Blant de tusen små gleder livet har å ofre!

Av en eller annen grunn har jeg relativt ofte på en søndag tenkt at jeg kan utsette å handle til tidligst i morgen. Hvorfor det?? Jeg finnes ikke religiøs. Jeg ble delvis “forsøkt hjernevasket” noen ganger da spesielt mormor gjorde det tydelig at hun aller helst ville jeg skulle konfirmeres kristelig (jeg var for øvrig den eneste i søskenflokken som var sta nok til å holde ut, og krangle meg til den borgerlige varianten).. men ingen har per nå lykkes – og for det er jeg meg selv evig takknemlig. Jeg har ikke noe i mot at folk er troende selv – flere av mine beste venner er kristen – men for meg er ikke “et liv med gud” et liv jeg ønsker å leve. Nuvell, kanskje ikke helt sant, for til syvende og sist er vi alle vår egen gud. Jeg foretrekker å leve mest mulig etter slik jeg selv vil (lenge leve synden!!), er også en grunn til at jeg stadig velger å holde meg singel, for å si det sånn. 🥴

Men nå var det i grunn ikke noe av dette her jeg tenkte å skrive om i utgangspunktet, men det faktum at jeg har vært og unnet meg en søndagshandel. Kanskje den aller beste varianten eller? 😊 Jeg syns i alle fall det er så herlig befriende å kunne gå ut når det knapt er en annen sjel å syne. Når sjansen for at jeg støter på noen jeg kjenner, eller som vet hvem jeg er, er såpass minimal at jeg mest sannsynlig får gå og vandre i fred og ikke la meg distrahere på den ene eller andre måten. Når jeg kan gå utendørs og samtidig anstrenge meg minst mulig om å spille med på et eller annet sosialt skuespill, og simpelthen bare sveve i min egen deilige såpeboble.