Hvis jeg skal beskrive dagen i går med ett ord, så må det være: topp!
Allerede i det jeg nå har skrevet dette kjenner jeg at jeg cringer litt over egen ordbruk. 😒 Men jeg skal likevel stå i det.
Kunne skrevet «givende». Kunne skrevet «slitsom».. «utfordrende». Alle disse hadde passet på sitt vis. Men jeg låser likevel “svaret” til «topp» – av flere grunner!
Tanker og blod på prøve!
Dagen startet med en visitt hos fastlegen i 9-tiden. Som nevnt i mitt forrige innlegg har jeg lenge mistenkt at jeg lider av både insomnia og lavt stoffskifte.
Lavt stoffskifte mener fastlegen virker lite sannsynlig på flere vis: Jeg er tynn. Jeg har ikke gått noe særlig opp i vekt. Og så tok jeg en blodprøve i januar hvor det i så fall skulle slått ut. Og det ville vært rart om jeg plutselig skulle hatt lavt stoffskifte nå. 🤔 Svimmelheten jeg kjenner på så ofte, særlig etter frokost, og når jeg har vært utsatt for visse temperaturer en liten stund, har jeg jo som nevnt før også følt på i ÅREVIS!
Likevel var det null problem å ta en ny blodprøve hvis jeg selv ønsket det. Noe jeg gjorde. Selv om jeg ble nokså overbevist av alt han sa, tenker jeg likevel at hodet har greit av å få det skikkelig avkreftet. Så like etter at samtalen med legen var over ble jeg kalt inn i laboratoriet, hvor en veldig snill og hyggelig dame, som forresten er mammas tremenning, stakk et lite hull i armen, og gjorde et aldri så lite tapp. 😁
HELT UAVHENGIG av hvilke resultater som måtte dukke opp til uken (eller neste?), så må jeg si meg SKIKKELIG FORNØYD med hvor bra det gikk å ta denne prøven!! 😃 For i går ble jeg ikke svimmel i hele tatt, slik jeg bl.a ble i januar, og ved forrige blodprøve før det igjen. 😅
For å si det sånn: blodprøven jeg tok i går ble et stikk i armen på mange, mange år hvor jeg ikke har hatt noen ubehagelig psykisk reaksjon på i hele tatt. Er (som kjent?) generelt ikke så fan av nåler, uansett om vi snakker blodprøver eller vaksiner.
Alt jeg har utsatt meg for de senere årene har gjort meg likblek og svimmel minutter i etterkant. Men i går.. det ble nesten som at jeg var der for å knyte skolissene!!
“PÅ TOPPEN AV VERDEN!”
Men la oss spole litt tilbake til samtalen jeg hadde med legen. For greit, jeg har nok mest sannsynlig ikke lavt stoffskifte. Han nevnte at dette nok heller mer dreier seg om at jeg er på autismespekteret – dette, og det med søvn, men søvnen kommer jeg snart tilbake til.
Det er jo en kjent sak at mange med en autismediagnose bl.a har en rekke fysiske utfordringer til temperaturer i større grad enn andre. Og det samme med måltider og mat. 🙃
Så var det denne jævla søvnen da. Igjen, her spiller nok autismen en del inn. Mange med autisme har større utfordringer med innsovning enn andre. Problemer med at man våkner flere ganger om natten. Problemer med at man plutselig våkner etter å ha sovet veldig lite.. for så å ikke ha nubbsjans til å sovne igjen.
Dette ble litt generelt, men for å spisse det mer spesifikt inn mot meg og mitt individ så er det ikke til å stikke under ei musematte at jeg ikke er like aktiv som jeg burde være i min alder. 😌 Jeg går en del tur, men stort sett på veldig flate steder. Er svært, svært sjelden at jeg gjør noe fysisk som jeg kjenner jeg blir SLITEN av.
Så.. legen foreslo ganske raskt at jeg kunne prøve å gå opp Hovden! Et fjell som ikke ligger særlig langt vekk fra hjemmet mitt. Og så har vi også Allmannberget! Hmm, ja iom jeg bor i Oppdal så har jeg i grunn en hel del alternativer da bygda på en måte bare består av daler og fjell. Please ikke ta det helt bokstavelig. Vi har skoger, elver, butikker, hoteller, hus, sykehus, dukkehus osv. også. Og folk! Av og til litt for mange. Og av og til litt “for få”.
Men ja, jo. Hovden kunne jeg alltids prøve meg på igjen! Ved et raskt søk i bloggarkivet ser jeg at jeg tok meg en tur 9. mai 2010. Det er mer enn 16 år siden det!! Og jeg er usikker på om jeg har “utsatt meg” for noen tur opp igjen siden da.
Hadde dog noen ting jeg ville gjøre først!
Sist jeg snakket med Renate over Discord nevnte jeg at det hadde vært “gøy” å ta opp igjen tråden etter at jeg hadde fått legetimen unnagjort. 💙 Så typ det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra legen var å sende henne en melding for å spørre om hun hadde lyst og tid – etter at jeg hadde spist litt igjen. Det hadde hun, og fra kl. 11.43 hadde vi nok en veldig hyggelig og dels kaotisk samtale gående, som varte i cirkus fire timer.
Da samtalen var over tok jeg igjen og spiste litt. Klokken 15.58 sto jeg like utenfor gårsplassen min, og tok et bilde av Hovden som jeg umiddelbart sendte til Renate, sånn for å vise henne hvordan fjellet jeg hadde tenkt å beseire ser ut.
Og så var det i grunn bare å gå!! 😅 Og jeg gikk og gikk.. tenkte stadig på å snu og gå ned igjen, samtidig som jeg hele tiden var innstilt på “bare litt til”. “LITT TIL!!”.
Kan skrive under på at turen bydde på både tårer, svette og blod! På veien opp klarte jeg å stikke meg på en piggtråd, så pekefingeren blødde ganske greit en liten stund. Hadde ikke med noe plaster eller bandasje.. eller tape. I stede vasket jeg fingeren som en katt, og gikk med denne utsatte fingeren hevet opp i luften en stund til det sluttet å blø av seg selv. 😘 Man skulle liksom tro at den ene blodprøven tidligere på dagen var nok. 🩸 Men nei.
På veien opp, og for så vidt ned, hadde jeg ETT soundtrack!! Ett og bare ett! I går slapp nemlig Marilyn Manson sitt nye album: One Assassination Under God – Chapter 2! 🥰 Et album som blant annet handler om å slåss for å ta livet tilbake etter å ha ligget “i avgrunnen” en stund. Et album som viste seg å være helt perfekt til dette fjellprosjektet!!! FOR ET ALBUM!! FOR ET ALBUM!!!! 😃
Etter å ha hørt gjennom dette albumet en hel gang, var jeg ca halvveis. Og da finalelåten nærmet seg slutten på andre gjennomspilling var jeg omsider i mål. Og jeg kan mildt sagt si at det hele ble en overveldende opplevelse!
Kjente at jeg var sliten på flere måter da jeg til slutt var på topp. En ting er den fysiske påkjennelsen selve turen hadde vært. En annen ting er igjen det faktum at jeg knapt sover lengre, og ikke har gjort det på lenge. Og dette FANTASTISKE MM-albumet på toppen av det hele. Pun intended. Nei, det ble rett og slett veldig overveldende på et punkt.
Jeg var sånn passe surrete i hode, samtidig så veldig våken. På toppen gikk jeg litt frem og tilbake og knipset bilder med speilrefleksen. Nøyt den kjølige fjelllufta. Utsikten. Livet. Alt. .. før jeg omsider begynte på turen hjem igjen.
Den som går opp.. må også ned!
På et tidspunkt ble jeg veldig følsom og emosjonell. Det kom noen tårer, men jeg gråt aldri slik jeg hadde litt lyst til. Jeg holdt stadig noe igjen i tilfelle jeg skulle treffe på noen.. noen andre enn alle sauene og fuglene jeg stadig passerte.
Alt i alt en fin tur. Litt teit at jeg klarte å stikke fingeren på det pigggjerdet. 😝 Litt synd at jeg har sovet så elendig, som nok har en del å gjøre med at jeg ble så paranoid på et tidspunkt for å bli sett da jeg kjente at jeg måtte tisse, men stadig gikk videre uten å gjøre noe med det, før jeg til slutt gikk inn mellom noen trær, dro ut kuklinskien og fremdeles slet med å få tisse i noen sekunder, pga den psykiske sperren var så tilstede.. 💀 men jeg fikk tisset til slutt! Og jeg fortsatte turen ned, både bokstavelig og mentalt.
Hello sengemørket, min gamle venn!
Tror klokken var et sted mellom 19 og 20 da jeg omsider var helt nede og hjem igjen. Og derfra og ut var det ikke mye jeg orket, eller følte meg mentalt i stand til. Jeg tok en dusj. Varmet meg litt sen middag. Og så forsøkte jeg å legge meg litt før klokken hadde passert 22.
I natt SKULLE JEG få sove igjen!! 🤪 Men dessverre.. 😬 natten ble mer eller mindre den samme som natten før, natten før den natten igjen.. også videre.. Eneste forskjell på i natt og tidligere netter var at nå hadde jeg i tillegg litt vondt i høyre fot. Da jeg var nede igjen fra fjellet klarte jeg ikke å gå uten å halte. Det gjøre vondt uansett hvor forsiktig jeg prøvde å gå.
HELDIGVIS føler jeg ikke noe særlig på dette nå, men det var noen timer i går hvor jeg nesten lot meg friste til å bare amputere bort “hele skiten”. 🤣
Så ja. Det var pretty much gårsdagen.. og natten. Har igjen sovet dårlig og lite. Følt og kjent mye på den ene vonde foten. Hatt flere runder hvor jeg har tatt av og på dynen. Hatt flere runder hvor jeg har tenkt på hva i all verden jeg skal finne på fremover for å få bukt i denne grufulle oppgaven det er å få sovet ordentlig.
Men akkurat som på denne fjellturen så gir meg meg ikke!! Livet kan være forbanna frustrerende og vanskelig til tider. Men på en eller annen måte SKAL jeg finne en vei for det om! Jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta meg å komme i mål. Helt i mål kommer jeg kanskje aldri. Men jeg skal finne en måte å få det om noe.. litt og litt bedre på. Satanisten gir seg aldri! 🤟
En ting jeg kan forsøke senere er å ta en lignende tur litt lengre unna ønsket legge seg-tid. Usikker på hvor mye tidspunktet jeg tok denne turen har noe å si, men.. det er i hvertfall en tanke.
Og.. fuck it!
Fra herfra og ut later jeg som det ordet jeg har tastet inn i innledningen er: «OVERVELDENDE!».
Stay goregeous! 🐐
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Youtube: Aylar Kuklinski
