Min kamp!

Min kamp, mine sår!
Innimellom kan livet føles brutalt vanskelig. Til tider er ting så mørkt og dystert at man føler man bare vil gi opp absolutt alt. Noen ganger kan man føle seg så håpløst ensom og mislykket at det virker som alt er totalt blottet for mening, tro og håp.

I de siste dagene har jeg igjen opplevd å fått et kjempeslag rett mot brystet som siden har gjort jævlig vondt i både kropp og sinn. Jeg har vært redd. Jeg har vært sint. Jeg har vært deprimert. Jeg har vært lei meg. Ja, jeg har til og med vurdert å ta mitt eget liv igjen…

Jeg har enda ikke kommet meg skikkelig etter det som nylig har skjedd, men jeg har likevel nå bestemt meg for å ikke la dette bli slutten for meg. Selv om det fortsatt gjør ganske vondt og trolig kommer til å gjøre det en stund fremover så akter jeg å ikke la fortvilelsen, sinnet og all sorgen ta fullstendig overhånd.

Alt for mange ganger tidligere har jeg blitt liggende på bunn og nærmest nektet meg selv å reise meg opp igjen. Men hva har det egentlig vært godt for? Hva har jeg fått ut av alt den evige torturen, alle de uendelige hatske og nedbrytende tankene?.. Ok, jeg har nok gjennom en del innlegg her på bloggen kanskje vært en liten trøst for andre på en eller annen måte i den forstand at noen der ute har funnet en blogg å kjenne seg mer igjen i som bekrefter at man ikke er alene om lignende tanker og følelser. Men utenom det er det ikke særlig mer verdt å nevne på den positive siden.

“Ta deg sammen, ikke ta ting så seriøst. Det er de som har det verre enn deg!”
Jeg skal på ingen måte komme med noen utspill nå hvor jeg kommer med en pekefinger på at det rett og slett “bare” er å ta seg sammen, at man ikke trenger ta ting så dønn seriøst og at det er alltids noen som har det verre. For det første… Slik jeg ser det er det ikke “bare” å ta seg sammen i en hver situasjon, vi er alle forskjellige og noen ganger er faktisk bedre å ikke stresse og heller tillate seg å være deppa, sint og lei seg en stund. Hastverk er som kjent lastverk og jeg tror at hvis man i enkelte situasjoner undertrykker diverse følelser og tanker og stresser for mye med at ting skal bli mest mulig “perfekt” igjen så er det lettere å få et større tilbakefall.

Og ja. Så var det det med at det alltid er noen som har det verre enn deg selv da. For noen kan det i samtlige situasjoner rett og slett hjelpe å se ting i perspektiv for at man lettere skal komme seg over ting eller i hvertfall prøve å fokusere litt mer på noe annet. Men igjen, vi er alle forskjellige. Sånt kan fungere for noen, men det er ingenting der ute som er for absolutt alle. Skal man først dra frem “det er de som har det verre”-fjøla så bør man først og fremst være litt forsiktig med hvordan man sier det, for sånt kan veldig fort gjøre vondt, mye, mye verre. Man skal være forsiktig med å løpe over et minefelt.

Jeg vil gjenoppstå!
Som jeg nevnte ovenfor har jeg igjen slitt en del psykisk de siste dagene. Jeg har brukt mye energi og tid på å være alle de triste tingene, men… Jeg har også denne gangen bestemt meg for å ikke bli liggende lengre enn nødvendig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å bekjempe det store, ondsinnede monsteret som har trengt seg inn i tilværelsen min nå, men jeg SKAL, SKAL, EGGESKALL komme seirende ut av hele fordømte situasjonen til slutt.

Kanskje har det litt å si at jeg har vært borti lignende situasjoner tidligere og at jeg med andre ord har et par erfaringer flere nå enn for noen år tilbake. I tillegg kunne situasjonen vært betydelighet mørkere enn den er per dags dato. Det finner jeg faktisk en liten trøst i, og det er faktisk noe jeg har klart å tenke ut og innse selv.

Dessuten er jeg redd for alt som kan skje dersom jeg tillater å la det fordømte monsteret dra meg lengre ned i en lengre periode. Jeg har mistet for mye i løpet av mitt 23 år lange liv på å være bitter, deprimert og sint. Det har på sikt gått utover blant annet evnen min til å være kreativ her inne på bloggen. Det har gjort at jeg har støtt fra meg langt flere enn jeg har ønsket. Jeg vil ikke brenne så intenst i mitt eget inferno en gang til.

På en eller annen måte skal jeg klare å gjenoppstå. Jeg kan på ingen måte love at det ikke blir et og annet deppe-innlegg fremover, men jeg nekter å bli værende der “for alltid”.

Jeg er ingen taper! Ja, jeg er en ganske så misforstått og ensom outsider med skremmende få venner, men jeg er igjen ingen taper. Jeg har vært gjennom så helvetes mange motganger, og jeg har enda aldri gitt opp helt. Det antar jeg betyr ihvertfall noe.

Vi reblogges!

6 kommentarer
    1. Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje leva livet for deg….(Bjørn Eidsvågs trøstesang)
      Det er vondt å lese om dine kamper, du er flink å sette ord på dine tanker rundt det, og treffer meg stadig midt i hjertet.
      Skulle sagt noe trøstende, men vet ikke hva jeg burde si, bortsett fra at jeg heier på deg, så det får bli min trøst til deg <3

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg