Kjære leverpostei-lokk på speilet der,
hvem er ditt overhode på badet her?

“Det er ikke lengre deg, min gamle venn,
men en annen dude, hans navn er Glenn!”

Glenn sier du? Det var da litt av et navn,
men greit nok, det var alt – for denne gang.

“Nei faktisk ikke, våre dager er nå over,
slutt med dette tullet, se – fansen din sover!”

Kan være at “fansen” er litt lei, men hva så?
Skal jeg etter såre tomler bare bukke og gå?

“Gjør som du vil, men min tid er omme.
Fortiden er lagt vekk, har glemt alt dumme!”

Det skal vi bli to om min gamle venn.
Men ta deg en ferie, til vi sees igjen.

“Du e framleis ung og naiv, og det kan eg like
Men om eg ei vendar tilbakje, slutt så å freake!”

Hva i huleste leverposteiboks skal det bety?
Boksen er tom? Jeg går nå, vil′ke være til bry..

R.I.P kjære leverpostei-boks? :`-(

Jaaa, da var “bomben” omsider sluppet. Håper dere likte mitt nye dikt og min nye video. Dette har vært et lite prosjekt jeg har sett frem til å vise dere i et par uker nå, og NÅ er altså babyen min endelig ute!! 😮

Og sånn helt til slutt vil jeg utrede en STOR takk til min gode venn og partner in crime Håkon Høyland Rekvik aka. “the leverpostei-lokk”. Uten han hadde særlig denne nye videoen bare ikke blitt det samme. Og sånn apropos det vil jeg herved anbefale dere alle å ta turen innom Håkons egen Youtube-kanal og da særlig videoen “Min hverdag” hvor Håkon forteller åpent om sin oppvekst med celebral parese ♥

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Jeg kommer aldri til å bli blant de helt store som festes til toppen
for noen vil jeg bare bli husket som han med den store floppen

Jeg kommer ALDRI til å bli han som alle damene så rått digger
det er som han bare helt middelmådige min plass jo ligger

Han som stort sett bare blogger tull, og får penger fra Nav
han som gjør litt for lite, og av andre stiller de store krav

Og jeg er visst for feig til å melde meg på Paradise Hotel
så det er ei heller via reality min sjelefred skal søke hell

Men når de ord er sagt syns jeg ikke mitt liv er så veldig ille
jeg er jo meg, og meg lar jeg stadig sjeldnere folk få pille

Og om dette dikt nå ikke vil hale inn likes og kommentarer
så tvinner jeg jernet på, og til meg selv jeg hvisker.. “fader!”

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Photo by sebastiaan stam on Unsplash

Deilige pike på hjørnet der
hvem er din venn i verden her?

Kom nå bort hit, du vil ikke angre
du vet det jo, du har ingen andre.

Så vær nå litt snill, legg tvilen din vekk
la ikke din bror gi deg enda en smekk.

Min mave den skriiiker etter litt kjøtt
det har den gjort, siden da du ble født.

Alt jeg ønsker er ditt inderlige vel
alt du vil, ja det er å ta kveld.

La meg nå føre deg inn i ditt mørke
for mine tenner små liker dårlig å tørke.

Duett har aldri vært helt meg
men likevel – jeg savner deg.

Ensom livet rundt jeg går
og mine egne arr jeg sår.

Feil jeg alt for mange gjør
gjør dem nå, sett dem før.

Alene, sviktet og forlatt
“elsket” og, men dog forhatt.

Vakre mennesker, stygge mennesker, hvor enn hen jeg sover.
Vakre mennesker, stygge mennesker, hvor enn hen jeg ser.

De vakre bygger den opp, de stygge river den ned.
Hvor er verden egentlig på vei, undrer jeg.
Hvordan skal dette egentlig kunne gå?

Vi har bare dette ene livet, denne ene sjansen.
De vakre kaster ballen videre, de stygge sparker den bort.

Det begynner å bli varmt nå, svært varmt, snart koker det over.
Kan de vakre mennesker få det stygge til å forsvinne?
Kan de stygge mennesker få det vakre til å bli?

Vakre mennesker, stygge mennesker, jeg sier det igjen:
– vakre, stygge mennesker – vær en livets venn!

Jeg hadde en vagina i mitt liv
men nå er den borte.

Den flotteste vagina du kan tenke deg
borte, borte, borte, vekk.

Den våteste, råeste, tøffeste vagina
mon tro hvor den tok av veien.

Den skulle bli min, MIN og bare min
mon tro hvor den ligger nå?

Jeg hadde en vagina i mitt liv
og nå er den borte.

Mot lysere tider det nå går,
min hals har knapt igjen noen sår.

Frisk igjen jeg nå vil bli, jippi yo.
My sickness, yeah – it really have to go.

Den siste uke har igrunn vært veldig fin.
Har holdt meg edru, blitt ganske lite vin.

Og denne blogg skal nå også opp og stå,
min gamle header må straks reise seg og gå.

Til slutt vil jeg slettes ikke skrive no om Ikea,
for akk nei, hils heller på min venn – “Jul i Afrika”.

Kan du se hva som skjuler seg i det våte gresset?
Kan du se hva som sniker seg mot ditt skjøre sinn?
Den ligger der klar for sitt svært etterlengtede bytte.
Den ligger der for sitt sårt, høyst nødvendige skinn.

Løp nå mot tiden og dens allierte vil dekke ditt fat.
Løp så mot havet og dine tårer vil tørke seg mett.
Du vil aldri mer høre mauren synge sitt refreng.
Du vil aldri mer se skorpa som spinner sitt nett.

Og nå er det på tide at dine dyster gir seg hen.
Og nå er det på tide at mørket frir sitt orkester.
For aldri før har løgnens toner skreket så falskt.
For aldri før har dydens pakt vært slik en mester.

Så knus den usynlige vegg og la sinnet stige frem.
Så knus det uærlige speil og la realitetene fosse inn.
Vær ikke lengre redd, for ditt behov er nå vår frelse.
Bær ikke lengre skam, din glød er nå verdens grind.

Dette er det dårligste dikt på nett
du kommer uten tvil til å falle fra vett.
Så dårlig at du nå bør slutte å lese
ikke bare la katta stå der å pese.

Sommeren er lang som en eikesang
du kan synge den, gang på gang.
Men skulle regne så pøse ned
bare fortsett, ja syng så med.

Dette er det dårligste dikt på jord
skammen den føler de også i nord.
Dette dikt er så forferdelig dårlig,
det bør absolutt ikke leses årlig.

Gå nå ut av dette elendige dikt,
bestemor fikk nettopp leddgikt.
Stakkars bestemor er nå død,
bare tullet, jeg skriver i nød

Dette dikt er så skrekkelig teit,
sannheten er; bestemor er feit.
Kom deg nå opp av din salige stol,
dette rimet gjør vondt, litt som i Gol.

Neimen, seriøst, slutt nå opp,
Odd Inge fikk akkurat propp.
Slutt nå for faen, slutt nå å les,
jeg klarer ikke mer, jeg er helt hes.

Men så slutt da, SLUTT sier jeg,
nå sitter jeg her, skikkelig lei meg.
Sagt det før og jeg sier det igjen,
nei vet du hva, nå går jeg.. Hjem?

Livet, en fortelling så kort og så skjør
før man vet det lukkes dens dør.

Men før den tid er det fint å ha en venn,
en som er der når alt havner i klem.

En som tror deg og støtter, samme hva,
enten like i nærheten, eller langt i fra.

En som står igjen der andre går,
ja en som varmer der kulda rår.

En å lene seg på når håpet ikke virker,
en du kan stole på når alt annet knirker.