Bildet er tatt fra: viafree.no

Nå skal jeg fortelle dere noe som nok kommer til å forundre, og sikkert også overraske noen av dere – jeg digger Paradise Hotel!! Jeg har i flere år blitt “hjernevasket” til å tro at jeg ikke gjør det. Men fakta er – I do!! Jeg så hele den første norske sesongen, og jeg så de aller fleste episodene som var fra den første amerikanske. Men så ble det liksom ikke noe mer. For det var den norske jeg likte best, og da jeg pløyde meg gjennom sesong 1 var det meste allerede ute på nett, så jeg kunne binge det mer eller mindre. Men når jeg skulle begynne på sesong 2 måtte jeg plutselig som “alle andre” vente et par dager til neste episode, og DET hadde jeg ikke helt tålmodigheten til den gangen. Så etter to-tre episoder la jeg det litt på is, og siden har motivasjonen for å ta det hele opp igjen blitt hardere, og hardere. #waytoohard

Og desto mer tid som har gått, desto mer påvirket har mine følelser og tanker om hva Paradise Hotel er, blitt noe farvet av diverse ting og saker jeg har lest i sosiale media. Samt et og annet som en og annen bekjent av meg har sagt og “ment”. Så SÆRLIG i løpet av de siste årene har jeg egentlig sett litt ned på denne serien, og jeg har helt glemt hvor spennende, morsomt og GENIALT Paradise faktisk kan være. MEN.. Så begynte ting å skje igjen. For i høst kom jeg omsider over bloggen til en av deltagerne fra FJORÅRETS sesong, Andrea Sveinsdottir. Jeg fikk sansen for Andrea rimelig fort, og i starten ante jeg null og niks om at hun var en sånn passe kjent “stjerne” fra hotellet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Bildet er tatt fra: side2.no

Så gikk det noen måneder. Jeg fortsatte å følge Andrea her inne, men jeg hadde fremdeles ikke giddet å sjekke inn igjen på hotellet. Men forrige uke, DA skjedde det. Jeg fikk skaffet meg et gratis-abonnent inne på viaplay.no, og så var det bare å benke meg ned i sofaen forså å gi sesong 9 (altså fjorårets) en sjanse. Og for å si det sånn: Det ble IKKE til at jeg “bare” så den ene episoden. For nå har det vel gått 5-6 dager, og nå har jeg sett ALLE 48 episodene fra denne sesongen. Og om det skulle være noe tvil – jeg føkkings ELSKER det!! Jeg kan virkelig ikke huske at jeg har ledd og kost meg så mye av en serie på SÅ kort tid før. Og joda, jeg har ledd litt av en og annen deltaker, men for det aller meste har jeg ledd MED. For deltakerne fra fjorårets sesong har STORT SETT vist seg å være langt mer oppegående og frivillig morsom enn man kanskje skulle tro.

Det har vært et par deltagere jeg ikke har likt så veldig. Men de har heldigvis SOM REGEL røket ut nokså kjapt. Og nå skal jeg være helt, helt ærlig igjen. Jeg har faktisk blitt så betatt av denne serien nå den siste uken at jeg helt opprinnelig vurderer om jeg skal melde meg på selv. Jeg har ikke sånn veldig stor tro på at jeg får bli med siden jeg er 26 år nå, snart 27, altså litt i eldste laget.. Ja, og dessuten så vet jeg ikke om jeg har psyken som trengs. Jeg har jo forstått det sånn at helsa til folk er noe de som jobber med castingen er litt “strenge” med, at man ikke tar inn en gjeng med suicidale folk liksom, bare for å dra et eksempel. Så ja.. Kanskje særlig med tanke på at det ikke er SÅ lenge siden jeg faktisk hadde noen ganske intense selvmordstanker, og det er noe som er veldig lett å bare google opp.. Ja, dere skjønner..

Bildet er tatt fra: side2.no

Men ja.. Jo. Jeg har altså blitt KRAFTIG betatt av Paradise Hotel igjen denne uken. Jeg elsker konseptet. Jeg syns at de som redigerer serien er mildt sagt geniale, og mye av humoren som blir gjort med tanke på animasjoner og lydeffekter er helt etter min kokebok, bare for å si det sånn. Jeg elsker også at det stadig er nye tema hver uke, og foreløpig kan jeg vel si at “Bakvendtland”-uka, samt “Paranormal”-uka er mine to favoritter så langt! Og kjære, KJÆRE alle dere som enda bare har et forhold til denne serien gjennom inntrykk dere har fått via sosiale media, venner og bekjente – GLEM alt dere har lest, glem alt vennene deres har sagt – sett dere ned og UNN dere ihvertfall tre eller FIRE episoder som dere kan bedømme SELV. Det er virkelig ikke så håpløst som man kanskje skulle tro! 😉

Hva synes DU om Paradise Hotel?

Ja.. Da har jeg erfart den samme, gamle tingen igjen, da. Nemlig det at jeg bruker MYE tid (og krefter) på å overkomplisere ting som som regel ikke egentlig er noe stress i hele tatt når alt kommer til stykke. For et par dager siden skrev jeg et mystisk innlegg hvor jeg brukte den ene etter den andre “sitter på stasjonen og lurer på om jeg skal gå på toget”-metaforen etter den andre, og for å si de sånn. I dag har jeg ENDELIG gjort den ene tingen jeg har gått rundt og utsatt i flere uker nå. Det kostet meg bare noen få kalorier, og ble ikke i nærheten av så kleint som jeg hadde sett for meg at det KUNNE bli. Jeg er fremdeles ikke i mål, men en betydelig dose fremgang er det definitivt.

For.. Som jeg har skrevet (og sagt) en del ganger både her inne, og andre steder nå.. Det er et par ting jeg er noe misfornøyd med. Ting jeg opplever som nokså ubehagelige, unødvendige. Ting som ikke foregår SÅ alt for ofte, men som virkelig plager meg når de først “dukker opp”, så ofte nok da, for å si det sånn. Og verden er nå en gang sånn at ting skjer sjeldent av seg selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Vil man ha forandringer i livet må man i de aller fleste tilfeller gjøre noe selv også. Ikke bare sitte der å håpe at resten av verden forandrer på ting for deg, for det er rett og slett ikke sånn det fungerer. Så akkurat NÅ er faktisk det eneste jeg kan gjøre i denne “saken” egentlig bare å vente på en spesifikk telefon, så får jeg forhåpentligvis satt opp et litt etterlengtet møte med en ganske spesifikk person ganske snart. Jeg er bare SÅ klar for et par forandringer nå! ^^

Stay goregeous!

#psyke #angst #problemer #samfunn #forandringer #trivsel #hverdag #fremtiden #fremtid #personlig #bekymringer #tanker #katastrofetanker #overanalyse #overtenking #risk #risiko

I det sekundet vi endelig har vunnet den meget intense, for ikke å snakke om EKSTREME svømme-konkurransen inni mor blir det omsider tatt en rekke avgjørelser om hva slags premier vi skal få med oss videre, men OGSÅ hva slags utfordringer vi skal få ruge på etter fødsel. Og selvfølgelig, noen utfordringer vil livet komme til å gi oss mer sånn etterhvert også, men allerede FØR vi blir født får vi altså utgitt en slags “startpakke” som inneholder både gaver, men også en rekke utfordringer.

I den siste tiden er det særlig EN av de utfordringene jeg mistenker jeg har arvet fra mine foreldre som har fått blomstret mer, og mer opp igjen. For stort sett har jeg de siste par årene vært veldig flink til å kaste meg uti noe, hvis jeg har følt at det har vært noe jeg burde ha kastet meg i. Men nå er det særlig en ting jeg har utsatt og utsatt i nesten en hel måned, ene og alene fordi hodet mitt nærmest har bestemt seg på forhånd hva som vil skje, hvordan ting vil komme til å gå, også videre.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Og dette plager meg fordi jo mer jeg venter, desto mer øker sannsynligheten for at jeg nå mister en ganske så stor og flott mulighet, som jeg ikke har noen garanti at jeg får igjen. Ihvertfall ikke med det første. Og selvfølgelig, om jeg skulle la dette toget passere vil det alltid komme et annet. Men muligheten for at det vil være like bra som det som fremdeles står her nå, anser jeg ikke som så veldig stor. Men likevel sitter jeg fremdeles helt rolig på perrongen, eller.. “Rolig” og “rolig”.. *kremt*

Nei, fysisk så har det ikke vært så mange bevegelser nå. Men i hodet mitt lever det altså en ikke helt uvesentlig frykt. En frykt for at toget skal spore helt av, krasje inn i fjellveggen, at det skal ta fyr, og at jeg skal dø sakte av røykforgiftning.. Så jeg kan alltids gå hjem igjen. Men saken er også en gang sånn; jeg trives ikke så alt for godt her hjemme lengre.. Så hva pokker skal jeg gjøre?? Skal jeg gå på det store, fine toget som står her nå, eller skal jeg bare bli sittende og se det kjøre videre?

Flere som ser på Paradise Hotel atm?

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Egentlig har jeg ikke så lite å klage over for tiden. Ihvertfall så er virkeligheten min slik nå at det aller meste jeg er litt misfornøyd med er ting jeg faktisk kan, og vil gjøre noe med. Og den eneste grunnen til at jeg er litt oppgitt akkurat nå er.. Jeg har ikke gjort disse tingene enda. Så alt i alt kan jeg igrunn bare skylde på meg selv, ikke noen vits i å forpeste resten av verden da med syt og pes.

Oh, ja.. Sånn apropos det..

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

View this post on Instagram

Folk ass. #negativ #positiv #samfunn #norskeyoutubere #konstruktiv #kritikk #hat #kjærlighet #ærlighet #marilynmanson #blogger #norsk #norge #internett #skullcandy #poster #trøndelag #meninger #åpenhet #kritisk #problem #fullstendigkaos #bloggdotno #folkflest #folket #tskjorte #sort #kommentarer #kommentarfelt #haters

A post shared by Aylar Von Kuklinski (@aylarkuklinski) on Apr 20, 2018 at 1:02am PDT

Nei..

Det skal visst ikke være så lett.

.. Skal det vel?

Ha en konstruktiv dag!

Det er kanskje noen av dere som husker at jeg for noen uker tilbake la ut et bilde på Instagram av noen som kinda tok noen skritt “ut fra skyggene”? Et mystisk vesen som tittet frem fra mørket? Vel, han har svært lenge holdt seg unna rampelyset nå, da han (i motsetning til blant annet meg selv) ikke er kjent for å være SÅ altfor glad i kamera, og visa versa. Men nå har jeg omsider klart å “lokke han frem”. Og vet dere hva?.. Det viser seg faktisk.. AT HAN ER MIN BROR!!

Så hvem er egentlig min bror? Hva har vi til felles, og hvilke forskjeller er det som står imellom oss og gjør at folk er i stand til å skille oss fra hverandre? Hvordan høres han ut? Er stemmen hans så lik min egen at det er umulig å merke forskjell? Og hvordan har det egentlig vært å leve i skyggen av han fyren som ikke akkurat bare har hatt et ikke-kontroversielt rykte på seg for en tid tilbake? Har han blitt mobbet for det, eller har folk og fe latt han være? Vel…

Snart senker natten seg, i stall og horehus. Men skal man være veldig presis, ja så har den vel igrunn gjort seg ferdig installert nå, og er her igjen helt til dagslyset titter frem igjen “i morgen” tidlig som en eller annen blotter som bare har ligget og gjemt seg bak en eller annen busk. Og ja, i det denne setningen blir skrevet ser jeg at vi allerede har kommet inn i den store, og forhåpentligvis fine søndagen. Så med andre ord rakk jeg akkurat ikke å poste dette blogginnlegget med en helt ny video som jeg filmet i dag, men siden det er helg så tenker jeg det går greit jeg. For jeg mener, det er vel ikke sånn at dere har lagt dere riktig enda? Ikke mine lesere nei!

ADVARSEL: Denne filmanmeldelsen inneholder flere spoilere fra filmen “Jigsaw”, men også et par avsløringer fra de tidligere utskuddene i Saw-serien. Så har du enda ikke sett noen av disse filmene, bør kanskje du slutte å lese nå – Live or die, make your choice!..

Bildet er tatt fra: plejmo.com

Det at filmserier som stadig får “en aller siste film” plutselig får “bare en film til”, er på ingen måte noe nytt enten vi snakker action, komedier, tegnefilmer, Star Wars, eller skrekk. Og JA, jeg anser Star Wars som en helt egen greie. Og det er igrunn ikke så vanskelig å forstå. For hvis man lager et produkt som stadig gjør at pengene nærmest blir kastet etter deg, hvorfor stoppe? For til tross for at både Saw-serien og John “Jigsaw” Kramer har ligget ihvertfall sånn noen lunde begravd nå de siste syv-åtte årene, så har en og annen onkel Skrue omsider bestemt seg for å grave begge rett to opp igjen, trolig med ET eneste ønske – å få en litt tykkere lommebok.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

For DET hersker det dessverre(?) lite tvil om – da det på et eller annet tidspunkt ble bestemt at “Saw”-serien skulle få sin film nummer 8, ja så var utgangspunktet NEPPE at man først og fremst var keen på å fortelle en nevneverdig god, eller original historie. Jeg sier ikke at historien i Saw VIII (aka. “Jigsaw”) nødvendigvis er dårlig, men sammenlignet med særlig Saw og Saw VI, så føles denne nye suppa litt i overkant.. Mager. Og i kjent Saw-stil er det også denne gangen flere deler i det såkalte plottet som lider en del, på lik linje med alle ofrene man blir introdusert for. Men for meg personlig så har igrunn dette ikke så mye å si da jeg først og fremst er her for underholdningsbiten. Og underholdende, det er Saw VIII “Jigsaw”, stort sett.

Bildet er tatt fra: elperiodico.com

Etter flere års “stillhet” begynner plutselig det ene liket etter det andre å hope seg opp igjen. Og når det under en obduksjon blir oppdaget at det er skåret vekk kjøtt fra en kropp i form av en puslespill-brikke blir det først diskutert om vi kan ha med å gjøre en såkalt copycat, noen fra John Kramers “fanbase”. Fordi.. Ble ikke John kuttet ganske kraftig i halsen mot slutten av Saw III? Og ble ikke Johns hjerne skåret ut i åpningssekvensen av Saw IV? Vel, i likhet med meg selv første gangen jeg så denne filmen i høst så blir plutselig også politi og presse litt usikker, og bestemmer seg for å grave opp kisten til gode, gamle John, forså å oppdage at.. Der ligger det ingen John..

Og jeg skal innrømme at Spierig-brødrene hadde meg en stund her, og at jeg fortsatt syns at den “store” plottvisten mot slutten fremdeles fungerte når jeg så filmen på nytt igjen i går, men likevel.. En særlig original tvist, det er det på ingen måte ikke. Men det fungerer helt greit i denne torturthrilleren, SELV OM det er blitt gjort noe lignende før, i et par filmer tilbake (host, host – Saw II).. Men det er igrunn ikke den “store” plottvisten med John jeg har størst problem med heller denne gangen. Det som plager meg mest er den nye samarbeidspartneren til John som vi blir introdusert for. For til tross for at John ettertrykkelig visste så mye om folk, så var han med unntak av kanskje en person, ikke særlig glup når det kom til å plukke ut sine “operasjon-assistenter”.

Bildet er tatt fra: maxim.com

For DET må jeg virkelig bare få sagt. Heller ikke Johns siste “partner in crime” ser ut til å ha satt seg sånn alt for godt inn i “regelverket” til denne “bransjen”. Og da sikter jeg særlig til selve GRUNNREGELEN om at et hvert offer skal ha et valg, og en mulighet til å faktisk kunne vinne de forskjellige “spillene” de blir mer eller mindre tvunget til å “spille”. Men igjen.. Nå har jeg aldri vært alvorlig fysisk syk, John hadde jo som kjent kreft den siste tiden han “levde”, så at det ble noe kvantitet fremfor kvalitet mot slutten.. Det kan jeg forsåvidt godta bare jeg legger til litt av den såkalte godviljen min. Det irriterer meg litt, det kommer vi ikke unna, men jeg kan akseptere det.

Ellers føler jeg også at jeg må legge til at det er gjort et par forandringer som særlig blodfansen lett vil legge merke til. For det første er dette det første kapitlet i serien som ikke er filmet i 16.9-formatet, men 21.9, altså har vi bildemessig med å gjøre en litt bredere Saw-film denne gangen. Og bredde ser det også ut som de har satset litt hardere på denne gangen også når det gjelder folk og fe. For den litt mer skitne estestikken, samt de kokain-hypre kamerabevegelsene er så godt som helt borte denne gangen. Og sist, men DESIDERT ikke minst – i “Jigsaw” har man dessverre valgt å benytte seg av dataanimasjon i mye større grad enn forgjengerne gjorde, noe som bidrar til å kvele “skrekk”-følelsen ganske betraktelig.

Bildet er tatt fra: thepopbreak.com

Det som derimot er med på å redde denne filmen for min egen del er alle fellene vi igjen blir introdusert for. For i kjent Saw-stil har man HELDIGVIS også denne gangen klart å være kreativ når det kommer til måten ofrene i “Jigsaw” skal få lide (og dø) på. Og HELDIGVIS er det fortsatt selveste Charlie Clouser som står for det LEGENDARISKE soundtracket. Og apropos legendarisk.. Det er også HELDIGVIS gromgutten selv, Tobin Bell, som fortsatt spiller John. Og for meg personlig er det altså disse tre heldigvisene som redder “Jigsaw” fra å ikke ende opp som et alt for blodfattig kadaver.

Det jeg skal fortelle dere nå, er det allerede NOEN av dere som vet, men samtidig så regner jeg med nå at det også er en hel del som ikke aner noen ting, og som kanskje til og med vil trekke litt på smilebåndet, forså å tro at jeg spøker. Men sannheten er likevel fult og helt den at jeg har hatt noen ganske intense og ekle utfordringer opp gjennom hele livet i forbindelse med det aller meste som har med kroppskunst å gjøre. Da særlig tatoveringer, piercing, samt farving av hår.

Og når man har en såpass sær fobi knyttet til noe så dagligdags så sier det vel seg selv at man har måtte gå gjennom en hel del ganske så ekle og traumatiske opplevelser fra tid til annen. Og det er særlig DE jeg har tenkt å rette et viss fokus mot nå i dag. Jeg verken kan eller vil fortelle dere om ALLE episodene jeg har vært gjennom, men jeg kan i hvertfall fortelle dere om NOEN av de. Så derfor har jeg nå laget en helt ny video hvor jeg har valgt å stå frem med de fem hittil verste av de verste historiene fra livet mitt, som altså på et eller annet vis er relatert til kroppskunst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Ja.. Som allerede har blitt sagt i denne videoen nå er det bare å komme med spørsmål om det er noe som helst dere måtte lure på. Jeg kan ikke love at jeg har svaret på alt, men jeg vil ihvertfall forsøke å svare så godt jeg kan etter beste evne. Og HVIS det skulle være noen som i noen som helst grad skulle kjenne seg ihvertfall LITT igjen, så vil jeg VELDIG gjerne høre om det, ja til og med om du måtte velge å være anonym..

Hvilke(n) fobi(er) har du?

Det er et par ting jeg har lurt på i en god stund nå. Hvorfor sier du stadig alle de forferdelige tingene til meg? Du sier jeg ser gammel ut, at tennene mine er stygge. Du viser meg bilder av andre på min alder, tvinger meg til å sammenligne. Tvinger meg til å finne mest mulig feil ved meg selv, i stede for å fokusere på det positive. Og greit nok, jeg har noen rynker i panna som jeg i en alder av 26 ikke er så stolt av, og ja tennene mine kunne definitivt ha vært hvitere.. Jeg er klar over alle disse tingene selv, jeg trenger ikke deg til å minne meg på dem hele tiden.

Senest i dag tok du tak i meg, dro meg inn på badet, holdt meg fast foran speilet og insisterte på at jeg skulle se. Jeg ville ikke se, ikke de tingene du vil ha meg til å se. Men du tvang meg til å stå der likevel helt til alle disse skavankene mine ble synlig nok igjen. Og selv når du hadde gjort det var du ikke fornøyd, du lot meg gå igjen, men du fortsatte å hviske alle disse fæle tingene i øret mitt. “Det er ikke rart du lever alene så ekkel som du er”. “Det er ikke det minste rart at du har vært singel nesten hele livet”. “Det er ikke rart dine venner stadig kutter deg ut etter så kort tid. Eller kort og kort, det som ER rart er at noen gidder å være venn med deg overhode”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hvis du ikke har noe positivt å si til meg, hvorfor si noe i hele tatt? Kan du ikke bare la meg være i fred? I stede for å stadig hakke løs på alt som kunne vært bedre med meg, kan du ikke heller hjelpe meg med å ihvertfall sørge for at ting ikke blir verre? Eller vil du rett og slett ikke at jeg skal få det bedre? Vil du at jeg skal leve med denne usikkerheten, det stadig så tøffe selvbildet? Er jeg bare et sykt eksperiment for deg? En forsøkskanin du stadig stikker med en skarp nål til den ikke orker mer, og nærmest trygler om å få dø? Er det det dette dreier seg om? Hvor mye jeg mer jeg kan orke? Hvor mye mer jeg kan tåle? Er det det?.. Er det det?..

Joda, joda. Jeg har selvfølgelig klart det igjen jeg, vet dere. I natt gadd jeg simpelthen ikke å gå på badet og pusse tennene, forså å dytte inn noen ørepropper i øra, og deretter legge meg på soverommet. I stede for ble det nok en gang til at jeg veltet meg på sofa-faen, og ble liggende der til den daglige alarmen på mobilen begynte å mase igjen klokken 7. Det første jeg da gjorde var å skru av alarmen, for så å legge et par puter der jeg til da hadde latt hodet ligge en stund, og tenkte at jeg skulle sove i ihvertfall i 2-3 timer til. Men etter bare 2-3 MINUTTER så kjente jeg at jeg måtte på do.. Og når det så var gjort kunne jeg like godt bare “stå opp” igjen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Så jeg slo på igjen det lille som finnes av lys her i stua, samt pcen, og bestemte meg for at jeg omsider skulle legge igjen en bestilling hos caprino.no på blu ray-utgaven av “Flåklypa Grand Prix”. Men etter at jeg oppdaget at de ikke driver med sånn 14 dagers faktura (får ikke “lønn” igjen for om to uker), at de krever minst 45 kroner for å sende noe, samt at de vil ha 199 kroner for denne filmen, så tenkte jeg.. Næh, skulle jeg ikke heller ta meg en tur inne på Cdon og sikre meg et eksemplar av den siste Saw-filmen, i stede? Jo, det hørtes bedre ut, og slik ble det.

Når den lille morgen-shoppingen så var unnagjort bestemte jeg meg for at det var på tide å gå uten tur, få gjort unna dagens første kalori-brenning. Og det første jeg da merket når jeg så var ute er den faktiske forskjellen det er å gå ut helt skallet, kontra de å gå ut med ihvertfall NOE hår på hodet. Det er nok noen år siden jeg har tenkt over dette nå, siden jeg nesten ALLTID har vært skalla de siste 5-6 årene, men.. DET ER en viss forskjell altså, selv med hette på, og greier. Men nja.. Det ble ikke den lengste turen akkurat nå i dag. For igjen så er det litt i sureste laget nå. Jo, jo, jeg kunne alltids ha ventet til sola hadde fått sin daglige reisning, men igjen, jeg er ikke akkurat han som liker å vente. 3,74 km ble det i dag, ikke mye å skryte av, men det er ihvertfall noe.

Hva er dine planer for dagen?