Marilyn Manson – et narsissistisk monster?

Foto: Interscope / Getty Images / MTV / Empire Musicwerks

I svært mange år har jeg vært en STOR Marilyn Manson-fan.

Da jeg var i tenårene forgudet jeg alt som hadde med bare LITT med han å gjøre. ALT!! Jeg kunne sitte i flere timer og bare se på de samme intervjuene om og om igjen. Det var dager hvor jeg knapt gjorde annet enn å høre på musikken hans, saumfare internett for smått og stort av merchandise jeg ville bruke penger på, og da bloggen fremdeles var rimelig fersk var jeg til og med så fan at jeg endte opp med å lage meg et “alias” ut ifra samme oppskrift som det Manson og originalbandet hadde gjort – ta fornavnet fra en kvinnelig skjønnhet, etternavnet fra et mannlig monster. I mitt tilfelle Aylar Lie og Richard “Ice Cold” Kuklinski.

Siden har “Aylar”-navnet vært det stadig flere (og flere) har brukt når de har omtalt meg i sosiale medier, det navnet folk har brukt når de har snakket til meg – enten man har vært klar over at på passet mitt står det noe helt annet, eller ikke.

Men for noen år siden så begynte ting å endre seg. Det ene etter det andre oppsiktsvekkende videoklippet poppet opp, hvor særlig samtlige har bidratt til at jeg har stilt stadig flere spørsmålstegn bak hvorvidt dette er en mann jeg egentlig bør, eller vil for den saks skyld, støtte.

Etter mye om og men, samt en periode hvor jeg knapt hørte på musikken hans i hele tatt, begynte begeistringen sakte, men sikkert å blomstre opp igjen. Etter en lengre periode med ganske “meh” sceneopptredener og album hadde han endelig begynt å ta seg skikkelig opp igjen som artist – og det har lenge virket på meg som han har blitt til et snillere og roligere menneske privat også. For jeg skal være ærlig med dere – det er særlig rundt det sistnevnte at det brått skrantet “a lot” hos meg, for noen år siden.

De siste par årene har jeg vært mer fan av han generelt enn på ganske lenge, men i går dukket det opp diverse ting i sosiale media som har fått meg til å tenke igjen.. At skuespiller Evan Rachel Wood hadde et turbulent og utfordrende forhold til Manson en gang i tiden er å ingen måte noen hemmelighet. Og at Manson ikke akkurat tok bruddet mellom dem særlig bra var mildt sagt vanskelig å IKKE få med seg, både fordi media skrev om det, men også fordi han i 2009 slapp et album som ikke akkurat oppsummerte… en lykkelig kjærlighetshistorie.

Foto: AP

MEN jeg har lenge tenkt at de drøyeste og rareste utsagnene han kom med der og da, både i form av intervjuer og låter.. At dette først og fremst “bare” var… kunstneren, den misforståtte wierdoen og scenekunstneren som snakket. Det til tross for at jeg for 5-6 år siden (?) så et klipp på Youtube, hvor det virket som Manson og et par andre fysisk torturerte og plagde en “tilfeldig” kvinne som gråt og gjentatte ganger ba dem om å stoppe. Dette klippet var stort sett mest lyd, så for alt jeg visste kunne det være noen helt andre, men likevel.. Jeg følte meg rimelig overbevist om at det var han jeg hørte der og da.

Enyways. I går sto Evan, samt fire andre kvinner frem på Instagram med svært forstyrrende historier med voldtekt, fysisk vold, psykisk terror, ekstreme kontrollbehov, rasistiske utsagn, samt hevndrap på kjæledyr som noen av stikkordene. Og jeg skal igjen være helt ærlig nå. Ikke no av det jeg har lest overrasker meg nevneverdig. Joda, det kan være snakk om nok en sak hvor en noe “snål” kjendis har blitt gjort til lett offer for folk som først og fremst bare er ute etter å skinne mer i rampelyset selv, penger.. hvem vet?.. Men enn så lenge er det svært få bein i kroppen min som tviler på at disse grufulle historiene er faktisk sanne.

Jeg HÅPER jeg tar skammelig feil, at jeg vil angre på at jeg skriver dette i fremtiden, for jeg vil så gjerne at disse anklagene skal være sterkt overdrevet. Helst ha så lite rot i virkeligheten som overhode mulig. Men dessverre.. Jeg har sett så mye forskjellige klipp de senere årene hvor Manson har gjort og sagt det ene nokså oppsiktsvekkende etter det andre.. Alt fra at han skjeller ut en haters i full offentlighet på en konsert, og roper at denne fyren vil bli tatt “prison-style” på vei ut av lokalet igjen, til at han har gått til faktisk fysiske angrep på egne bandmedlemmer, men også en og annen misfornøyd publikummer.

Så ja.. At Marilyn Manson i hvert fall har hatt sine mildt sagt ikke sjarmerende sider – ja det har jeg kjent til lenge.

Likevel sitter jeg her nå igjen og lurer på.. Vil jeg fremdeles støtte musikken hans? Og akkurat her har jeg et nokså klart svar: ja! På samme måte som jeg også støtter filmene og seriene fra The Walt Disney Company som ikke akkurat heller bare har helt rent mel i posen, så kommer jeg fortsatt til å høre på musikken til Marilyn Manson også.

For jeg har lenge ment, og jeg står fortsatt ved at det er viktig og riktig å skille kunsten fra kunstneren. Iblant er det enklere sagt enn gjort, og hadde de forskjellige innleggene fra i går kommet som en faktisk nyhet på meg så hadde jeg nok ikke vært like sikker her og nå. Men som sagt så var dette strengt talt ingen nyhet for meg. Det pluss at det virkelig virker som Manson er på et langt mer “fornuftig” sted i dag, enn for f.eks 5 år tilbake, gjør det dessuten enda litt lettere for meg å forsvare MUSIKKEN HANS.

Når det igjen er sagt.. Skulle anklagene som har poppet opp igjen nå vise seg å være sanne, ja så håper jeg virkelig at et hvert offer får den rettferdigheten de sårt fortjener, og at Manson får sin straff. For uansett hvem man er i denne verden – samme hvor mange trofaste fans man har, hvor mange fantastiske album man har produsert… ELLER hvor vanskelig og tøff oppvekst man selv må ha hatt… – man skal likevel ikke kunne gå ustraffet dersom man har begått slike ondsinnede gjerninger som Mr. Manson nå er anklaget for.

Og en siste ting… Helt uavhenging om han er skyldig eller ikke. Hver så snill og legg fra dere tankene om at mennesker som ser “slik er sånn ut” faktisk er sånn eller slik grunnet utseendet, naturlig eller ei. Man kan uansett være verdens snilleste person som jobber rævva av seg for Røde Kors, eller være en notorisk voldtektsperson som må drepe kjæledyra til nabobarna for å i hele tatt “få den opp”… Slike ting kan man faktisk ikke se på et annet menneske basert på valg av sminke, klær og eventuelle operasjoner. Så jeg ber dere – STOPP med det!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

6 funfacts om Hotel Cæsar

Helt siden første episode av Hotel Cæsar rullet over norske tv-skjermer 24. oktober 1998, og til siste episode 14. desember 2017 har høydepunktene og SKANDALENE(!!!!) mildt sagt stått i kø om å både sjokkere og underholde oss.

Og i dag tenkte jeg å presentere 6 funfacts om nettopp denne suksessen – som jeg tror kan virke minst like “morsomme” for de av dere som aldri har sett en eneste episode what so ever, som for de av dere som har sett ALLE 3123 episodene både en og femti ganger! 😊

Noen som lærte noe nytt? 😎

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Fullstendigkaos på Instagram!

Hei bloggen! Bare en aldri så liten oppdatering fra meg, og SÅ skal dere få nyte helgen videre i fred og måke.

Siden i vår har Blogsoft ikke vært helt frisk i hodet. De av dere som følger bloggen min der har ikke fått et eneste varsel siden 9. juni, og nå begynner jeg å miste litt troa på at de noen sinne vil gidde å fikse opp i dette problemet. Og nå skal det sies at jeg også har en egen Facebook-side som utelukkende brukes til å reklamere for bloggen, men i og med at stadig færre og færre bruker Facebook, og heller velger å henge på f.eks Instagram, ja så har jeg i kveld tatt skrittet, (neida jenter, det er der fortsatt) og opprettet en egen Instagram-konto som skal brukes til bloggrelaterte stuffs only.

Dvs; går dere inn og følger denne kontoen vil dere få varsel assap når nye blogg-innlegg har blitt publisert, og hvem vet, kanskje vil dere få litt eksklusiv behind the scenes, og en og annen heftig “teaser” i ny og ne også? 😊

@fullstendig_kaos

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Du vet Instagram er på ville veier når…

Som jeg var inne på i min siste “Ting som irriterer meg”-video, hvor jeg ene og alene hadde valgt å fokusere på Instagram, så er det særlig “et par ting” jeg har irritert meg noe ekstra over med denne plattformen de siste par månedene. Ja, det vil si.. Jeg og – som jeg også har fått bekreftet i etterkant av SAMTLIGE utblåsninger – en god del andre. For jeg sier det igjen; hva er egentlig greia med at man skal være så og si “usynlig” for resten av omverden der inne nå – med mindre du ikke har noen tusen følgere?? (Noe jeg kan forsikre om at ihvertfall ikke jeg har, enda 😅)

Etter de siste oppdateringene i høst har det altså blitt SÅ mye vanskeligere å bli sett og få nye likes og kommentarer, og ja, også nye følgere. Et liiiite eksempel: i går la jeg ut et bilde av tre bøker jeg akkurat hadde vært og hentet fra postkassa. Et helt allright Insta-bilde tenkte jeg da, og helt ærlig så tenker jeg det fremdeles. Det er ikke det at bildet har en super-gøyal tekst, og det er ikke det at måten bildet er tatt på, og redigert på er en av de mest revolusjonerende i verden.. Og seff, jeg kunne nok ha jobbet litt mer med de *kremt* tretti hashtagene jeg har lagt inn også, men kom igjen.. Det har gått snart et døgn nå – og TO likes??

Hadde dette vært lagt ut i vår en gang så tør jeg vedde BEGGE kneskålene mine på at dette bildet hadde ihvertfall hatt.. Vel, minst femten likes nå, men neida. Instagram velger å følge vinden som blåser fra høyre. Mer likes og oppmerksomhet til de største profilene, minst mulig til de mindre profilene. AHHHHMAHGAAAD!!!

Så.. Det jeg nå litt sånn beskjedent prøver å hinte om er.. At jeg hadde blitt litt glad om NOEN som nå leser dette noe stakkarslige innlegget ville tatt og gitt dette bildet en likes, EVENTUELT kommentere det første som slo dere inn når dere nå fikk øynene opp for dette bildet. MEN!!: Og dvs – BARE hvis dere ville gjort det sånn ellers, altså hvis dere hadde fått det opp i deres egen feed. Jeg vil IKKE ha noen trøste-likes som dere ellers ikke ville gitt om det nå ikke var for dette ene blogginnlegget.

Ehm, og forresten, sånn siden det er lørdag.. HVIS de av dere som nå eventuelt måtte like dette bildet i tillegg legger igjen en kommentar hvor det står HUM i STORE eller små bokstaver, ET eller ANNET sted i kommentaren, ja så skal jeg faktisk gå inn på profilene deres og like TO bilder tilbake. For SÅ raus kan jeg faktisk være om det er det som må til.

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Vidar Villa – Gal Av Lengsel

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Noen som husker denne bloggen for sånn, snart 10 år siden?.. Den tiden hvor jeg titt og ofte bare kunne legge ut lyricen til en sang jeg likte og det var det? Eller bare smette inn noen randome musikk-videoer for den saks skyld, uten noe særlig mer? Ja, det var tider det.

Og mens vi først er inne i det nostalgiske hjørnet. Kromgutten Vidar Villa har for andre gang dette året tatt og covret ei låt som jeg hørte MYE på en gang i tiden, laget en musikk-video og i hele tatt. Og ja, hva skal jeg si. Det er mulig dette er den beste norske cover-videoen jeg har sett noen gang!

Hva syns dere?
Noe forhold til originalen?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos

Euforisk forelskelse!

Nei nei nei, slapp sånn delvis av! Dette er IKKE en ny anmeldelse/review av HBO-serien Euphoria som jeg allerede har skrevet et passe halvlangt innlegg om forrige uke. Vel, i hvertfall er det i skrivende stund ikke meningen at dette innlegget bli til nettopp det, så får vi bare se hvordan det faktisk måtte utvikle seg etterhvert som jeg fortsetter å anTASTE tastatorturet.. 😅

For greia er at jeg på ingen som helst måte i hele verden har klart å la denne serien svindle hen etter at jeg så den “ferdig” sist onsdag. For siden jeg ble vitne til særlig de 10 siste minuttene av den aller siste episoden har jeg for meg selv teorisert frem og tilbake om det ene etter det andre når det gjelder hovedkarakterens EGENTLIGE sannhet. Og igjen.. Slapp helt av, jeg har ikke tenkt å spoile noe som helst her nå, så hvis det er noen som enda ikke har sett denne serien, men som har tenkt å gjøre det, og samtidig veldig gjerne vil lese ferdig dette innlegget UTEN å få noe slengt rett i dåsa – bortsett fra at jeg “kanskje” kommer til å komme med noen veldig vage, små drypp angående de allllllller første minuttene fra den alllllllllller første episoden.

I GÅR fikk jeg btw besøk igjen, av min mor. Og stort sett når jeg venter et besøk så har jeg en viss ide av hvilken tv-serie eller film vi skal se, eller hvilket spill som skal games, om det er det som er planen. Men på forhånd av gårdagens besøk var jeg veeeldig usikker. Jeg hadde litt lyst til å presentere henne for “Euphoria”, men samtidig var deler av meg litt “i mot”.. Jeg mener, dette er ikke akkurat en veldig typisk serie man FRIVILLIG setter på og ser sammen med sine FORELDRE. Meeen så ble det etter noe om og men til at jeg likevel endte opp med å gjøre nettopp det. Og tja, det ble kanskje en litt rar stemning nå og da, men alt i alt føler jeg faktisk at det gikk ganske så greit, for det meste av tiden.

To episoder ble det til at vi rakk å se før hun ble hentet av tante i åtte-tiden på kvelden, og i løpet av disse to episodene fikk jeg meg en rekke aha-opplevelser! For kort fortalt er det en rekke små scener i disse episodene jeg ikke helt forsto når jeg først så de for meg selv forrige uke, men som jeg ihvertfall føler at jeg fikk litt mer ut av nå som jeg har begynt å se gjennom serien for andre gang. Og tja, det er forsåvidt alt jeg ønsker å si om den saken her og nå.

Å ja, også vil jeg bare få lagt til at i tillegg til denne evige teoriseringen så har det også blitt at jeg har brukt en del tid på å se gjennom litt forskjellige intervjuer med Hunter Schafer de siste dagene – altså hun som spiller Jules – bestevenninna til Rue (Zendaya). Den jenta er virkelig så utrooooolig skjønn at OMFG(W)!! Og noen ganger har det skjedd at jeg har brent meg litt når jeg i etterkant av en film/serie har begynt å stalke skuespillerne bak (Tom Cruise, host, host.) Men ikke denne gangen nei, ikke LITT engang!! Ja, jeg er simpelthen helt fortapt i denne unge skjønnheten, hun virker bare så utrolig perfekt at det er faktisk ikke helt rettferdig ovenfor oss andre på denne stadig så døende planeten. Kjæreste Hunter Schafer: jeg vil gifte meg med deg og ditt herlige vesen – I GÅR!! <3 <3

Men greit.. Nå må jeg nesten gå og få i meg litt lunsj. Men ingen grunn til å gråte, jeg er forhåpentligvis tilbake med et nytt innlegg før dere i hele tatt rekker å savnet meg litt engang. Og neste gang jeg skal forsøke å ikke mase like masse om denne euforiske forelskelsen min. Jeg lover på ei kringle <3

PS: Jeg tenker litt på å straks filme en ny video igjen, men vet ikke helt hva den eventuelt “bør” handle om, eller hva den “bør” være så hvis noen der ute skulle ha noen ønsker er det bare å skrike ut.

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos

Oh, its just my bittersweet Pærra-tears!..

Bildet er tatt fra viafree.no

Altså, hva skal man si liksom.. Jeg har akkurat sett ferdig kveldens Paradise Hotel (på Viaplay), og NOK EN GANG har årets FANTASTISKE(!!) sesong klart å få meg til å felle noen tårer. Og igjen, hva skal jeg egentlig si?.. Sånn med tanke på at det neppe er alle som har tenkt å se episoden som har fått gjort det enda, så tror jeg at jeg gjør lurest i å ikke si noe særlig i hele tatt. Joooo, jeg kunne alltids lagt igjen noen spoilere lengre nede som jeg hadde advart dere “kraftig” mot på forhånd med kjempestore bokstaver og gud↓ vet ikke hva, men jeg har igrunn ikke så veldig behov for akkurat det heller her jeg sitter nå.

Men det jeg derimot VIL si er.. Herregud↓ for noen flotte mennesker som har vært med i år. Joda, det har jo vært noen i år også som jeg ikke har hatt like mye til overs for, men stort sett har årets deltagere simpelthen bare vært en sann drøm å følge med på. Og de som jeg ikke har likt har jeg stort sett elsket å hate.

Bildet er tatt fra: TV3.no

Og i kveld vil jeg særlig ta av meg hatten for Henrik, Thea og Andreas/TIX – tre kjempeflotte mennesker som jeg både har heiet litt for og i mot nå og da (Pærra er sånn sett litt som Game of Thrones), men som jeg til syvende og sist ikke kan gjøre annet enn å bare klemme HARDT inntil hjertet, og som jeg håper jeg får muligheten til å følge en god stund til, selv om årets sesong nå nærmer seg slutten..

Elsk!!! <3 <3

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Marilyn Mansons sweet16

Skal man for en gangs skyld velge å tro på Marilyn Manson igjen så skal han nå i følge sin offisielle Instagram-profil FORHÅPENTLIGVIS snart være ute med et nytt album igjen. Og mye kan tyde på at det neste albumet hans vil bli ihvertfall noe country-preget, om ikke et helt fullstendig cunt-try-album (.. jeg antar jeg får prøve enda litt hardere neste gang!! xD).

Og for folk flest som ikke er så nevneverdig stor fan av Manson, men som likevel har hørt en og annen låt, ja så er det gjerne som oftest(?) Personal Jesus, Sweet Dreams, Tainted Love og/ eller This Is Halloween mange trekker frem, og nevner at de har hørt – fire låter som alle har en ting til felles; de er alle coverlåter.

Og i løpet av de 30 siste årene har Marilyn Manson til sammen covret… HINSIDES mye! Han er for å si det sånn veldig glad i å rappe stuffs som andre har gjort før han, forså å gjøre det om til noe eget, og yeah.. Tanken min nå er rett og slett å gi dere en aldri så liten ønskeliste over sanger han enda ikke har fingret borti, MEN som jeg tenker kunne gjort seg om han bare gadd å gi de et skikkelig forsøk. (Sorry til de av dere som nå eventuelt måtte reagere litt på den negative tonen min her nå, men la oss bare være ærlig – duden HAR tapt seg en hel del de siste årene..)

Så.. Mine herrer og kvinner – HER har dere 16 sanger som jeg tenker kunne vært spennende å Manson gjøre sin helt egne og unike tolkning av:

1. “Baby” “av” Justin Bieber
2. “Always Coca Cola”
3. “Let it go” (fra “Frozen”/”Frost”)
4. “Space Oddity” av David Bowie
5. “I Never Cry” av Alice Cooper
6. “Je t′aime moi non plus” – en duett med Lady Gaga (opprinnelig med Serge Gainsbourg og Jane Birkin)
7. “I Wish I Were a Princess” (fra “Hairspray”)
8. “More” (skrevet) av Marilyn Brown og Jane Perry
9. “Ordinary World” av Duran Duran
10. “Party in the U.S.A.” av Miley Cyrus
11. “Teenagers” av My Chemical Romance
12. “Smells Like Teen Spirit” av Nirvana
13. “Still Alive” (fra “Portal”)
14. “We′re Not Gonna Take It” av Twisted Sister
15. “Applause” av Lady Gaga
16. “Psycho Killer” av Talking Heads

Og jaaada, jeg VET hva samtlige av dere måtte tenke nå, men jeg HALLOEN – det må jo være lov å “DRØMME” i det minste, right? :-p

Hvilke låter kunne DU tenkt deg å høre en Manson-utgave av?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

“Dustene”

Bildet er tatt fra: Dustenes Facebook-side

For de av dere som har fulgt meg en stund, og ikke nødvendigvis så veldig lenge heller, så BURDE det ihvertfall ikke komme som hvitt piss fra gule skyer at jeg godt kan sette pris på litt fjas, men også noe tjas. Jeg forsøker etter beste evne å holde hodet mitt opptatt med å ikke være så alt for opptatt med å ta livet så kraftig seriøst. Og folk må ikke nødvendigvis være gæern for at jeg skal like dem, men det hjelper. Noe. Bare det ikke renner over, for jeg HATER å tørke opp etter folk..

Uansett. Med alt dette i tankene kommer det neppe som noen overraskelse at jeg nå den siste tiden har lært meg å like podcasten “Dustene” som er av og med Fanny “Smash” Vaager, Hasse “Ned i underbuksa” Hope, og Magnus “Han fra Ylvis” Devold. Eller, helt selvfølgelig er det jo ikke. For jeg skal innrømme at i starten så var jeg ikke så stor fan da førsteinntrykket var et veldig svakt terningkast midt på treet. For i den første episoden så var det “kun” de som styrte skuta, dvs. sammen med et par tullekarakterer som jeg ikke syntes var SÅ morsomme at jeg klarer å komme. Og der og da føltes det litt i særeste laget.

Men det tok ikke lang tid før jeg nok en gang skulle bli rammet av det kjente og kjære kaffe-syndromet. For helt ærlig – hvem er det egentlig som likte den aller første kaffekoppen? Vel, ikke jeg ihvertfall. Jeg HATET den aller første kaffen. Var skammelig nær ved å tømme den ut i vasken alt for mange ganger, men ga jeg opp? Njet!.. Og siden har jeg altså lært meg å forelske meg i dette produktet, og så til de grader. Okei, nå skal jeg ikke akkurat påstå at jeg HATET den aller første “Dustene”-episoden, men dere skjønner antageligvis hvor jeg vil hen.

Bildet er tatt fra: Dustenes Facebook-side

Og de siste ukene har det viiiirkelig gått unna. Jeg er ikke helt sikker på når jeg debuterte, men jeg tror ikke vi snakker om et måneds-jubileum helt enda. Og siden den aller første lyttingen har det gjerne blitt opptil 3-5 episoder om dagen (en vanlig episode ligger ca på 45 minutter). Stort sett mens jeg lager meg mat, tar oppvasken, eller gjør noe annet som føles sånn helt midt på, men NOEN ganger har jeg også tatt meg selv i å høre på “Dustene”, kun for å høre på “Dustene”. Og for meg holder det tid og stadig oftere i massevis.

For SELV OM det var litt i overkant seigt og klissete i starten, “litt for kleint” også videre.. Ja så ville jeg rett og slett ikke vært foruten i dag. Jeg er simpelthen blitt en avhengig dust. Eller, det har jeg forsåvidt alltid vært, men nå i en litt annen betydning. Og hvis du som meg setter pris på en litt rotete pose med humor, ja så vil jeg så absolutt anbefale å gi “Dustene” en sjanse. Dvs: Gi dem TO. For akkurat som kaffe (eller øl) så er nok også “Dustene” en ting som man må venne seg litt til. Men når du først har besteget dette lattermilde fjellet, ja så vil du aldri noen sinne forlate det igjen.

Dustene kan høres på:
Acast – link!
Itunes – link!
Spotify – link!

Har du hørt på “Dustene” før?