Et sted for alle

 

Et sted for alle
Et sted for alle
Et sted for deg, et sted for meg

Når vi på jorden vandrer rått
Kjenner vi sjelden til våre verdier
Og hjertets handlinger forfaller brått

Penger, jobb, forpliktelser og avtaler
Så mye vi skal rekke før dagen tar slutt
Vi gifter oss med jobben, statusen og ryktet
og skiller oss stadig mer fra det som betyr noe

Kanskje 50 timer hver uke til vår jobb,
kanskje bare 4 til våre venner og familie.
Ja, enten du er en vaskefille eller en snobb,
det er ikke til å unngå, livets korte tid blender oss fra å leve.

Så mange vi fryser ut på vår vei, noen vi velger, noen vi glemmer,
men på et sted er likevel alle samlet til syvende og sist.
Under jorden vi føler oss ikke lenger trist.

For under jorden skal vi alle en gang samles igjen
Når vi engang gror inn i hverandre igjen som jord,
Ja, først da er verdens ensomhet igjen ikke stor
(Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)

Vi blogges!

STENGT UTENFOR I ET ILDBUR UTEN LUFT

Det er så mye som er så mye, men dog så lite.
Og Gud ja, det er så lite på denne jord, som egentlig er så mye.
Jeg finner ikke ord, jeg finner knapt meg selv, hva annet skal jeg si?

Titusen timer, det er det jeg lever på i døgnet.
Sju lange dager, hver uke, helt alene i ensomheten.
En stikkende kniv har jeg i mitt bryst, den vill ikke la seg rikke.

Å våkne til verdens nye dag, føles lite meningsfult og gledlig.
Alt er som i reprise, jeg kjenner mine replikker, jeg vet hva som skjer.
Forutsigbarhet er vel og bra, men tomhet er dog noe helt annet.

En trapp jeg ramler ned og slår meg i, gang på gang.
Forhåpninger om at en venn har tid, jeg ofte bygger til tider.
Smerte som en ildtang mot mitt bryst, jeg kjenner, hver gang fordi jeg tar fei.

Var det virkelig Guds villige at jeg skulle fødes til denne jord?
At jeg skulle bo på et lite sted som Oppdal, uten en eneste likesinnede.
Alle jobber og skole går på, jeg går bare på meg selv, og på veggen hjemme.

Vel, så lenge det er liv, er det vel fremdeles håp.
Men som ting er nå, vil jeg bare gråte, slå og hyle.
Jeg får bare håpe i 2-3 måneder til, på at noe snart vil skje….
(Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)


(Dette bildet av meg er tatt av Line Marlene Torvik)

Vi blogges!

LEVERPOSTEI (VIDEO-DIKT)

Det er september, folk flest jobber men Aylar Kuklinski (meg) har for mye fritid og for lite likesinnede venner å henge med.
Hva er da odsen for at man bestiller seg hvit ansiktsminke, sminker hele ansiktet hvitt, forså å legge på sort leppestift og deretter lage en egen film om leverpostei? (SE VIDEOEN JEG HAR LAGET OVER!)

Det startet med at jeg bare skrev et dikt i kveld, fordi jeg kjedet meg, og var lei av å skrive om depresjonen min og mine stygge tanker knyttet til selvtilliten min og ensomheten jeg føler alt for ofte, så og si hele tiden…
For å flytte tankene på noe annet, tok jeg det mest sære og tilfeldige jeg fant i hustanden; leverposteiboksen i kjøleskapet!

Da jeg spilte inn videoen så glemte jeg å lese inn en av strofene, så derfor har jeg lagt ved hele diktet skriftlig i tillegg til videoen øverst i dette innlegget.

Hva synes dere om videoen og diktet mitt? 😛


KJÆRE LEVERPOSTEN-BOKS
Kjære leverpostei-boks, hvem er du?
Kjære leverpostei-boks, hva er det du vil?

I morres fant jeg deg kald og alene.
Alene, i mitt minimale kjøleskap.

Kjære leverpostei-boks, er du ensom?
Kjære leverpostei-boks, er du trist?

Et gledefult smil, du alltid viser.
Men, hva er det du skjuler?

Kjære leverpostei-boks, hva kan jeg gjøre?
Kjære leverpostei-boks, vil du bli min venn?

Stilt ut i en butikk du er blitt.
Sammen med mange andre.

Kanskje gjorde jeg noe feil, da jeg skilte deg fra mengden?
Herregud, har jeg tatt deg fra vennegjengen?

Kjære leverpostei-boks, kan du tilgi meg?
Kjære leverpostei-boks, tror du ikke jeg er lei meg?

Men hva er det jeg ser, du er slettes ikke trist.
For bak dit smil, en glede du gjemmer!

Inni deg, kjære leverpostei-boks, jeg har funnet et pålegg.
Takk for gaven du ga meg.

Nå skal jeg snart sende deg til gjenvinning,
og du vil tilbake til dine venner komme.

(Aylar Von Kuklinski, 1. september 2011)

Ønsker alle sammen en god natt, og en god helg når den tid kommer. Første helgen i september 2011, yeaaajjj… Jaja, jeg er ikke så glad i helligdager, helger og ferier, da, men… Alt for ekstra ensom da, når alle sammen enten drar på pub, fest eller andre ting jeg sliter med, med tanke på blant annet asperger syndrom-diagnosen min….

God natt!
VI BLOGGES! 🙂

JEG LEVER, Å GLEDE ANDRE ER MIN PLIKT!

Jeg lever mitt liv.
Livet er et ord, som gjør meg både trist og glad.
Livet kan jeg leve med, døden vil jeg ikke ha.

Helt fra fødselens traumatiske stund
har jeg fått både øyne, nese, hakke og munn.

Jeg har hatt flaks, jeg har vært heldig,
og ikke så rent lite heller, men faktisk veldig

Jeg ble født med asberger riktignok, hvaså,
jeg kan fremdeles både le, smile, puste og gå

Med min høyde og lengde er jeg fornøyd,
og en enkel mage, som er lett fordøyd

Jeg er verken ofte kvalm eller syk,
selv om hukomelsen min noengang gir meg stryk

For nå er jeg blid, nå er jeg frisk
og går slettes ikke rundt med pisk

Og slik vil jeg ha det, sånn vil jeg være
og jeg vil alltid fobli blant de mer sære

Så lenge jeg lever nå, her på denne jord
vil jeg elske både hav, skog, himmel og fjord

Godt vare på meg selv jeg vil ta,
og døden kan bare drite og dra

Jeg vil leve sunt, friskt og lenge
mange grenser vil jeg likevel sprenge

Mine venner vil jeg alltid elske og ære
selv når depresjonen er som tyngst å bære

For jeg gir meg aldri, det er ikke min stil
for jeg er autist, optmist og til tider bifil

Men nok dikt for denne gang,
så reis deg nå, flytt på ditt fang

Gå ut, ut i sola og lev livet nå,
vær blid, og gjerne gal som få

Takk for att du leste dette dikt
det å glede andre, er bare min plikt!
(skrevet av Aylar Von Kuklinski, 8. juni 2011)

Hva syns dere, ønsker alle sammen en fin og god onsdag!
VI BLOGGES!


REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

Ensomheten og håpet!

Livet mitt
Et helt hav jeg gråte kan
med mer sorg enn hundre mann

Så ensom og trist jeg er iblant
i mitt liv som ikke går i pant

Det er nå jeg lever mitt lille liv
med tusen øyeblikk som gjør meg helt stiv

For stoppe opp jeg ofte har gjort
for både Gud, venner og en liten lort

For hvert sekund som går jeg dør
det var noe jeg sjeldent tenkte før

Kjære venn, hør på meg her og nå;
lev livet før du til himmelen må gå

Ikke et øyeblikk mer jeg ønsker å sløse
på sorger, depresjon og ei dom lita døse

Ikke mer mørke jeg ønsker å leve i
skulle ønske alt slik nå var helt forbi

Falske folk, mobbing og urettferdighet er bare litt
som i de siste år har gjort mye om til dritt

Som sagt før, jeg nå vil leve og være i lykke
ja i livets gleder jeg ønsker å dykke

Takk til alle venner jeg enda har
som liker meg selv om jeg er noe rar

Hadde ikke det vært for alle dere
så hadde kanskje ikke mine år hvert flere

Så takk til alle dere som meg støtte har gitt
og takk for at dere er en del av nettopp livet mitt!

(skrevet av Aylar Von Kuklinski / Andreas Flatås Storli, 14. mai 2011)

Vi blogges!


REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

I NATTEN-DIKT


(bildet er tatt fra gullfisken.no)

Det er natt og jeg burde egentlig vært i seng, men i stede for har jeg nå sittet oppe en stund og igjen PRØVET å skrive et eller annet, slags dikt igjen…:

En ny natt
Under en himmel så mørk og blå

lever vi både store og små

Mens noen feste i natten skal
vil andre gå inn i søvnens kall

For noen vil denne natt bli så fin,
med gode venner, latter og litt vin

For andre vil natten bli trist som så
og et sant helvete, grått som få

Tusen stjerner på himmelen ligger spredd
for å gjøre deg trygg, og slettes ikke redd

Om du likevel denne natt ikke får sove
har jeg en ting jeg godt kan love;

Du er aldri helt alene uansett hva
selv om du mulig både er litt falsk og sta

For mine venner jeg nå ønsker god natt
må de neste timer bli som en stor, fin skatt

Glad i dere <3
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski / Andreas Flatås Storli 14. mai 2011)


REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

DIKT OM VONDE VALG Å AVGJØRELSER

Vil først og fremst dere skal vite at jeg selv er klar over at jeg ikke er god i å skrive dikt, og det er ikke for diktenes skyld at jeg skriver, jeg bare liker generelt å gjøre noe jeg ikke gjør så alt for ofte, og da er det ikke så nøye om hvor god jeg selv syns jeg er eller overhode ikke. Har igjen skrevet et dikt, er vel det tredje eller fjerde diktet jeg har skrevet og lagt ut på bloggen nå 🙂

Hard som en stein kan livet bli
det er nesten ingenting du kan forutsi

Upopulære valg en iblant må velge
til tider blir resultatene noe andre ikke vil svelge

Men så lenge man vet hva som selv er best
så trenger ikke alt og alle behandles som en fest

For ingen kan leve et helt liv uten noen å såre
dessverre er det noen lik man på veien har på sin båre

Når jeg engang i fremtiden ligger i min kiste
vet jeg nok at ikke alle vil bli like triste

For ja, jeg har tråkket på mang en fot
og akkurat nå er mitt og andres liv nok et rot

Folk skal vite jeg aldri har ment noen noe ondt
men dessverre har jeg nok gjort noen noe vondt

Håper bare at folk en gang mellom fingrene kan se
og kanskje en gang, klarer å vinke til meg, hilse og le

Men om det ikke vil gå
så kan jeg godt forstå

(skrevet av Andreas Flatås Storli/Aylar Von Kuklinski, 12. mai 2011)

Ønsker alle en fin kveld!
VI BLOGGES!


REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

Har skrivet et dikt om mine sorger, og tanker om livet og døden…


(Fotograf: Min venn Margrete (bloggeren av wcl.blogg.no))
Som de fleste har fått med seg så sliter jeg sterkt med en ugjensidig forelskelse, sjalusi, og at jeg nå i tillegg må finne et nytt sted å bo i Oppdal, SAMTIDLIG som veldig mange av de bestevennene jeg har skal flytte fra Oppdal for godt i år…. Har nettopp prøvet å skrive et dikt. Og jeg ber ingen om å kopiere dette uten tillattelse, skriv i hvertfall at det er jeg som har skrevet diktet i alle fall, med en link til denne bloggen…

Helt alene i en verden så stor
så mange smerter at jeg har ikke ord
hver eneste dag jeg lider mye
og for de fleste er jeg ikke verd bryet

Livsgleden og motivasjonen synker så
hvordan i all verden skal allting gå?
Jeg er sliten, redd og trist
Har snart ikke igjen en eneste gnist

Ugjensidig forelskelse og sjalusi er bare litt
av det som gjør livet mitt helt dritt
Nå skal også alle mine venner flytte
Mitt liv mot døden jeg ønsker ett bytte

Men jeg skal ikke gi meg forde
selv om jeg nå vil et helt annet sted.
Så lenge jeg fortsatt kjærlighet og omtanke kan gi
så skal jeg til andre triste mennesker si;
Jeg er her for deg,
du betyr mye for meg,
og du, så utrolig glad jeg er i deg!
(Skrevet av Andreas Flatås Storli/Aylar Von Kuklinski (meg), den 24. februar 2011)

Vi blogges…