre.
Mitt paintbilde: Ikke helt sikkert det er nødvendig å poengtere hva som er hva, men siden jeg vet at mine ferdigheter er så faretruende god så tenker jeg det er best å være på den sikre siden – hvis noen ikke skulle makte å se forskjell.
Det begynner å bli “noen” år siden jeg var særlig interaktiv (ikke sikker på om det er det ordet jeg mener i denne forbindelsen, men i likhet med resten av dette innlegget tar jeg nå sats og lar det stupe til!) med andre bloggere her inne (blogg.no).
Men da jeg leste om den litt narsissistiske, spenstige og gøyale utfordringen Frodith har klint ut på sin egen blogg hvor hun oppfordrer alle som vil til å tegne henne enten “på ekte” eller “på digitalt” (eh..) så var det som at en solstråle fant veien gjennom alle regnbuens farver, tok med seg mesteparten av farvene, for så å treffe meg midt i tryne på en så måte at jeg fikk en aldri så liten åpenbaring.
Hun har skrevet at hun lover å ikke bli sur, samme hva resultatet måtte bli og vel, når sant sies skal så er jeg personlig ikke så altfor misfornøyd med hva jeg nå har utartet – tatt i betrakting at det er en god stund siden jeg tegnet sist, at jeg har tegnet i Paint, og at jeg attpå til ikke har den mest musevennlige sofaen og leke med (data)musa mi i.
Men er likevel litt spent på reaksjonen fra Frodithen selv.. begynner å bli et halvår siden jeg sist ble truet med anmeldelse for ærekrenking dersom jeg ikke tok noe ned herifra.. jeg TROR ikke dette skjer nå, men skulle det skje så blir livet mitt i det minste litt mindre kjedelig igjen enn hva det har vært siste ukene nå!! 😅
Vil DU kaste deg på samme utfordring så kan du lese om “reglene” og alt sånn her!!
Det har blitt MYE vanskeligere å blogge!! Ikke “bare” med tanke på hvor fatalt interessen for folk for blogg har forfalt. Det er også en rekke type innlegg som man kom lettere unna med fordi man enda var i en viss alder kombinert med at kalenderen viste et helt annet årstall.
I. “Ntnåå, jeg er SÅ utrolig glad i deg jenta mi!”
Det første som kommer tilbake til meg nå er alle innleggene jeg en gang i tiden nærmest masseproduserte som var dedikert til ei og annen venninne jeg likte ganske godt. Det var ikke rent få av de, og det fikk også datidens lesere (RIP ☣️✝️) med seg.
Fra min side var det som oftest kun vennskapelig ment – det var i hvertfall hva jeg prøvde å overbevise meg selv om – men i retrospekt skjønner jeg at både de jeg skrev om, og de som ellers fulgte med kunne finne disse innleggene noe kleine, mistenkelige og for ikke å snakke om desperate.
Stort bedre ble det heller ikke av at jeg år etter år gjorde en større greie av at jeg fremdeles var jomfru, aldri hadde hatt kjæreste og ja, dere skjønner komplottet.
II. “Hei verden, du suger, og jeg vil helst bare kutte meg opp og dø!”
Apropos desperat. Nei forresten.. FØRST vil jeg understreke at det fortsatt er veldig viktig med åpenhet rundt psykisk psyke. Det er viktig at ting ikke forblir tabulagte, samme hva det er som gjør hverdagen hard.
Men det er en vesentlig forskjell på å skrive åpent om ting nå og da, kontra det å bare skrive om hvor forferdelig tragisk alt er.. hver.. bidige.. dag.
På mitt aller verste gikk det så langt at jeg daglig hintet om at jeg var keen på å gjøre slutt på meg selv og døden, selvskading, depresjon etc. ble i en litt for lang periode romantisert på et slik nivå at man kan undre seg hvorfor ingen brøt ordentlig inn og gjorde noe med det. Folk reagerte. Folk var bekymra. Men det var ingen som grep inn og.. tok grep. (det var ikke meningen at dette innlegget skulle bli så penis-relatert. Men etter at jeg først tok de bildene dere nå ser har jeg begynt å erigere visse deler av teksten for å få en større.. følelse av sammenheng)
Uansett. I tillegg til at jeg oppriktig ikke hadde det bra så gikk dette over fra å være en “bra med åpenhet”-ting til å bli “dette er en lettvint måte å få oppmerksomhet på”.. ting.
I dag ser det meste ganske annerledes ut. Jeg har det langt bedre med meg selv, og jeg har ikke lengre så lyst til å bygge et bloggimage på å være mest mulig trist og depressiv. PLUSS at det er heller ikke like “in” å være emo i dag som det var i typ 2011.
III. “Kjære lyrics på veggen der!”
Det å bygge opp statistikkene på å legge ut stadig drøyere og mer spektakulære innlegg som fikk folk til å lure på hvor lenge jeg hadde igjen før jeg eventuelt tok repern var ikke den eneste billige måten å “gjøre det på”.
For husker dere alle statusene på Msn, Facebook, Nettby.. blogg.. som kort og godt bare var et sitat fra en eller annen sang? 😳
Jeg var kinda en av de! Bortsett fra at jeg stort sett la ut hele lyrics her på bloggen i stede for å bare nøye meg med en kortere strofe på et eller annet sosialt medium.
Gjerne to-tre-lyrics-innlegg om dagen. Jeg tenker dette var hakke mer innafor den gang da, men i dag har jeg på følern at folk lettere hadde gått lei og at blogg.no hadde ansett det hele som spa(r)m. (sorry, not.. okay, jo litt sår(ry))
IV. “Ku VS. Ku Kuks Klan”
Spam finnes i flere typer og formeringer. En annen ting jeg regelmessig kunne finne på å pøse ut var rene «VS.»-innlegg.
Og sist, men definitivt ikke… ehm. «FRIDJOF NANSEN VS. RUNE RUDBERG» som jeg utelukkende publiserte for å kunne “sjokkere” med å dele bilder av litt god, gammel kuk (bokstavelig talt!!).
Hvilke ting tenker du at jeg (og verden generelt) kom “bedre ut av” å blogge om før, men som ikke funker like godt i dag? 😏
