Verden går til helvete, men hvordan har JEG det?

Når jeg legger meg i natt er det i full bevissthet om at verden absolutt ikke er et perfekt sted å være. Når jeg først har lagt hodet på puta, og kroppen ligger trygt under en varm, deilig dyne så vet jeg at det finnes flere der ute som ikke har noe sted å bo og som må nøye seg med noe kald, gjennomvåt papp. Og i det jeg er på vei inn i drømmeland så vet jeg innerst inne at det samtidig er så alt for mange som akkurat nå opplever noe helt for jævlig. Kanskje en overfallsvoldtekt. Kanskje noen akkurat har fått slag og ligger totalt hjelpeløs et eller annet sted og ikke vil bli funnet før det er for sent. Kanskje noen akkurat der og da opplever å se sitt kjære hjem gå opp i røyk, eller kanskje noe mye, mye verre. Mest sannsynlig alt sammen, og samtidig så mye mer hjernen min bare ikke er i stand til å tenke ut. Og det kan jeg på sett og vis bare være glad for.

Ja, av en eller annen grunn så kommer jeg sannsynligvis til å få sove ganske greit i natt også, SELV OM jeg vet at klokken tikker. SELV OM jeg vet at den globale oppvarmingen bare fortsetter, og fortsetter. SELV OM jeg vet at kroppen min forfaller litt etter litt hver eneste dag. SELV OM jeg vet at noen jeg har et visst forhold til mest sannsynlig snart skal dø. SELV OM jeg vet at det finnes mange sinte mennesker der ute med meget skumle og mildt sagt tvilsomme tanker og ideer. Og det i seg selv syns jeg igrunn er litt fantastisk. For det er absolutt ikke sånn at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg jo, til en viss grad. Men samtidig – til tross for at det ihvertfall kan virke som himmelen for lengst forfalt og vår verden er et eneste stort helvete, ja så kommer jeg, sannsynligvis, til å få sove trygt og godt i natt også. Og det er i grunn ganske utrolig, er det ikke?

Stay goregeous! <3


#søvn #sove #natt #søvnproblemer #tanker #samfunn #globaloppvarming #overgrep #voldtekt #uteligger #narkoman #angst #psykiskhelse #terror #fred #helvete #sinne #fremtiden #mørke

Nattas dunk, dunk, dunk..

Det “begynner” å bli en del ting som fascinerer meg nå med tanke på hvordan vi mennesker er satt sammen. Bare det at vi kan være så til de grader forskjellige fra hverandre, men samtidig så like sånn innerst inne, DET er rett og slett fascinerende. Og for ikke å snakke om den fantastiske evnen som en del har til å egentlig aldri gi helt opp, selv om det virker som han eller hun har hatt hele universet i mot seg i en evighet.. DET er bare å ta av seg hatten for. Nei, generelt så syns jeg igrunn at vi mennesker er noen veldig fascinerende skapninger. Samme hvem du måtte være – det vil ALLTID være NOE ved deg som NOEN (inkludert meg selv) vil finne fascinerende, på godt og vondt.

En ting som jeg ihvertfall syns er litt fascinerende med meg selv er at jeg stadig gjør ting jeg har tenkt at jeg ikke kommer til, eller ikke “ønsker” å gjøre på nytt. I natt foreksempel lå jeg dønn våken i senga mi leeenge. Jeg fikk bare ikke sove, mye takket være at jeg hadde drukket en boks energidrikke til kveldsmat/ middag.. Hadde energidrikker vært mer som en ny greie i livet mitt, ja så hadde det vært en ting. Men fakta er jo – det er på INGEN MÅTE det. Og selv om jeg så godt som har “sluttet” med energidrikker nå så er det ikke sånn at jeg har glemt bivirkningene av det heller. For jeg husker fremdeles MEGET GODT alt for mange “uheldige” opplevelser jeg har hatt for særlig et par år tilbake takket være Burn, Battery, Red Bull osv..

Nå skal det sies at jeg heldigvis ikke ble rammet av angst, depressive følelser og/ eller paranoia i natt, da jeg i det minste har blitt flinkere til å spise mer variert, mer jevnlig, og generelt sunnere nå enn “den gang da”. Så i natt var det først og fremst “bare” at jeg lå der og følte meg VELDIG våken i både kropp og sjel. Men kjenner jeg meg selv rett så blir det forhåpentligvis en god stund til jeg tar meg en slik boks like før “leggetid” igjen nå. Det kommer nok til å skje igjen, det er nesten garantert dessverre, men mest sannsynlig snakker vi nok en del måneder til neste gang.

Men ja, poenget mitt er altså: Det er rett og slett fascinerende hvordan vi mennesker gjerne begår de samme tabbene om og om igjen, SELV OM i meget godt husker å ha gjort de samme tingene før, og de litt ubehagelige konsekvensene det har ført til tidligere.

Hvilke uvaner gjør du lettest om igjen?


#samfunn #ansvar #energidrikker #redbull #battery #burn #kosthold #helse #psykiskhelse #ung #ungdom #uvaner #søvn #døgnrytme #konsekvenser #drikke #tanker #hverdag #vanedyr #gutter

… Men Aylar var ikke død!

Det føles litt rart at jeg nå atter en gang sitter her i mørket, at jeg sitter her i mørket mens jeg venter på at nok et år snart skal finne sin ende. Men først må vi gjennom jula, det er bare en uke til. Det er igrunn litt kos at ting ikke alltid går så forbanna tregt, men det føles også litt vemodig, og trist. Et år – hva er liksom det for noe? Fjoff! – før man vet ordet av det så er det hele over og man er ET HELT ÅR eldre enn man var året før. Et helt år nærmere slutten.

Akkurat nå er det en del av meg som tenker at det kanskje er like greit. Men det finnes heldigvis, men kanskje også litt dessverre en side som fortsatt gruer meg litt til den dagen kommer. For jeg vet jo ingenting om når det faktisk vil skje. Jeg har ingen anelse om hvor mye av det jeg enda har ugjort i livet jeg faktisk kommer til å rekke og klare før mine siste replikker er talt.. Jeg vet ingenting om hvor mange nye mennesker jeg har igjen å møte.. Hvor mange dager med depresjon, angst og sorg jeg har igjen å kjempe.. Hvor mange dager jeg har igjen som bare vil være sånn midt på treet.. Og om jeg i hele tatt har igjen noen dager hvor alt nærmest vil føles som helt perfekt.

Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat her jeg sitter nå, er at jeg skal forsøke så godt jeg kan å gjøre de siste dagene (som forhåpentligvis vil være fordelt på noen år) så eventyrlige og positive som mulig. Jeg skal forsøke å spre mest mulig kjærlighet til de individene jeg syns fortjener det. Jeg skal forsøke å ikke la meg irritere så alt for kraftig over de menneskene jeg til tider helst skulle sett aldri eksisterte (for gud og satan skal vite at de finnes!!). Og jeg skal gjøre mitt aller beste med å fortsette å generelt utfordre meg selv til å utforske og prøve ut nye, spennende, og til og med litt “skumle” ting. Man lever tross alt bare en gang.. 

Forhåpentligvis.


#jul #nyttår #psykiskhelse #tanker #depresjon #frykt #døden #livet #vemodig #samfunn #advent #desember #vinter #ærlighet #åpenhet #helse #sorg #glede #tradisjoner #hverdag #spenning

DEN OFFENTLIGE KROPP!

I løpet av det siste døgnet har jeg tenkt en god del på pupper. Eller, det har jeg egentlig ikke, for jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen. Jeg er ikke nevneverdig interessert i pupper. Det jeg derimot HAR brukt litt tid på er å bla gjennom det ene etter det andre kommentarfeltet hos en og annen kvinnelig blogger som av en eller annen grunn har valgt å publisere puppebilder av seg selv. De aller fleste kommentarene jeg har sett og lest har stort sett vært positive og støttende, men selvfølgelig.. Selv i 2017 så finnes det de som ikke syns at det pupper i det offentlige er helt greit..

Folk er og blir svært forskjellige. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg personlig syns det er litt trist at det fremdeles finnes de som mener at enkelte deler av kroppen burde forbli “gjemt vekk”. Og siden jeg vet at jeg kommer til å irritere meg noe over dette en stund nå MED MINDRE jeg får sagt klart og tydelig til verden hva JEG mener og tenker, så, vel.. Så skal jeg herved ta og “svare” samtlige av disse individene jeg har lest litt fra her og der det siste døgnet.

“Hvordan kunne du? Tenker du ikke på barna dine?!”
Å herregud, DER har man et poeng altså.. For TENK OM barna finner ut om disse bildene, TENK hvor flaue de måtte bli da.. Ehm, først av alt.. Samme hva foreldrene måtte ta for seg så finnes det INGEN sjanse i hele universet for at barna deres ikke vil bli flaue av dem på et eller annet tidspunkt. Foreldrene mine har av det jeg vet aldri lagt ut noen nakenbilder av seg selv noe sted, og de har heller aldri “flashet seg” i det offentlige uterom, av hva jeg kjenner til, men gud skal vite at jeg har vært flau av dem på mer enn bare et tidspunkt likevel. Så akkurat DET kommer man virkelig ikke unna med samme hvor hardt man måtte prøve å gjøre barna sine stolte.

Og når det først er blitt nevnt – gjør det egentlig noe om barna blir flaue av foreldrene sine en gang i blant, og kanskje litt mer enn det også? Jeg mener helt klart at det bare er sunt å kunne bli flau innimellom. Flauhet har man faktisk bare godt av retten og sletten. Og joda, det er selvfølgelig en mulighet for at barna kan bli mobbet på et eller annet tidspunkt, dessverre. Men igjen, nå er verden en gang sånn at det skal så skrekkelig lite til for at noen blir mobbet og fryst ut.

Så.. Spesielt DERFOR mener jeg det er så bra at det faktisk finnes de der ute som våger å legge ut usensurerte, nakne  og helt naturlige bilder av seg selv, for det burde absolutt ikke være noe unormalt med det i hele tatt. Og helt uavhengig av “normalt” eller ikke: dersom særlig et ganske så ungt individ ikke liker et annet ganske så ungt individ, så kan dere banne på at vedkommende kommer til å mobbe og erte den det gjelder uansett hvor vanlig han eller hun måte være. Synd å måtte si det, men sånn er det dessverre. Mennesker er og blir slemme mot hverandre.

“Lykke til med å få deg jobb i fremtiden!”
Der har noen av dere dessverre og forsåvidt et poeng. For ja, DESSVERRE så er det faktisk sånn at det er en del arbeidsgivere der ute som ikke er så keen på å ansette folk de vet har et og annet nakenbilde av seg selv liggende på nett. Og nok en gang så sliter jeg litt med å forstå folk. For jeg er ihvertfall en av de som mener at hvordan man kler seg eller ikke kler seg privat burde ha NADA betydning med tanke på jobb, enten man drømmer om å bli advokat, politi, butikkansvarlig, barnehage-onkel, frisør, NAV-ansatt, journalist, eller noe helt, helt annet.

Og nok en gang så kommer tankene mine nå inn på det “normale”, det ukjente, det fremmede. Og nok en gang kommer tankene mine om hvor desto viktig det er å faktisk normalisere menneskekroppen fram. For nok en gang.. Samme hvordan man velger å kle seg eller ikke kle seg utenfor jobben så burde det ikke ha noe som helst å si med tanke på om man får (beholde) den eller ikke. Det er kun TO TING som burde ha noe å si her, og det er om man har de forskjellige egenskapene som jobben faktisk krever.. Og selvfølgelig: om man eventuelt har noe på rullebladet. Utover det, burde alt annet være totalt uvesentlig.

“Dette er helt klart bare et desperat skrik etter oppmerksomhet!”
I første omgang nå så skal jeg holde meg for god til å svare for alle de forskjellige bloggerne når det kommer til om de faktisk bare er ute etter oppmerksomhet eller ikke, for det tenker jeg kan være noe individuelt. Men la oss nå si at de faktisk er det da – HVA SÅ?.. Jeg mener, er det sånn at du aldri har vært bittelitt oppmerksomhetssyk selv kanskje?

Jeg tviler. For.. Det kan godt være at jeg tar feil, men jeg har iallefall enda til gode å møte noen som aldri noen sinne har vært ute etter oppmerksomhet. Og greit, jeg også kan være enig i at desperate mennesker kan være litt slitsomt, i lengden, og går det for langt så synes jeg at det er noe trist og patetisk.. Men når det kommer til å dele lettkledde eller helt nakne bilder av seg selv så syns jeg at det faktisk er greit. Ihvertfall så lenge de det gjelder er over 18 år og sånn, og da helt uavhengig av hvilket kjønn man tilhører.

Hvis metodene for å få oppmerksomhet derimot går ut på at man truer med at man vil ta livet av seg selv, eller noen andre.. Eller hvis man begynner å kutte seg for å få oppmerksomhet, eller man tar og lyver om at man har fått kreft eller noe sånt.. SÅNNE TING er IKKE greit!.. Men å legge ut nakenbilder av seg selv i oppmerksomhetens navn DET burde være helt innafor mener nå jeg. Igjen, så lenge man har rukket å bli myndig.

“Folk kan misbruke bildene dine!”
Jepp, det har du helt rett i. Og du, siden du er såpass Petter Smart, så skal jeg nå fortelle deg en nyhet eller to: Hvert eneste lille bilde på det store internettet kan misbrukes. Foreksempel, i og med jeg har såpass lite med hår på hodet og har en del bilder av meg selv hvor jeg enten ser noe alvorlig ut og til tider ganske sint ut så har jeg i teorien mer enn nok bilder liggende av meg selv som nynazister kan finne på å misbruke til en eller annen sak.

Men greit, vi kan godt holde oss til kroppen en stund til. For jada, når folk enten legger ut ganske lettkledde bilder av seg selv, eller fullstendige nakne bilder så kan noen fort finne på å onanere til de. Men tro meg, det kan godt forekomme selv om du er fult påkledd på alle bildene dine også. Jeg personlig blir lettere tent av enkelte bilder hvor diverse kvinner faktisk har med klær på seg, så utifra MINE fetisjer er det ihvertfall en større sannsynlighet for at bildene dine blir “misbrukt” hvis du har klær på deg, enn om du ikke hadde hatt klær på deg.

Og jada, jada.. Man kan også være så “uheldig” å få bildene man har lagt ut lastet opp på uønsket sted. Puppebildene samtlige har publisert her inne på blogg.no kan hvem som helst enkelt laste ned til pcen sin, forså å laste opp til Pornhub eller en annen “kinky” nettside. Men vet du hva, det kan også skje at noen tar et helt vanlig, fult påkledd bilde av deg, “klipper av deg hodet”. forså å elegant lime det inn på en annen kropp. Det skal virkelig ikke så mye til for å lage falske nakenbilder av folk som faktisk ser veldig ekte ut ved hjelp av f.eks Photoshop i dag. Så til syvende og sist er faktisk de eneste som virkelig kan bruke det berømmelige “bildene dine kan bli misbrukt”-kortet, de som aldri har lagt ut noen bilder av seg selv.

“Syns rett og slett at dette er for drøyt!”
Vel, det skal du selvfølgelig få lov til å mene og synse. Men jeg vil likevel være så fri å stille deg et par spørsmål som jeg håper du kan gidde å tenke litt på. HVA er det med “flashing” av tits (eller helt andre deler av kroppen) som du syns er så drøyt? Og hvorfor syns du egentlig at det er det? For, jeg vet ikke om du er klar over det, men vi er alle sammen født nakne. Vi ER alle sammen helt nakne sånn egentlig, bak alle klærne vi har tatt på oss.

Nå kan det tenkes at du faktisk mener at menneskekroppen i seg selv er drøy, at du rett og slett har issues mot menneskekroppen generelt, og isåfall vil jeg anbefale deg å oppsøke profesjonell hjelp med det samme.. Men nå velger jeg likevel å HÅPE og TRO at de fleste av dere IKKE syns det, og at det av en eller annen grunn bare er det faktum at enkelte velger å vise seg frem som dere finner drøyt.. Så med fare for å gjenta meg selv: Hvorfor det egentlig?

For meg er det helt uforståelig, noe patetisk og litt trist at noen faktisk i 2017 mener at det å legge ut “utfordrende” bilder av seg selv er en drøy ting å gjøre. Jeg forstår det virkelig ikke, og jeg lurer virkelig på om det finnes noen der ute som mener dette og som samtidig er i stand til å komme opp med en saklig og voksen forklaring på HVORFOR ER DET DRØYT?!..

Helt, helt til slutt vil jeg komme med en aldri så liten shout-out til Andrea Sveinsdottir som jeg foreløpig syns har det beste, mest sportye og morsomste puppe-innlegget der ute. Som ikke bare har valgt å legge ut bilder av seg selv (og ei venninne), men som også har latt være å sensurere de, som en del andre har tatt og gjort. Skal man først gjøre noe, ja så bør man kunne gjøre det ordentlig, slik som Andrea. ALDRI vært noe fan av når folk gjør ting halvveis, så Andrea Sveinsdottir: Du har i hvertfall tjent deg opp en hel del respekt fra meg det siste døgnet! <3

Stay goregeous!


#pupper #kropp #naken #nakenbilder #naturlig #hud #mennesker #normer #spilleregler #samfunn #andreasveinsdottir #trend #trender #moral #dobbeltmoral #foto #fotografi #bilder #photoshop

På tide å gi seg?

Jeg vet ikke om det er noen som har tenkt over det i det hele tatt, men fakta er at jeg har glimtet bittelitt med mitt fravær de siste par dagene. For etter at jeg byttet profilbilde på Facebook “her om dagen” og ikke helt fikk den responsen jeg hadde håpet på, mente, og som jeg fremdeles mener at bildet fortjener, så har jeg rett og slett vært og trasket litt for meg selv igjen i den berømmelige kalde og sure kjelleren. Og jeg har vært en hel del frem og tilbake på om jeg egentlig skal orke å utsette meg for flere slike nedturer. For med tanke på hvor tungt og jævlig det føles når jeg først mislykkes slik som jeg gjorde denne helgen, så er jeg helt oppriktig litt i tvil om det egentlig er spesielt verdt det lengre. Så både Youtube, bloggen og Facebook har jeg de siste døgnene faktisk vurdert å gi totalt slipp på nå, MEN jeg har omsider kommet frem til at jeg skal prøve ihvertfall litt til før jeg eventuelt ikke gidder mer og heller finner meg noe helt annet å bruke tiden min på.

Fordi.. Jeg har jo fortsatt igjen et par drømmer og planer som jeg enda ikke har prøvd skikkelig ut. Så det å avslutte min “karriere” som blogger, showman og Youtuber akkurat nå ville sånn sett vært litt synd, i og med at det er ihvertfall NOEN av disse fortsatt ugjorte prosjektene mine som jeg helt oppriktig tror dere vil komme til å like så fort jeg bare får muligheten til å realisere dem. Såå.. Dere blir altså ikke kvitt meg riktig enda. Når jeg faktisk måtte gjøre alvor av å trekke meg fra det såkalte “rampelyset” er enn så lenge uvisst, men slik jeg ser ting nå så TROR jeg ihvertfall ikke at det blir så alt for lenge til før sceneteppet omsider lukkes, publikum blir bedt om å forlate salen, og jeg mer eller mindre forlater den store, skumle scenekanten, for evig og alltid. Men igjen, hva vet vel jeg?.. Bare tiden vil vise, og den som enda lever med synet i god behold får se.

Burde jeg gi slipp?


#blogg #blogging #youtube #facebook #profilbilde #respons #publikum #drama #slutten #fremtiden #jobb #hobby #ærlighet #lei #deprimert #depresjon #tanker #skuffelse #sorg #psykiskhelse #mot

DIN UTAKKNEMLIGE DRITTUNGE!

Det sies at vi mennesker stort sett er meget enkle når det kommer til hvordan vi er sammensatt. Og det kan godt være. Jeg mener – selv de mest uforutsigbare av oss er nokså forutsigbare sånn på sikt, og det er vel også slik det skal være. Vi lever, vi gjør vårt, vi dør, og vi glemmes. Det vil si, noen ytterst få av oss blir husket et par hundre eller tusen år i etterkant, men de aller, aller fleste av oss er ikke en gang lengre et minne sånn 50-100 år etter vår patetiske bortgang.

Og se det – se HVEM som nå har greid å skifte spor igjen. For nå er jeg nok en gang på vei til et HELT ANNET STED enn jeg oppriktig hadde planer om å dra til da jeg først startet på dette innlegget, på tide å komme meg til det “stedet” jeg egentlig hadde tenkt meg.. Okei sånn! – NÅ er jeg back on track xD.. For bare noen måneder siden gikk jeg og bar på flere ganske store drømmer og ønsker som alle har gått i oppfyllelse for meg nå. Ønsker som jeg faktisk har gått og dratt rundt på veldig lenge, og som nå altså har blitt til sanne realiteter.

Det er blant annet ikke noen hemmelighet at helt siden blogg.no stengte meg ute fra forsiden sin våren 2012 så har jeg ønsket og drømt om å få en ny sjanse, det fikk jeg i vår.. Og helt siden jeg startet på denne bloggen har jeg fantasert om å nå ganske høyt oppe på topplistene, det klarte jeg også å få til i år da jeg på mitt aller beste greide å strekke meg opp og frem til en pen 37. plass. Og på toppen av det hele fikk jeg ENDELIG sett igjen bestevenninna mi i sommer, flere år siden sist.

2017 har på mange måter vært som en drømmeoppfyller for meg, men til tross for at ihvertfall tre av de største drømmene og ønskene jeg har gått rundt og båret mest på de siste årene nå faktisk har gått i oppfyllelse så er jeg likevel ikke helt fornøyd. For etter at disse ønskene nå har blitt fullbyrdet så har de omsider blitt erstattet med andre ønsker og behov. Og en del av meg er selvfølgelig litt glad for det. For det er viktig å alltid ha noe å strekke seg til, noe å drømme om, noe å kjempe for, noe å stå opp for, også videre.

Men når alt det er sagt så er det også en del av meg som skulle ønske at jeg kunne blitt flinkere til å glede meg OVER ting, fremfor å nesten “bare” glede meg TIL ting “hele tiden”. Misforstå meg ikke, jeg ble veldig glad når jeg fikk lov av blogg.no til å blogshoute og sånn igjen, det var ganske gøy å omsider havne på topplisten, og de dagene Sara var her og besøkte meg igjen, vel.. Akkurat de dagene nøyt jeg virkelig, og er fortsatt en langhelg jeg ser tilbake på med et ærlig smil en dag i dag.

Likevel, sånn bortsett fra akkurat det så er jeg dessverre ikke særlig flink til å sette pris på det som jeg har ved meg akkurat HER og NÅ. Til tross for min ENORME filmsamling (haha, trodde dere at jeg skulle skrive noe annet? xD) så ser jeg nesten ALDRI på noe av det jeg faktisk EIER og HAR, men bruker heller masse tid på å tenke på hvilke filmer og serier jeg vil kjøpe NESTE GANG jeg får råd og mulighet til det. Bare for å nevne et lite eksempel. Poenget mitt er kort og greit – det er alltid NOE. Noe jeg ikke er helt tilfreds med, noe jeg stadig vil ha mer av. Og har jeg mot alle odds fått “for mye” klarer jeg ikke helt å bli fornøyd da heller.

Men ja, jo.. Jeg antar at det er sånn det skal være, nettopp fordi vi mennesker skal gidde å leve. Vi må ha noe som oppholder oss, et mål, en hensikt. Men jeg skulle likevel ønske at vi altså kunne blitt ihvertfall LITT flinkere til å faktisk prissette det vi har gjort, det vi eier, og det vi har oppnådd akkurat her, akkurat nå. Men det kommer vel aldri til å skje, gjør det vel? Og en ting til – for en ting er at ihvertfall JEG fokuserer så mye på stuff jeg vil oppnå en eller annen gang i fremtiden, men en annen ting er at jeg OGSÅ bruker vel mye tid på å se meg tilbake på ting som en gang var. Og det også kan være vel og bra, en gang i blant. Men for mitt vedkommende forekommer nostalgien en del mer enn “en gang i blant”, for å si det sånn.

Så.. HVORFOR skal det være så fordømt vanskelig å sette pris på det som faktisk er akkurat NÅ? Hvorfor ser jeg meg så mye frem og tilbake, HVORFOR kan jeg ikke bli ihvertfall LITT bedre på å faktisk leve i øyeblikket, fremfor å så konstant befinne meg inn i fortiden eller fremtiden? Vel, nok en gang – vi mennesker er nok ikke konstruert til å kunne bli fornøyde. Det er alltid NOE som skal endres på, aspergers eller ei. Sånn er vi bare, og vel, sånn kommer vi vel også alltid til å være. “NÅ” må bare finne seg å stå på skyggesiden sånn først som sist. Det suger å være det mellomste barnet i ulveflokken, retten og sletten.

Er DU god på å leve i øyeblikket?


#leveinuet #nuet #fremtid #fortid #fremtiden #fortiden #øyeblikket #planlegging #menneskeheten #drømmer #behov #ønsker #planer #misnøye #prioriteringer #realiteter #samfunn #homosapiens

Skal vi dele seng?

Det er nå bare noen snaue minutter siden sto jeg ved klesstativet og tenkte: “…Liker jeg egentlig å dele seng med noen?”. Og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at når alt kommer til alt så ender opp med et svar som er noe sammenspleiset. Så ikke et ja, heller ikke noe nei, men kanskje heller det vi får når vi kaster disse to inn i en og samme tørketrommel forså å ta de ut igjen, noe sammenklistret – Et ganske så velkjent: Tja…

Før jeg nå går særlig mer i detalj på hva som ligger og drar i nei-enden så vil jeg bare få sagt følgende: Det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å dele seng med en og annen tidligere. For det å slippe å våkne opp alene noen få dager i året må jeg bare si har vært veldig hyggelig stort sett, de få gangene det har skjedd.  Og det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å bare ligge i senga og snakke tull i flere timer med en og annen venninne de gangene det har skjedd heller, for ikke å snakke om det som har med kos å gjøre. Nam.

Nei, når sant skal sies så er det egentlig mer den delen som ligger mellom disse tingene jeg har hatt litt mer trøbbel med, altså selve sove-delen. Og jeg tenker litt nå: de få gangene jeg har hatt problemer med å sove under overnatting kan godt i bunn og grunn skyldes at disse gangene rett og slett har vært så.. Ja, rett og slett så FÅ. At det simpelthen er det velkjente dyret “vanen” (som for all del ikke må forveksles med sin kjære svoger fra Moss – svanen!) som ligger å klør litt i hjernebarken.

Og mest sannsynlig så er det nok det. Men jeg er samtidig ikke helt sikker. For jeg tenker.. Dersom jeg hadde fått meg en samboer en gang (det skjer ikke!!), hadde jeg da kommet til å sette pris på den sove sammen-delen etterhvert I TILLEGG til at jeg hadde vendt meg til det, eller hadde jeg først og fremst bare vendt meg til det? For hovedproblemet mitt når det kommer til å sove sammen med noen er at jeg plutselig nesten ikke tør å bevege en finger en gang. Rett og slett fordi jeg så absolutt ikke ønsker å komme borti den som legger ved siden av meg, og aller minst være den som faktisk vekker vedkommende. Uansett hvor langt inni drømmeriket (også kjent som Vagina-land) h*n er eller ikke.

Og det at nettopp disse tingene lammer meg såpass som det gjør nesten hver eneste gang er jo egentlig litt rart. For jeg har jo f.eks aldri funnet det særlig plagsomt når den andre halvparten selv har snudd seg i senga. Og det har også skjedd at jeg såvidt det er har fått en og annen albue i fjeset, men heller det har egentlig aldri gjort meg noe særlig. Så HVORFOR blir likevel JEG liggende da og tenke at disse tingene skulle plage den andre om JEG mot all formodning skulle være den som gjorde noen av de?

Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett bare skulle betale en eller annen venninne av meg til å komme til Oppdal og sove over fast i noen måneder? For desto mer jeg tenker over det nå, desto mer sikker blir jeg på at det først og fremst er SOVE-delen jeg sliter litt med, og altså ikke “før-spillet” eller “oppvåkningen”. Akkurat nå, i denne skrivende stund tenker jeg at det å dele seng med noen rett og slett er som en god, iskald kartong iskfaffe fra Tine. Var ikke sånn superkeen på det heller i starten, men i dag kan jeg nesten ikke klare meg uten.

Noe som igjen fører meg inn på en annen tanke – Kanskje er det like greit at jeg ikke har blitt alt for vandt til å ha noen liggende ved siden av meg enda.. For med tanke på hvor avhengig jeg fort kan bli av ting når jeg virkelig “faller for det” så.. Jeg mener.. Jeg vil jo ikke risikere å ende opp som en slitsom overnattings-junkie heller? Og jeg tror ihvertfall IKKE at vennene mine ønsker at jeg skal ende opp som akkurat det.. Så igjen, jeg vet ikke helt jeg. VIL JEG sånn egentlig dele seng med noen? Tørketrommelen sier fortsatt tja..

Og dere!: – Det er vel ikke blitt forbudt å betale folk for å bare sove ved siden av seg enda, eller har K. Ottar og SV fucket det til for resten av norge der også?.. Noen som vet? 🙂

Hvor mange har du delt seng med?

stay goregeous 


#seng #rompartner #sengekos #soverom #søvn #komfort #natt #dag #overnatting #venn #venner #vennskap #samboer #samboerskap #rammemadrass #sove #våken #forstyrrelse #sensitiv

Natt VS. dag

Vi mennesker har alltid vært og kommer nok også alltid til å være ganske forskjellige fra hverandre. Noen av oss er litt som erteris, men selv to bittesmå erteris er aldri klin kokos like, og det er heller ikke kokosen sånn apropos.

Mens noen av oss syns at dagen er den beste delen av døgnet, finnes det også de av oss som mye heller foretrekker natten. Også finnes det faktisk de som hater den ene delen, og elsker den andre. Og ja, så finnes det de som ikke hater eller elsker noen av delene, men som simpelthen bare foretrekker den ene fremfor den andre uten videre komplikasjoner.

Ah, og så må jeg ikke glemme å nevne de som aldri helt får bestemt seg. Jeg er en sånn person. Stort sett så er jeg ganske trofast mot natten, men så hender det en gang i blant at utroskapen blir et faktum og jeg heller har lyst til å stifte giftemål med dagen da det blant annet er flere av vennene mine som er tilgjengelig for chat og diverse da.

Så, når alt koker til alt (hva nå enn det måtte bety); jeg er først og fremst et nattmenneske, si 80%. Og så tipper jeg at ca. 15% av meg er kvelds- og tidlig morgen-menneske mens de resterende 5 altså tilhører dagen da jeg rett og slett slapper mer av om natten når det ikke er noen butikker som er åpne slik at jeg blir sittende og tenke på at jeg burde vært innom sånn NÅ, og da er det også ytterst få individer oppe som bråker, lader lyger og er til generelt bry xD

Så, hva foretrekker du: Natt eller dag?

Stay goregeous!

Min mystiske drømmevenn

Noen ganger er det ikke alltid like lett å svare på hvor mange venner man har, sånn egentlig. For jeg mener, skal man kun telle de som virkelig står ved din side uansett hvor sterkt det blåser, skal man telle med de man aldri har møtt, men foreløpig kun kommunisert med over nettet? Og kanskje viktigst av alt, skal man ta med alle fantasivennene?

For jeg mener, er ikke også et vært menneskes fantasi også en del av virkeligheten. Jeg mener, hvis ekte individer av kjøtt og blod har en drøm så har jo den drømmen faktisk skjedd i virkeligheten på en eller annen måte. For selv om den “bare” har foregått i noens hode så er jo likevel det hodet forhåpentligvis en virkelig ting?

Eller kan det tenkes at alt det de fleste av oss tenker er virkelig faktisk er det som egentlig er en drøm, mens det vi tror vi bare drømmer og fantaserer om faktisk er den egentlige virkeligheten. At vi er våken når vi tror vi sover, og omvendt, og at vi eventuelt lider av en eller annen form for amnesia de gangene vi ikke husker det vi tror vi egentlig bare har drømt? Eller at de såkalte drømmene vi ikke husker er av så viktig materiale at noen øvrige makter har valgt å tilintetgjøre de fra bevisstheten vår for at de ikke skal få fatale utslag for den realiteten vi tror vi lever i her og nå?

Jeg tror jeg skal gi meg der jeg for denne gang. Men før jeg runder av dette innlegget vil jeg først fortelle dere litt om noe som jeg ihvertfall TROR tilhører den delen av “livet” som kun er drømt (det vil si, hvis det faktisk finnes noe i denne verden som en drøm da – for alt vi vet KAN vi faktisk leve flere forskjellige fysiske liv på en og samme tid), og som altså ihvertfall forhåpentligvis ikke tilhører det jeg i dag stort sett tar forgitt er den “egentlige virkeligheten”.

For når jeg lå i senga mi og (forhåpentligvis) drømte i natt så møtte jeg på en mann jeg ikke har sett på veldig lenge. Av det jeg kan komme på har vi bare møttes en gang før og det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har foreløpig ikke så veldig mye å fortelle dere da vi ikke har utvekslet så mye informasjon enda, men det jeg kan si er at det er snakk om en veldig hyggelig og blid, mørkhudet mann som ihvertfall innimellom rengjør offentlige bad og toaletter.

Og i tilfelle noen måtte være litt usikker nå, dette er IKKE en person jeg har møtt i den delen av livet vi aller fleste kaller for “virkeligheten”. Denne mannen har jeg foreløpig kun møtt i to deler av livet som vi liker å kalle “drømmer”. Årsaken til at jeg nå vil fortelle dere om dere mannen er at da vi møttes i natt så var noe av det første han sa til meg “hei, takk for sist”. Med andre ord hadde jeg gjort et eller annet inntrykk på han siden forrige drøm, og han på meg.

Nå sitter jeg bare å håper at vi får muligheten til å møtes igjen om ikke alt for lenge i en ny drøm, for selv om dette nok kan virke ganske sært så er jeg nysgjerrig på å finne ut mer om denne skapningen. Men samtidig vil jeg ikke finne ut for mye, for jeg må ærlig innrømme at jeg også liker det faktum at han her og nå er et såpass stort mysterium for meg som det han faktisk er.

En veldig hyggelig og blid herremann med så mange og så få ord på en gang. Det er alt jeg vet om han, foreløpig. Og sært som det sikkert høres ut, han er min venn.

Har du noen mystiske drømmevenner?

Stay goregeous!

Slukt rått av eget image

Vær hilset kjære godtfolk, mitt navn er såvisst ikke Johannes, likevel har jeg nettopp fått en aldri så liten åpenbaring som jeg nå vil dele med dere som gidder å “høre på”.

Eller, åpenbaring var vel å ta litt hardt i da tanken som streifet meg i går kveld tross alt har vært innom hjernebarken et par ganger tidligere også. Men jeg tror likevel ikke at jeg har skrevet noe om det før da jeg ikke var like sikker sist jeg tenkte den samme tanken som jeg gjør nå.

Og temaet jeg tenkte å lufte for dere nå i kveld er “det å bevist være inni seg selv”. For er det et sted jeg virkelig har vært, så er det inni meg selv. Bevist både med og uten u. Men samme hvor opptatt man måtte være av seg selv så trenger ikke det nødvendigvis i alt for stor grad påvirke hvor selvreflektert man er, *host, host* Donald Trump!

Men når det igjen er sagt så syns ihvertfall jeg selv at jeg er ganske flink på akkurat det der, og at jeg stort sett har vært det. Det hender at jeg både over- og undervurderer meg selv, men stort sett så er jeg ihvertfall inne på noe. Også var det nettopp det da.. For dessverre er det ikke alltid man gidder å ta tak i årsaken til en eventuell depresjon, selv om man vet hvor den ligger, hvordan den ser ut, eller hva den er.

For ja, det var en gang en blogger som kalte seg Aylar og som skulle være så mørk, hard og morbid, kostet hva det kostet ville. En fyr som nærmest klandret seg til et image som i lengden skulle vise seg å være litt for tøft, og som ettersom tiden gikk funket mer og mer som en giftig syre som rant ned over det som eksisterte av selvfølelse, tilværelse og generelt evnen til å tenke positivt.

Det var flere av dere den gang som hintet til at dere ikke trodde jeg innerst inne var så mørk og “ondskapsfull” som det jeg tidvis ville gi uttrykk for, og det var enda litt flere som påpekte at for mye mørke ikke bare vil påvirke hvordan jeg ser ut på utsiden, men også hvordan jeg etterhvert vil føle det på innsiden.

Dessverre hadde mange av disse menneskene litt rett. For med tanke på den dosen jeg skulle ha fra alle kanter etterhvert, og fikk, så ble det stadig vanskeligere og vanskeligere å spille den rollen jeg så gjerne ville ha. Og desto lengre jeg lot det foregå, desto verre ble det å komme ut av det.

På et visst tidspunkt var godt over 60% av de jeg så på som venner og bekjente folk som hadde kommet inn i livet mitt etter at jeg bestemte å kjøre det knallmørke og “ondskapsfulle” imaget jeg så gjerne ville ha. Og desto flere jeg ble kjent med under denne “fasen”, desto flere ble jeg redd for å skuffe om jeg til slutt skulle bryte med denne “skikkelsen” jeg satt og tegnet bilder av inni hodet mitt, forså å innrømme at… Jeg er ikke EGENTLIG så mørk og dyster som jeg later som.

For jeg hører ikke BARE på Marilyn Manson, Slipknot og satans orkester når det kommer til musikk, jeg kan også fint nyte et og annet i popgata også.. Hits 4 Kids 4 foreksempel er et album jeg har en del kjære minner fra. Og det er ikke sånn at jeg bare elsker det verste av det verste når det kommer til film, tv og spill.. Jeg syns også at den første Toy Story er en knakende fin og god film (og toern er heller ikke så verst, kremtet brura). Og selv om jeg ikke bryr meg så mye om hva folk måtte mene om meg, så kan jeg bli lei meg og såret en gang i blant det også. Faktisk.

Dette er erkjennelser jeg har kommet fram til de 2-3 siste årene. Men for lenge, lenge siden på en blogg ikke så alt for langt borte, så var denslags innrømmelser milevis langt unna. Kraftig slått sønder og sammen av både en god dose fornektelse og frykt, og ja, tidvis også en grenseløs stahet.

I dag vet jeg heldigvis bedre. Jeg kan fortsatt sette stor pris på hard og “bråkete” musikk, morbide og skumle filmer, voldelige og “lite hyggelige” tv-spill, og en og annen forstyrret kompis med mørke interesser og dystre tanker om fremtiden. Men det går ikke bare i det lengre. En del av meg vil alltid være noe sort som natten, ikke alt jeg har skrevet og gjort for et par år tilbake har bare vært skuespill, men igjen, jeg er så mye mer enn “bare” han gutten i kullsvarte klær som liker å kaste glans over død og elendighet.

Så når vi nå plukker dette innlegget fra hverandre som en evneveik høne forså å legge vært eneste ord og vær eneste setning oppi en kokende varm gryte, så blir til slutt det forhåpentligvis appetittelige poenget mitt at det er viktig å være sånn noen lunde bevist på valgene man tar i livet og hvordan de påvirker deg, og de rundt.

Hvor bevist er du på eget image kontra din selvfølelse?

Stay goregeous!