Var jeg dødssyk?

Kjære bloggen.

Her sitter jeg nok en gang i min litt slitne sofa, og formen er slettes ikke så verst. Jeg har nettopp fått i meg frokosten, og unnagjort en rekke ritualer som jeg ikke skal kjede leserne mine med å ramse opp. POENGET er uansett – jeg har det greit-ish. Jeg føler meg ikke deprimert, og energien er så bra den kan være, etter forholdene.

Slik har det dog ikke alltid vært. Spol 11 måneder tilbake i tid, og formen, humøret, ja ALT var temmelig annerledes.

Januar 2020.. 🥺

Jeg hadde akkurat lagt bak meg et år som hadde gått over all forventning, og ved nyttårsskiftet så jeg frem til et enda bedre år. Men så begynte ting å gå nedover.. Nattesøvnen og energien på dagtid var blitt merkverdig dårligere, og med dette forfalt også livsgnisten, og humøret mer, og mer.. Og mer.

Hvorfor var jeg plutselig i så dårlig fatning? Ikke bare var jeg konstant trett, men jeg hadde også episoder hvor det føltes ut som sjela fadet ut av kroppen. Som at jeg i sosiale settinger, f.eks på butikken brått slet med å huske selv de mest dagligdagse ord og uttrykk. Og jeg som vanligvis var så snakkesalig kviet stadig meg mer og mer for så små ting som å gå i kassa for å betale for meg. Og ikke bare i frykt for kleine smaltalks og pinlig stillhet, men hva om også pinkoden plutselig ble glemt? Igjen, jeg hadde tross alt begynt å slite stadig mer og mer med å huske hvordan man snakker med folk. Ord som “leverpostei”, “Instagram”, “fjernkontroll” og “bærepose” kunne plutselig ta meg 5-10 sekunder å huske på. Og alt dette mens sjela mi svevde fortvilet utenfor kroppen. Ville så gjerne at kroppen skulle si noe, gjøre noe. Men klarte bare ikke å finne veien inn igjen. Og kroppen, hodet klarte stadig ikke gjøre noe, annet enn å så vidt eksistere.

Var jeg blitt dødssyk? Hadde jeg fått SLAG? 😥 Dette var tanker som ganske tidlig begynte å surre rundt, og det hjalp ikke akkurat på skjelvingen og angsten som allerede føltes ganske høy #morgenkaffe.

Det hadde jo ikke vært helt utypisk egentlig. Jeg hadde akkurat oppfylt et av mine største ønsker i livet året før. Jeg hadde endelig turt å ta turen ned (alene) til Oslo, og nå sto gud som jeg egentlig ikke tror særlig på og skriver mine aller siste manus før han trekker meg tilbake, gjør en liten vurdering på om jeg skal få slippe inn himmelporten, før han så kommer på alle gangene jeg har vært ulydig og ikke fulgt hans instrukser, og jeg som så veldig mange andre ender opp som “skrot”.. aka. Satans nye sexslave. <3

Det ble kanskje litt vel dystert her nå? Vel.. La oss så spole litt frem igjen, tilbake til real-time.

10. desember 2020.

Formen nå er som nevnt ikke så verst. Seff, jeg kunne vært bedre trent og fremdeles hatt et bedre kosthold, men jeg har det ikke i nærheten så kjipt nå som da året startet. Så.. Hva var det egentlig som feilte meg i januar-måneden? 🤔 Jo, først og fremst så kan man vel si at man helst burde være noe forsiktig med hva man skrur soveroms-ovnen på når man sover, eller sånn generelt egentlig. Har man på for mye varme blir man fort veldig dehydrert, og dette var bare en av flere ting jeg gjorde feil den gang da.

I tillegg hadde jeg på dette tidspunktet en greie med at jeg skulle starte dagen med å lese et eller to kapitel i en bok. Og i retrospekt ser jeg nå at det var ganske lite klokt av meg å starte dagen så lite uthvilt, forså å slite meg selv enda mer ut ved å tvinge meg til å lese eks antall sider i en bok – som btw heller ikke var blant de mest lettleste bøkene der ute – før jeg så tar og står opp.

Og sist, men ikke minst.. Kalde dusjer er undervurdert!!!! Jeg har lenge hørt folk si “unn deg en kald dusj om morgenen, det gjør underverker!”. Men jeg har som oftest bare tenkt at det er ganske begrenset hvilken effekt det kan ha. Og desto mer sikker jeg på et tidspunkt ble på at jeg snart skulle begraves likevel – hvorfor bruke mine siste patetiske uker på å ha det ubehagelig i dusjen?..

Så ja. Her sitter jeg altså. Livet er ikke lengre så ille. Klart, noe er det jo, men jeg tenker at dette innlegget har fått nok mørke nyanser nå, så jeg får heller spare resten av de mørke fargestiftene mine til senere anledninger. LIVET ER IHVERTFALL GANSKE OKEI OM DAGEN!! 😅 Soverommet er ikke lengre ei badstue, jeg sørger for at jeg ihvertfall har spist en god porsjon frokost føøøøøør jeg slenger meg ei bok oppi fanget, og kalde dusjer er faktisk ganske digg – når man først har klart å venne seg til de.

Hvordan har dere det for tiden? 😶

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Julebrussaft og tv-spill-konsoller!

Det er ikke sikkert at alle har fått det med seg, så derfor skal jeg nå informere kjapt om tre ting som har ankommet butikkene i høst… forså å fordufte igjen. Og jeg velger å starte i det små. Sony og Microsoft har nylig sluppet to nye konsoller hver – Sony har sluppet to playstation 5-konsoller, hvor en av de er heldigital og hvor den andre støtter både disker og nedlastbart innhold. Og så har Microsoft kommet med en ny Xbox, som også er å finne i to utgaver på akkurat samme viset.

Men ikke togvraket stopper ikke der. Den aller største nyheten av dem alle er den nye saften til Fun Light med smak av julebrus. Jeg var så heldig å få kjøpt meg ei flaske tidligere denne måneden før den så ble “sporløst” borte. Og det samme har også skjedd med de to mindre, mer ubetydelige spillkonsollene.

Eller det vil si.. Ikke helt. De er vel og merke ikke å finne i “vanlige butikker” lengre, men som med alt annet som er “hard to get”, er det som vanlig ETT sted man ALLTID kan regne med. garnFinn.no.

Slapp av, ro dere ned!! Jeg kan høre skrikingen helt her fra jeg sitter nå.. Det er nemlig et lite hakekors.. Og det er at.. Vel, det KAN tenkes at samtlige av annonsene på Finn er pittebitte litt dyrere enn majoriteten der ute streeeeeeengt talt har råd til. 😅

Og la oss igjen ta de mindre, og mer ubetydelige spillkonsollene som de færreste av oss faktisk bryr seg om først. Originalt ligger de på rundt 5000-6000 norske, deilige kroner. På Finn derimot er det nå en rekke som selger disse konsollene til 10 000 kronasjer. Syns du det hørtes mye ut? Vel.. Smak på dette her.. 50 000!! Ja du leste riktig, og nei jeg kødder ikke med snabelen din. Det er noen der ute som prøver å ta seg ekstra godt betalt, meeen igjen.. Vedkommende som har lagt ut den dyreste annonsen jeg har sett hittil tilbyr hjemmelevering – så da antar jeg det er greit, da alle vet at drivstoff tross alt ikke er gratis det heller.

Ah, endelig er jeg ferdig med å skrive om de drittkonsollene.. La oss nå fokusere litt mer på den safta. Er litt usikker på hva den koster/kostet i butikkene, men si 25/30 kr typ. Nå som de også er så og si utsolgt overalt, og det er usikkert om de vil være mulig å finne i “vanlige butikker” igjen før i 2021, ja så er det nå en del private som tilbyr julebrussaft til rundt 350 kr – som det virker som de aller fleste av julebrussaft-selgerne har lagt seg på nå.

Joda, også er det noen som prøver å strekke nissebeltet litt ekstra stramt ved å summere det hele opp til 1500 kroner per flaske, så igjen.. Også i saft suses verden er det de som virkelig vet å leske seg stort.

Hva syns så lille meg om denne “trenden”? 🤨 Hmm.. Jo, akkurat som en partert tenåringsgutt midt i mørkeste regnskogen er også jeg litt delt. Jeg syns.. Og nå skal jeg legge fra meg ironi-macheten en liten stund.. Jeg syns helt oppriktig at de som har kjøpt en haug med konsoller, og flasker med saft KUN for å tjene skamløst på det etterpå.. At akkurat disse menneskene kan gå og sniffe en god dose med salt og pepper.. Men når det kommer til de som opprinnelig har bestilt/kjøpt en flaske/konsoll for å ha selv, men som i ettertid lest artikkel ned og artikkel opp om at produktet er så og si “mission impossible” å få tak i for resten av oss.. De som egentlig mest vil beholde sin saftflaske/ Xbox Series S/X /PS5 selv, men som likevel har valgt å legge det ut på Finn til noen gryn ekstra.. Ja de har jeg faktisk ikke (lengre) noen problemer med.

Gikk her forleden det skrittet med å selge 80% av såpesamlingen min i håp om å få råd til en ubrukelig PS5 – nå til ingen nytte!

Syns ikke det er sååå ille med å tenke på de som faktisk kjøper til blodpris heller, men når det igjen er sagt syns jeg disse er hakket verre for å være ærlig – for det er jo i bunn og grunn de som tillater, og gir selgerne et signal om at det de gjør er “greit”!!

Det er først og fremst de som har kjøpt opp kun for å selge videre, som jeg virkelig unner å nyse masse sterkt påskekrydder denne jula. Med mindre familien deres sitter nappet uten noe kid-nummer på en kald og dyster låve fylt av enda griskere rotter som skotter og skotter.

Stay goregeous! 🤯

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Cathrin og Edvin – trakassert og mobbet fordi de er “annerledes”

Bildet er tatt fra: pixabay.com

Er det to ting i verden som virkelig får frustrasjonen og tristheten i meg til å skyte opp til nye høyder så er det når jeg leser om, eller ser/hører mobbing og urettferdighet.

Cathrin Prana MOBBET på vei hjem – “ingen” reagerte
I natt like før jeg skulle legge meg så så jeg en Insta-video inne hos modell, moteikon, feminist, dyreforkjemper og forbilde Cathrin Prana som opprørte meg en hel del. Da hun her forleden var på vei hjem fra jobb, og satt å ventet på toget ble hun grovt trakassert, og plaget av tre yngre gutter som kalte henne masse stygge og slemme ting, de kastet stein på henne, og kastet mobilen hennes i bakken gjentatte ganger

Dette mens det var en rekke andre til stede som bare satt rolig og gjorde absolutt INGEN TING – det til tross for at det i videoen Cathrin selv har delt er helt tydelig at hun gråt og gråt, mens guttene bare fortsatte.. Og fortsatte.

Det som Cathrin her er blitt utsatt for finnes det ingen unnskyldninger for i hele verden. Verken det faktum at Cathrin tør å skille seg såpass ut som hun gjør, eller det at disse guttene mest sannsynlig ikke har det helt bra med seg selv rettferdiggjør disse ugjerningene. Slik type oppførsel er stygt, det er direkte ondt, og kan i verste tilfelle føre til at liv går tapt. Enten i form av selvmord, eller at de (i dette tilfellet de tre guttene) blir tatt livet av selv. Jeg har lest og sett nok saker opp gjennom mine 29 år hvor begge tilfeller dessverre har skjedd.

Nå tror jeg heldigvis at Cathrin er sterkere enn som så. Men poenget er at man vet aldri hvem man hakker på, hva deres historie er, og hva de måtte tåle før det renner skikkelig over, og man ikke orker mer. Og selv om det ikke skulle gå så langt at liv går tapt er dette helt klart en veldig skadelig og slem ting å gjøre mot noen uansett. Og ikke “bare” det. Det disse småguttene her har gjort er også straffbare handlinger, noe de forhåpentligvis vil komme til å merke ganske snart.

Edvin Eriksen BANKET OPP fordi han er homofil

Bildet tilhører: Edvin Eriksen

Ja, så er det en sak til som også har opprørt meg en det siste døgnet. For da jeg akkurat hadde våknet i dag scrollet jeg meg gjennom nyhetene, og leste om 22 år gamle Edvin Eriksen som for en uke siden ble banket opp på en buss i Oslo sentrum, og av hva jeg har forstått skal årsaken være at han hadde en regnbue-farvede glorie på hodet som en gjeng på fire ikke likte, og det faktum at han er homofil.

Og i likhet med Cathrin Prana sin sak så er jeg heller ikke er overrasket på noen måte her. Jeg blir først og fremst trist, oppgitt og provosert når jeg hører om sånne saker igjen, og igjen, og igjen. Ikke fordi jeg er lei av at media, ofrene, og andre skriver og snakker om det. Men fordi slikt i 2020 fremdeles forekommer hver ENESTE DAG over, så og si hele verden.

Hadde dette “bare” forekommet en gang i året, ja så hadde det fortsatt vært en gang for mye. Og med fare for å virke som en ødelagt cd-plate med riper i nå: SLIKE TING SKAL IKKE SKJE. Det å gå til fysisk eller verbalt angrep på noen som ikke har gjort deg noe, men som du misliker kun fordi de har en annen legning, hudfarve, livsstil og/eller tro enn deg selv er direkte svakt. Og mennesker som gjør sånt mot andre basert på så små grunnlag er i mitt syn noen veldig små og triste sjeler som er langt mindre enn de de har utsatt for et eller annet angrep.

Og en annen ting. Selv om hatkommentarene du poster i sosiale media får en god del likes, eller selv om folk ler og heier på deg når du går til angrep på folk irl så betyr ikke det at du har rett i det du skriver, sier eller gjør. Får hatkommentaren du har skrevet likes, eller blir hathandlingene du utfører irl “belønnet” med klapp og latter – ja så er de som liker, klapper og ler minst like ynkelige idioter som deg selv.

Og til dere som bare sitter og ser på, eller later som at dere ikke får med dere når andre blir plaget i større eller mindre grad. Ved å ikke gjøre noe når slikt skjer er dere faktisk en del av problemet. Ved å ikke si eller gjøre noe gir dere et signal om at det disse slemmingene gjør er greit, at dere er enige i det som blir gjort. Jeg forstår at det virker skummelt å blande seg inn, tro meg, det forstår jeg virkelig. Det er mange der ute, inkludert meg selv, som sliter med både angst og konfliktskyet. Og jeg kan ikke love 100% at jeg hadde turt å gjøre noe selv i noen av disse situasjonene. Men jeg håper det, for hvis ikke.. Ja så hadde jeg på en bidratt i å la Cathrin eller Edvin lide jeg også. Selv om det overhode ikke hadde vært hensikten.

Helt avslutningsvis vil jeg komme med en aller siste bønn: VÆR SNILLE MED HVERANDRE. Ta vare på de dere er glade i, VIS DE DERE ER GLADE I AT DERE ER GLADE I DEM. Og er det først noen dere ikke liker så la de heller være, eller enda bedre – prøv å gi disse personene en sjanse: VÅG å bli bedre kjent med de, prøv å forstå de, prøv å bli kjent med de, fremfor å dømme. Og sist, men desidert ikke minst: Spre KJÆRLIGHET, ikke hat!!

Stay goregeous! 💞

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Slutta med kaffe?

Hallo bloggen – its me, is that you? 🎶

Okei, som dere “gamle” lesere forhåpentligvis har fått med dere så har som flere ganger nevnt ikke januar og februar vært blant de aller beste orgasmene jeg kunne gitt meg selv.

En stor del av dette skyldes at jeg har lagt meg på et tidspunkt mens kropp og hode omsider har begynt å “våkne” etter å stort sett følt seg temmelig daff og trett tidligere på dagen. I tillegg til at jeg ikke har vært så flink til å gå meg en tur, og attpå til det igjen hadde (og fremdeles har jeg) et og annet uoppgjort med en og annen..

MEN så har jeg nå – det vil si for to-tre dager siden – innsett enda en ting. Dere vet den derre Tine Iskaffen, sant? Den er jeg som kjent blitt ganske glad i, gjerne som det aller første jeg heller i meg på morgenene mens jeg står og tar oppvasken fra dagen før, før jeg så begynner på en slags frokost.

Og DET vil jeg bare ha sagt; At (is)kaffe kan føre til kjipe angstfølelser, ja jo, akkurat det har jeg jo visst i flere år allerede. Men at det har noe å si om man heller det i seg på tom mage, eller ikke.. Vel, det var forsåvidt en teori jeg har gått og tenkt litt på en stund, men det var ikke før “her om dagen” at jeg altså fikk bekreftet det svart på hvitt.

Så.. Nå har jeg rett og slett bestemt meg for å ofre dette morgenritualet jeg har sverget så rått til de siste 4-5 månedene, eller noe der omkring. Og vet dere hva? Allerede dag 1. (det vil si onsdag elllllller torsdag) så merket jeg en viss forskjell – til det bedre.

Har fortsatt drukket (is)kaffe de siste dagene, men nå venter jeg altså med den brune kosen (hvis det er lov å skrive i dette herrens år..) til jeg har fått i meg noen brødskiver, ellllller noe annet godt som kan defineres som (noen lunde) sunn og god MAT. Frokost først, kaffe etterpå.

Ja, så.. På sett og hvis kan det se ut som det går sakte, men sikkert fremover i riktig retning igjen nå. Ende-føkking-lee-harvey-oswald!!!

PS: For de av dere som nå tenker at dere kan fortsette å drikke (is)kaffe på tom mage slik jeg har gjort en god stund nå… Det KAN være kreftfremkallende også i følge blant annet den artikkelen jeg har linket til lengre opp. Så.. Ja. Please dont.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Menn (og kvinner) som HATER veganere!

Det er heldigvis mye jeg ikke helt klarer å forstå her i verden. Og tilfeldigvis så er en av disse tingene hatet så mange ser ut til å ha ovenfor vegetarianere og veganere. Det vil si, jeg kan forstå en pitteliten prosentdel av det, men da snakker vi først og fremst om de som har vært borti helt ekstreme tilfeller hvor man f.eks har blitt truet på livet for at man benytter seg av animalske produkter.. At man har fått sprayet “massemorder” på bilen sin – sånne ting..

Men nå er det ikke akkurat slik at denne typen ekstremisme er nevneverdig representabelt heldigvis. Selv er jeg så heldig å få vite av flere som ikke lengre spiser dyr, og ingen av disse er sånn som jeg beskrev nå i ste. Og de er heller ikke sånn at de på død og liv skal prøve å omvende folk som fremdeles spiser kjøtt og/eller fisk, eller som drikker kumelk for den saks skyld. De kan kanskje skrive et innlegg på bloggen sin hvor de deler diverse veganske-oppskrifter og litt sånne ting, men det er stort sett det.

Men når det igjen er nevnt så kan det nesten virke som jeg er ganske så “heldig” akkurat der. For jeg har jo fått med meg en del kommentarer her og der som har vært skrevet av folk som nærmest.. Nei stryk det – som regelrett SKRYTER av at de spiser grønt, og som ser ut til å være av den oppfatning at å droppe animalske produkter er løsningen på mer eller mindre ALT i verden. Trump, Corona-viruset, skogbrannene i Australia, diverse Marthe Brenne-problemer.. Ja, you fucking name it.

Og DISSE kan jeg forstå at mange irriterer seg grønn over – ironisk nok – da det hender at jeg også gjør akkurat det, selv om jeg personlig irriterer meg hakket mer over de som er i den andre enden av skalaen, de som absolutt skal fortelle gud og nordmann hvor mye kjøtt de hiver i seg hver bidige dag, og at kjøtt er livet. Ja, og selvfølgelig, de som stadig skal minne folk om at “men mennesket har jo spist kjøtt siden fra dag 1”. Nå er det forøvrig en god del andre ting også mennesket ser ut til å ha drevet med siden oppstandelsen, uten at jeg helt anser det som en særlig god grunn i seg selv til at vi bør fortsette med det.. Undertrykkelse foreksempel, bare for å nevne noe helt tilfeldig.

Men såååå begynner jeg å tenke litt tilbake til min egen fortid som sterk motstander av Islam. Noe jeg heldigvis har vokst fra meg i dag bare for å ha det sagt, men som jeg fremdeles husker alt for godt når jeg en stadig sjeldnere gang lurer meg til tenke tilbake på det. Den gangen var jeg LIVREDD for at muslimer skulle ta over verden og gjøre mer eller mindre ALT som er gøy og som gjør livet verdt å leve forbudt.

En helt tåpelig tanke nå som jeg har blitt eldre og klokere, og generelt fått et helt annet perspektiv på ting, men igjen.. Kan det være at “litt” av den samme frykten nå hersker blant eks antall veganer/vegetarianer-hatere også?? At det simpelthen er en del svette bacon-elskere der ute som går rundt, og som frykter at denne veganer-trenden til slutt skal gå så langt at det faktisk vil bli totalforbud mot å spise dyr?

For her og nå er det det eneste jeg klarer å fiske opp som en mest logisk “fasit”. Menneskeheten har siden tidenes morgen vært redd for det ukjente, mildt sagt SKEPTISK til nye ting – og frykt er som kjent et av de desidert korteste snarveiene til hat. Som igjen er en kort vei til lidelse og, okei, nå kan mindre indre Yoda holde kjeft i to sekunder.. Takk.

Så igjen? Skyldes dette umettelige hatet mot mennesker som har valgt å ikke benytte seg av ting fra dyr rett og slett at man er litt redd de? Redd for at de skal ta fra de det man (morbid nok) elsker og holder så kjært?

En ting er ihvertfall sikkert. Folk som går rundt og hater på enten det ene eller det andre er og blir noen ekle kjøtthoder!!

Noen tanker?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

BEHOLD de som gjør deg ubekvem!

I løpet av et levd liv er det så og si helt uunngåelig at man vil miste en og annen på veien. Folk man kanskje har vokst litt ifra, folk man ikke helt kunne stole på, folk man har en eller annen misforståelse med som aldri helt er blitt oppklart, folk som bare tok kontakt når de trengte noe selv uten å helt gidde å gi noe tilbake hvis bordet først ble snudd.. Og selvfølgelig – folk man bare ikke føler man har nok til felles med.

Ikke bare er endringer i venneflokken nærmest helt umulig å unngå, for ikke å snakke om naturlig, de er også helt, helt nødvendige SÅ FREMT du tilhører en knøttliten del av befolkningen som fikk utdelt alle de “riktige menneskene” fra fødselen av.

Og du tenker nå kanskje at dette innlegget fra nå av vil handle om hvilke mennesker jeg tenker man ikke trenger? Kanskje en liten liste over signaler på at de og de menneskene ikke er bra for deg? Vel, jeg har vært inne på tanken om å skrive et slik innlegg en dag også, men akkurat nå tenker jeg heller å ta for meg hvorfor man bør vurdere å BEHOLDE diverse i “gjengen”, selv om matchen ikke alltid er “sånn der”.

Først kan jeg ta og starte med det jeg anser som den mest selvfølgelige grunnen: Holder vi oss først og fremst kun til folk som stort sett er enige i “alt” vi sier og gjør, ja så ender man gjerne opp med å få et ganske så innskrumpet syn på ting sånn generelt. Mennesker trenger mennesker med andre verdier enn seg selv for å vokse og utvikle seg videre. For et liv uten mangfold og multisosialisme tenker jeg ikke bare er usunt i det lengre løp, men også direkte FARLIG.

For er det EN ting historien har vist oss gang på gang, så er det at mennesket er redd for det ukjente. Og det trenger ikke handle om folk fra andre land og kulturer en gang. Ta bare en titt i kommentarfeltet til f.eks VG når det har blitt skrevet en artikkel om noen som er både født og oppvokst i Norge, som har både foreldre og besteforeldre som er herfra, men som dessverre ikke har blitt utdelt de beste kortene i livet når det kommer til en og annen usynlig sykdom som har gjort de uføre.

Og så har vi den andre årsaken til at man ihvertfall bør vurdere å beholde samtlige i flokken selv om man kanskje ikke alltid helt blir klok på de, selv om kan irritere seg litt over enkelte ting, også videre. Og jeg innser nå at det jeg straks skal gå nærmere innpå forsåvidt lett kan gjelde hvem som helst man måtte ha rundt seg, enegget tvilling eller ei, men jeg mener like fult at det fremdeles er et nokså vesentlig punkt å tenke litt over.

Fordi.. Jeg vet ikke med dere, men jeg har i hvert fall lettere kunne tatt tak i enkelte mindre heldige sider ved meg selv fordi jeg først har gått rundt og irritert meg over NOEN ANDRE som har gjort eller sagt DE EKSAKT SAMME TINGENE. For eksempel har jeg noen venner som jeg en dag i dag anser som noe i overkant konservativ når det kommer til å prøve ut nye ting, og som nærmest bruker enhver unnskyldning i hele verden til å ikke en gang han, hun, hen eller det en skikkelig sjanse.

Slik var jeg selv også en gang i tiden. Og det er ikke bare at jeg på et tidspunkt begynte å irritere meg over andre som hadde den samme usunne tankegangen som gjorde at jeg etterhvert begynte å utfordre meg selv mer og mer til å faktisk sjekke ut nye, “ukjente” ting som jeg tidligere nærmest hadde bestemt meg for på forhånd at ikke var noe for meg – men det har så absolutt vært en ikke helt uvesentlig faktor det også.

For det er jo ingen hemmelighet. Vi mennesker har skrekkelig lett til å se andres “feil og mangler” lenge før vi eventuelt snur speilet og ser oss selv. Og dessverre kan det virke som det er noen der ute som ikke er i stand til å se seg selv i hele tatt noen sinne, om så de ble stengt inne i et rom hvor det ikke fantes noe annet enn bilder av dem selv.. Men jeg velger å tro at disse er av en såpass mikroskopisk del av befolkningen at de ikke er vesentlig å skrive mer om akkurat nå.

Ja, så har vi omsider kommet til sluttkonklusjonen. Ikke alle kan være venner og bekjente bestandig. Noen folk man bare kutte ut for å ikke – i verste fall – risikere å bli dratt ned i en eller annen mørk undergrunn. Samtidig som det også er så viktig å beholde noen vesener som kan by på en og annen ubehagelighet, rett og slett fordi er det en ting vi alle har godt av en gang i blant – så er det folk som har evnen til å trekke oss utenfor vår kjære komfortsone.

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos

Er det slik resten av livet mitt skal være?

Det er ikke akkurat breaking news det som jeg kommer med nå, men vi nærmer oss nok en gang jul og nyttår. Snart er det igjen dags for å gå inn i et helt nytt år, se litt tilbake på de siste 365 dagene som har gått, kanskje sette seg noen nye mål og forsetter, ta i mot litt nyttårsgratulasjoner fra fjernt og nært, muligens gå ut og se på rakettene som enkelte av en eller annen grunn fremdeles på død og liv skal skyte opp, også videre.. Og før vi vet ordet av det har vi rasket oss gjennom både påske, Halloween, Black Friday, og heeeele sulamitten enda en gang, og vipps så.. Ja. Så er vi her en gang til. Antageligvis.

Det er snart gått et år siden jeg gikk alene rundt i Oppdal sentrum og følte meg rett og slett litt trist og nedfor. Jeg var simpelthen ikke fornøyd med meg selv da jeg følte at jeg mer eller mindre hadde sløst bort mesteparten av året på “ubetydelig tull”. Jeg hadde ikke fått truffet NOEN av de vennene jeg har utenfor Oppdal fordi jeg rett og slett heller hadde prioritert helt andre ting. Ikke var jeg så veldig fornøyd med det jeg hadde prestert å legge ut i sosiale media heller. Jeg hadde mer eller mindre stort sett hatt et temmelig rolig, safed og kjedelig år. Og en periode tok jeg meg selv stadig oftere i å tenke; er det SLIK resten av livet mitt skal være??

Heldigvis skulle ting snu seg relativt kjapt. Allerede i mars fikk jeg samlet til meg nok mot til å reise ned til Bergen, det til tross for at jeg denne gangen ikke hadde noen som helst garanti for at jeg kom til å treffe noen der nede jeg kunne tilbringe tid med av venner og bekjente. På bussen ned dit visste jeg ikke om jeg fikk med meg noen til å hjelpe meg med å finne frem til riktig buss på vei hjem igjen – en frykt som i altfor stor grad har holdt meg som gissel i min egen hjembygd i alt for mange år. Frykten for å ikke finne frem. Frykten for å ikke takle og greie det ukjente og det uforutsigbare.

MEN som ihvertfall samtlige av dere nå vet – det hele gikk riktig så fint! Ja faktisk så fint gikk det at jeg på høsten igjen tok meg en ny tur. Denne gangen til Oslo. Store, skumle, kaotiske Oslo. Oslo S. Oslo sentrum. Oslo-alt-jeg-noen-gang-har-ønsket-meg-men-samtidig-også-fryktet Oslo. Nok en gang hadde jeg igjen ikke en særlig stor garanti for at jeg ikke ville ende opp “alene” på turen. Jeg hadde nærmest bestilt reisen dagen før jeg dro, så jeg kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa for de aller fleste jeg kjenner og/eller vet om der.

Og ikke nok med det. Denne gangen skulle jeg ikke sove alene på noe hotell, NIKS, når jeg først var så godt i gang med å dytte meg mot det store skumle, ja så klinte jeg gjerne til med å leie en seng på en sovesal hvor det potensielt kunne hende at det også ville være syv andre vilt ukjente mennesker, noe som også ble tilfelle siste natta.

Ja kort fortalt så har jeg virkelig fått utfordret meg og utredet en hel del mer forskjellig nå i 2019 enn hva jeg gjorde i 2018. Det går nesten ikke an å sammenligne lengre, SÅ forskjellige føler jeg at de to siste årene mine har vært. Men likevel sitter jeg her igjen nå og kjenner på flere av de samme triste, litt ensomme, og ikke helt fornøyde følelsene som i fjor. Og nok en gang sitter jeg og tenker – er det slik resten av livet mitt skal være?

Stay goregeous! <3

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Fins gud, og prøver hen å si meg noe??

Jeg er vanligvis ganske flink til å rydde opp etter meg når jeg først er ferdig med å spise, men nå får faktisk alt “rotet” foran meg på stuebordet faktisk bare ligge litt. For før jeg grabber tak i det fysiske MÅ jeg nå så godt det lar seg gjøre forsøke å skrive ned noe av det kaoset jeg har på innsiden av sjela.

Det siste året har, for å si det mildt, vært temmelig snålt. Troen som jeg måtte ha på tilfeldigheter blir bare svakere og svakere for hver time som sniker og går. I mars f.eks var jeg på besøk hos min venn Renate og snakket blant annet om samtlige av de nyeste Paradise Hotel-deltagerne. Dvs. det var mest jeg om snakket om dette siden Renate for lengst har hoppet av dette toget, bare så det er sagt. Uansett; timene bare går og går, og til slutt innser jeg at det er på tide å dra tilbake til hotellet mitt.

Men siden jeg var såpass oppspilt i hodet enda så la jeg meg ikke ned for å sove med en gang. I stede ble jeg sittende i en litt småekkel stol på rommet mitt mens jeg så på randome Youtube-klipp med Aune Sand. Og det var ikke bare klippene jeg så den kvelden som var randome, det var også ganske random at jeg i hele tatt satt der og så på videoer som utelukkende handlet om denne mannen da det ikke akkurat er noe jeg har pleid å gjøre så veldig sånn ellers, verken før eller etter denne kvelden.

Til slutt så hadde hode og kropp klart å roe seg sånn greit nok ned, så jeg slår av lyset og sovner sånn temmelig greit inn etter en liten stund. Timene går, og vipps så var det blitt ny dag igjen. Jeg får tatt meg en dusj og fyker så ut i Bergen sentrum for å se, og oppleve nye, spennende ting. Dessverre så begynner jeg å kjede meg litt etter en stund, og jeg merker også at jeg er noe lei av å gå rundt og vente på at samtlige venner og bekjente skal sende meg grønt lys for å møtes. Men plutselig så får jeg øye på noen jeg er rimelig sikker på at jeg har sett før, et eller annet sted.

For å være helt sikker går jeg rolig og behersket noen skritt nærmere, og det er ikke til å ta feil av – fire-fem meter foran meg står guds store sønn, hele norges yndlingsklovn – Aune Sand 🤡. Mannen jeg helt tilfeldig satt og så videoer av kvelden før. Jeg går etterhvert bort til mannen og spør om å få bilde med han, noe han på ingen måte ser ut til å ha noe i mot. Vi får tatt til sammen fire bilder, og blir så stående og prate i flere minutter, og denne samtalen er i dag i dag regnet som et av de mest fantastiske samtalene jeg noen sinne har hatt.

Etter en liten stund ender vi opp med å takke hverandre for denne eventyrlige samtalen, og vi rusler begge videre hver til “vårt”. Ja, forresten – før jeg nå går videre skal det også nevnes at Aune faktisk var i Oppdal en uke før dette her, noe som ikke akkurat gjør dette sammentreffet mindre “merkelig”. Men uansett, la oss så spole ca. 1 time frem i tid: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra de som jeg har prøvd å få til et møte med, så siden jeg ikke har annet å gjøre går jeg fortsatt rundt i Bergen sentrum for å rett og slett bare se meg rundt. Og KABOOM!! – som lyn fra klar himmel er det nesten så jeg kolliderer med enda et individvesen jeg mener så tydelig at jeg har sett før.

Og ganske riktig, for rett ved siden av meg står fjorårets vinner av Paradise Hotel, Julie Grindbakken 😻 – kanskje den herligste, snilleste og mest jordnære og down to earth-aktige deltageren som noen sinne har satt sine bein på dette skandaleglamorøse reality-hotellet. Ei jente jeg virkelig skulle ønske var blant mine nærmeste venner en dag i dag, for å si det sånn.. Jeg sier “hei”, og før jeg vet ordet av det har jeg også spurt henne om en liten selfie. “Ja selvfølgelig!” svarer hun med et smil. Jeg tar så opp mobilen for å forevige dette gudegitte øyeblikket.

Nå ble det riktignok ikke noen langprat denne gangen da Julie egentlig var på vei til jobb der og da, men jeg fikk i det minste møtt denne henne, hilset på, tatt selfies og bekreftet at ja, hun er faktisk akkurat så herlig og god også i the real life, som hun fremstår på tv og i sosiale media. På veien videre mot “hva som enn mine bein måtte finne på å føre meg til” så klarer jeg ikke å ikke tenke på hvor fett det er at det var akkurat HENNE som skulle bli mitt første Paradise Hotel-“treff”. For la oss være ærlige, det finnes MANGE PH-folk i vårt langstrakte land nå som er MYE mindre kjent, mindre likendes og i hele tatt enn hva Julie noen gang vil komme til å bli. Kanskje spesielt i Bergen som jeg på mange måter mener er Norges største fabrikk av nettopp Pærra-deltagere.

Ja, også at det i tillegg skulle være et såpass ferskt og aktuelt fjes jeg skulle treffe på, sånn med tanke på at det var nettopp det jeg og Renate satt og snakket om for 12-15 timer siden, gjorde ikke akkurat at jeg der og da (eller siden) klarte å anse heller denne sammenkomsten som mildt sagt ganske snedig.

Okei!.. Ser nå at dette innlegget begynner å bli litt lengre enn folk flest antagelig gidder å lese så før jeg omsider ender opp med å skrive for absolutt ingen der ute så skal jeg raskt og lekent bare ramse opp et par tilfeldigheter til som mildt sagt har fått meg til å tenke i det siste. Under Oslo-visitten forrige måned var jeg og ei venninne så vidt innom temaet “Putti, plutti pott” – senere samme dagen møter jeg på kveldstid på Sofie Asplin som blant annet er GRANDNIESEN til Per Asplin, mannen som på slutten av 60-tallet SKAPTE nettopp “Putti, plutti, pott”. Ja også kan det også nevnes at Sofie også har deltatt i dette stykket da hun var litt yngre.. På vei hjem igjen til Oppdal møtte jeg forresten også på “Staysman” som da ble mitt andre Paradise-treff. Og igjen; av alle Pærra-folk i hele Norge… SKJØNNER DERE HVOR JEG VIL HEN?? 😁😁

Og for å si det sånn. Jeg har fremdeles ikke ramset opp alt som 2019 har hatt å by på av lignende opplevelser, men jeg føler likevel at jeg nå ihvertfall har fortalt dere om de mest “absurde” eksemplene. “Men hva er det egentlig med alt dette som gjør at du ikke har greid å rydde bort frokosten din enda?”. Jo, det skal jeg nå komme frem til. Jeg tror helt oppriktig at det er noe der ute som prøver å si meg noe. Jeg tror helt alvorlig at det er noe(n) som har forsøkt å strø litt brødsmuler til meg den siste tiden, i håp om at jeg før eller siden skal komme frem til en gullskatt av det sjeldnere slaget.

JEG tror helt seriøst at det er noe som ligger og venter på meg et eller annet sted. Noe verden ikke har sett maken til. Jeg tror at jeg har en ganske interessant og vill fremtid i vente. Og om det betyr at jeg burde melde meg på et eller annet reality-show, om jeg burde satse på en karrière som skuespiller, eller om det betyr noe helt annet – nei det vet jeg altså ikke. Men noe helt sinnssykt må det rett og slett bety. Så ja.. Det er igrunn bare å følge med videre, for det er lite som tyder på at denne bloggen kommer til å bli kjedeligere med det første – for å si det sånn!!

“Gud” er med meg – og “gud” er GOD!

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos

Verden går til helvete, men hvordan har JEG det?

Når jeg legger meg i natt er det i full bevissthet om at verden absolutt ikke er et perfekt sted å være. Når jeg først har lagt hodet på puta, og kroppen ligger trygt under en varm, deilig dyne så vet jeg at det finnes flere der ute som ikke har noe sted å bo og som må nøye seg med noe kald, gjennomvåt papp. Og i det jeg er på vei inn i drømmeland så vet jeg innerst inne at det samtidig er så alt for mange som akkurat nå opplever noe helt for jævlig. Kanskje en overfallsvoldtekt. Kanskje noen akkurat har fått slag og ligger totalt hjelpeløs et eller annet sted og ikke vil bli funnet før det er for sent. Kanskje noen akkurat der og da opplever å se sitt kjære hjem gå opp i røyk, eller kanskje noe mye, mye verre. Mest sannsynlig alt sammen, og samtidig så mye mer hjernen min bare ikke er i stand til å tenke ut. Og det kan jeg på sett og vis bare være glad for.

Ja, av en eller annen grunn så kommer jeg sannsynligvis til å få sove ganske greit i natt også, SELV OM jeg vet at klokken tikker. SELV OM jeg vet at den globale oppvarmingen bare fortsetter, og fortsetter. SELV OM jeg vet at kroppen min forfaller litt etter litt hver eneste dag. SELV OM jeg vet at noen jeg har et visst forhold til mest sannsynlig snart skal dø. SELV OM jeg vet at det finnes mange sinte mennesker der ute med meget skumle og mildt sagt tvilsomme tanker og ideer. Og det i seg selv syns jeg igrunn er litt fantastisk. For det er absolutt ikke sånn at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg jo, til en viss grad. Men samtidig – til tross for at det ihvertfall kan virke som himmelen for lengst forfalt og vår verden er et eneste stort helvete, ja så kommer jeg, sannsynligvis, til å få sove trygt og godt i natt også. Og det er i grunn ganske utrolig, er det ikke?

Stay goregeous! <3

Nattas dunk, dunk, dunk..

Det “begynner” å bli en del ting som fascinerer meg nå med tanke på hvordan vi mennesker er satt sammen. Bare det at vi kan være så til de grader forskjellige fra hverandre, men samtidig så like sånn innerst inne, DET er rett og slett fascinerende. Og for ikke å snakke om den fantastiske evnen som en del har til å egentlig aldri gi helt opp, selv om det virker som han eller hun har hatt hele universet i mot seg i en evighet.. DET er bare å ta av seg hatten for. Nei, generelt så syns jeg igrunn at vi mennesker er noen veldig fascinerende skapninger. Samme hvem du måtte være – det vil ALLTID være NOE ved deg som NOEN (inkludert meg selv) vil finne fascinerende, på godt og vondt.

En ting som jeg ihvertfall syns er litt fascinerende med meg selv er at jeg stadig gjør ting jeg har tenkt at jeg ikke kommer til, eller ikke “ønsker” å gjøre på nytt. I natt foreksempel lå jeg dønn våken i senga mi leeenge. Jeg fikk bare ikke sove, mye takket være at jeg hadde drukket en boks energidrikke til kveldsmat/ middag.. Hadde energidrikker vært mer som en ny greie i livet mitt, ja så hadde det vært en ting. Men fakta er jo – det er på INGEN MÅTE det. Og selv om jeg så godt som har “sluttet” med energidrikker nå så er det ikke sånn at jeg har glemt bivirkningene av det heller. For jeg husker fremdeles MEGET GODT alt for mange “uheldige” opplevelser jeg har hatt for særlig et par år tilbake takket være Burn, Battery, Red Bull osv..

Nå skal det sies at jeg heldigvis ikke ble rammet av angst, depressive følelser og/ eller paranoia i natt, da jeg i det minste har blitt flinkere til å spise mer variert, mer jevnlig, og generelt sunnere nå enn “den gang da”. Så i natt var det først og fremst “bare” at jeg lå der og følte meg VELDIG våken i både kropp og sjel. Men kjenner jeg meg selv rett så blir det forhåpentligvis en god stund til jeg tar meg en slik boks like før “leggetid” igjen nå. Det kommer nok til å skje igjen, det er nesten garantert dessverre, men mest sannsynlig snakker vi nok en del måneder til neste gang.

Men ja, poenget mitt er altså: Det er rett og slett fascinerende hvordan vi mennesker gjerne begår de samme tabbene om og om igjen, SELV OM i meget godt husker å ha gjort de samme tingene før, og de litt ubehagelige konsekvensene det har ført til tidligere.

Hvilke uvaner gjør du lettest om igjen?


#samfunn #ansvar #energidrikker #redbull #battery #burn #kosthold #helse #psykiskhelse #ung #ungdom #uvaner #søvn #døgnrytme #konsekvenser #drikke #tanker #hverdag #vanedyr #gutter