13 år+ med blogging, det er klart at jeg har pådratt meg noen yrkesskader på veien!

1. Skriveleif blir nazi!
Vanligvis foretrekker jeg å gå gjennom stuff før jeg publiserer, både en og tre ganger. Det hender at jeg rusher et og annet, men STORT SETT tar jeg meg tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

«Hvordan vil det tolkes hvis jeg bruker disse ordene kontra disse ordene?» For hvordan man ordlegger seg har mye å si!

Og selvfølgelig: (grammatikk- og skrive-)Leif skal helst ikke leve!!

«Burde jeg kanskje kuttet ned denne teksten litt?», «Oi, kuttet jeg for mye nå?».

Det er mye å holde styr på! Noen ganger er det selvfølgelig viktigere at budskapet kommer frem enn at teksten ville fått en sekser av norsklæreren. Det er ikke like “katastrofe” å ordlegge seg dust i et innlegg om sitt elsk/hat-forhold til Tine Iskaffe som det fort kan bli om man trykketaster feil i et innlegg om angrepene i Gaza.

Og det samme gjelder også ellers i livet. Så skal det selvfølgelig være lov å trå feil også innenfor de mer følsomme tematikkene uten å bli ditcha, kansellert og faens oldemor, sett at du ikke med vilje har ytret deg hatefullt eller respektløst og står fast ved dine hatefulle ytringer.

Og jeg skal være den første til å innrømme det! Jeg HAR av og til latt denne “skravle-perfeksjonismen” gå litt for langt i situasjoner hvor jeg heller burde slakke mer ned. Jeg har arrestert venner av meg for å bruke ord feil, og jeg har også høyt og tydelig gjort et poeng av det når jeg har sagt noe feil selv, i samtaler hvor jeg heller bare burde “la det gå”.

Har heldigvis blitt chillere med årene, det må sies. Eller nei.. det MÅ ikke.. jeg mener.. eh.. på tide å gå videre?

2. Kan det dokumenteres? KLART DET KAN!
HVA er en blogg uten content? Nada kommunelada! Og hva er vel en blogger som ikke har blogget på en stund? En glemt bok på et nedstengt, støvete bibliotek.

Det var en tid hvor “ALT” skulle dokumenteres! “Alt” jeg tenkte og følte på skulle skrives om, “alt” jeg handlet skulle knipses bilder av, og jeg irriterte meg brått litt ekstra over de som jeg ikke fikk slengt inn i bloggen i form av bilder og/ eller video vs. de som var mer som meg på den måten. Sistnevnte tok jeg brått personlig, og jeg kunne raskt begynne å betvile om vedkommende egentlig var flau av å være en venn/ bekjent av meg. For det fantes vel ingen andre grunner til at enkelte ikke hadde så sterkt behov for å bli “udødeliggjort” på nett? Nei. Content skulle ut til en hver tid, koste hva det kostet ville – og ALT var content!

Og selv om jeg ikke har bloggen like sterkt i mente i 2023 som jeg f.eks hadde i 2011 eller 2012, så lar jeg meg fremdeles plages litt av og til når jeg stadig ikke har lagt ut noe på en stund. Dette er en av grunnene til at jeg nesten ALLTID går med sekk når jeg er utenfor huset. Man vet aldri når det dukker opp noe som er verdt å ta bilde av – og speilrefleksen ligger ALLTID i sekken!

Det som derimot er hakket verre er at jeg i nyere tid stadig har unngått folk “på gata” i perioder jeg ikke har hatt noe nytt og spennende å fortelle/ snakke om. Frykten for å fremstå som kjedelig og forutsigbar har bidratt til å gi meg en økt grad av sosial angst. Skal dog ikke gi skylden 100% til “blogghjernen” for dette. Jeg ER “easely bored” av natur, men bloggermentaliteten har ikke akkurat hjulpet på.

Jeg er forresten ikke særlig lett å ha med å gjøre her heller. Jeg blir lett irritert hvis jeg skjønner at folk kjenner til meg “litt for godt”. Da tenker jeg at jeg er blitt for kjedelig og ikke minst forutsigbar. Og jeg blir også fort irritert om folk bommer. Særlig hvis folk slenger ut UTDATERTE påstander om meg. Da går jeg fort ned i tvileboksen og begynner å stille spørsmål hvorvidt vedkommende egentlig kjenner meg i hele tatt.. «Følger du ikke med på bloggen/ Youtube-kanalen/ Instagram/ Tik Tok lengre????» (dette skal vi straaaaks dykke videre ned i.. ⇓). Igjen som jeg også har et ønske og behov for å fremstå som mystisk og Uforutsigbar. Nei, det skal ikke være lett altså. Men for faen.. FØLG MED DA!

3. SE MEG, LES MEG!
Jeg utfordret dere for litt siden til å reflektere over det store spørsmålsfråga: HVA er vel en blogg uten dens content?

Vel, jeg skal nå utvide det litt: Hva er vel en blogg med content uten dens PUBLIKUM??

Innimellom har man rett og slett “uflaks”, eller hva man skal kalle det: Du har lagt ut et innlegg du er rimelig fornøyd med, men av en eller annen grunn er ikke responsen helt som håpet på. Derfra og ut kan veien til kjelleren være både brutal og ikke minst kort. Akkurat som rekkevidden på…

I DAG har jeg vennet meg til tanken om at “ingen” leser eller kommenterer blogger lengre. Men skulle jeg “feile” før, altså da blogg enda var poppis, å Satan i gatan!.. Det var en tid hvor man kunne betale blogg.no 15, 30 eller 45 kroner for en såkalt BLOGGSHOUT! Og for å si det sånn, det var ikke bare sjela det ble dyrt for hvis et innlegg ikke skulle få den responsen jeg mente det fortjente. Og det var ikke sånn at man kunne “shoute” et innlegg bare den ene gangen heller, – nei, nei, nei!! Man kunne “shoute” det samme innlegget så mange ganger man bare ville/ hadde “råd til”!

I dag derimot må jeg nøye meg med å dele et innlegg i 77 forskjellige bloggrupper på Facebook. Og siden “ingen” lengre er på Facebook heller.. og de få unntakene mulig har “unfollowet meg” som en konsekvens av blant annet denne “gruppe-spamingen”.. faen, hva holder jeg egentlig på med?

Kom forresten på nå at det også var en greie å kommentere masse randome blogger en gang i tiden i håp om at folk skulle “gjengjelde tjenesten”. («Fin blogg! Kommenter tilbake?» – Jeg holdt meg heldigvis for god til akkurat den type kommentar, men leste i stede innlegget jeg skulle kommentere, prøvde å kommentere noe relevant, og krysset så fingrene for at vedkommende ville gjøre det samme..)

Var OGSÅ en greie å legge til masse “venner” på blogg.no i håp om at flere skulle se når jeg la ut noe nytt. Nei vet dere hva.. det er mye rart jeg savner fra bloggens gullalder, men VISSE ting håper selv jeg aldri returnerer!!

Men ja.. det å legge ut noe for så å føle på en totalt likegyldighet fra verden rundt. Det kan brått være døden.

4. Ille til mote

Jeg er ingen moteblogger. Jeg har ytterst få “dagens outfit”-innlegg ute. Likevel tar jeg meg stadig i det hvis jeg har på den samme t-skjorten på mitt nyeste innlegg som jeg hadde for to innlegg siden. Og det hjelper ikke nødvendigvis at det er en hel måned mellom disse innleggene og at JEG vet at jeg har brukt ørten førten t-skjorter mellom dette… mellomrommet.

For dere som scroller gjennom bloggen kan dette fort se litt slapt ut. Og er det en ting jeg ikke vil at folk skal tenke på meg som så er det slapp. Vel, nest etter kjedelig og forutsigbar.

Og igjen har dette smittet over til mitt “virkelige liv”. Skal jeg treffe noen prøver jeg ofte å komme på hvilke klær, og da særlig hvilken t-skjorte, jeg hadde på da jeg hadde noe med vedkommende å gjøre sist. Dette gjelder når jeg skal møte folk fysisk, men også når jeg skal prate med folk over f.eks Discord og jeg vet at det er en viss sjanse at kamera skal på.

Stay goregeous! 👻

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski