En venn er savnet Det er en stund siden sist nå. Siden du og jeg snakket og lo. Jeg savner deg så sterkt, du er god som få. Mine tårer kunne dannet en lang flo.
På bursdagen min i år vi tilbringte fem timer sammen. Du tok toget for å treffe meg. De siste månedene har dine forpliktelser vokst, som den regndammen. Å kjære venn, jeg savner deg.
Jeg forguder din vilje til å aldri gi opp. Jobb, familie, møter dagen lang. Du kjemper som en viljesterk kvinne selv når livet er en stor flopp. Og med en stemme med vakker klang.
Vi var verdens beste bestevenner vi to. Tiltross for alderen, som vi aldri har brydd oss om. Fremdeles er du i min verden helt fantastisk, snill, morsom, smart og go. Og jeg beklager at jeg var så dom.
Jeg håper du en gang får litt mer tid igjen. Slik at vi kan møtes og snakkes som før. Tenker på deg hver eneste dag, og vil så gjerne gi deg en klem. Herregud, det er likefør jeg dør.
Jeg savner deg <3 (Aylar Von Kuklinski, 16. desember 2011)
Mitt mentale julehelvete Ja, den nærmer seg med stormskritt. Julentiden brer seg over oss. For meg tar jeg ingen glede forgitt. Ensomheten er en druknende foss.
Jeg ser rundt meg, og oppserverer andres glede. Julebord, familie og venner, det føles fint! For meg kjenner jeg vel ingen vrede. Men tomheten og sorgen sitter likevel som limt.
Jeg kan ikke for deg, jeg gruer meg til jul. Skal ikke plage noen med meg selv. Men vil heller ikke male meg selv helt gul. Ikke alle ord skal stenges inne i et velv.
For meg er alt dere liker, veldig trist. Og det er fordi jeg har ingen der jeg bor nå. Jo, familie har jeg, de står der til sist. Men vil heller være alene enn på familiemiddag gå.
Jeg håper alle får en bra jul, og at alle koser dere. Jeg unner dere alle, alt godt. Spre deres kjærlighet, til hundre, ja kanskje flere. God natt, fra tidenes største dott. (Aylar Von Kuklinski, 14. desember 2011)
X PROSENT MR. UNØDVENDIG I en galakse langt langt borte. For lenge siden like bak en kiosk. Der ligger en mann å forfører sin vorte, mens han fingrer en annen tosk.
Du er verken dum eller lat. Faktisk bare litt mindre smart. Jeg kunne spist hode ditt på et fat. Mens tærne mine utrydder din art.
Du er en pest og en plage. I døden har du ingen venner. Ta av deg din ynkelige krage. Og fyll smerte i dine blemmer.
Dø nå, bare dø. Ingen vil lenger savne deg. Stopp å klor, stopp å klå. Du får ikke lenger plage meg.
Nå er du på havet kastet. Og mine hender kan igjen labbe. Måkene har nettopp fastet. Og du; var bare en plagsom krabbe! (Aylar Von Kuklinski, 14. desember 2011)
JEG ER IKKE LENGER DIN HORE, DIN HORE Din giftige falskhet har mistet sitt jerngrep. Dine bindende blikk har mistet sin kraft. Jeg er ikke lenger din slave og kasteball.
Du har bindet meg fast med piggtråd. Du har lekt med mine følelser og frihet. Du har brukt meg som din ydmyke hund.
Jeg sitter på et gulv. Forran meg står det to mennesker.
Kjære Miss Beauty. Jeg ser ditt vakre ansikt, dine himmelblåe øyne. Jeg ser din rynkefrie hud, dine kritthvite tenner. Jeg ser din lekre kroppsfasong, perfekt som solnedgangen. Jeg ser ditt vakre, gyldne, rene hår… Du har en kropp og et ytre av ekte skjønnhet.
Du er populær nå, du gjør det stort. Blant dine utellige venner er du den perfekte taler. Du har 5000 venner på facebook som følger deg der og da. Der og da sitter du på kaffe med dine venninner, baksnakker litt de andre, bare ikke deg selv! Om ikke så lenge skal du gifte deg drømmeprinsen, han rike med smilet.
Det som egrer meg er at du enda mangler det som du burde hatt: Frihet, forståelse for andre, og ikke minst toleranse for det ikke-perfekte. Når var det sist gang du kontakten noen uten å få noe tilbake? Når var det sist gang noen trøstet deg, fordi de brydde seg om deg, og ikke sin status, eller dine penger?
Kjære Miss Ugly. Jeg ser ditt rynkete ansikt, alle dine kviser. Jeg ser dine guletenner, de du har igjen. Du har lenge vært lubben, og dine klær er full av full. Håret ditt står til alle kanter, og er virkelig bustete og fælt!
På facebook har du bare 15 venner, men de følger deg alltid! De få vennene du har elsker deg for det du er. Hver dag lever du med de som betyr noe, som om det skulle vært den siste. Du lever livet, drikker, røyker, spiller lotto og har det gøy. Du er slettes ikke rik, du har en gjeld å betale.
Tross ditt utseende og din gjeld har du klart det. Du smiler tross alt når du er blid, og lar være når du er deprimert. Vi vet alle hvem du er, og du er ærligheten selv. Der og da sitter du på pubb, drikker litt og forteller vulgære historier om deg selv med masse selvironi. Et løfte er for deg et løfte, en venn er en venn og slettes ikke et dollartegn.
Tell me, who are the (real) beauty and (who are) the (real) beast? (Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 19. november 2011)
Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂 kiddys.blogg.no
Mange her som husker mitt videoblogg-dikt “Kjære leverpostei” som jeg la ut tidligere denne høsten? Vel, nå har jeg laget et nytt, denne gangen om fjernkontroll og navlelo. Diktet er desidert til en av mine beste venner i livet, Sara og Camilla, som jeg er veldig glade i og ønsker alt godt i hele verden!
Kjære fjernkontroll, kjære navlelo Kjære fjernkontroll, min ydmyke slave Kjære fjernkontroll, min nest beste venn
I årevis har du latt deg kontrollere I årevis har du alltid vært litt fjern
Kjære fjernkontroll, jeg styrer ditt liv Kjære fjernkontroll, bare ikke gi meg hiv.
Alt for meg du gjør, selv når du ikke burde Min navlelo og deg er slettes ingen byrde
Kjære navlelo, hvordan er det der inne? Kjære navlelo, du som sitter så dypt.
Ved verdens ende du nå sitter, for snart skal jeg dusje. Om ikke lenge skal vi skilles på vår vei, men vi møtes vel igjen?
Til vi møtes igjen, du på havet skal reise Du lille lo, på jakt etter en annens navle.
Kjære fjernkontroll, hva er det du sier? Kjære navlelo, nå vil du bli glad!
Kjære navlelo, Herr Fjernkontroll vil deg adoptere. Kjære fjernkontroll, jammen er du vel snill! THE END
Hva syns dere? Ønsker alle sammen en god kveld videre, og håper alle også får en god uke som kommer, dere små tarantelltestikler! Hehe. Ta godt vare på dere selv, og deres venner!
Vi blogges!
Reklame: Ta turen innom Kiddys fantastiske blogg. En 21 år ung jente som med en designer i maven! 🙂 kiddys.blogg.no
Når vi på jorden vandrer rått Kjenner vi sjelden til våre verdier Og hjertets handlinger forfaller brått
Penger, jobb, forpliktelser og avtaler Så mye vi skal rekke før dagen tar slutt Vi gifter oss med jobben, statusen og ryktet og skiller oss stadig mer fra det som betyr noe
Kanskje 50 timer hver uke til vår jobb, kanskje bare 4 til våre venner og familie. Ja, enten du er en vaskefille eller en snobb, det er ikke til å unngå, livets korte tid blender oss fra å leve.
Så mange vi fryser ut på vår vei, noen vi velger, noen vi glemmer, men på et sted er likevel alle samlet til syvende og sist. Under jorden vi føler oss ikke lenger trist.
For under jorden skal vi alle en gang samles igjen Når vi engang gror inn i hverandre igjen som jord, Ja, først da er verdens ensomhet igjen ikke stor (Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)
Det er så mye som er så mye, men dog så lite. Og Gud ja, det er så lite på denne jord, som egentlig er så mye. Jeg finner ikke ord, jeg finner knapt meg selv, hva annet skal jeg si?
Titusen timer, det er det jeg lever på i døgnet. Sju lange dager, hver uke, helt alene i ensomheten. En stikkende kniv har jeg i mitt bryst, den vill ikke la seg rikke.
Å våkne til verdens nye dag, føles lite meningsfult og gledlig. Alt er som i reprise, jeg kjenner mine replikker, jeg vet hva som skjer. Forutsigbarhet er vel og bra, men tomhet er dog noe helt annet.
En trapp jeg ramler ned og slår meg i, gang på gang. Forhåpninger om at en venn har tid, jeg ofte bygger til tider. Smerte som en ildtang mot mitt bryst, jeg kjenner, hver gang fordi jeg tar fei.
Var det virkelig Guds villige at jeg skulle fødes til denne jord? At jeg skulle bo på et lite sted som Oppdal, uten en eneste likesinnede. Alle jobber og skole går på, jeg går bare på meg selv, og på veggen hjemme.
Vel, så lenge det er liv, er det vel fremdeles håp. Men som ting er nå, vil jeg bare gråte, slå og hyle. Jeg får bare håpe i 2-3 måneder til, på at noe snart vil skje…. (Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)
(Dette bildet av meg er tatt av Line Marlene Torvik)
Det er september, folk flest jobber men Aylar Kuklinski (meg) har for mye fritid og for lite likesinnede venner å henge med. Hva er da odsen for at man bestiller seg hvit ansiktsminke, sminker hele ansiktet hvitt, forså å legge på sort leppestift og deretter lage en egen film om leverpostei? (SE VIDEOEN JEG HAR LAGET OVER!)
Det startet med at jeg bare skrev et dikt i kveld, fordi jeg kjedet meg, og var lei av å skrive om depresjonen min og mine stygge tanker knyttet til selvtilliten min og ensomheten jeg føler alt for ofte, så og si hele tiden… For å flytte tankene på noe annet, tok jeg det mest sære og tilfeldige jeg fant i hustanden; leverposteiboksen i kjøleskapet!
Da jeg spilte inn videoen så glemte jeg å lese inn en av strofene, så derfor har jeg lagt ved hele diktet skriftlig i tillegg til videoen øverst i dette innlegget.
KJÆRE LEVERPOSTEN-BOKS Kjære leverpostei-boks, hvem er du? Kjære leverpostei-boks, hva er det du vil?
I morres fant jeg deg kald og alene. Alene, i mitt minimale kjøleskap.
Kjære leverpostei-boks, er du ensom? Kjære leverpostei-boks, er du trist?
Et gledefult smil, du alltid viser. Men, hva er det du skjuler?
Kjære leverpostei-boks, hva kan jeg gjøre? Kjære leverpostei-boks, vil du bli min venn?
Stilt ut i en butikk du er blitt. Sammen med mange andre.
Kanskje gjorde jeg noe feil, da jeg skilte deg fra mengden? Herregud, har jeg tatt deg fra vennegjengen?
Kjære leverpostei-boks, kan du tilgi meg? Kjære leverpostei-boks, tror du ikke jeg er lei meg?
Men hva er det jeg ser, du er slettes ikke trist. For bak dit smil, en glede du gjemmer!
Inni deg, kjære leverpostei-boks, jeg har funnet et pålegg. Takk for gaven du ga meg.
Nå skal jeg snart sende deg til gjenvinning, og du vil tilbake til dine venner komme.
(Aylar Von Kuklinski, 1. september 2011)
Ønsker alle sammen en god natt, og en god helg når den tid kommer. Første helgen i september 2011, yeaaajjj… Jaja, jeg er ikke så glad i helligdager, helger og ferier, da, men… Alt for ekstra ensom da, når alle sammen enten drar på pub, fest eller andre ting jeg sliter med, med tanke på blant annet asperger syndrom-diagnosen min….
