I følge den kjente sangen så kommer det alltids en dag i morgen. Men er det egentlig så sikkert? Nei, tydeligvis ikke. Stort sett så får man rett i sine såkalte spådommer om både en ny dag og hvor man kommer til å våkne hen. Men absolutt alt her i verden har et unntak. Absolutt alt. Når jeg sto opp i går tenkte jeg at jeg hadde våknet på samme sted som jeg også skulle legge meg igjen 12-14 timer senere. Eller, det gjorde jeg ikke, for det er ikke akkurat sånn at jeg har for vane å tenke over slike ting, men hadde jeg gjort det, ja så hadde det nok vært det jeg hadde tenkt.
Men 24 timer senere ligger jeg verken i min egen seng, og heller ikke på sofaen i stua. Jeg våkner opp delvis nedsnødd på en åpen slette, med absolutt INGEN minner fra natten før. Jeg blir redd og skjønner absolutt ingenting. Hvor er jeg hen? Hvordan har jeg endt opp her? Etter en stund bestemmer jeg meg for å forsøke å reise meg, men det gjør så alt for vondt i hele kroppen så jeg ender opp med å gi meg. Blir bare liggende, liggende å gjøre absolutt ingenting. Jeg bare orker ikke.
Tiden går og en intens følelse av kvalme bygger seg bare mer og mer opp. Til slutt klarer jeg ikke å holde det inne mer og før jeg vet ordet av det er halve ansiktet dekket av mitt eget oppkast. Deretter blir alt helt hvitt. Himmelen fader ut og før jeg rekker å tenke noe som helst ligger jeg omsider i min egen seng igjen. Helt fri for oppkast, snø og is.. Og jeg er ikke lengre alene. Foran meg rett ved siden av sengen står det en ubeskrivelig vakker kvinne. Jeg forsøker å reise meg, men får det fortsatt ikke til. Plutselig er kvinnen ved siden av meg borte. Jeg kan ikke se lengre se henne og snur meg så mot veggen, temmelig lettet for å bare ha drømt. Ja, så feil kan man altså ta.
For så fort jeg bare har snudd meg halvveis skvetter jeg ut av sengen av ren forskrekkelse. Hele sengen, samt store deler av særlig den innerste veggen er dekket med enorme mengder blod. Og to jenter.. Ja det vil si.. Restene av dem. Igjen forsøker jeg å reise meg og denne gangen får jeg det delvis til før jeg så deiser mot gulvet med bakhodet først. Absolutt alt går i svart. Og så skjer det igjen. Jeg våkner på nytt opp og atter en gang på et helt annet sted. Jeg befinner meg nå i en sofa jeg bare så vidt klarer å kjenne igjen. Over meg sitter en meget pen jente jeg først ikke klarer å dra kjensel på. Over panna har jeg en iskald klut. Litt etter litt er det akkurat som deler av ansiktet hennes begynner å flytte på seg, og det allerede veldig vakre ansiktet blir bare penere og penere, og hun virker mer og mer kjent. “Sabina?” hører jeg det omsider komme fra min egen munn. Hun smiler, tar meg i hånden og sier: “Faen så redd jeg ble. Det føles som du har vært borte i et helt år”.
Hei hå, nå er det Halloween igjen!! Vi lager faen-skap og svaiser innom skog og grav igjen!! Hei hå, bli med og drepe min venn, for her er både Charles og familien, og døde beinrangel-menn, og edderkopper, kakerlakker og nusselige vampyrmenn.
Ja, det er skrekkelig hvor fort tiden går. Før vi vet ordet av det ligger vi på vårt siste hvilested alle mann (og dere kvinner slipper heller ikke unna) og ser livet passere i en middelmodig revy regissert av selveste revy-kongen himself, Mr. Satan. Det har allerede gått en måned siden jeg sist satte meg ned med min heslige k(r)opp og tigget om at de av dere som enda ikke følger meg på Instagram nå skulle få hodet ut fra det stedet solstrålene ikke ønsker å skinne. Og apropos lys og varme; her er NOE av det jeg har lagt ut på Instagrammen siden dengang da:
Jeg vet at mange av dere allerede har joinet kulten nå, men jeg vet at OGSÅ at det fremdeles finnes syndere og unnasluntrere her inne som enda som tror dere kan komme dere unna enten fordi atte eller bare fordi derfor. Onkel Kuklinski vet nemlig godt hvem de av dere dette gjelder er, og han vet hvor dere fuckings bor. Så med mindre dere faktisk ønsker å våkne opp i en larves kropp i midten av november så tar dere å melder dere inn NÅ!! Mohahahahaha!! – @aylarkuklinski
Er det noen som husker og har lest samtlige av de aller første innleggene jeg postet dette året? År etter år har jeg i det offentlige rom lagt diverse mål og planer for DET NYE ÅRET som akkurat har blitt skutt opp og ned i været. Og 2017 skulle ikke bli noe unntak selv om jeg bestemte meg for å nøye meg med en litt kortere liste denne gangen enn hva jeg foreksempel gjorde i fjor. Vel, til tross for at det enda gjenstår to fulle måneder (hvor jeg forhåpentligvis skal holde meg stort sett edru) så har jeg nå, tro det eller ei straks klart å oppfylle vært eneste mål som jeg valgte å sette i vår.
For de av dere som ikke helt husker (eller vet) hva mine mål for 2017 dreier seg om kan dere alltids ta en titt her og her. Og kort fortalt, det eneste som faktisk gjenstår nå er å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Gi meg selv en helt ny opplevelse. Oppleve noe helt nytt. Altså det jeg skrev om i det siste innlegget jeg valgte å lenke dere til i ste. Og vet dere hva – om bare et par dager så skal dette ønsket mitt fra i januar omsider oppfylles. Og vet dere hva – jeg har ikke tenkt til å fortelle dere akkurat her og nå hva den helt nye opplevelsen min skal bli. Det eneste jeg kan love er at dere vil få vite om det før eller siden. Kanskje mens det faktisk skjer, kanskje litt etterpå. Men vite om det DET skal jeg love dere dere skal få. Bare ikke akkurat her, og ikke akkurat nå. Jeg må da ha NOEN “hemmeligheter” jeg også, så det så-så-så-så-så. Ja.. Dere tilgir meg vel alltids.
Men over til noe som ikke er så veldig “hemmelig”. Det begynner å nærme seg Halloween. Og som jeg har nevnt før så har jeg foreløpig ikke spikret inn noen faste tradisjoner på akkurat denne dagen, siden.. Vel, for meg er jo basically every day nok en Halloween-day. Men ja, for ordens skyld er det først og fremst den 31. jeg snakker om nå når jeg sier at jeg ikke har noen tradisjoner. Vel, i år har jeg faktisk i det minste kjøpt inn litt stuff, så man kan vel si at jeg ihvertfall har noen ideer om hva 31. oktober skal brukes til denne gangen, og siden jeg er så snill, her skal dere få noen hint!!:
Ahhh!.. Ja alt i alt er det mange gode tider i vente for deres kjære onkel nå. Gårsdagen skulle vise seg å bli TIDENES NERDEFEST da det kom ut både et nytt “Wolfenstein” og et nytt “Assassins Creed”-spill, Butcher Babies slapp endelig ut sitt nyeste album “Lilith”, og Netflix frigjorde andre sesong av “Stranger Things”. Og godene ser bare ikke ut som de vil stoppe med det første. Ehm ja, det var alt jeg hadde på mitt hjerte fjerte for nå. Men bare hold fast i rognposene deres, for selveste Kuklinski kommer nok tilbake igjen – Jeg kommer ALLTID tilbake, jeg er på evig jakt!
Har du noen gang hatt en veldig sterk følelse av noe du egentlig ikke helt har klart å forklare eller forstå verken der og da eller i senere tid, men som på en eller annen måte likevel har visst seg å faktisk stemme? Har du noen gang sett en person inn i øynene og følt at dette er siste gangen, og bare få dager senere så har du fått vite at vedkommende akkurat har gått bort, og det til tross for at det ikke egentlig har vært noe logisk som har tilsagt at det faktisk ville skje? Har dere noen gang følt at “i dag vil det komme til å skje noe helt forferdelig” og så et par timer senere blir en rekke uskyldige mennesker drept på verst utenkelig måte? Vel, det har jeg.
Hva denslags faktisk kommer av (eller kommer fra), eller er for noe aner jeg ikke, jeg bare vet at “det” er der. Kanskje går jeg rundt med synske evner som bare venter på at jeg skal gripe ordentlig tak i de og bruke de for alt de er verdt. Eller kanskje er jeg litt som hun ene i den boken jeg driver å leser i for tiden – at jeg er som en enveis-radio som kan motta, men ikke sende, og som bare kan motta når de forskjellige radiovertene vil at jeg skal høre noe? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg oppgjennom livet har fått visse frampek som bare har vært med meg en gang i blant, som har prøvd å fortelle meg et og annet, og som etter en stund har vist seg å faktisk stemme.
Og i kveld har jeg ihvertfall delvis følt litt på disse “evnene” igjen. For for bare en knapp halvtime siden ble jeg nemlig oppringt av et ukjent nummer. Det i seg selv er ikke noe spesielt, men greia er at jeg på en måte har gått og ventet på denne oppringingen så og si i hele dag uten at jeg fremdeles vet hvorfor. Og selv om jeg aldri tar den når den ringer med ukjent nummer lengre så visste jeg likevel at jeg skulle komme til å ta den når den skulle ringe igjen i kveld, og at det ville være et eller annet med denne oppringingen som ville virke kjent på et vis.. Og med fare for å gjenta meg selv – jeg vet ikke hvorfor, men alt skulle nok en gang vise seg å stemme (på en såkalt prikk).
Telefonen ringte, jeg tok den, og det var utvilsomt noe kjent med stemmen i den andre enden. Eller skal jeg si, lyden av stemmebåndet. For det ble ikke sagt så veldig mye fra den andre parten, faktisk ikke et eneste ord. Og jeg vet ikke hvor mye jeg bør eller vil gå inn på her inne, men jeg hørte lyder som hørtes ut som de kom fra noen jeg enten kjenner eller kan ha kjent en gang i tiden. Ja, det er vel alt jeg har å si om den saken – for denne gang. Eller, det er en ting til jeg vil legge til.. Hvis du som nå valgte å ringe meg i kveld på et eller annet tidspunkt skulle komme til å lese dette innlegget.. I skrivende stund sitter her og klarer ikke helt å forstå hvor jeg har stemmen din fra, men hvem du enn måte være, hva enn det er du har å slite med – Vit at du ikke er alene.
Mens jeg i denne dyrebare stund sitter her litt sliten, litt trett og likevel ikke helt klar for å legge meg (rett og slett fordi jeg bare ikke føler for det) skal jeg nå mens jeg venter på meg selv skrive en aldri så liten skrekkhistorie til dere. Vel, det var ihvertfall tanken. Men ting blir ikke alltid som man tror at de skal bli, eller som man ønsker seg. Ganske sjeldent gjør det det. Noen ganger kan det være like greit, andre ganger kan det være helt forferdelig, og noen andre ganger.. Vel, de av dere den siste der gjelder vet utmerket godt hvor jeg vil hen.
Så her sitter jeg og tenkte altså i utgangspunktet at jeg skulle fylle dette innlegget med en fikjsonsfortelling som ville passe utmerket i disse Halloween-tider. I stede skal jeg nå for en gangs skyld prøve å legge fiksjonen litt til side og heller fortelle dere en slags horror-historie fra virkeligheten. Min Virkelig. Din Virkelighet. Vår Virkelig. Den virkeligheten vi alle må gjennom enten vil vil det eller ikke. Den virkeligheten ingen av oss kan unngå selv om vi trer på oss verdens tykkeste kondom og universets feteste solbriller.
Jeg er han som nesten alltid har hodet fordelt på flere steder samtidig. Jeg kan ligge i senga og nyte en god bok, SAMTIDIG som deler av hjernen gjør sitt aller verste med å minne meg på et og annet jeg burde ha hatt unnagjort for lenge siden. Jeg kan hos min aller beste venninne og kose meg som bare fy SAMTIDIG som jeg bruker alt for mye energi til å grue meg til jeg en eller annen gang må reise hjem igjen. Og jeg kan sitte mutters alene for meg selv og pleie meg selv nedentil mens det store og glattbarberte hodet flommer over av alle mulige tanker om hva som er galt med verden i dag. Alt som er galt med meg selv.
Denslags uvaner kommer og går. Jeg vet aldri helt når de kommer for å ta meg. Jeg kan fint være i min mest produktive og effektive periode på lenge. Jeg kan godt nettopp ha flyttet inn hos min aller beste venn for alt jeg vet. Det kan også være at verden generelt er blitt et mye bedre sted å være i den siste tiden, ELLER det kan være helt motsatt, det har så lite å si. Når de først bestemmer seg for å gå til angrep på meg så gjør de det og lykkes alltid med å sette tennene på plass.
Men hvor mange liter blod de derimot klarer å tappe DET varierer en del. For selv om de alltid får tak i meg er det ikke bestandig de får tømt meg for like masse. For er det en ting de psykiske vampyrer ikke liker spesielt godt i lengdens løp så er det lykkelige mennesker. Folk som klarer og orker å holde seg aktiv med kjærlighet og tusenfryd. Så har du vært flink og vaksinert deg nylig med disse to stoffene er du altså ikke helt imun, men jeg kan love deg likevel at de trekker seg raskere unna da enn om årene dine hadde vært medisinen foruten.
Så til tross for at du kanskje måtte føle deg noe blodfattig her og nå.. Kast deg opp i taket!! Gå amok som det villdyret du er skapt som. Lev livet. Gå til de gales karaokebar og syng livets glade refreng selv om det for alle de rundt deg måtte låte aldri så surt. Våg å gi litt faen. Ikke vær så redd for hva som kanskje kan skje i morgen. Våg å lev nå. Gjør nabolaget ditt til et direkte utrygt sted å være. Vis dem hvem du er. Vis dem hvem som er sjefen. Og aldri, ALDRI ha dårlig samvittighet for at du sånn ellers føler deg ganske okey, til tross for at resten av verden måtte føle seg temmelig ille til mote. For DET er tross alt ikke din feil.
Gud bedre så utrolig utmattet jeg føler meg akkurat nå. Normalt sett skal søvn og hvile helst bidra til å lade batteriene dine. Men igjen, hva er egentlig “normalt”? EGENTLIG har jeg bare mest lyst til å legge meg ned på sofaen akkurat nå, men jeg tør ikke. Jeg har rett og slett hatt en helt forferdelig opplevelse i natt. Har vært utsatt for det mest intense marerittet jeg noen sinne kan huske å ha hatt, og selv hvor sliten jeg føler meg nå så våger jeg ikke å legge meg nedpå igjen. Redd for gjentagelse, eller REPRISE som de så fint kaller det på Nrk. Så derfor kan jeg like så godt heller gjøre et forsøk i å skrive ut om det, har tross alt litt å ta igjen her inne nå uansett.
Men før jeg går løs på selve “hendelsen” fra i natt ønsker jeg først å fortelle dere om noe annet som har “plaget meg” litt de siste par ukene. Som de fleste av dere vet har jeg i løpet av det siste året begynt å unne meg et par lengre gåturer igjen, så og si daglig med bare noen få unntak. Stort sett holder jeg meg til den samme ruta i en viss periode før jeg så blir lei og finner meg et annet område. Og i og med at høsten og dens mer kjølige vesen nå har begynt å melde sin ankomst har jeg STORT SETT holdt meg til nabolaget den siste måneden, og de lengre turene har igjen begynt å tilhøre sjeldenhetene. Så sånn for de av dere som eventuelt ikke måtte vite dette før nå – jeg kan ikke fordra kulde. Jeg HATER virkelig å fryse, det er og blir noe av det verste jeg vet..
Og jeg vet ikke helt hvorfor, men av en eller annen grunn så er det særlig ET hus her i nabolaget som har fått til vane for å sette opp gå-tempoet mitt når jeg begynner å nærme meg det. Jeg aner virkelig ikke hvorfor, for jeg kjenner absolutt ingen som har bodd der. Og av hva jeg kjenner til er det heller ingen jeg liker eller misliker som bor der nå. Faktisk tror jeg ikke det er noen som bor der i hele tatt lengre. Uansett.. Jeg har gått forbi dette huset svært mange ganger, knapt “lagt merke til” det før nå nylig. Det har stått der så lenge jeg kan huske, men jeg har aldri hatt noe forhold til det verken på godt eller på vondt. Før altså nå nylig – og igjen, jeg aner ikke hvorfor.
Det er nesten så jeg begynner å tro at jeg tar feil her jeg sitter. At sannheten er den at jeg faktisk HAR kjent noen som har bodd der en gang i tiden, og at den (eller de) som en gang levde der har utsatt meg for så slike traumer som på en eller annen måte er såpass alvorlige at de bare har blitt gravd ned av kroppens og sinnets eget forsvarsenter slik at “sjefen” (altså meg) skal ha noe som helst sjanse til å leve videre et noen lunde “normalt” og fredefullt “liv”. Men selvfølgelig er det ikke noe sånt. Eller man kan jo aldri vite, men jeg tør likevel vedde alt jeg eier og har på at den følelsen jeg har bygget opp i det siste bare er et eller annet annet. IKKE ALT her verden har nødvendigvis noe grunn. IKKE ALT kan eller BØR kunne forklares, og sånn må det nesten også bare forbli.
Ja.. Så var det vel på tide å begynne å “snakke” om “nattens hendelse”. Jeg tipper jeg la meg sånn omtrent i et eller halv to-tiden, og at det ikke tok så veldig lang tid før jeg omsider hadde sovnet. Det første jeg kan huske fra nattens mareritt er at jeg plutselig var blitt plassert i et temmelig mørkt og avstengt rom. Et vindu, to dører. Og både vinduet og disse to dørene var boltret temmelig godt igjen. Midt i rommet var det en gammel reise-tv. Jeg tror den var rosa uten at jeg kan si det for sikkert. På skjermen var det noe barne tv-greier, aner ikke hva da det hørtes ut som om det var et eller annet på russisk, men at det var et program for barn er jeg ikke litt usikker på en gang.
Etter en stund snudde jeg meg 80 grader og la merke til en gammel og temmelig slitt skinnsofa med et lite barn under. Først trodde jeg at det var dødt for det bare lå der med vidåpne øyne som stirret opp mot taket. Ingen bevegelser å se i hele tatt. Men så oppdaget jeg ved å ta en titt på barnets mave at det såvidt det var pustet. Men utenom det bare lå det der helt ubevegelig. Men før jeg visste ordet av det flyttet barnets øyne fokus fra å stirre opp mot taket, til å kun stirre mot meg. Og det mørke rommet jeg som da befant meg i ble med et veldig, VELDIG lyst. Og vips var jeg våken i min egen seng, på mitt eget soverom igjen, trodde jeg.
Men tydeligvis så var jeg ikke det, altså våken.. For selv hvor mye jeg ønsket det motsatte var jeg blitt som det lille barnet i det forrige rommet, nærmest helt urørlig. Jeg husker såvidt det er at jeg følte en nærmest sykelig trang for å bevege lillefingeren, men at jeg ikke fikk det til. Jeg fikk det virkelig ikke til. Det var så utrolig ubehagelig. Det FØLTES som jeg lå der våken, men det må ha vært en del av den samme drømmen, for etter at det igjen hadde gått en liten stund var jeg ikke lengre alene i rommet. Rett ved siden av meg sto en helt ukjent kvinne. En veldig pen kvinne, og det virker som hun kan ha vært på min egen alder, altså i tyveårene. Og hun var lang, og tynn.
Akkurat som det fordømte barnet mot slutten av det forrige rommet så stirret også denne helt intenst kvinnen på meg. Hun virket nesten helt død mesteparten i ansiktet, det var akkurat som om det kun var de to intense øynene som enda var “i live”. Hun sa ingenting, gjorde ingenting. Hun bare sto der og stirret. Fortsatt kunne jeg ikke bevege meg. Jeg lå der helt lammet i hver eneste tomme av kroppen. Og en stund var alt jeg følte en uendelig stor redsel, men etter at det hadde gått litt tid gikk det over, og ble i stede for byttet ut med en følelse av tristhet, sorg og fortvilelse. Og når jeg så hadde begynt å føle på var jeg plutselig i stand til å bevege den ene armen min, og når jeg gjorde det så var det som om kvinnen i rommet også hadde fått den samme “tillatelsen”.
For så fort jeg rørte på armen så beveget hun også sin og grep tak i meg, det vil si – den ene handa. Det var som om hun ville si meg noe, men at hun ikke fikk det til, eller ikke fikk lov. Og ingen av oss rakk heller noe mer, for før vi ante ordet av det kunne jeg omsider høre en litt for velkjent lyd, nemlig alarmen fra min egen mobil. Klokken var blitt syv og jeg forsto at det hele “bare” hadde vært en drøm. Kvinnen i rommet var borte. Når jeg endelig klarte å karre meg opp fra sengen oppdaget jeg at det var helt vått der og at jeg var helt gjennomvåt av svette. Så med tanke på hvor mye jeg hater å være svett så kastet meg i dusjen rimelig kvikt, forså å skifte på sengen etter det igjen.
Og det mine kjære lesere var alt jeg hadde å melde for denne gang. Og vet dere hva, det hjalp visst å sette meg her nå og skrive ned dette innlegget. For selv om jeg fortsatt føler på en enorm og nærmest umettelig tretthetsfølelse så tenker jeg ihvertfall at det nå skal gå greit å legge meg ned på sofaen og forhåpentligvis få sovet litt mer fredelig og i ro. Tenker jeg skal gi det 3-4 timer jeg, også skal jeg gi dagen en mer ordentlig sjanse igjen etter det, mekke meg litt frokost og forhåpentligvis pløye gjennom nok et par episoder av Orphan Black på Netflix. Jepp, satser på det.. DA sier jeg “god natt” igjen, også blogges vi helt plutselig.. Hvem vet?
Det er vel neppe noen overraskelse at jeg pretty much digger oktober. Jeg mener, det blir stadig mørkere om kveldene, jeg får mindre og mindre bruk for allergimedisin, og hei der – HALLOWEEN! Vel, nå er det ikke akkurat noe særlig stor forskjell på NÅ og ellers i året sånn med tanke på det aller siste der, for hjemme hos meg så er det jo basicly Halloween 24/ 7 hele året rundt, men jeeei – mindre lys og mindre allergi. Jeg mener, hva er det IKKE å like med det liksom?
Og det sies at den som venter på noe godt venter ikke til han (eller hun!!!) ligger som en forfallen drue på en råtten kirkegård. Vel, de(n) som sier det kan gå og finne seg en gammel kassett-spiller og spise til kvelds, for halloen rumpetroll – jeg kunne ikke fått sagt det bedre selv. Men ja, hei på deg og nei. På tide å hoppe til poenget: Jeg har nettopp NÅ bestemt meg for å unne meg en aldri så liten runde med “Scary 17”. En nusselig, liten “liste” bestående av diverse “spørsmål”, “ultimatum” og “visa versa”, som jeg in faqt har skrevet helt selv. Og ikke nok med det, jeg skal nå også SVARE helt selv. Dæsken døtte så flink jeg er!!
Personlig horror: Den ekleste opplevelsen ever?: Tror det må være da jeg mottok diverse trusler av ei tidligere venninne av meg som ikke akkurat digget at jeg kinda hadde nevnt henne (UTEN NAVN eller andre gjenkjennende beskrivelser) i en video jeg hadde lagt ut for ca. 2 år siden. Fikk en del stygge meldinger av flere fra hennes vennekrets den natten, som ikke engang hadde sett videoen det var snakk om. Slike type meldinger man helst går til politiet med dagen etter, noe jeg også valgte å gjøre.. Hva skremte deg mest som liten?: Sånn utenom alle mobberne som gjorde at jeg gruet meg til å gå på skolen nesten hver eneste dag? En Max Mekker-bamse jeg fikk av tante. Hva skremmer deg mest akkurat nå?: Kanskje litt overfladisk og ikke så veldig spennende, men – helsa. Har du noen fobier – hvis ja, hva?: Jepp, så og si alt som har med kroppskunst å gjøre minus neglelakk og sminke er ting jeg takler særdeles dårlig om de blir fokusert for mye på. Hva som er for mye kommer litt an på hvor mye jeg har sovet, spist og sånn der og da. Din aller skumleste venn heter..?: Andreas. Mest fordi det er Andreas som ligner mest på meg selv når alt kommer til alt.
Skummel kultur: Artist/ band: Alice Cooper!! Sang: “Steven” av… Alice Cooper!! Bok: The House Next Door av Anne Rivers Siddons. Film: Først hadde jeg litt lyst å si “Saw”, men det er jo ikke skumle filmer i den forstand, så derfor svarer jeg heller… IT FOLLOWS! Tv-serie: Game of Thrones. Det er en grunn til at jeg ikke sender dick-pics til diverse venninner lengre, for å si det sånn. Spill: Ohh.. Vanskelig å velge. For jeg har jo spilt et par tv-spill gjennom åra som helt klart har vært en nerverister, men jeg har også spilt et par av disse “virkelige” spillene som finnes der ute. Drikkeleken foreksempel. Er man først så uheldig og plumper ut med “feil” “spørsmål” til “feil” “vennegjeng” kan man i verste fall risikere å ende opp en hel “vennegjeng” mindre, og desto et skritt nærmere den grufulle ensomheten som så mange av oss (meg inkludert) gjerne frykter. For ikke å snakke om hva Politisk Ukorrekt også videre kan gjøre med folk.. Men eh, nei. Jeg tror nok til syvende og sist at jeg må svare “The Evil Within” her.
Hva skremmer deg mest?: Nåler eller kalorier?: Jeg bruker mest energi på å unngå for mye kalorier at the moment, men til syvende og sist er jeg enda mindre glad i nåler, for å si det sånn. Det er et par grunner til at jeg aldri har tatovert meg eller tatt piercings.. Flaggermus eller edderkopper?: Nå er jeg ikke redd noen av delene, faktisk så skulle jeg likt å ha begge deler som kjæledyr, men hvis jeg må velge så ender jeg likevel opp med å svare flaggermus. Ene og alene fordi de er små Paris Hilton-bikkjer med vinger. Klovner eller zombier?: Greit nok, zombier finnes så langt bare i fiksjonens verden, men HADDE DE eksistert på ordentlig så hadde jeg definitivt fryktet de mye mer enn klovner. Klovner er bare søte, ensomme mennesker akkurat som deg og meg. Buktalerdukker eller porselensdukker: IGJEN føler jeg for å påpeke at jeg ikke er særlig “redd” noen av tingene, men siden jeg igjen er “nødt” til å ta et valg: Buktalerdukker. De kan bli rimelig creepy bare de blir vekket til live av de riktige folka.. Aldri vært særlig “redd for” “døde ting”. Tannleger eller regjeringen?: Jeg skal ikke påstå at jeg digger å være hos tannlegen, men foreløpig har de forskjellige tannlegene jeg har vært hos gjort mindre skade enn hva jeg føler at samtlige i dagens regjering gjør. Så regjeringen. Høye eller mørke steder?: Er nok mest “redd for” høyde.
Jepp det var mine “Scary 17″s. Håper at dere fikk ihvertfall NOE utav å lese gjennom dette, og at dere kanskje til og med nå har lært noe nytt om meg som dere ikke visste fra før? Helt, helt til slutt vil jeg gjerne ta og sende limpinnen videre til 5 fantastiske medbloggere i håp om at de også vil kjøre en runde med “Scary 17” på sin blogg.
Det er ikke alltid like lett å kunne holde hodet kaldt samtidig som man beholder hjertet varmt. Noen ganger oppstår det rett og slett diverse komplikasjoner som gjør at så og si ALT blir snudd opp ned og da er virkelig helvete løs. Og dessverre så er ikke mitt “anti-virus”-program av den aller sterkeste typen, så når diverse farer først har funnet veien inn gjennom huden på meg, ja så tar det gjerne og totalt utsletter det aller meste jeg har bygget opp den siste tiden av sunn fornuft og fred i sjela. Og for de av dere som nå har litt problemer med metaforiske metaforer og ironisk ironi så betyr alt jeg har skrevet til nå kort fortalt bare at jeg har kort ei kort lunte og lett kan bli ganske så sint.
På ungdomskolen var det en gang en lærer som sa at “data” er en forkortelse for “dobbelt arbeid til alle”. Det er kanskje å ta litt hardt i, men helt tatt ut av det blå er det likevel ikke. For selv om dagens teknologi jo har mer godt for seg enn “(v)ondt” så er det likevel et par minussider ved det også. Og noen av disse er faen så frustrerende hvis de først inntreffer. Foreksempel.. I stort sett hele dag har jeg mellom jevne mellomrom sett meg nødt til å slå av pcen forså å restarte den etter at jeg på et eller annet tidspunkt har fått opp en MOTHER FUCKINGS LANGT OPP I SKINNRÆVA PÅ HAN FAR IRRITERENDE pop up-melding med teksten “ERROR 54B1N4!”.
Jeg har absolutt INGEN ANELSE om hva denne feilkoden betyr, eller er for noe. Jeg har selvfølgelig prøvd å google det, men uten nevneverdig hell or heaven. Mye kan tyde på at det er noe virus av noe slag for det går ikke an å klikke det bort, man kan ikke engang flytte den nedi et eller annet hjørne for å gjøre den “mindre synlig”. Og man kan ikke gjøre noe som helst annet heller når den først har bestemt seg for å minne meg på sin latterlige eksistens. Maskinen fryser rett og slett helt opp når den først er der, dvs. alt man kan røre er musepekeren, og det er det. Har selvfølgelig prøvd å kjøre virusscan et par tre ganger (med to forskjellige programmer), ingenting blir funnet. I følge testene som er blitt gjort skal alt være fryd og gammen. Men det er det altså ikke.
Kjære, søte internett: Hva fanden betyr ERROR 54B1N4??
For en ukes tid siden blogget jeg et lengre innlegg bestående av diverse musikk-videoer som jeg nesten syntes at alle og enhver Manson-fan burde ha fått med seg, og som jeg også hadde et håp om kanskje kunne frelse et par nye fans, selv om “frelse” kanskje ikke akkurat er helt det rette ordet i denne sammenhengen. Når jeg så så meg ferdig med dette innlegget hadde jeg opprinnelig ikke tenkt å dele noen flere musikk-videoer med dere på en stund, før akkurat her og nå.
Jeg skal være ærlig som jeg pleier å være. Jeg har ganske nylig stått opp. Og jeg har startet dagen slik som jeg pleier, nemlig med å scrolle opp og ned på mobilen i håp om å finne noe nytt, noe spennende, noe rart, noe amazing. Og stort sett så klarer jeg bare å få napp på en av disse tingene. Men nå i formiddag fikk jeg nesten ikke opp snøret mitt i heletatt fordi det jeg fikk på kroken var nemlig en temmelig heavy kombinasjon av ALLE disse fire tingene, og mer til.
Mine damer og herrer. Troende og ikke troende. Hvite og ikke fult så hvite. DETTE er den siste musikk-videoen til Marilyn Fucking Manson, og gjett hva, Johnny Fucking Depp har joinet festen!!
You say GOD, I say SAY10!!!!:
Er ikke Depp og Manson bare utrolig søte sammen? <3
Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg og ikke minst hva man BER om, har jeg lenge blitt fortalt. Vel, kanskje det er noe i akkurat det, eller kanskje ikke.. I flere dager, om ikke uker har jeg gått rundt og ønsket meg at det skal dukke opp noe nytt i livet mitt igjen her nå, eller at det i det minste skal skje et eller annet som gjør ting hakket mer spennende og interessant igjen. For det er ikke til å komme bort ifra at det blir mye av det samme. Liksom, jeg har til og med vurdert å melde meg på et dansekurs bare for å kunne oppleve noe litt annerledes og nytt igjen. Vel, når sant skal sies er det forøvrig en tanke jeg fremdeles går rundt og vurderer. Men greit, nå var det ikke akkurat dansing jeg tenkte å skrive om i kveld, så det får vi eventuelt ha til gode en annen dag.
Det jeg derimot tenkte å lufte for dere nå i kveld er en litt småcreepy opplevelse jeg hadde nå i natt. For like etter midnatt bestemte jeg meg for å gå ut og sette fyr på et par kalorier igjen. Jepp, jeg har fortsatt en greie med den “trenings-appen” som følger med på den mobilen jeg har just nu. Enyway, i løpet av de første par meterne føltes det hele som en helt vanlig, typisk nattatur i høstvinden. Det blåste en del, var i perioder litt ubehagelig å gå, men jeg fortsatte å gå for det. “Litt” vind skal bare ikke få stoppe meg når jeg først har bestemt meg for å komme meg i form, “litt” motstand fører som regel bare til at jeg får blod på tann og blir ENDA mer innstilt på å fullføre.
Men etter en stund var det som om noen plutselig bare hadde bestemt seg for å slå av det hele, altså vinden. Og greit, jeg vet at vær og vind mer eller mindre styrer seg selv, men det FØLTES som om noen bare hadde gått og slått av den gigantiske vind-vifta der og da. For plutselig var det som om den middels sterke vinden bare fikk et hjerteinfarkt og døde, sånn umiddelbart. Men, jeg antar det kanskje ikke er så veldig unormalt sånn egentlig. Har jo opplevd noe lignende med regn et par ganger, så hvorfor skal ikke vinden få lov til å bare “skifte mening” også? “Like rettigheter”, osv.
Uansett.. Jeg bare fortsatte å gå uten å egentlig tenke så veldig mye mer over det, og hadde stort sett tankene mine mer eller mindre begravd i noe helt annet da jeg omsider begynte å legge merke til et par skygger som ihvertfall kunne se ut som de kunne tilhøre en og annen. Og først så tenkte jeg at: “ah, jeg er altså ikke den eneste som liker å gå turer om natta her i nærheten”, og jeg bestemte meg for å ikke snu meg fordi.. Kleint. Det er ikke akkurat sånn at jeg pleier å snu meg etter folk på dagtid så hvorfor skulle jeg plutselig gjøre det da? Vel, etter at det hadde gått en stund og nysgjerrigheten hadde fått vokst seg sånn passe stor klarte jeg ikke lengre å dy meg, så jeg snudde bokstavelig talt, bare for å oppdage at det var absolutt ingen der. Det eneste jeg kunne se var alle trærne jeg hadde passert, samt et og annet gatelys, og selvfølgelig gangveien og litt søppel..
Og her sitter jeg nå og tenker.. Hva er det fantasi og innbilninger IKKE kan gjøre med folk liksom? For er det noe nattemørket virkelig er i stand til så er det å sette fantasien, tankene og følelsene mine i sving. Da SÆRLIG hvis jeg har den riktige stemningsmusikken tilgjengelig. Og jeg skal ikke lyve for dere. Jeg syntes det hele var litt ekkelt der og da, men det tok meg likevel ikke mange minuttene før jeg innså at det nok bare var min egen skygge som hadde blitt “klonet” av de riktige lysforholdene, av det som fantes av lys der og da, og thats IT. Så ja, det var altså den lille opplevelsen min fra i natt. Alt i alt ikke den mest interessante “historien” kanskje, men det er ihvertfall noe. Fortsatt ikke et dansekurs, men livet kan ikke alltid bare være en dans heller. Eller kan det det?
