Min kamp, mine sår!
Innimellom kan livet føles brutalt vanskelig. Til tider er ting så mørkt og dystert at man føler man bare vil gi opp absolutt alt. Noen ganger kan man føle seg så håpløst ensom og mislykket at det virker som alt er totalt blottet for mening, tro og håp.

I de siste dagene har jeg igjen opplevd å fått et kjempeslag rett mot brystet som siden har gjort jævlig vondt i både kropp og sinn. Jeg har vært redd. Jeg har vært sint. Jeg har vært deprimert. Jeg har vært lei meg. Ja, jeg har til og med vurdert å ta mitt eget liv igjen…

Jeg har enda ikke kommet meg skikkelig etter det som nylig har skjedd, men jeg har likevel nå bestemt meg for å ikke la dette bli slutten for meg. Selv om det fortsatt gjør ganske vondt og trolig kommer til å gjøre det en stund fremover så akter jeg å ikke la fortvilelsen, sinnet og all sorgen ta fullstendig overhånd.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Alt for mange ganger tidligere har jeg blitt liggende på bunn og nærmest nektet meg selv å reise meg opp igjen. Men hva har det egentlig vært godt for? Hva har jeg fått ut av alt den evige torturen, alle de uendelige hatske og nedbrytende tankene?.. Ok, jeg har nok gjennom en del innlegg her på bloggen kanskje vært en liten trøst for andre på en eller annen måte i den forstand at noen der ute har funnet en blogg å kjenne seg mer igjen i som bekrefter at man ikke er alene om lignende tanker og følelser. Men utenom det er det ikke særlig mer verdt å nevne på den positive siden.

“Ta deg sammen, ikke ta ting så seriøst. Det er de som har det verre enn deg!”
Jeg skal på ingen måte komme med noen utspill nå hvor jeg kommer med en pekefinger på at det rett og slett “bare” er å ta seg sammen, at man ikke trenger ta ting så dønn seriøst og at det er alltids noen som har det verre. For det første… Slik jeg ser det er det ikke “bare” å ta seg sammen i en hver situasjon, vi er alle forskjellige og noen ganger er faktisk bedre å ikke stresse og heller tillate seg å være deppa, sint og lei seg en stund. Hastverk er som kjent lastverk og jeg tror at hvis man i enkelte situasjoner undertrykker diverse følelser og tanker og stresser for mye med at ting skal bli mest mulig “perfekt” igjen så er det lettere å få et større tilbakefall.

Og ja. Så var det det med at det alltid er noen som har det verre enn deg selv da. For noen kan det i samtlige situasjoner rett og slett hjelpe å se ting i perspektiv for at man lettere skal komme seg over ting eller i hvertfall prøve å fokusere litt mer på noe annet. Men igjen, vi er alle forskjellige. Sånt kan fungere for noen, men det er ingenting der ute som er for absolutt alle. Skal man først dra frem “det er de som har det verre”-fjøla så bør man først og fremst være litt forsiktig med hvordan man sier det, for sånt kan veldig fort gjøre vondt, mye, mye verre. Man skal være forsiktig med å løpe over et minefelt.

Jeg vil gjenoppstå!
Som jeg nevnte ovenfor har jeg igjen slitt en del psykisk de siste dagene. Jeg har brukt mye energi og tid på å være alle de triste tingene, men… Jeg har også denne gangen bestemt meg for å ikke bli liggende lengre enn nødvendig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å bekjempe det store, ondsinnede monsteret som har trengt seg inn i tilværelsen min nå, men jeg SKAL, SKAL, EGGESKALL komme seirende ut av hele fordømte situasjonen til slutt.

Kanskje har det litt å si at jeg har vært borti lignende situasjoner tidligere og at jeg med andre ord har et par erfaringer flere nå enn for noen år tilbake. I tillegg kunne situasjonen vært betydelighet mørkere enn den er per dags dato. Det finner jeg faktisk en liten trøst i, og det er faktisk noe jeg har klart å tenke ut og innse selv.

Dessuten er jeg redd for alt som kan skje dersom jeg tillater å la det fordømte monsteret dra meg lengre ned i en lengre periode. Jeg har mistet for mye i løpet av mitt 23 år lange liv på å være bitter, deprimert og sint. Det har på sikt gått utover blant annet evnen min til å være kreativ her inne på bloggen. Det har gjort at jeg har støtt fra meg langt flere enn jeg har ønsket. Jeg vil ikke brenne så intenst i mitt eget inferno en gang til.

På en eller annen måte skal jeg klare å gjenoppstå. Jeg kan på ingen måte love at det ikke blir et og annet deppe-innlegg fremover, men jeg nekter å bli værende der “for alltid”.

Jeg er ingen taper! Ja, jeg er en ganske så misforstått og ensom outsider med skremmende få venner, men jeg er igjen ingen taper. Jeg har vært gjennom så helvetes mange motganger, og jeg har enda aldri gitt opp helt. Det antar jeg betyr ihvertfall noe.

Vi reblogges!

Bedre sent enn aldri får man nesten si – Her har dere endelig årets første spillvideo! ^^

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Om noen lurer er jeg ikke så veldig misfornøyd med at Marilyn Mansons siste album The Pale Emperor ankom postkassa mi i dag! ^^

Vi reblogges!

Helt siden jeg var liten har jeg fra tid til annen fantasert om hvordan det ville vært å være usynlig. Jeg vet ikke helt hvilken “super-evne” som oftest har stått høyest opp, men det å kunne snike seg rundt hvor som helst i hele verden uten å bli sett har definitivt lenge vært blant de tre mest etterlengtende.

Vi mennesker er noen rare skapninger. Det er ikke alltid vi helt vet hva vi egentlig ønsker oss. Når vi oppnår noe og har fått beholde det en stund er det gjerne slik at mange av oss til slutt finner oss selv i å lengte tilbake til hvordan ting var før igjen. Mennesker er mestre på å fokusere på alt man ikke har.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Jeg skal fortelle dere en hemmelighet. Jeg har litt for ofte fått mitt gamle ønske om å være usynlig oppfylt. Jeg har foreksempel ikke tall på hvor mange friminutt på skolen jeg har sittet for meg selv i skolegården og bare sett alle de andre drive med sitt uten å en gang legge merke til at jeg var der.

Men i løpet av noen år begynte folk å legge merke til meg igjen, jeg hadde omsider klart å kvitte meg med usynlighetskappen – for en periode. Plutselig var jeg ikke bare litt synlig, men VELDIG synlig.

Jeg som gjennom nesten hele barndommen bare ble latt merke til av min bror, farfar, farmor, samt en av tantene mine på morsiden hadde omsider minst et øye fra stort sett hele Norge som så hvem jeg var, eller, hvem jeg i hvertfall trodde at jeg var…

Nå har det igjen gått noen år og synligheten har nok en gang begynt å forfalle. Og det merkes veldig at den berømte kappen ikke er særlig begeistret for at jeg på et tidspunkt klarte å ta den av… For per dags dato sitter kappen nå sterkere enn noen sinne. Per dags dato er det ingen som ser meg… Ikke en gang jeg.

Om jeg nå skulle forsvinne helt er det neppe noen som hadde latt merke til det likevel. For alt jeg vet finnes det en gravstein et eller annet sted i Oppdal med mitt navn på. For alt jeg vet kan det hende jeg nå er i helvete. Jeg har jo hørt historier om folk som har gått bort uten at de har funnet ut av det selv. Isåfall… Det å gå igjen er sykelig oppskrytt. Bare nok en idiotisk myte skapt av dere levende…

Ah.. Hvorfor gidder jeg.. Det er sikkert ingen som kommer å legge merke til dette innlegget engang. Men dersom det er noen som faktisk kommer til å lese dette innlegget noen gang – Hver forsiktig med hva du ønsker deg, i hvertfall så lenge det ikke har en av/på-knapp…

1991 – ????

I skrivende stund har jeg mest lyst til å igjen bare slette Facebook for en periode, og rett og slett stenge helt ute folk ute og bare gi faen. Jeg er i skrivende stund noe sinna og jeg skal ikke legge skjul på at jeg nå mest bare ønsker å gjøre noe “drastisk”. Men.. Oppi all frustrasjonen jeg nå føler kom jeg på noe jeg tenkte på tidligere i dag angående noe litt annet, et blogginnlegg jeg tenkte å skrive tidligere i dag. Så i håp om at jeg i hvertfall skal klare å distrahere det som plager meg nå litte grann så skal jeg prøve å skrive det innlegget nå.

For ordens skyld, denne “Innledningen” har ingenting med resten av innlegget å gjøre. Jeg bare følte for å skrive det lille jeg nå har skrevet, i stede for å gi det et eget innlegg.

«I’m not man enough to be human but i’m trying to fit in and i’m learning to fake it»
– Marilyn Manson

Jeg vil aldri føle med deg
Satt i går og snakket litt med noen om det med sympati og empati, hva de to tingene egentlig er for noe. Og jeg skal innrømme at jeg ikke har vært helt sikker på hva som skiller disse to tingene fra hverandre før jeg akkurat NÅ bestemte meg å søke de opp på Wikipedia.

Det er først og fremst min mangel på sympati jeg skal prøve å la dette innlegget dreie seg om, og i den forbindelse ser jeg en flott anledning til å samtidig også nevne asperger igjen, for dette er etter det jeg har forstått veldig typisk når det kommer til autisme.

For meg høres det noe fjernt ut at det faktisk finnes mennesker der ute som er i stand til å føle med andre. Dersom jeg har opplevd noe lignende som et annet menneske nå gjør eller nylig har gjort kan jeg tenke tilbake og huske hvordan jeg hadde det da og utifra det ha en viss anelse om hvordan den andre personen forhåpentligvis føler. Men å føle med noen.. Nei.

Og det er altså det som skiller sympati fra empati, eller omvendt etter det jeg nå har lest og forstått. Med andre ord kan jeg være empatisk til tider, men ikke sympatisk.

Du syns jeg virker sympatisk? – Eksamen bestått!
Hvis noen har hatt inntrykk av at jeg noen gang har vist medfølelse i en eller annen sammenheng så er det mest sannsynlig ikke fordi jeg egentlig har følt med vedkommende, men fordi jeg har gjort noe jeg har lært i en eller annen tv-serie eller film vil være riktig i en slik situasjon.

De fleste gangene jeg har gjort noe for at noen skal føle seg bedre i en vanskelig situasjon er det rett og slett fordi jeg har lært det på tv eller fra en film. Takket være noe jeg har sett på en skjerm har jeg foreksempel en viss anelse om hvilket ansiktsuttrykk jeg bør ha til en hver tid.

Hadde jeg bare brukt den masken som passet best til mine egne følelser i en hver sosial situasjon hadde jeg trolig sett ut som Kirsten Stewart i 99% av de samtalene jeg har hatt med andre enn meg selv.

Kristen Stewart er hun til høyre om noen skulle være i tvil.

Hver gang noen forteller meg at de oppfatter meg som en sympatisk mann med mye medfølelse folk føler jeg enten at vedkommende ikke kjenner meg godt nok, eller at jeg har bestått en eller annen eksamen i skuespill. Helst er det snakk om en kombinasjon.

For det er absolutt ingen jeg vil påstå kjenner meg alt for godt. Samtidig så syns jeg i hvertfall selv at jeg er en veldig flink skuespiller.

Dobbeltmoral?
Nå er det sikkert noen som syns det er litt dobbeltmoralsk at jeg flere anledninger har gått hardt i mot folk som etter min mening er pretty much fake med tanke på at jeg nå innrømmer at jeg tidvis velger å ta på meg en maske når jeg kommuniserer med andre… Ja, dette gjør meg til en viss grad til en noe mer fake person. Likevel føler jeg at akkurat dette er innafor.

Når sant skal sies er det ikke så veldig ofte jeg bruker maske. De aller fleste gangene folk har vært deppa pga noe så har det helst vært situasjoner hvor jeg har tenkt at vedkommende kan veldig mye for at h*n har havnet i den situasjonen selv og at h*n absolutt burde ha visst bedre, og da gidder jeg ikke engang prøve å spille sympatisk.

De aller fleste er dessverre ikke like sterkt begavet når det kommer til fornuft og gjør etter min mening ganske tåpelige og tankeløse ting. Og da mener jeg folk heller kan ha det så godt og heller prøve å lære av den hendelsen som har oppstått, i stede for å klage og sutre og søke oppmuntring og trøst.

Jeg kan til og med finne det for godt å si akkurat dette rett ut til vedkommende der og da jeg, selv om h*n føler h*n kanskje har det vanskelig nok fra før av der og da og er lei seg.

Men ja.. Jeg kan kanskje være 5% fake til tider, men det føler jeg altså er langt bedre sammenlignet med så mange andre der ute som spiller, lyver og jatter med langt oftere enn hva jeg “føler for” å gjøre.

Etter min mening burde godt over gjennomsnittet i den norske befolkning fått et hardt slag i både ansiktet, maven og prostata for å jatte med såpass ofte som folk flest gjør…

For ordens skyld. Om noen nå skulle stille være i tvil. Det jeg skriver/ sier kan dere stole 110% at jeg mener. Ansiktet mitt kan dere innimellom strø med en liten klype salt.

Hvordan er du når det kommer til medfølelse og sympati? 

Vi reblogges!

Da har jeg akkurat kommet hjem igjen etter årets første time hos terapeuten. Det ble stort sett snakket om det vanlige som vi ellers pleier å snakke om, men det har også skjedd en liten endring som jeg syns er verdt å nevne.

Jeg har tidligere nevnt at jeg har bestemt meg for å prøve å ha aktivitetskontakt igjen. Egentlig var det planen at jeg, terapeuten min og den nye aktivitetskontakten skulle ha et møte førstkommende tirsdag. Men.. Saken er at vedkommende hadde sett for seg å enten jobbe med barn eller utviklingshemmede, så når h*n fikk vite at det var snakk om en ikke-utviklingshemmet gutt (i klassisk forstand) på 23 år, så ble altså det hele kansellert.

Personlig er jeg egentlig mest lettet over dette, for som jeg har nevnt før så syns jeg det er litt nedverdigende å henge med noen som gjør det fordi det er jobben deres. I tillegg hadde jeg måtte stresset mer med å holde en viss døgnrytme, og jeg er som kjent verken spesielt god eller glad i å måtte holde på slike rutiner i lengden. Jeg liker å selv kunne bestemme når jeg vil legge meg, og når jeg vil stå opp uten å bekymre meg for om det skal gå utover en og annen fast avtale.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Selvfølgelig. Det hadde sikkert vært et par fordeler også, jeg hadde i hvertfall vært litt mer sosial utenom sosiale medier et par måneder om dette hadde blitt noe av.. Men når det er sagt tror jeg egentlig innerst inne at det uansett ville endt opp som sist gang, at jeg til slutt hadde kuttet ut det hele pga de grunnene som jeg nevnte over.

Sånn. Nå skal jeg ta meg en forfriskende dusj – Noen som vil joine? ^^

Vi reblogges!

Omelett, Omegle og onani. De tre O’ene hvor akkurat som i det virkelig liv den ene viser seg å være litt større enn den andre. Og det er den lille o’en det skal dreie seg om i dag – Onani-o’en!

Det siste året har lille meg hengt mye med hodet og det har ikke vært lett å OPPmuntre den. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde la den være mer i fred, har den ikke lyst så har den ikke lyst.

© Bildet er tatt fra aws-dist.brta.in

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

På en annen side så er det ikke sånn at den er blitt inkompetent heller, den er bare som resten av familien blitt litt eldre og har trolig bare ikke den samme ungdommelige entusiasmen som før.

Jeg antar at det rett og slett har blitt en vanesak. Det store hodet er jo fortsatt vandt til å leke med det lille hodet to-tre ganger i døgnet og forsøker fortsatt å gripe tak i den tradisjonen. Men nå i det siste har det altså begynt å innse at det er litt dumt å holde på en tradisjon bare for at den skal fortsette. Særlig når det lille hodet ikke er like keen lengre som før.

Skal jeg være helt ærlig er ikke det store hodet egentlig like keen lengre heller. Alt for ofte i det siste har det blitt til at det har prøvd å måke snøen bare for å måke den, selv om det altså ikke trengs…

En annen ting.. Det store hodet har ikke akkurat gjort det lett for seg selv og kompisen den siste tiden heller. Det har blitt så mye mer politisk korrekt nå enn før, og for mye regler og styr har en kjent tendens til å ødelegge moroa.

“Nei, ikke hun. Hun er jo sammen med noen”. “Næh, det er ikke realistisk at hun vil være med på leken med tanke på hvilket forhold vi har hatt til henne det siste året”. “Ærlig talt, har du fått med deg hvordan hun faktisk ser ut nå for tiden? Hun så kanskje helt ok ut før, men skal vi holde oss til nåtiden eller?”.

Ok, det siste der var kanskje ikke så politisk korrekt, men det er likevel blitt en av svært mange grunner til at det bare ikke skal ha gått… Ok, nå finnes det flere måter å få snømåking til å bli gøy på. Man kan jo foreksempel sette på en motivasjons-film.

© Bildet er tatt fra funnyjunk.com

Problemet der i gården er “bare” at det store og det lille hodet føler de har sett de beste filmene som er å finne der ute så mange ganger nå at de ikke er like motiverende lengre, og alle de andre filmene er bare ikke.. Ja riktig, ikke motiverende nok.

Også er det en absolutt siste ting til. Det er ikke bare-bare å konsentrere seg om måking når det blåser som verst rundt deg og du aller helst bare vil inn i varmen og gjøre… Vel, alt annet enn å måke snø.

Min lille venn har rett og slett blitt til prinsen som nesten ingen kunne tankebinde. Men når det er sagt. Hvis noen der ute har lyst til å beseire den lille rakkeren, så er du hjertelig velkommen til å prøve. Men! Fint om du har overlevd minimum atten vintre først…

Vi reblogges!

I disse dager skal det godt gjøres å finne noen over 4 eller under 30 år som ikke har Snapchat. Snapchat har for veldig, veldig mange blitt en minst like stor selvfølge som rennende vann, og man kan ikke akkurat klandre folk for det.

Jeg greide selv å bli en slave i løpet av året som gikk. I begynnelsen før jeg selv fikk applikasjonen var også jeg som en del andre skeptisk. Jeg så på det hele som noe pubertalt og umodent, men i dag vet jeg bedre. Snapchat er akkurat som livet selv, det er hva DU selv gjør det til.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Men.. Nå som denne introduksjonen til dette schni schna snappi-innlegget omsider ser ut til å være på plass ser jeg ingen gode grunner til å lengre utsette det dette innlegget egentlig skal bli. Listepop!

Enkelt å bruke!
Først og fremst, Snapchat er sabla lettvint å lære seg å bruke. Det er noe av det mest brukervennlige jeg har vært borti, det er faktisk enklere enn å sette sammen leker fra Kinder Egg.. Ok litt dårlig eksempel, for noen av Kinder-lekene er faktisk noe utfordrendes til tider. Uansett. En hver idiot kan lære seg å bruke Snapchat etter bare noen få minutter!

Du vet hva folk gjør!
Selvfølgelig, dette punktet kan også ha sine negative sider til tider, men det kan jeg heller spare til et annen innlegg.

Takket være Snapchat trenger man nå enda sjeldnere enn før å lure på om de vennene du eventuelt har er i live eller ei. Det kan man takket være Facebook og Twitter også? Ikke nødvendigvis! De statusene du ser der kan for alt du vet være skrevet av noen andre, og det siste profilbildet h*n akkurat la ut kan godt være et utdatert et som ble tatt i går!

Med Snapchat derimot så har man en større garanti for at bildene du åpner i hvertfall ikke er eldre enn 24 timer, i hvertfall om vi snakker om bildene folk har lagt ut under My Story.

Selvfølgelig, man kan alltids ta bilde av et eldre bilde forså å sende/legge ut, men med mindre du er helt idiot/ full (same shit) og/ eller vedkommende har en 2-3 år gammel Nokia så avsløres sånt rimelig lett. Dessuten, hvem vil være venn med noen som går rundt med en 2-3 år gammel Nokia?

PS: Glemte jeg å nevne at takket være Snapchat så har dosen med se-hva-jeg-spiser-oppdateringer på Facebook trolig minsket litt? 

Du får dyrket egoet!
Igjen et punkt,  som også kan ha sine negative sider, men når det er skrevet… Hva faen er det egentlig som er helt perfekt? Utenom øynene mine da selvfølgelig. Og den høyre delen av pungen min.

Med mindre du tillater drittsekker å være en del av ditt Snapchat-liv og i hvertfall har ti venner så er det minst en og annen som kommer til å gjøre deg oppmerksom på et og annet ved deg som er vakkert, tiltrekkende eller sexy. Eller i mitt tilfelle, alt på en gang. Yoda, man må ikke ta bilder av seg selv i hele tatt, man kan foreksempel bruke hele Snapchat-karrieren på å kun ta bilder av (Han) Solo, og det er ikke noe gæærnt i det, annet enn at det høres litt trist ut. Og sært xD

En annen ting som i hvertfall til tider er med på å bygge opp MITT EGO er det flotte tallet som viser hvor mange “poeng” man har. Altså det tallet som har regnet ut mattestykket Hvor mange snapper du har sendt til andre + Hvor mange snapper andre har sendt til deg.

Så sånn sett kan man også se på Snapchat som et spill hvor man skal utkonkurrere flest mulig om hvem som klarer å være den mest populære (eventuelt slitsomme).

Det er gratis!
Akkurat som hun flotte brunetten som pleide å sitte på tredje rad i klasserommet ditt på ungdomskolen før hun døde av AIDS så er også Snapchat helt gratis å både legge inn, eie og bruke. Det skal ikke koste deg en krone, og apropos penger: Snapchat er også reklamefritt!

Det er gøy!
Helt til slutt, kanskje det viktigste av alt – SNAPCHAT ER GØY!

Med Snapchat og at par hundre venner (eller er 26 som jeg har i skrivende stund) så trenger du i prinsippet aldri å kjede deg igjen. Skulle du begynne å føle et aldri så lite tegn til kjedsomhet, SNAP noen ^^ Snapchat is love, Snapchat is live.

Hva liker du best med Snapchat?

Vi reblogges!

O store positivitet, så mye det er å se frem til for tiden!

For en liten stund siden var jeg så vidt innpå dette i et tidligere innlegg (lurer på om det var i det jeg postet i går) og lovet der og da at jeg skulle komme nærmere innpå hva jeg har å glede meg til bittelitt senere.

I dag føler jeg er en nydelig anledning til å holde det løftet, og jeg antar det er greit å være tidligst mulig ute med dette innlegget mens det enda er såpass mye å nevne. Altså, det hadde vært litt dumt om jeg hadde ventet til f.eks 50% av de tingene jeg ser frem til i dag allerede har skjedd, liksom.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

På Vossevangen der vil eg bu – Del 100
Jeg kan vel egentlig starte med noe av det siste jeg nevnte i går, nemlig at jeg snart vender nesa vestover igjen. Nærmere bestemt Voss. Med mindre den turen skulle bli flyttet på igjen (noe jeg er 95% sikker på ikke skjer) vil det akkurat være 178 døgn siden sist når jeg omsider går av bussen. Gleder meg kjempe, kjempemasse til å se igjen Helge og Ari, det var så utrolig vellykket sist og det vil komme til å bli minst like awesome denne gangen også!

Du store multimedia! – SPILL
Ellers så er det meste andre jeg ser frem til ting som kan omtales som hobbyrelaterte ting. Det er utrolig mye lovende som kommer ut i løpet av 2015, SÆRLIG på spillfronten. Vel, noen av spillene har jeg en viss anelse om kan bli utsatt til 2016, men dersom de datoene som jeg har fått oppgitt til nå ikke blir flyttet lengre frem i tid så har jeg i hvertfall åtte spill å se frem til dette året.

Disse spillene gleder jeg meg til å forhåpentligvis få spille i 2015:
– Batman: Arkham Knight
– Dead Island 2
– Dying Light
– Resident Evil: Revelations 2
– Saints Row IV – Re-Elected
– Silent Hills
– Star Wars Battlefront
– Until Dawn

Du store multimedia! – MUSIKK
Og det er ikke bare på spillfronten det ser meget lovende ut i år da det også er et og annet å glede seg til fra musikkbransjen. Allerede i løpet av slutten av denne måneden slipper Marilyn Manson ut sitt nyeste album “The Pale Emperor”, nesten tre år etter hans forrige album “Born Villain”.

Når vi først er inne på en og annen rockegud så har jeg også hørt noen rykter om at også Ozzy Osbourne planlegger å komme med ei ny plate, men akkurat det har jeg ikke fått bekreftet 100%, enda. Men HVIS det stemmer så tror jeg også at den plata vil komme til å bli helvetes bra. Det er tross alt the prince of darkness!

Noe jeg derimot har fått bekreftet er at One-Eyed Doll har ei ny skive på gang, det er ikke lenge siden de slapp ut sin siste singel “Crush” på blant annet Itunes Store, og utifra den ser det ut som om også det nyeste albumet vil rocke helt ut til verdensrommet.

Du store multimedia! – FILM
Helt til slutt kan jeg nevne at det også er et par filmer jeg gleder meg til å få se, og i år er det spesielt en film jeg er minst 10 ganger så spent på sammenlignet med alt det andre, jeg snakker selvfølgelig om “Star Wars – The Force Awakens”. Jeg skal innrømme jeg ble bittelitt skuffet da de slapp den første traileren, jeg hadde håpet på litt mer nytt, noe mer vågalt og spektakulært..

Etter min mening ser det litt ut som man har vært mest opptatt med å tilfredsstille den noe eldre garden av tilhengere, men jeg kan ta feil. Uansett, det å dømme en hel film utifra en trailer blir som å dømme en bok utifra første side.

Se traileren til Star Wars – The Force Awakens her:

Uansett, jeg har troen på at også de tre nye filmene vil bli bra, men det er først og fremst på hvilke måter jeg enda er litt usikker på. Ellers er det ikke så skrekkelig mye annet på filmfronten jeg ser så veldig frem til dette året, med mindre det er riktig at “The Human Centipede III” kommer ut i år. ELSKET de to første filmene, og dersom det tredje kapitlet faktisk kommer ut i år… Ja, da har jeg i hvertfall to filmer jeg ser meget frem til i 2015.

Men utenom det skal jeg være ærlig å innrømme at jeg ikke har engasjert meg så veldig mye i filmens verden det siste året, har først og fremst prioritert meg gaming. Så akkurat der får jeg heller satse på å bli positivt mer overrasket i år over en og annen film jeg ikke har umiddelbare planer om å nevne her og nå, men som jeg likevel kan finne på å gi en sjanse mer eller mindre noe spontant en eller annen gang før jul xD

Oooog, nå vet jeg at dette ikke telles som noe film, men jeg vil likevel nevne at årets to sesonger av Hotel Cæsar ser veldig lovende ut. I og med at det faktisk ikke er mer jeg har å trekke frem på tv-serie fronten dette året så tok jeg meg altså friheten å nevne Cæsar under samme overskrift som de to filmene her og nå.

Teaseren for vårens Hotel Cæsar-sesong kan man se her:

Ny aktivitetskontakt!
Sånn, da tror jeg at jeg har nevnt alt som generelt er verdt å nevne hittil… Åh, nei, vent. Det er en ting til. Jeg fikk for et par uker siden vite at jeg har fått meg aktivitetskontakt igjen, og vedkommende vet jeg faktisk litt av fra før, så det kan også hende det blir en og annen herlige stunder der. Vi får se ^^

I hvertfall per dags dato har jeg som dere kan se en del ting å se frem til som gjør smilebåndet verdt å trekke på. Jeg tror virkelig at 2015 kan bli mer eller mindre fantastisk, fra en tid til en annen, og jeg ser også frem til å dele et og annet med dere, som alltid!

Hva har du å se frem til i år?

Vi reblogges!