10 små dverger Ti små dverger satt på et tak. Den ene falt ned og døde. Ni små dverger satt i en buss. Busjen krasjet og sjåføren døde. Åtte små dverger hadde gruppesex med hippier. Yngstemannen døde av aids.
Sju små dverger tegnet Mohammed på en vegg i Isreal. Han ene tagget RBK-logoen på magen til en sovende Brann-supporter og døde…
Seks små dverger sjekket inn på et ondskapsfult hotell. En liten dverg sjekket aldri ut igjen.
Fem små dverger drakk sprit. Han ene glemte å blande spriten og døde… Fire små dverger møtte på en heks, og vips var de igjen seks.
Seks små dverger, måtte på do. Tre av de falt gjennom og druknet.
Tre små dverger sjekket opp Askepott. Han ene tente på seg selv og ble bare aske i en potte. To små dverger giftet seg. Han ene var utro og ble drept. En liten dverg sitter ensom igjen. Orket ikke lenger ensomheten, ble emo og døde 9 dager senere. (Aylar Von Kuklinski, 25. desember 2011)
JULEHØYTIDENS TERRORISME Hvis du ikke kan se eller høre meg nå, så er det greit. For jeg skriver likevel, så får resten bli opp til skjebnen. Mørket har lagt seg over hele landet, også mitt sinn. Jeg er helt alene i kveld, og jeg lar ingen komme inn.
Det var kanskje meningen å lage et smil i dag. Jeg smiler jeg, men det er helst utenpå. Jeg kan ikke fordra julen, og er ingen familieperson. Alt jeg savner er en likesinned venn.
Jeg sa en gang at jeg ikke kunne holde kontakten mer. Men med det, mente jeg ikke at du kunne slippe den. Helt alene på en dag, hvor mange andre er det bra. Men slapp av, jeg er ikke alene, jeg lider alene – sammen med mange andre… (Aylar Von Kuklinski, 24. desember 2011)
Jeg må ha deg, kanskje jeg kan vente til i morgen. Jeg vil bare ha deg nå, du våte, deilige, lange deg! Du er min våteste drøm Coca Cola! (21. desember 2011)
I fortapelsens hånd Jeg sitter ved vinduet og kjenner pulsen slå. Ikke sikker på hvordan de neste dagene vil bli. Jeg vet bare at jeg må være sterk, spessielt nå. Juletiden er her, og jeg vil helst bare svulmes opp.
Ingen tårer får jeg tømt fra min redselsfulle kropp. Men likevel vokser depresjonen og ensomheten kollosalt. Og vet dere hva? Selvtilliten har stevnemøte med nedoverpila. Å til syvende og sist vet jeg at jeg burde vært luft.
Drømmer om en varm klem, et “glad i deg” er hverdagen. Savnet etter de store varme, er smertelig enorme. Jeg er er sjalusipreget menneske, og smått egoistisk. Men jeg vet likevel, jeg klarer ikke forandre meg.
Intet vill jeg forandre meg, jeg vil dø som jeg ble født. Kommer aldri til å bli mer voksen, alltid et barn. De trangsynte og voksne kan bare svulme opp. Trenger ikke bedrevitere og kristenmannsblod i livet.
Å klemme mine puter og bamser funker ikke lenger. Jeg vil føle menneskelig puls og hjertens varme. Et annet menneskes kinn mot mitt kinn. Og et aldri så lite; jeg er glad i deg… (Aylar Von Kuklinski, 17 desember 2011)
En venn er savnet Det er en stund siden sist nå. Siden du og jeg snakket og lo. Jeg savner deg så sterkt, du er god som få. Mine tårer kunne dannet en lang flo.
På bursdagen min i år vi tilbringte fem timer sammen. Du tok toget for å treffe meg. De siste månedene har dine forpliktelser vokst, som den regndammen. Å kjære venn, jeg savner deg.
Jeg forguder din vilje til å aldri gi opp. Jobb, familie, møter dagen lang. Du kjemper som en viljesterk kvinne selv når livet er en stor flopp. Og med en stemme med vakker klang.
Vi var verdens beste bestevenner vi to. Tiltross for alderen, som vi aldri har brydd oss om. Fremdeles er du i min verden helt fantastisk, snill, morsom, smart og go. Og jeg beklager at jeg var så dom.
Jeg håper du en gang får litt mer tid igjen. Slik at vi kan møtes og snakkes som før. Tenker på deg hver eneste dag, og vil så gjerne gi deg en klem. Herregud, det er likefør jeg dør.
Jeg savner deg <3 (Aylar Von Kuklinski, 16. desember 2011)
Mitt mentale julehelvete Ja, den nærmer seg med stormskritt. Julentiden brer seg over oss. For meg tar jeg ingen glede forgitt. Ensomheten er en druknende foss.
Jeg ser rundt meg, og oppserverer andres glede. Julebord, familie og venner, det føles fint! For meg kjenner jeg vel ingen vrede. Men tomheten og sorgen sitter likevel som limt.
Jeg kan ikke for deg, jeg gruer meg til jul. Skal ikke plage noen med meg selv. Men vil heller ikke male meg selv helt gul. Ikke alle ord skal stenges inne i et velv.
For meg er alt dere liker, veldig trist. Og det er fordi jeg har ingen der jeg bor nå. Jo, familie har jeg, de står der til sist. Men vil heller være alene enn på familiemiddag gå.
Jeg håper alle får en bra jul, og at alle koser dere. Jeg unner dere alle, alt godt. Spre deres kjærlighet, til hundre, ja kanskje flere. God natt, fra tidenes største dott. (Aylar Von Kuklinski, 14. desember 2011)
X PROSENT MR. UNØDVENDIG I en galakse langt langt borte. For lenge siden like bak en kiosk. Der ligger en mann å forfører sin vorte, mens han fingrer en annen tosk.
Du er verken dum eller lat. Faktisk bare litt mindre smart. Jeg kunne spist hode ditt på et fat. Mens tærne mine utrydder din art.
Du er en pest og en plage. I døden har du ingen venner. Ta av deg din ynkelige krage. Og fyll smerte i dine blemmer.
Dø nå, bare dø. Ingen vil lenger savne deg. Stopp å klor, stopp å klå. Du får ikke lenger plage meg.
Nå er du på havet kastet. Og mine hender kan igjen labbe. Måkene har nettopp fastet. Og du; var bare en plagsom krabbe! (Aylar Von Kuklinski, 14. desember 2011)
JEG ER IKKE LENGER DIN HORE, DIN HORE Din giftige falskhet har mistet sitt jerngrep. Dine bindende blikk har mistet sin kraft. Jeg er ikke lenger din slave og kasteball.
Du har bindet meg fast med piggtråd. Du har lekt med mine følelser og frihet. Du har brukt meg som din ydmyke hund.
Nå har lenket bristet, og jeg er løs. Woff, du er igjen bare ei simpel tøs. Baksnakk meg gjerne som hevn til dine venner.
Men vit, jeg kommer aldri tilbake av den grunn. Mitt rykte kan du kanskje såre. Men friheten kan du bare drømme om.
Du er ikke mer enn ei falsk hore. En desperat fitte med for stort ego. Om ikke lenge kaster du deg over nytt offer.
Ditt nye offer vil være deg selv! Du klandrer deg for hva som gikk galt! Snart skal du krype i dine egne tårer.
Jeg ser deg drukne. Til tross for alt, jeg vil hjelpe deg. Men selv jeg vet at jeg kan ikke hjelpe. For du er alerede død. Død på innsiden.
Din hore! (Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 10. desember 2010)
