hei der – sorte, lille kamera
ja du der, min ærlige “venn”
hvordan har du det da?
kjenner du meg igjen?
så mye du har sett
gjennom alle disse år
det er slettes ikke et fett
at jeg nå høster ditt sår.
for en tid er omme,
ja, det må nok til
legg vekk alt det onde
og bli nå litt snill
nå som tuben er tett,
og min karriere litt over,
kan du ganske så lett
se at jeg ligger og sover.
Takk for nå!!
Duett har aldri vært helt meg
men likevel – jeg savner deg.
Ensom livet rundt jeg går
og mine egne arr jeg sår.
Feil jeg alt for mange gjør
gjør dem nå, sett dem før.
Alene, sviktet og forlatt
“elsket” og, men dog forhatt.
Vakre mennesker, stygge mennesker, hvor enn hen jeg sover.
Vakre mennesker, stygge mennesker, hvor enn hen jeg ser.
De vakre bygger den opp, de stygge river den ned.
Hvor er verden egentlig på vei, undrer jeg.
Hvordan skal dette egentlig kunne gå?
Vi har bare dette ene livet, denne ene sjansen.
De vakre kaster ballen videre, de stygge sparker den bort.
Det begynner å bli varmt nå, svært varmt, snart koker det over.
Kan de vakre mennesker få det stygge til å forsvinne?
Kan de stygge mennesker få det vakre til å bli?
Vakre mennesker, stygge mennesker, jeg sier det igjen:
– vakre, stygge mennesker – vær en livets venn!
Jeg hadde en vagina i mitt liv
men nå er den borte.
Den flotteste vagina du kan tenke deg
borte, borte, borte, vekk.
Den våteste, råeste, tøffeste vagina
mon tro hvor den tok av veien.
Den skulle bli min, MIN og bare min
mon tro hvor den ligger nå?
Jeg hadde en vagina i mitt liv
og nå er den borte.
Mot lysere tider det nå går,
min hals har knapt igjen noen sår.
Frisk igjen jeg nå vil bli, jippi yo.
My sickness, yeah – it really have to go.
Den siste uke har igrunn vært veldig fin.
Har holdt meg edru, blitt ganske lite vin.
Og denne blogg skal nå også opp og stå,
min gamle header må straks reise seg og gå.
Til slutt vil jeg slettes ikke skrive no om Ikea,
for akk nei, hils heller på min venn – “Jul i Afrika”.
Kan du se hva som skjuler seg i det våte gresset?
Kan du se hva som sniker seg mot ditt skjøre sinn?
Den ligger der klar for sitt svært etterlengtede bytte.
Den ligger der for sitt sårt, høyst nødvendige skinn.
Løp nå mot tiden og dens allierte vil dekke ditt fat.
Løp så mot havet og dine tårer vil tørke seg mett.
Du vil aldri mer høre mauren synge sitt refreng.
Du vil aldri mer se skorpa som spinner sitt nett.
Og nå er det på tide at dine dyster gir seg hen.
Og nå er det på tide at mørket frir sitt orkester.
For aldri før har løgnens toner skreket så falskt.
For aldri før har dydens pakt vært slik en mester.
Så knus den usynlige vegg og la sinnet stige frem.
Så knus det uærlige speil og la realitetene fosse inn.
Vær ikke lengre redd, for ditt behov er nå vår frelse.
Bær ikke lengre skam, din glød er nå verdens grind.
Dette er det dårligste dikt på nett
du kommer uten tvil til å falle fra vett.
Så dårlig at du nå bør slutte å lese
ikke bare la katta stå der å pese.
Sommeren er lang som en eikesang
du kan synge den, gang på gang.
Men skulle regne så pøse ned
bare fortsett, ja syng så med.
Dette er det dårligste dikt på jord
skammen den føler de også i nord.
Dette dikt er så forferdelig dårlig,
det bør absolutt ikke leses årlig.
Gå nå ut av dette elendige dikt,
bestemor fikk nettopp leddgikt.
Stakkars bestemor er nå død,
bare tullet, jeg skriver i nød
Dette dikt er så skrekkelig teit,
sannheten er; bestemor er feit.
Kom deg nå opp av din salige stol,
dette rimet gjør vondt, litt som i Gol.
Neimen, seriøst, slutt nå opp,
Odd Inge fikk akkurat propp.
Slutt nå for faen, slutt nå å les,
jeg klarer ikke mer, jeg er helt hes.
Men så slutt da, SLUTT sier jeg,
nå sitter jeg her, skikkelig lei meg.
Sagt det før og jeg sier det igjen,
nei vet du hva, nå går jeg.. Hjem?
Livet, en fortelling så kort og så skjør
før man vet det lukkes dens dør.
Men før den tid er det fint å ha en venn,
en som er der når alt havner i klem.
En som tror deg og støtter, samme hva,
enten like i nærheten, eller langt i fra.
En som står igjen der andre går,
ja en som varmer der kulda rår.
En å lene seg på når håpet ikke virker,
en du kan stole på når alt annet knirker.
Et ord i mangel av en setning
fyller opp en rekke av håp.
En linje full av bokstaver
gjør seg straks klar til dåp.
Fra himmelen faller livets tegn,
langs veien ligger det et dyr.
Ingen ser helt ut til å bry seg,
men vent til morgendagen gryr.
For selv om livet er kort,
og meningen så løs.
Glem ikke utropets vrede,
og spørsmålets store tøs.
Ja, bak livets store port,
og dødens store gåte,
ligger det en stor stygg mur,
som får selv et komma til å gråte.
Byr livet deg litt i mot?
Er alle rundt deg dumme,
bare du som forstår?
SKRÆV!
Fillerusk og blakk?
Ingenting å rutte med,
ikke en krone til overs?
SKRÆV!!
Syk, you say?
Paddeflat du ligger der,
med helsa på bånn?
SKRÆV!
Ingenting som frister?
Generelt lei av livet,
kan like gjerne dø?
SKRÆV FOR FAEN!
SKRÆV!!
