Når vi på jorden vandrer rått Kjenner vi sjelden til våre verdier Og hjertets handlinger forfaller brått
Penger, jobb, forpliktelser og avtaler Så mye vi skal rekke før dagen tar slutt Vi gifter oss med jobben, statusen og ryktet og skiller oss stadig mer fra det som betyr noe
Kanskje 50 timer hver uke til vår jobb, kanskje bare 4 til våre venner og familie. Ja, enten du er en vaskefille eller en snobb, det er ikke til å unngå, livets korte tid blender oss fra å leve.
Så mange vi fryser ut på vår vei, noen vi velger, noen vi glemmer, men på et sted er likevel alle samlet til syvende og sist. Under jorden vi føler oss ikke lenger trist.
For under jorden skal vi alle en gang samles igjen Når vi engang gror inn i hverandre igjen som jord, Ja, først da er verdens ensomhet igjen ikke stor (Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)
Det er så mye som er så mye, men dog så lite. Og Gud ja, det er så lite på denne jord, som egentlig er så mye. Jeg finner ikke ord, jeg finner knapt meg selv, hva annet skal jeg si?
Titusen timer, det er det jeg lever på i døgnet. Sju lange dager, hver uke, helt alene i ensomheten. En stikkende kniv har jeg i mitt bryst, den vill ikke la seg rikke.
Å våkne til verdens nye dag, føles lite meningsfult og gledlig. Alt er som i reprise, jeg kjenner mine replikker, jeg vet hva som skjer. Forutsigbarhet er vel og bra, men tomhet er dog noe helt annet.
En trapp jeg ramler ned og slår meg i, gang på gang. Forhåpninger om at en venn har tid, jeg ofte bygger til tider. Smerte som en ildtang mot mitt bryst, jeg kjenner, hver gang fordi jeg tar fei.
Var det virkelig Guds villige at jeg skulle fødes til denne jord? At jeg skulle bo på et lite sted som Oppdal, uten en eneste likesinnede. Alle jobber og skole går på, jeg går bare på meg selv, og på veggen hjemme.
Vel, så lenge det er liv, er det vel fremdeles håp. Men som ting er nå, vil jeg bare gråte, slå og hyle. Jeg får bare håpe i 2-3 måneder til, på at noe snart vil skje…. (Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)
(Dette bildet av meg er tatt av Line Marlene Torvik)
Det er september, folk flest jobber men Aylar Kuklinski (meg) har for mye fritid og for lite likesinnede venner å henge med. Hva er da odsen for at man bestiller seg hvit ansiktsminke, sminker hele ansiktet hvitt, forså å legge på sort leppestift og deretter lage en egen film om leverpostei? (SE VIDEOEN JEG HAR LAGET OVER!)
Det startet med at jeg bare skrev et dikt i kveld, fordi jeg kjedet meg, og var lei av å skrive om depresjonen min og mine stygge tanker knyttet til selvtilliten min og ensomheten jeg føler alt for ofte, så og si hele tiden… For å flytte tankene på noe annet, tok jeg det mest sære og tilfeldige jeg fant i hustanden; leverposteiboksen i kjøleskapet!
Da jeg spilte inn videoen så glemte jeg å lese inn en av strofene, så derfor har jeg lagt ved hele diktet skriftlig i tillegg til videoen øverst i dette innlegget.
KJÆRE LEVERPOSTEN-BOKS Kjære leverpostei-boks, hvem er du? Kjære leverpostei-boks, hva er det du vil?
I morres fant jeg deg kald og alene. Alene, i mitt minimale kjøleskap.
Kjære leverpostei-boks, er du ensom? Kjære leverpostei-boks, er du trist?
Et gledefult smil, du alltid viser. Men, hva er det du skjuler?
Kjære leverpostei-boks, hva kan jeg gjøre? Kjære leverpostei-boks, vil du bli min venn?
Stilt ut i en butikk du er blitt. Sammen med mange andre.
Kanskje gjorde jeg noe feil, da jeg skilte deg fra mengden? Herregud, har jeg tatt deg fra vennegjengen?
Kjære leverpostei-boks, kan du tilgi meg? Kjære leverpostei-boks, tror du ikke jeg er lei meg?
Men hva er det jeg ser, du er slettes ikke trist. For bak dit smil, en glede du gjemmer!
Inni deg, kjære leverpostei-boks, jeg har funnet et pålegg. Takk for gaven du ga meg.
Nå skal jeg snart sende deg til gjenvinning, og du vil tilbake til dine venner komme.
(Aylar Von Kuklinski, 1. september 2011)
Ønsker alle sammen en god natt, og en god helg når den tid kommer. Første helgen i september 2011, yeaaajjj… Jaja, jeg er ikke så glad i helligdager, helger og ferier, da, men… Alt for ekstra ensom da, når alle sammen enten drar på pub, fest eller andre ting jeg sliter med, med tanke på blant annet asperger syndrom-diagnosen min….
Det er natt og jeg burde egentlig vært i seng, men i stede for har jeg nå sittet oppe en stund og igjen PRØVET å skrive et eller annet, slags dikt igjen…:
En ny natt Under en himmel så mørk og blå lever vi både store og små
Mens noen feste i natten skal vil andre gå inn i søvnens kall
Vil først og fremst dere skal vite at jeg selv er klar over at jeg ikke er god i å skrive dikt, og det er ikke for diktenes skyld at jeg skriver, jeg bare liker generelt å gjøre noe jeg ikke gjør så alt for ofte, og da er det ikke så nøye om hvor god jeg selv syns jeg er eller overhode ikke. Har igjen skrevet et dikt, er vel det tredje eller fjerde diktet jeg har skrevet og lagt ut på bloggen nå 🙂
Hard som en stein kan livet bli det er nesten ingenting du kan forutsi
Upopulære valg en iblant må velge til tider blir resultatene noe andre ikke vil svelge
(Fotograf: Min venn Margrete (bloggeren av wcl.blogg.no)) Som de fleste har fått med seg så sliter jeg sterkt med en ugjensidig forelskelse, sjalusi, og at jeg nå i tillegg må finne et nytt sted å bo i Oppdal, SAMTIDLIG som veldig mange av de bestevennene jeg har skal flytte fra Oppdal for godt i år…. Har nettopp prøvet å skrive et dikt. Og jeg ber ingen om å kopiere dette uten tillattelse, skriv i hvertfall at det er jeg som har skrevet diktet i alle fall, med en link til denne bloggen…
Helt alene i en verden så stor så mange smerter at jeg har ikke ord hver eneste dag jeg lider mye og for de fleste er jeg ikke verd bryet
Livsgleden og motivasjonen synker så hvordan i all verden skal allting gå? Jeg er sliten, redd og trist Har snart ikke igjen en eneste gnist
Ugjensidig forelskelse og sjalusi er bare litt av det som gjør livet mitt helt dritt Nå skal også alle mine venner flytte Mitt liv mot døden jeg ønsker ett bytte
Men jeg skal ikke gi meg forde selv om jeg nå vil et helt annet sted. Så lenge jeg fortsatt kjærlighet og omtanke kan gi så skal jeg til andre triste mennesker si; Jeg er her for deg, du betyr mye for meg, og du, så utrolig glad jeg er i deg! (Skrevet av Andreas Flatås Storli/Aylar Von Kuklinski (meg), den 24. februar 2011)
