VARM NATT I OPPDAL SENTRUM UTE (VIDEOBLOGG)

Heps, her fikk dere endelig videoen jeg spilte inn uten for Aunasenteret litt før 03.00 i dag, altså fire og en halv time siden nå som klokken er 07.22 i skrivende stund.
Tar tid å legge ut på youtube, i tillegg til at jeg også formaterte om filen først før opplastingen på youtube.

Har altså ikke sovet siden videoen ble filmet, og nå er det plutselig litt lysere ute, enn da jeg filmet denne.

Vel, som sagt i filmen blir jeg “savnet” igjen i hvertfall 1 dag her på bloggen og facebook. Saken er at den nyeste filmen jeg har jobbet med den siste måneden er ved veis ende. Redigeringen er snart i boks, satser på at jeg gjør den ferdig i dag, og mens pcen min blir stående og gjøre klar den filmen (som ikke finnes på nett fordi det er flere i den som ikke liker å bli lagt ut på nettet, men liker å være med på filming ellers) så er det best at jeg ikke bruker pcen til noe. Hvis jeg sitter på foreksempel facebook og klikker og trykker, mens pcen min jobber med filmen samtidlig, er det stor sannsynlighet for at pcen krasjer, hvilket betyr at jeg i det tilfelle mest sannsynlig må starte brenningen og fullføringen av filmprosjekten på nytt. Tar som regel 1-2 døgn å fullføre en film som er på ca 70 minutter.

Så ta frem kluter og håndkle, tørk deres tårer i noen timer til mens jeg blir litt fraværende her. Og god helg!
Ja, nå er klokken 07.28 i skrivende stund, og jeg skal herved legge meg og sove litt! :-p Faktisk.

God torsdag alle sammen!
Vi blogges!

PICTURE OF DECADE


(BÅDE DETTE BILDET OG TEKSTEN UNDER ER FRA FACEBOOK-SIDEN TIL SEAN KELLING!)

Denne teksten har jeg ikke skrevet selv, men kopiert fra facebook-profilen til Sean Kelling
“A picture began circulating in November. It should be “The Picture of the Year,” or perhaps, “Picture of the Decade.” It won’t be. In fact, unless you obtained a copy of the U.S. paper which published it, you probably would never have seen it.

The picture is that of a 21-week-old unborn baby named Samuel Alexander Armas, who is being operated on by surgeon named Joseph Bruner. The baby was diagnosed with spina bifida and would not survive if removed from his mother’s womb. Little Samuel’s mother, Julie Armas, is an obstetrics nurse in Atlanta. She knew of Dr. Bruner’s remarkable surgical procedure. Practicing at Vanderbilt University Medical Center in Nashville, he performs these special operations while the baby is still in the womb.

During the procedure, the doctor removes the uterus via C-section and makes a small incision to operate on the baby. As Dr. Bruner completed the surgery on Samuel, the little guy reached his tiny, but fully developed hand through the incision and firmly grasped the surgeon’s finger. Dr. Bruner was reported as saying that when his finger was grasped, it was the most emotional moment of his life, and that for an instant during the procedure he was just frozen, totally immobile.

The photograph captures this amazing event with perfect clarity. The editors titled the picture, “Hand of Hope.” The text explaining the picture begins, “The tiny hand of 21-week-old fetus Samuel Alexander Armas emerges from the mother’s uterus to grasp the finger of Dr. Joseph Bruner as if thanking the doctor for the gift of life.”

Little Samuel’s mother said they “wept for days” when they saw the picture. She said, “The photo reminds us pregnancy isn’t about disability or an illness, it’s about a little person” Samuel was born in perfect health, the operation 100 percent successful. Now see the actual picture, and it is awesome…incredible….and hey, pass it on! The world needs to see this one!”

EN SKVETT HER, EN SKVETT DER.

Onsdag, klokken er halv fem, tidlig på dagen. Demonene i meg sier “ikke sov ikke sov”, englerne rundt meg sier “prøv å få deg litt nattesøvn kjære medmenneske”. Når faen hørte jeg på engler sist? 🙂

Sitter og drikker litt mørk te, og koser meg med designutforsking, har igjen forandret på stilen til bloggen min, den forrige ble for ydmyk, snill og fuckings kjedelig syntes jeg. For romantisk, og slik søppel vil jeg ikke reklamere for i lengden!
Dette er min jævla blogg, jeg er Gud her! Mohahaa! Eller en snillere version av Satan som gjør mye faenskap, samtidlig som jeg vil at ingen skal ha det vondt, og at alle skal ha det bra.

Håper alle får en god onsdag!
Vi blogges! 🙂

GRATULERER MED DAGEN INGEBORG! :-)

Kjære Ingeborg.
Har alerede skrevet det på facebook og msn, men nok en gang, gratulerer så mye med dagen. Du er og blir verdens beste 13 åring! Alltid skikkelig hyggelig å snakke med deg, og jeg er kjempeglad for at jeg tidligere i vår kom innom bloggen din med en tilfeldighet, ellers hadde det vært veldig trist. For da hadde ikke jeg fått kontakt med en så utrolig, spesiel, god, snill, kul, rettferdig og gledespredende venn som du er.

Du vil alltid være blant mine absolutt beste venner, og jeg er kjempeglad i deg. Gleder meg masse til å møte deg i Stavanger en gang i fremtiden! Kos deg masse videre, ønsker deg en strålende god mandag videre. Og drit i de idiotene som eventuelt måtte plage deg og stille dumme spørsmål. Du er mye kulere enn alle dem til sammen! 🙂

Stor klem fra meg! 🙂

HVORFOR ALLE FØLSENE

Følelser kan være vel og bra, men også veldig ødeleggende.
Å skru følelser av og på som man vil, er rett og slett ikke mulig. Og man kan heller ikke til en hver tid alltid kunne bestemme hvilken følelser man skal ha for ditten og datten.


(bilde tatt fra: wellhappypeaceful.com)

Personlig føler jeg at følelser er blitt et veldig sterkt problem for meg. Jeg føler selv at jeg føler alt for mye, og ikke minst tenker for mye. Jeg vet at flere av dere sikkert vil tenke, og kanskje også skrive at det er bedre å ha følelser enn ikke følelser i hele tatt. Men jeg vet faen ikke.

Jeg hater at de følsene jeg som regel har er knyttet til depresjon, angst og sorg, som regel fordi jeg er veldig glad i noen, eller veldig redd for å bli helt alene, fordi jeg innerst inne setter så stor pris på å ha noen rundt meg. Men så er det det som jeg har skrevet før; har ingen å være sammen med, i hvertfall ikke i Oppdal. Ikke kan jeg være med på pubb, bryggeriet og den slags, det fikser jeg ikke. Slike fest og drikke-ting har jeg store problemer med å takle.

Hver eneste dag så står jeg opp til en hverdag som ikke gir meg store meningen. Eneste kontakten jeg har med folk nå, er enten over sms eller nett. Og de fleste bor milevis unna, som beskrevet tusen ganger før. Og de få vennene jeg har lyst til å møte i Oppdal, er for opptatt med sitt, og det forstår jeg godt, og har ikke problemer med å skjønne.

Alt er og blir min feil. Hadde jeg klart og spart til flytting, til et sted med ett litt annet miljø, så tror jeg mye hadde vært bedre. Ikke helt perfekt, det blir det aldri. Men bedre enn slik som ting er nå; at jeg er helt alene, og hater livet mitt grenseløst, og føler for at jeg bare kan grave meg 7 fot under jorda, fordi jeg klarer ikke å leve likevel. Å leve for meg selv, og må distrahere meg med å gjøre ting jeg liker (alene) er jeg hakka lei av.
Og jeg er også veldig lei av meg selv, med tanke på at jeg stadig skriver personlige fakta på nettet, offisielt, fordi folk tror jeg er enda galere enn jeg er! Og kanskje har de rett. Kanskje er jeg rett og slett enda galere og sykere enn jeg selv klarer å innse.. Er som regel en selv som innser ting om seg selv sist.


(bilde tatt fra: http://broken-aero-vista-black-wallpaper.en.softonic.com)

Jeg er en gutt på 19 år, skriver og snakker nesten ikke om annet enn følelser. Jeg steller neglene mine, hater kroppen min, og savner veldig sterkt å dele opplevelser med andre. Er jeg født i feil kjønn rett og slett? Jeg er en dramaqueen uten like, og kan veldig lenge slite med å legge noe fra meg. Er jeg en kvinne født i en stygg guttekropp som ingen vil ha?

Ja, det tror jeg så sannelig at jeg er!
Vi blogges.

ER IKKE DØD, ENNÅ

Tirsdag skrev og gjorde jeg et parr ting som jeg egentlig kunne ønske ble gjort anderledes.
Blant annet kuttet jeg selv tråden med en venninne jeg er utrolig glad i, en venninne som jeg har hatt noen veldig fine og gode stunder med, men da vedkommende ble opptatt med jobb hver eneste dag til slutt, også søndager, har jeg nesten ikke sett vedkommende på 2-3 måneder. Så vidt snakket sammen over facebook-chatten et par, veldig få ganger…


(bilde tatt fra flickr.com)

Det skal også nevnes at jeg etterhvert har fått veldig sterke følser for den det gjelder, noe som gjorde avstanden enda verre for min del, og som også klarte å gi meg veldig mange dumme tanker som dukket opp når vi så hverandre mindre og mindre. Dette til tross for at jeg alltid har tenkt at jeg alltid ønsker kun å være en venn, fordi jeg er redd for at noe annet vil ødelegge. Så var det altså ikke noe slik som skulle ødelegge, men min egen dumme hjerne. Har sagt så mye dumt over facebook-chatten, vært veldig sjalu på jobben hennes nærmest. Og det at jeg ikke jobber mer enn 10 timer uken, og ikke egentlig klarer å være på jobb en gang for tiden, gjør jo ikke noe, noe bedre.

Jeg skammer meg over meg selv. Ja, man gjør og sier mye dumt og rart man ellers ikke ville gjort som forelsket. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke fikk slike følser for en person som alltid har vært en kjempegod venn for meg. Selv om det var jeg som tirsdag slettet henne fra facebook-listen min, telefonlista mi og sa at det er best vi bare kutter kontakten, så skal det veldig gjerne sies at jeg angrer nå… Angrer bittert. Nå tenker jeg nesten at det hadde vært bedre om vi omså bare hadde møttes en gang i året, enn aldri mer… Men samtidlig så vet jeg at i hvertfall det å legge hverandre til på facebook igjen vil føre til at jeg blir avhengig av å sjekke statuser og slik, og tenker det ene og det andre dumme… Og at jeg igjen blir veldig personlig og negativ ovenfor henne på foreksempel facebookchatten… Jeg lurer bare på nå… Hva skal jeg gjøre videre. Tar jeg kontakten igjen vil det kanskje gå noen dager, men så igjen vil jeg bare bli så hekta på å tenke på vedkommende, og dermed bli ekstra skuffet og sur i lengden igjen, noe som ikke bare vil gå utover meg, men også henne… Og hun fortjener bedre. Til tross for at hun sist jeg sendte sms med henne, at hun da skrev at det var jeg som ville kutte kontakten, og IKKE henne…


(bildet er tatt fra: jptwilightzone.blogspot.com)

Samtidlig tror jeg at mye hadde vært enklere hvis det ikke hadde vært for facebook. At det kanskje kunne gått ann å holdt kontakt, bare vi ikke hadde hverandre på facebook, fordi da hadde jeg ikke blitt deprimert og sjalu bare av at hun hadde lagt ut musikkvideoer fra band med mannlige artister hun synes er kjekk. Noe som egentlig er småting, men for meg har det blitt veldig blåst opp, og slitt meg veldig ut… Hun fortjener ikke en sjalu og paranoid venn som bare hakker… Hun er den beste vennen jeg har hatt, av de vennene jeg har møtt ansikt til ansikt! Og jeg er fremdeles veldig glad i henne.

Siden tirsdag har jeg ikke vært utenfor døren. Har bare spist litt, og sovet en del. Har faktisk sovet veldig mye, veldig ofte. Er utrolig for nedsløvet man blir av å være i et lite rom med sorte gardiner, hvor det er noe varmt. Nesten dopet…
Skulle lage middag igjen til meg selv i dag, noe jeg gjør syv ganger i uken… Kjenner at bare det å lage mat til meg selv bare, er en veldig tøff og trist ting. Alt føles så tungt, meningsløst. Er så og si helt alene. Eneste kontakten jeg har med folk som regel er over nett eller pr. sms. De fleste bor så langt unna. Min beste venninne foreksempel bor 40 mil unna cirka.. Altså 5 timer med bil!…

Her i Oppdal eller i nærheten har jeg ingen som jeg lenger har mye til felles med, de vennene jeg har her har jeg enten vokst fra, eller så har de ikke tid på grunn av skole, jobb og andre ting. Er helt alene, og alt føles bare som en stor påkjenning nå, uansett. Hver dag blir helt lik, uansett… Har vært dager hvor jeg virkelig klarer å distrahere meg noe fra tanker ved å gjøre ting jeg liker. Gikk en del ut før, men er så forferdelig lei av å gå de samme stedene hele tiden. Og Oppdal er ikke akkurat noe stort sted, blir fort oppbrukt kan man si.

Og det dere sikkert vil høre. Jeg er altså ikke død, og som det med venninnen jeg skrev om først… Så var jeg også veldig rask og impulsiv da jeg annonserte at bloggen skulle stoppes, og slettes.

Er ikke sikkert jeg blir veldig aktiv som før, med det første. Er generelt veldig tom, sliten, lei og umotivert. Men jeg lover, har ikke gitt meg helt enda… Selv om jeg tenker ofte på det, og da mener jeg alt… Men, skal ikke dø enda, skal jeg vel det?


(bilde tatt fra: flickr.com)

OG JA: Hun vet hva jeg føler, har snakket ut om det, men er nok gjensidig. Kan også legge til at det at hun fikk vite om det aldri forandret noe negativt i vennskapet, var først da hun fikk mer jobb å gjøre at “vennskapet” ble et problem, mest for meg. Ikke vennskapet, men avstanden som har kommet, i og med at hun bor cirka 30 minutter unna med bil, og ikke har bil selv noen av oss. Og hun er på jobb hver eneste dag… Men nok om det, jeg har kuttet kontakten, og at jeg nå spørr om beklagelse og ditten og datten vil bare gjøre at det blir stilt enda flere spørsmål rundt min seriøsitet enn det som alerede er gjort. Nå skulle jeg ønske at jeg var født UTEN aspergers syndrom, at jeg var født UTEN ADD, og at jeg var født UTEN evnen til å forelske meg, i hvertfall ugjensidig.

Ønsker alle sammen en god helg!
Vi blogges!

SLETTING AV BLOGG, OG TAKK FOR MEG.

Skrev tidligere i dag, at jeg kom til å bli borte fra bloggen en stund, og også facebook.
Ting blir stadig verre, og meningen med livet blir stadig mer og mer lav… Vil forberede alle på at denne bloggen, og også min facebook-side vil mest sannsynlig bli slettet innen en uke fra og med i dag.

I dag avsluttet jeg venneforholdet til en kvinne jeg er veldig, veldig glad i. Som aldri har gjort noe galt, men siden jeg savner henne så intenst på grunn av for mye jobbing og litt avstand, så holdte jeg ikke ut savnet lenger, og har nå kuttet kontakten med personen jeg noen gang har hatt sterkeste venneforhold med noen sinne av de som bor nærmest. Har nå mistet det aller beste jeg hadde, valgte å kutte kontakten selv… Og nå ser jeg ikke lenger noen grunn til å fortsette med noe… Håper alle forstår.

Det har vært et greit og fint år på bloggfronten, men nå orker jeg ikke lenger drive denne. Eller noe som helst.

Takk for alle som har kommentert, og støtt meg og alt det der. Dere er alle fine mennesker, glem aldri det.

Takk for meg, og for alt.

FARVEL ALLE BLOGGLESERE

Fra og med i dag så kommer jeg til å forsvinne for en stund. Om det blir for alltid, eller noen dager vet jeg ikke… Mest sannynlig kommer jeg nok tilbake…

Men slik som ting er nå, så orker jeg ikke mer. Er helt tom for alt.
En veldig stor nedtur har akkurat kommet, uten at jeg skal gå mer innpå hva.

Ønsker bare alle en god uke videre..
Ta godt vare på dere selv, og ta livet på alvor får det er for sent.

Vennlig hilsen
Andreas Flatås Storli / Aylar

TYVEN, TYVEN – TYGGISTYVEN

Rett og galt er slettes ikke alltid like lett å skille mellom, hva gjør en god handling god, og hva gjør en dårlig handling dårlig, og er dårlige handlinger som regel ond?

Var nede på Kiwi-butikken i Oppdal i dag, for å egentlig bare kjøpe en pakke pølsebrød i utgangspunktet, noe jeg gjorde. I tillegg så jeg at det var kommet et nytt Nemi-blad på markedet, så jeg gikk for å kjøpe det også. Som vanlig stilte jeg meg i kø, og betalte når det var min tur. Det eneste jeg hadde kjøpt var altså et blad og en pakke pølsebrød. Da jeg sto og pakket de to tingene jeg hadde kjøpt og betalt, ned i en handlepose så jeg en tyggispakke som noen tydeligvis hadde glemt å ta med seg etter å ha betalt. Den lå klin inntil mine varer, på min side og alt det der.
Flere hadde kanskje på ren automatgir gitt den til den som satt i kassa på butikken, men ikke denne karen. Jeg valgte å ta den med selv.

Så kommer det store moralspørsmålet? Var jeg en tyv i dag? Har denne handlingen jeg begikk på Kiwi i dag gjort meg til et dårligere menneske enn før? I mine øyne så er jeg ikke mindre verdt eller et dårligere menneske til tross for denne handlingen. Skal sies at jeg er slettes ikke noen “tyv” til vanlig, men er morsomt å høre hva andre individer i verden mener! Det er jo en av de grunnene til at jeg skriver her!

Forresten, denne boken fant jeg (og betalte for :P) på Domus i dag. Dette er en barnebok faktisk:

Denne boken heter “Jon Demon” og er skrevet av Reider Kjelsen. Fant denne altså blant barneavdelingen blant bøker på Domus i dag. Gleder seg til å lese <3 🙂 Symbolet på forsiden fakket min interesse med en eneste gang! Hehe, jeg er det svake mennesket, jeg vet.

Mens jeg har lagt ut bilde av boken, kan jeg vel for morro skyld legge ut bilde av det nyeste Nemi-bladet også, som endelig har veldig mange nye striper! Lise, tegneren har jo tatt permisjon eller noe en stund nå, og er nå endelig tilbake med kjempemange nye, ferske og uviste striper om og med Nemi!:

Og så har jeg en liten beklagelse å komme med i natten. Det er nå tirsdag, så da blir det jo først og fremst galt at jeg skriver i dag, når det egentlig var i går jeg tok den tyggegummien og alt det der… Men, egentlig skulle jeg skrevet et blogginnlegg om homofili i GÅR, altså mandag. I skrivende stund er det altså tirsdag og klokken er såvidt 01 på natten. Vel, jeg hadde virkelig planer om å følge det løftet jeg hadde lovet, men lover å prøve å komme med det innlegget i dag i stede, i tillegg til at jeg skriver det blogginnlegget som jeg også hadde lovet for denne dagen!
Skrev for noen få dager siden en bloggliste over temaer jeg skulle ta opp denne uken, for dere som vil se listen så kan dere trykke her!

Greit, da tar jeg snart natta jeg! 🙂 Men først… Da jeg filmet videobloggen ovenfor i dag, som tok sinnsykt lang tid å legge ut på youtube, siden jeg valgte høyere oppløsningen på denne videoen enn tidligere videoblogger. Vel, da jeg filmet denne ved Oppdal Videregående skole i dag, så tok jeg også et bilde, helt sånn tilfeldig. Eller random som noen sier, selv om det er ikke et norskt ord :P:

Dette bygget av en skole passerer jeg hver eneste dag jeg. Er så og si så nær videregående skolen i Oppdal som det kan gå ann, bor like ved. Bare en liten skog mellom, og den er ikke tykk 🙂

Kan noen forklare meg hvorfor det alltid er flere individer fra denne skolen, som andre steder i verden som glor så tåpelig når jeg er ute og går i mitt fredlige sinn? Hehe, neida, bare hyggelig. Takk til alle som tar seg bryet! Godt at dere har noe fint å se på, til dere som går på denne skolen og gloooor! 😀 Hahahaha! *lættis* Jeg bor jo tross alt, FORTSATT i Oppdal! Trenger ikke si mer da! Her her vi alle litt tilbakestående… Ikke alle, men de fleste ja! (håper enkelte skjønner at jeg bare ønsker å provsere nå, noe jeg er sikker på at jeg får til igjen 🙂 !).

Neida, joda, så… Da tar jeg natten jeg! 🙂
Ønsker alle sammen en god tirsdag!

Vi blogges!

FAR AWAY FROM THE SECRET

Det er noe jeg har tenkt på, ikke bare i det siste, men faktisk ganske ofte. Det er virkelig ingen i verden som kjenner meg, ikke en gang min nærmeste familie.

Folk flest virker til å tro at jeg bare må ut med alt, og jeg tar den. Jeg er veldig personlig og åpen om mer enn gjennomstnittet av Norges land. Fremdeles må jeg ærlig innrømme at det er så og si ingen som kjenner meg. Innerst inne i meg ligger det fremdeles skjulte hemmeligheter, som selv mine beste venner, og nærmeste familie ville bli veldig oppgitt og overasket over. Dere vet alerede at jeg nærmest er det man kaller suicidal, jeg tenker stadig flere tanker som ikke er av de letteste. Dere vet også om legningen min, dere vet at jeg har asperger syndrom, og ADD. Ja, det er jo en del dere vet, hva jeg liker av filmer, musikk, klær og at jeg elsker å sminke meg, og ja, det er jo en del dere vet.


(bilde tatt fra: www.flickr.com)

Men jeg tørr å skyte et spørsmål i luften. Selv om en vet mye om en person, kjenner man en? For å omformulere meg enda bedre, hva er definisjonen av å virkelig kjenne noen? Er svært godt mulig at jeg har et helt annet syn på det også, som alt annet. Men jeg føler virkelig med hånden på mot hjertet og en slakterkniv mot pulsårene mine at jeg trygt kan si; nobody know me! Hadde det vært kjent det faktisk ingen har blitt fortalt, for å si det slik det er en grunn til at jeg holder kjeft om de siste større detaljene som ikke en gang terapauten, bestevenninnen min eller en gang dagboken min vet.

Og jeg skal også innrømme, jeg kjenner ingen. Jeg vet av flere, og det er igjen langt flere som vet av meg. Vet hva jeg heter, hvordan jeg ser ut, men kjenner meg, det gjør altså ingen. Og det kommer ingen noen gang til å gjøre. Jeg skal dø jeg, med de siste detaljene ingen får vite, bare kanskje min beste venninne får vite det den gangen jeg ligger på mitt dødsrede, hvis jeg skal dø først. Men i og med at jeg ikke vil tynge noen verken før eller etter min død, mer enn jeg alt har gjort med alt for mange dystre og mørke betroelser om meg selv, så ser jeg det svært lite sannsynlig.


(bilde tatt fra trehugger.com)

Det man ikke vet, det skader ikke. Det er når man virkelig vet noe, at man virkelig har tatt skade av det. Enten man vet lite eller mye om noe, så gjør det vondt hvis det er en ting som ikke er noe man egentlig ønsker å vite, fordi det mørklegger stadig det virkelighetsbilde man engang hadde. Jeg vet mye mer om verden i dag, enn da jeg var barn, og jeg var lettere til sinns den gang. Jeg skal holde kjeft nå om hvor mye jeg virkelig hater mye av dagens samfunns forandringer, hvor mye jeg missliker at folk ikke er i stand til å leve livet sitt, hvor mye jeg missliker at folk ikke har tid til å leve med de som egentlig betyr noe lenger, hvor mye jeg hater at folk fucker med kroppen sin med rusmidler og gjerne sier at det fins verre ting, hvor mye jeg hater folk som beskytter pelsoppdrett, hvor mye jeg missliker når folk utaler seg om det de ikke vet noe om, og hvor mye jeg missiliker de som snakker dritt om andre når de som alle andre har mer enn nok med seg selv.

Jeg henger i hvertfall ikke ut enkeltpersoner, og de som anklager meg for mobbing, og føler seg støtt av det jeg skriver er ikke noen jeg kan forklare ting bedre for likevel. Og det skal jeg heller ikke beklage meg for. Vi lever i et svært uvitende samfunn, hvor vi stadig kødder mer og mer til for oss selv. Håper på at alle kan leve med seg selv, for det de gjør, jeg kan det, fordi jeg vet hvem jeg er, og har tatt de valgene jeg selv vil. Men det vet jeg at svært mange enda ikke har gjort, og mange kommer ikke til å tenke tanken godt nok, før det er for sent. Takk dere selv, når den angrefylte dagen vil komme, til dere som en gang skal oppleve det. Da kan dere tørke dere bak med de få minnene dere har fra det patetiske og fattige livet dere trodde var rikt. Vil dere skal være stolte av dere selv, og det er langt flere som har større grunn til å være det, enn mange sikker vil tro at jeg mener, igjen fordi alt for mange har en ufattelig stor evne til å missforstå. Dere fleste har faktisk gode grunner til å være stolte av dere selv, og det er ikke det, men det er alt det andre som jeg har skrevet. 😉

Ønsker alle sammen en god og fin natt.
Vi blogges