Det er både fascinerende, litt vemodig og noe urovekkende hvordan et menneske, et hvert menneske, først blir født i det ene øyeblikket, for så å dø i det andre. Livet er gjerne så endeløs langt, og nådeløst kort på en og samme tid.
Noen lever et langt lengre og seigere liv enn andre. Noen blir bokstavelig talt frarøvet livet dagen etter, eller i noen tilfeller samme dag som de er blitt “gitt det”. Mens andre igjen presterer å bli både 80, 90 og godt over 100 før gardinene trekkes for en aller siste gang.
På mange måter er det viktig å være klar over dødens eksistens. For det kjipeste jeg kan tenke meg er å ligge på dødsleiet og angre på alt man ikke våget, eller ikke gadd mens muligheten enda sto ved like. Samtidig er det viktig at man ikke tenker for mye på det hele, da en brått risikerer å bli overfalt av tristesse, en overveldende sky av «hva er vitsen?». Og er det noe livet er ALT for kort til, samme om får 100 dager eller 100 år av det, ja så er det å angre på alt man skulle gjort, alt man burde-burde, men aldri gjorde, eller alt man slettes ikke burde fylle livet med, som tanker og anger om det man burde-burde, eller skulle ha gjort.
Her for leden var jeg innom en nettside med navn og bilde på folk i Oppdal og Rennebu som har gått bort. I og med at Oppdal/ Rennebu ikke er SÅ stort, er det veldig, veldig mange ansikter jeg lett kjenner igjen. Jeg har jo sett de aller fleste innbyggerne både en og tusen ganger, så igjen: ikke så rart!
Men når jeg så finner navn på hele tre lærere som har dødd det siste halvannet året, og hvor to av de viser seg å ha gått bort med bare en dags mellomrom, og alle tre er mennesker jeg har hatt relativt godt forhold til.. ja da er det fort gjort å bli litt rar i hodet. Og så tar jeg meg i å tenke på hvor flink jeg egentlig har vært til å hilse på de forskjellige da jeg tilfeldig har “støtt på de” i senere tid (altså etter “skoletid”).
Og derifra er det igjen lett å begynne å tenke på hvor mange andre som har gått bort de senere årene som man skulle ønske man var flinkere til å slå av en prat med, mens det enda lot seg gjennomføre.
I dag har jeg satt meg som mål å ikke la den sosiale angsten “ødelegge”. Ser jeg noen jeg vet av når jeg etter hvert får kommet meg ut, ja så skal jeg i alle fall hilse, sett at det ikke er en av de få jeg overhode ikke ønsker å ha noe som helst å gjøre med what so ever. For livet er også stadig for kort til å sløse tid på de som ikke fortjener den!
Man vet aldri når siste sjanse byr seg. Og selv om flesteparten i Norge stemples ut som gammel skjer det av og til unntak som kan slå til når som helst. Og det unntaket kan finne på å ta seg av.. hvem som helst!
Så bruk tiden din godt. Våg å si hei til de du liker og heier på, enten du kjenner de eller ikke. Vis de som betyr noe at du bryr deg på din måte. I morgen kan det være for sent.
Stay kind(a) goregeous! 💕
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Tik Tok: aylarkuklinski
