Tirsdag skrev og gjorde jeg et parr ting som jeg egentlig kunne ønske ble gjort anderledes.
Blant annet kuttet jeg selv tråden med en venninne jeg er utrolig glad i, en venninne som jeg har hatt noen veldig fine og gode stunder med, men da vedkommende ble opptatt med jobb hver eneste dag til slutt, også søndager, har jeg nesten ikke sett vedkommende på 2-3 måneder. Så vidt snakket sammen over facebook-chatten et par, veldig få ganger…

(bilde tatt fra flickr.com)

Det skal også nevnes at jeg etterhvert har fått veldig sterke følser for den det gjelder, noe som gjorde avstanden enda verre for min del, og som også klarte å gi meg veldig mange dumme tanker som dukket opp når vi så hverandre mindre og mindre. Dette til tross for at jeg alltid har tenkt at jeg alltid ønsker kun å være en venn, fordi jeg er redd for at noe annet vil ødelegge. Så var det altså ikke noe slik som skulle ødelegge, men min egen dumme hjerne. Har sagt så mye dumt over facebook-chatten, vært veldig sjalu på jobben hennes nærmest. Og det at jeg ikke jobber mer enn 10 timer uken, og ikke egentlig klarer å være på jobb en gang for tiden, gjør jo ikke noe, noe bedre.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Jeg skammer meg over meg selv. Ja, man gjør og sier mye dumt og rart man ellers ikke ville gjort som forelsket. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke fikk slike følser for en person som alltid har vært en kjempegod venn for meg. Selv om det var jeg som tirsdag slettet henne fra facebook-listen min, telefonlista mi og sa at det er best vi bare kutter kontakten, så skal det veldig gjerne sies at jeg angrer nå… Angrer bittert. Nå tenker jeg nesten at det hadde vært bedre om vi omså bare hadde møttes en gang i året, enn aldri mer… Men samtidlig så vet jeg at i hvertfall det å legge hverandre til på facebook igjen vil føre til at jeg blir avhengig av å sjekke statuser og slik, og tenker det ene og det andre dumme… Og at jeg igjen blir veldig personlig og negativ ovenfor henne på foreksempel facebookchatten… Jeg lurer bare på nå… Hva skal jeg gjøre videre. Tar jeg kontakten igjen vil det kanskje gå noen dager, men så igjen vil jeg bare bli så hekta på å tenke på vedkommende, og dermed bli ekstra skuffet og sur i lengden igjen, noe som ikke bare vil gå utover meg, men også henne… Og hun fortjener bedre. Til tross for at hun sist jeg sendte sms med henne, at hun da skrev at det var jeg som ville kutte kontakten, og IKKE henne…

(bildet er tatt fra: jptwilightzone.blogspot.com)

Samtidlig tror jeg at mye hadde vært enklere hvis det ikke hadde vært for facebook. At det kanskje kunne gått ann å holdt kontakt, bare vi ikke hadde hverandre på facebook, fordi da hadde jeg ikke blitt deprimert og sjalu bare av at hun hadde lagt ut musikkvideoer fra band med mannlige artister hun synes er kjekk. Noe som egentlig er småting, men for meg har det blitt veldig blåst opp, og slitt meg veldig ut… Hun fortjener ikke en sjalu og paranoid venn som bare hakker… Hun er den beste vennen jeg har hatt, av de vennene jeg har møtt ansikt til ansikt! Og jeg er fremdeles veldig glad i henne.

Siden tirsdag har jeg ikke vært utenfor døren. Har bare spist litt, og sovet en del. Har faktisk sovet veldig mye, veldig ofte. Er utrolig for nedsløvet man blir av å være i et lite rom med sorte gardiner, hvor det er noe varmt. Nesten dopet…
Skulle lage middag igjen til meg selv i dag, noe jeg gjør syv ganger i uken… Kjenner at bare det å lage mat til meg selv bare, er en veldig tøff og trist ting. Alt føles så tungt, meningsløst. Er så og si helt alene. Eneste kontakten jeg har med folk som regel er over nett eller pr. sms. De fleste bor så langt unna. Min beste venninne foreksempel bor 40 mil unna cirka.. Altså 5 timer med bil!…

Her i Oppdal eller i nærheten har jeg ingen som jeg lenger har mye til felles med, de vennene jeg har her har jeg enten vokst fra, eller så har de ikke tid på grunn av skole, jobb og andre ting. Er helt alene, og alt føles bare som en stor påkjenning nå, uansett. Hver dag blir helt lik, uansett… Har vært dager hvor jeg virkelig klarer å distrahere meg noe fra tanker ved å gjøre ting jeg liker. Gikk en del ut før, men er så forferdelig lei av å gå de samme stedene hele tiden. Og Oppdal er ikke akkurat noe stort sted, blir fort oppbrukt kan man si.

Og det dere sikkert vil høre. Jeg er altså ikke død, og som det med venninnen jeg skrev om først… Så var jeg også veldig rask og impulsiv da jeg annonserte at bloggen skulle stoppes, og slettes.

Er ikke sikkert jeg blir veldig aktiv som før, med det første. Er generelt veldig tom, sliten, lei og umotivert. Men jeg lover, har ikke gitt meg helt enda… Selv om jeg tenker ofte på det, og da mener jeg alt… Men, skal ikke dø enda, skal jeg vel det?

(bilde tatt fra: flickr.com)

OG JA: Hun vet hva jeg føler, har snakket ut om det, men er nok gjensidig. Kan også legge til at det at hun fikk vite om det aldri forandret noe negativt i vennskapet, var først da hun fikk mer jobb å gjøre at “vennskapet” ble et problem, mest for meg. Ikke vennskapet, men avstanden som har kommet, i og med at hun bor cirka 30 minutter unna med bil, og ikke har bil selv noen av oss. Og hun er på jobb hver eneste dag… Men nok om det, jeg har kuttet kontakten, og at jeg nå spørr om beklagelse og ditten og datten vil bare gjøre at det blir stilt enda flere spørsmål rundt min seriøsitet enn det som alerede er gjort. Nå skulle jeg ønske at jeg var født UTEN aspergers syndrom, at jeg var født UTEN ADD, og at jeg var født UTEN evnen til å forelske meg, i hvertfall ugjensidig.

Ønsker alle sammen en god helg!
Vi blogges!