Vi salter våre sår, og styrker anti-dødsstyrken
Det er lite som sårer mer enn de arrene man kan salte selv.
Såret saltes når du føler manglende tillitt, når folk mangler tro på deg.
Å bli fortalt noe du vet veldig godt, får meg til å føle meg som en idiot.
Til tross for at jeg er autist, kan jeg faktisk ett og annet jeg også.
Jeg kan ikke skade dere, mer enn jeg skader meg selv.
Det som ikke dreper deg legger bare èt sår.

Følser strømmer ned en elv av brukte krefter.
Vi faller sammen, og ripper opp hverandres hud i fallet.
Vi drar hverandre naken over en grusfylt bakke.
Dø blør, jeg blør, vi er psykisk slitne, mentalt nakne.
Vi har nesten ingen hemmeligheter for hverandre.
Alt vi har gått gjennom vært for vårt, drar den andre ned.

Annonsørinnhold

Julekalenderne som garanterer nytelse 🔥

Vi ser et lys i det mørke, men vi er for vandt til mørke.
Øynene reagerer på lyset, vi klarer ikke gå den veien mer.
Vi skulle sagt av hverandres armer for årevis siden..
Likevel drar vi på hverandres plastsekk av årer og tårer.
Det som ikke dreper deg legger bare èt sår,

Hele verden ser oss ikke, ikke noen lenger.
Derfor lever vi nå. Vi skader hverandre.
Men det er bare du og jeg som kan holde oss stående.
Alt i alt er vi spinkle og døden nær, på en øde plass.
Men vi skal ikke dø i dag, kanskje heller i morgen.
Det som ikke dreper deg, gjør meg svakere.

Kast sosialistene til haiene, problemene til himmels.
Sammen lever vi i helvete, der det er kaldt og varmt.
Et Norge uten forståelse og håp for fremtiden.
Eller… Hvor kom den glorien fra.

Var nesten så jeg mistet håpet.
Men endelig har Gud hørt oss.
Han har hørt vår lusne bønn.
Og nå skal vi gå en annen vei.
Den glassfylte veien er over.
Vi tar sokkene på igjen..
Det som ikke drepte oss, har gjort oss til udødelige.

Og sammen skal vi opp og frem.
Blodsporet er den siste historien fra mørket nå.
Selve påminnelsen, når vi smiler igjen,
på at vi er sterkere enn vi trodde da vi var der da.
Det som ikke dreper oss, legger bare ett sår!
(Aylar Von Kuklinski, 22. februar 2012)