O.K.E.Y

Kan du se hva som skjuler seg i det våte gresset?
Kan du se hva som sniker seg mot ditt skjøre sinn?
Den ligger der klar for sitt svært etterlengtede bytte.
Den ligger der for sitt sårt, høyst nødvendige skinn.

Løp nå mot tiden og dens allierte vil dekke ditt fat.
Løp så mot havet og dine tårer vil tørke seg mett.
Du vil aldri mer høre mauren synge sitt refreng.
Du vil aldri mer se skorpa som spinner sitt nett.

Og nå er det på tide at dine dyster gir seg hen.
Og nå er det på tide at mørket frir sitt orkester.
For aldri før har løgnens toner skreket så falskt.
For aldri før har dydens pakt vært slik en mester.

Så knus den usynlige vegg og la sinnet stige frem.
Så knus det uærlige speil og la realitetene fosse inn.
Vær ikke lengre redd, for ditt behov er nå vår frelse.
Bær ikke lengre skam, din glød er nå verdens grind.

Det dårligste diktet

Dette er det dårligste dikt på nett
du kommer uten tvil til å falle fra vett.
Så dårlig at du nå bør slutte å lese
ikke bare la katta stå der å pese.

Sommeren er lang som en eikesang
du kan synge den, gang på gang.
Men skulle regne så pøse ned
bare fortsett, ja syng så med.

Dette er det dårligste dikt på jord
skammen den føler de også i nord.
Dette dikt er så forferdelig dårlig,
det bør absolutt ikke leses årlig.

Gå nå ut av dette elendige dikt,
bestemor fikk nettopp leddgikt.
Stakkars bestemor er nå død,
bare tullet, jeg skriver i nød

Dette dikt er så skrekkelig teit,
sannheten er; bestemor er feit.
Kom deg nå opp av din salige stol,
dette rimet gjør vondt, litt som i Gol.

Neimen, seriøst, slutt nå opp,
Odd Inge fikk akkurat propp.
Slutt nå for faen, slutt nå å les,
jeg klarer ikke mer, jeg er helt hes.

Men så slutt da, SLUTT sier jeg,
nå sitter jeg her, skikkelig lei meg.
Sagt det før og jeg sier det igjen,
nei vet du hva, nå går jeg.. Hjem?

Når livet slår sprekker

Livet, en fortelling så kort og så skjør
før man vet det lukkes dens dør.

Men før den tid er det fint å ha en venn,
en som er der når alt havner i klem.

En som tror deg og støtter, samme hva,
enten like i nærheten, eller langt i fra.

En som står igjen der andre går,
ja en som varmer der kulda rår.

En å lene seg på når håpet ikke virker,
en du kan stole på når alt annet knirker.

Dyrets linjerte vei

Et ord i mangel av en setning
fyller opp en rekke av håp.
En linje full av bokstaver
gjør seg straks klar til dåp.

Fra himmelen faller livets tegn,
langs veien ligger det et dyr.
Ingen ser helt ut til å bry seg,
men vent til morgendagen gryr.

For selv om livet er kort,
og meningen så løs.
Glem ikke utropets vrede,
og spørsmålets store tøs.

Ja, bak livets store port,
og dødens store gåte,
ligger det en stor stygg mur,
som får selv et komma til å gråte.

SKRÆV!

Byr livet deg litt i mot?
Er alle rundt deg dumme,
bare du som forstår?
SKRÆV!

Fillerusk og blakk?
Ingenting å rutte med,
ikke en krone til overs?
SKRÆV!!

Syk, you say?
Paddeflat du ligger der,
med helsa på bånn?
SKRÆV!

Ingenting som frister?
Generelt lei av livet,
kan like gjerne dø?
SKRÆV FOR FAEN!
SKRÆV!!

Hat meg om du må


Du kan slå meg så hardt du bare kan,
men for deg vil jeg aldri slutte å reise meg.

Skrik alt du orker og er i stand til,
jeg er her for å ta mot vært eneste ord.

Dra så avgårde, reis så langt du kommer,
du vil alltid være klistret fast i mitt hjerte.

Og bare hat meg om du må, gjør gjerne det,
jeg elsker deg fortsatt om du vender tilbake.

Så legg meg nå på vent, ta den tid du trenger.
Jeg skal ingen sted – ei heller min kjærlighet til deg.

Kjære leverpostei-boks II

Ikke alt man gjør her i livet er nødvendigvis i god tro.
Smak og behag, en gang i blant brennes den bro.

Men når tanken er god, er da alt egentlig godt?
Kom nærmere min venn – se en gave jeg har fått.

En boks med lever i, så leken og så glatt,
pass deg lille gutt, ikke glis sånn besatt!

Så uskyldig du smiler, men jeg kan se bak din fasade.
Akk ja, synd og skam går hand i hand, en egen parade.

For smaken er som baken skrikes det i kor,
år etter år byr du deg fram, klar for litt hor.

Men når smaken så skylles vekk og du er helt tom,
jeg simpelthen kaster deg bort, du forlater mitt rom.

Vi er nok ikke lengre de gode venner vi en gang var,
tross ditt unge ytre, du kunne faktisk ha vært min far.

Men til vi en regnfylt dag så sees igjen –
kjære leveposteiboks, kom og gi meg en klem.


Stay goregeous!

Visitten der ovenifra og ned

Lille Petter Hokksrud ligger i sin seng.
Skrekkslagen, lammet og forlatt.
Den store stygge mannen er på vei,
det er det ingen ting å gjøre med..

Alt startet som en uskyldig barnelek.
Så naiv, så dum, så uvitende og sta.
Kunne han bare skru tiden tilbake,
kunne han bare redde de åtte ganger ni.

Han kan høre kjempen gå i etasjen over nå.
Det knaker og knirker, det smeller og dundrer.
Hele huset skjelver, og Lille Petter rister med.
Totalt hjelpesløs, og fullstendig fortapt.

Hadde han bare ikke vært så dum.
Hvis han bare var som alle de andre.
Om han bare ikke hadde vært født
Om og hvis, bare, bare, bare…

Så med ett er alt helt stille igjen.
Lille Petter er rolig nå, og sovner så inn.
“Vi sees til neste natt”, hvisker kjempen.
Ja, måtte det neste døgnet vare evig.

Samuels dagbok

Jeg sitter for meg selv, i mitt mørkeste rom, stille som i graven.
Rundt meg ligger rester fra den dødstrøtte ungen jeg myrdet i går.
Alt skjedde så fort. Skremmende lite å gjøre med det nå.

Med et hører jeg et dystert skrik fra loftet over.
Er det samvittigheten som har våknet til live?
Et siste drypp av medmenneskelighet og skam?

Neppe. Hjertets lysestake slukket verden for lenge, lenge siden.
Det er nok bare fantasien som står klar for å gi meg et siste stikk.
Jeg er klar nå, klar for å møte min skjebne, min grufulle død.

Brått blir tankene brutt av en skarp, skarp lyd. Svimer jeg av?
Hele tilværelsen blekner, og jeg med den. Hva skjer?
Er himmelen i ferd med å ta i mot sin første jævelsønn?

En liten stund etterpå begynner jeg å forstå.
Jeg befinner meg i en gammel, stygg seng. Fastbundet.
Jeg er tilbake, tilbake til realitetens mareritt. Sykehuset.

På andre siden av rommet står politi, og fandens oldemor.
Jeg tok feil. Jeg feilet. Helvete var visst ikke fult opp likevel.
Her ligger jeg, grav alvorlig, og det er ikke en døyt å gjøre med.

En gal, gal mann

En gal, gal mann sitter for seg selv og ler,
på rom 412, sitter det en mann og ber.

En gal, gal mann har mistet all sin forstand,
det han en gang eide ligger nå på dypt, dypt vann.

Alt han en gang sto for er i dag helt vekk,
en gal, gal mann er ikke riktig på en flekk.

I hånden har han et ladd, ladd våpen,
skandalen fra i går, ja den var dråpen.

En gal, gal mann ligger nå på sitt gamle bord,
sammen med sin rufsete katt, han knertet i fjor.

I et siste sekund han ser ut av sitt vindu,
“gud”, tenker han, “jeg skulle ønske jeg var hindu”.