Mannen på livets tornekratt
En ensom mann går alene på livets liljer.
Han kan til tider være veldig intens, impulsiv, og hard.
Men også veldig usikker, bekymret og redd.
Aldri før i livet har han hatt en kjæreste.
Aldri har han blitt ordentlig elsket, og det er helt greit.
For han så betyr det ikke så mye, de greiene med en kjæreste.
Men der og da, skulle han ønske han ikke var alene.
Noen ganger ønsker han ei å dele alt med.
Ei å dele tv med, ei å dele interesser med.
Ei han kan holde rundt mens hun sover.
Ei han kan stryke mot kinnet og trøste, når hun gråter.
Ei han kan passe på og beskytte, i gode og onde dager!
I løpet av livet har han møtt noen, der og da.
Noen han har falt for,
men aldri turt å felle inn i livet hans,
mer enn i bare hans egne følelser og tanker.
Igjen har han forelsket seg.
Men han kjenner seg selv.
Han tørr ikke ta skrittet å si det.
Han har brent seg før ved å forelske seg.
Han vil nødig ydmyke seg sånn igjen!
En sort mann går gjennom skogen.
Tankene blåser med vinden.
Måtte han bare ikke bli blind igjen.
Måtte Guden han ikke tror på vise han vei.
Det er kaldt, men han enser ikke kulda.
Kråkene over synger en sørgmodig sang.
Det er i hvertfall det de gjør oppi hans hode.
Stegene blir lengre, og han tenker fortsatt.
Om han bare en gang fikk seg en kjæreste.
Så tenker han som han har gjort før:
Han har fra før verdens beste venner!
Venner han ikke vil erstatte for et rødt øre.
Venner han vil dø for, fremfor å miste de selv.
Men igjen så skulle han ønske,
at han i hvertfall før han selv døde,
fikk oppleve, og vite hvordan det er,
å faktisk ha en kjæreste.
Han går stille inn til seg selv igjen.
Tar av seg frakken, og ser noe.
Noe som minner han om henne.
Noe hun har gitt han.
Vips, er han litt glad igjen.
Vips, skriver han om det.
Og vips, er teksten skrevet.
(Aylar Von Kuklinski, 15. januar 2012)
