Det er heldigvis mye jeg ikke helt klarer å forstå her i verden. Og tilfeldigvis så er en av disse tingene hatet så mange ser ut til å ha ovenfor vegetarianere og veganere. Det vil si, jeg kan forstå en pitteliten prosentdel av det, men da snakker vi først og fremst om de som har vært borti helt ekstreme tilfeller hvor man f.eks har blitt truet på livet for at man benytter seg av animalske produkter.. At man har fått sprayet “massemorder” på bilen sin – sånne ting..
Men nå er det ikke akkurat slik at denne typen ekstremisme er nevneverdig representabelt heldigvis. Selv er jeg så heldig å få vite av flere som ikke lengre spiser dyr, og ingen av disse er sånn som jeg beskrev nå i ste. Og de er heller ikke sånn at de på død og liv skal prøve å omvende folk som fremdeles spiser kjøtt og/eller fisk, eller som drikker kumelk for den saks skyld. De kan kanskje skrive et innlegg på bloggen sin hvor de deler diverse veganske-oppskrifter og litt sånne ting, men det er stort sett det.
Men når det igjen er nevnt så kan det nesten virke som jeg er ganske så “heldig” akkurat der. For jeg har jo fått med meg en del kommentarer her og der som har vært skrevet av folk som nærmest.. Nei stryk det – som regelrett SKRYTER av at de spiser grønt, og som ser ut til å være av den oppfatning at å droppe animalske produkter er løsningen på mer eller mindre ALT i verden. Trump, Corona-viruset, skogbrannene i Australia, diverse Marthe Brenne-problemer.. Ja, you fucking name it.
Og DISSE kan jeg forstå at mange irriterer seg grønn over – ironisk nok – da det hender at jeg også gjør akkurat det, selv om jeg personlig irriterer meg hakket mer over de som er i den andre enden av skalaen, de som absolutt skal fortelle gud og nordmann hvor mye kjøtt de hiver i seg hver bidige dag, og at kjøtt er livet. Ja, og selvfølgelig, de som stadig skal minne folk om at “men mennesket har jo spist kjøtt siden fra dag 1”. Nå er det forøvrig en god del andre ting også mennesket ser ut til å ha drevet med siden oppstandelsen, uten at jeg helt anser det som en særlig god grunn i seg selv til at vi bør fortsette med det.. Undertrykkelse foreksempel, bare for å nevne noe helt tilfeldig.
Men såååå begynner jeg å tenke litt tilbake til min egen fortid som sterk motstander av Islam. Noe jeg heldigvis har vokst fra meg i dag bare for å ha det sagt, men som jeg fremdeles husker alt for godt når jeg en stadig sjeldnere gang lurer meg til tenke tilbake på det. Den gangen var jeg LIVREDD for at muslimer skulle ta over verden og gjøre mer eller mindre ALT som er gøy og som gjør livet verdt å leve forbudt.
En helt tåpelig tanke nå som jeg har blitt eldre og klokere, og generelt fått et helt annet perspektiv på ting, men igjen.. Kan det være at “litt” av den samme frykten nå hersker blant eks antall veganer/vegetarianer-hatere også?? At det simpelthen er en del svette bacon-elskere der ute som går rundt, og som frykter at denne veganer-trenden til slutt skal gå så langt at det faktisk vil bli totalforbud mot å spise dyr?
For her og nå er det det eneste jeg klarer å fiske opp som en mest logisk “fasit”. Menneskeheten har siden tidenes morgen vært redd for det ukjente, mildt sagt SKEPTISK til nye ting – og frykt er som kjent et av de desidert korteste snarveiene til hat. Som igjen er en kort vei til lidelse og, okei, nå kan mindre indre Yoda holde kjeft i to sekunder.. Takk.
Så igjen? Skyldes dette umettelige hatet mot mennesker som har valgt å ikke benytte seg av ting fra dyr rett og slett at man er litt redd de? Redd for at de skal ta fra de det man (morbid nok) elsker og holder så kjært?
En ting er ihvertfall sikkert. Folk som går rundt og hater på enten det ene eller det andre er og blir noen ekle kjøtthoder!!
I løpet av et levd liv er det så og si helt uunngåelig at man vil miste en og annen på veien. Folk man kanskje har vokst litt ifra, folk man ikke helt kunne stole på, folk man har en eller annen misforståelse med som aldri helt er blitt oppklart, folk som bare tok kontakt når de trengte noe selv uten å helt gidde å gi noe tilbake hvis bordet først ble snudd.. Og selvfølgelig – folk man bare ikke føler man har nok til felles med.
Ikke bare er endringer i venneflokken nærmest helt umulig å unngå, for ikke å snakke om naturlig, de er også helt, helt nødvendige SÅ FREMT du tilhører en knøttliten del av befolkningen som fikk utdelt alle de “riktige menneskene” fra fødselen av.
Og du tenker nå kanskje at dette innlegget fra nå av vil handle om hvilke mennesker jeg tenker man ikke trenger? Kanskje en liten liste over signaler på at de og de menneskene ikke er bra for deg? Vel, jeg har vært inne på tanken om å skrive et slik innlegg en dag også, men akkurat nå tenker jeg heller å ta for meg hvorfor man bør vurdere å BEHOLDE diverse i “gjengen”, selv om matchen ikke alltid er “sånn der”.
Først kan jeg ta og starte med det jeg anser som den mest selvfølgelige grunnen: Holder vi oss først og fremst kun til folk som stort sett er enige i “alt” vi sier og gjør, ja så ender man gjerne opp med å få et ganske så innskrumpet syn på ting sånn generelt. Mennesker trenger mennesker med andre verdier enn seg selv for å vokse og utvikle seg videre. For et liv uten mangfold og multisosialisme tenker jeg ikke bare er usunt i det lengre løp, men også direkte FARLIG.
For er det EN ting historien har vist oss gang på gang, så er det at mennesket er redd for det ukjente. Og det trenger ikke handle om folk fra andre land og kulturer en gang. Ta bare en titt i kommentarfeltet til f.eks VG når det har blitt skrevet en artikkel om noen som er både født og oppvokst i Norge, som har både foreldre og besteforeldre som er herfra, men som dessverre ikke har blitt utdelt de beste kortene i livet når det kommer til en og annen usynlig sykdom som har gjort de uføre.
Og så har vi den andre årsaken til at man ihvertfall bør vurdere å beholde samtlige i flokken selv om man kanskje ikke alltid helt blir klok på de, selv om kan irritere seg litt over enkelte ting, også videre. Og jeg innser nå at det jeg straks skal gå nærmere innpå forsåvidt lett kan gjelde hvem som helst man måtte ha rundt seg, enegget tvilling eller ei, men jeg mener like fult at det fremdeles er et nokså vesentlig punkt å tenke litt over.
Fordi.. Jeg vet ikke med dere, men jeg har i hvert fall lettere kunne tatt tak i enkelte mindre heldige sider ved meg selv fordi jeg først har gått rundt og irritert meg over NOEN ANDRE som har gjort eller sagt DE EKSAKT SAMME TINGENE. For eksempel har jeg noen venner som jeg en dag i dag anser som noe i overkant konservativ når det kommer til å prøve ut nye ting, og som nærmest bruker enhver unnskyldning i hele verden til å ikke en gang han, hun, hen eller det en skikkelig sjanse.
Slik var jeg selv også en gang i tiden. Og det er ikke bare at jeg på et tidspunkt begynte å irritere meg over andre som hadde den samme usunne tankegangen som gjorde at jeg etterhvert begynte å utfordre meg selv mer og mer til å faktisk sjekke ut nye, “ukjente” ting som jeg tidligere nærmest hadde bestemt meg for på forhånd at ikke var noe for meg – men det har så absolutt vært en ikke helt uvesentlig faktor det også.
For det er jo ingen hemmelighet. Vi mennesker har skrekkelig lett til å se andres “feil og mangler” lenge før vi eventuelt snur speilet og ser oss selv. Og dessverre kan det virke som det er noen der ute som ikke er i stand til å se seg selv i hele tatt noen sinne, om så de ble stengt inne i et rom hvor det ikke fantes noe annet enn bilder av dem selv.. Men jeg velger å tro at disse er av en såpass mikroskopisk del av befolkningen at de ikke er vesentlig å skrive mer om akkurat nå.
Ja, så har vi omsider kommet til sluttkonklusjonen. Ikke alle kan være venner og bekjente bestandig. Noen folk MÅ man bare kutte ut for å ikke – i verste fall – risikere å bli dratt ned i en eller annen mørk undergrunn. Samtidig som det også er så viktig å beholde noen vesener som kan by på en og annen ubehagelighet, rett og slett fordi er det en ting vi alle har godt av en gang i blant – så er det folk som har evnen til å trekke oss utenfor vår kjære komfortsone.
Det er ikke akkurat breaking news det som jeg kommer med nå, men vi nærmer oss nok en gang jul og nyttår. Snart er det igjen dags for å gå inn i et helt nytt år, se litt tilbake på de siste 365 dagene som har gått, kanskje sette seg noen nye mål og forsetter, ta i mot litt nyttårsgratulasjoner fra fjernt og nært, muligens gå ut og se på rakettene som enkelte av en eller annen grunn fremdeles på død og liv skal skyte opp, også videre.. Og før vi vet ordet av det har vi rasket oss gjennom både påske, Halloween, Black Friday, og heeeele sulamitten enda en gang, og vipps så.. Ja. Så er vi her en gang til. Antageligvis.
Det er snart gått et år siden jeg gikk alene rundt i Oppdal sentrum og følte meg rett og slett litt trist og nedfor. Jeg var simpelthen ikke fornøyd med meg selv da jeg følte at jeg mer eller mindre hadde sløst bort mesteparten av året på “ubetydelig tull”. Jeg hadde ikke fått truffet NOEN av de vennene jeg har utenfor Oppdal fordi jeg rett og slett heller hadde prioritert helt andre ting. Ikke var jeg så veldig fornøyd med det jeg hadde prestert å legge ut i sosiale media heller. Jeg hadde mer eller mindre stort sett hatt et temmelig rolig, safed og kjedelig år. Og en periode tok jeg meg selv stadig oftere i å tenke; er det SLIK resten av livet mitt skal være??
Heldigvis skulle ting snu seg relativt kjapt. Allerede i mars fikk jeg samlet til meg nok mot til å reise ned til Bergen, det til tross for at jeg denne gangen ikke hadde noen som helst garanti for at jeg kom til å treffe noen der nede jeg kunne tilbringe tid med av venner og bekjente. På bussen ned dit visste jeg ikke om jeg fikk med meg noen til å hjelpe meg med å finne frem til riktig buss på vei hjem igjen – en frykt som i altfor stor grad har holdt meg som gissel i min egen hjembygd i alt for mange år. Frykten for å ikke finne frem. Frykten for å ikke takle og greie det ukjente og det uforutsigbare.
MEN som ihvertfall samtlige av dere nå vet – det hele gikk riktig så fint! Ja faktisk så fint gikk det at jeg på høsten igjen tok meg en ny tur. Denne gangen til Oslo. Store, skumle, kaotiske Oslo. Oslo S. Oslo sentrum. Oslo-alt-jeg-noen-gang-har-ønsket-meg-men-samtidig-også-fryktet Oslo. Nok en gang hadde jeg igjen ikke en særlig stor garanti for at jeg ikke ville ende opp “alene” på turen. Jeg hadde nærmest bestilt reisen dagen før jeg dro, så jeg kom mildt sagt som julekvelden på kjerringa for de aller fleste jeg kjenner og/eller vet om der.
Og ikke nok med det. Denne gangen skulle jeg ikke sove alene på noe hotell, NIKS, når jeg først var så godt i gang med å dytte meg mot det store skumle, ja så klinte jeg gjerne til med å leie en seng på en sovesal hvor det potensielt kunne hende at det også ville være syv andre vilt ukjente mennesker, noe som også ble tilfelle siste natta.
Ja kort fortalt så har jeg virkelig fått utfordret meg og utredet en hel del mer forskjellig nå i 2019 enn hva jeg gjorde i 2018. Det går nesten ikke an å sammenligne lengre, SÅ forskjellige føler jeg at de to siste årene mine har vært. Men likevel sitter jeg her igjen nå og kjenner på flere av de samme triste, litt ensomme, og ikke helt fornøyde følelsene som i fjor. Og nok en gang sitter jeg og tenker – er det slik resten av livet mitt skal være?
Jeg er vanligvis ganske flink til å rydde opp etter meg når jeg først er ferdig med å spise, men nå får faktisk alt “rotet” foran meg på stuebordet faktisk bare ligge litt. For før jeg grabber tak i det fysiske MÅ jeg nå så godt det lar seg gjøre forsøke å skrive ned noe av det kaoset jeg har på innsiden av sjela.
Det siste året har, for å si det mildt, vært temmelig snålt. Troen som jeg måtte ha på tilfeldigheter blir bare svakere og svakere for hver time som sniker og går. I mars f.eks var jeg på besøk hos min venn Renate og snakket blant annet om samtlige av de nyeste Paradise Hotel-deltagerne. Dvs. det var mest jeg om snakket om dette siden Renate for lengst har hoppet av dette toget, bare så det er sagt. Uansett; timene bare går og går, og til slutt innser jeg at det er på tide å dra tilbake til hotellet mitt.
Men siden jeg var såpass oppspilt i hodet enda så la jeg meg ikke ned for å sove med en gang. I stede ble jeg sittende i en litt småekkel stol på rommet mitt mens jeg så på randome Youtube-klipp med Aune Sand. Og det var ikke bare klippene jeg så den kvelden som var randome, det var også ganske random at jeg i hele tatt satt der og så på videoer som utelukkende handlet om denne mannen da det ikke akkurat er noe jeg har pleid å gjøre så veldig sånn ellers, verken før eller etter denne kvelden.
Til slutt så hadde hode og kropp klart å roe seg sånn greit nok ned, så jeg slår av lyset og sovner sånn temmelig greit inn etter en liten stund. Timene går, og vipps så var det blitt ny dag igjen. Jeg får tatt meg en dusj og fyker så ut i Bergen sentrum for å se, og oppleve nye, spennende ting. Dessverre så begynner jeg å kjede meg litt etter en stund, og jeg merker også at jeg er noe lei av å gå rundt og vente på at samtlige venner og bekjente skal sende meg grønt lys for å møtes. Men plutselig så får jeg øye på noen jeg er rimelig sikker på at jeg har sett før, et eller annet sted.
For å være helt sikker går jeg rolig og behersket noen skritt nærmere, og det er ikke til å ta feil av – fire-fem meter foran meg står guds store sønn, hele norges yndlingsklovn – Aune Sand 🤡. Mannen jeg helt tilfeldig satt og så videoer av kvelden før. Jeg går etterhvert bort til mannen og spør om å få bilde med han, noe han på ingen måte ser ut til å ha noe i mot. Vi får tatt til sammen fire bilder, og blir så stående og prate i flere minutter, og denne samtalen er i dag i dag regnet som et av de mest fantastiske samtalene jeg noen sinne har hatt.
Etter en liten stund ender vi opp med å takke hverandre for denne eventyrlige samtalen, og vi rusler begge videre hver til “vårt”. Ja, forresten – før jeg nå går videre skal det også nevnes at Aune faktisk var i Oppdal en uke før dette her, noe som ikke akkurat gjør dette sammentreffet mindre “merkelig”. Men uansett, la oss så spole ca. 1 time frem i tid: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra de som jeg har prøvd å få til et møte med, så siden jeg ikke har annet å gjøre går jeg fortsatt rundt i Bergen sentrum for å rett og slett bare se meg rundt. Og KABOOM!! – som lyn fra klar himmel er det nesten så jeg kolliderer med enda et individvesen jeg mener så tydelig at jeg har sett før.
Og ganske riktig, for rett ved siden av meg står fjorårets vinner av Paradise Hotel, Julie Grindbakken 😻 – kanskje den herligste, snilleste og mest jordnære og down to earth-aktige deltageren som noen sinne har satt sine bein på dette skandaleglamorøse reality-hotellet. Ei jente jeg virkelig skulle ønske var blant mine nærmeste venner en dag i dag, for å si det sånn.. Jeg sier “hei”, og før jeg vet ordet av det har jeg også spurt henne om en liten selfie. “Ja selvfølgelig!” svarer hun med et smil. Jeg tar så opp mobilen for å forevige dette gudegitte øyeblikket.
Nå ble det riktignok ikke noen langprat denne gangen da Julie egentlig var på vei til jobb der og da, men jeg fikk i det minste møtt denne henne, hilset på, tatt selfies og bekreftet at ja, hun er faktisk akkurat så herlig og god også i the real life, som hun fremstår på tv og i sosiale media. På veien videre mot “hva som enn mine bein måtte finne på å føre meg til” så klarer jeg ikke å ikke tenke på hvor fett det er at det var akkurat HENNE som skulle bli mitt første Paradise Hotel-“treff”. For la oss være ærlige, det finnes MANGE PH-folk i vårt langstrakte land nå som er MYE mindre kjent, mindre likendes og i hele tatt enn hva Julie noen gang vil komme til å bli. Kanskje spesielt i Bergen som jeg på mange måter mener er Norges største fabrikk av nettopp Pærra-deltagere.
Ja, også at det i tillegg skulle være et såpass ferskt og aktuelt fjes jeg skulle treffe på, sånn med tanke på at det var nettopp det jeg og Renate satt og snakket om for 12-15 timer siden, gjorde ikke akkurat at jeg der og da (eller siden) klarte å anse heller denne sammenkomsten som mildt sagt ganske snedig.
Okei!.. Ser nå at dette innlegget begynner å bli litt lengre enn folk flest antagelig gidder å lese så før jeg omsider ender opp med å skrive for absolutt ingen der ute så skal jeg raskt og lekent bare ramse opp et par tilfeldigheter til som mildt sagt har fått meg til å tenke i det siste. Under Oslo-visitten forrige måned var jeg og ei venninne så vidt innom temaet “Putti, plutti pott” – senere samme dagen møter jeg på kveldstid på Sofie Asplin som blant annet er GRANDNIESEN til Per Asplin, mannen som på slutten av 60-tallet SKAPTE nettopp “Putti, plutti, pott”. Ja også kan det også nevnes at Sofie også har deltatt i dette stykket da hun var litt yngre.. På vei hjem igjen til Oppdal møtte jeg forresten også på “Staysman” som da ble mitt andre Paradise-treff. Og igjen; av alle Pærra-folk i hele Norge… SKJØNNER DERE HVOR JEG VIL HEN?? 😁😁
Og for å si det sånn. Jeg har fremdeles ikke ramset opp alt som 2019 har hatt å by på av lignende opplevelser, men jeg føler likevel at jeg nå ihvertfall har fortalt dere om de mest “absurde” eksemplene. “Men hva er det egentlig med alt dette som gjør at du ikke har greid å rydde bort frokosten din enda?”. Jo, det skal jeg nå komme frem til. Jeg tror helt oppriktig at det er noe der ute som prøver å si meg noe. Jeg tror helt alvorlig at det er noe(n) som har forsøkt å strø litt brødsmuler til meg den siste tiden, i håp om at jeg før eller siden skal komme frem til en gullskatt av det sjeldnere slaget.
JEG tror helt seriøst at det er noe som ligger og venter på meg et eller annet sted. Noe verden ikke har sett maken til. Jeg tror at jeg har en ganske interessant og vill fremtid i vente. Og om det betyr at jeg burde melde meg på et eller annet reality-show, om jeg burde satse på en karrière som skuespiller, eller om det betyr noe helt annet – nei det vet jeg altså ikke. Men noe helt sinnssykt må det rett og slett bety. Så ja.. Det er igrunn bare å følge med videre, for det er lite som tyder på at denne bloggen kommer til å bli kjedeligere med det første – for å si det sånn!!
Når jeg legger meg i natt er det i full bevissthet om at verden absolutt ikke er et perfekt sted å være. Når jeg først har lagt hodet på puta, og kroppen ligger trygt under en varm, deilig dyne så vet jeg at det finnes flere der ute som ikke har noe sted å bo og som må nøye seg med noe kald, gjennomvåt papp. Og i det jeg er på vei inn i drømmeland så vet jeg innerst inne at det samtidig er så alt for mange som akkurat nå opplever noe helt for jævlig. Kanskje en overfallsvoldtekt. Kanskje noen akkurat har fått slag og ligger totalt hjelpeløs et eller annet sted og ikke vil bli funnet før det er for sent. Kanskje noen akkurat der og da opplever å se sitt kjære hjem gå opp i røyk, eller kanskje noe mye, mye verre. Mest sannsynlig alt sammen, og samtidig så mye mer hjernen min bare ikke er i stand til å tenke ut. Og det kan jeg på sett og vis bare være glad for.
Ja, av en eller annen grunn så kommer jeg sannsynligvis til å få sove ganske greit i natt også, SELV OM jeg vet at klokken tikker. SELV OM jeg vet at den globale oppvarmingen bare fortsetter, og fortsetter. SELV OM jeg vet at kroppen min forfaller litt etter litt hver eneste dag. SELV OM jeg vet at noen jeg har et visst forhold til mest sannsynlig snart skal dø. SELV OM jeg vet at det finnes mange sinte mennesker der ute med meget skumle og mildt sagt tvilsomme tanker og ideer. Og det i seg selv syns jeg igrunn er litt fantastisk. For det er absolutt ikke sånn at jeg ikke bryr meg, for det gjør jeg jo, til en viss grad. Men samtidig – til tross for at det ihvertfall kan virke som himmelen for lengst forfalt og vår verden er et eneste stort helvete, ja så kommer jeg, sannsynligvis, til å få sove trygt og godt i natt også. Og det er i grunn ganske utrolig, er det ikke?
Det “begynner” å bli en del ting som fascinerer meg nå med tanke på hvordan vi mennesker er satt sammen. Bare det at vi kan være så til de grader forskjellige fra hverandre, men samtidig så like sånn innerst inne, DET er rett og slett fascinerende. Og for ikke å snakke om den fantastiske evnen som en del har til å egentlig aldri gi helt opp, selv om det virker som han eller hun har hatt hele universet i mot seg i en evighet.. DET er bare å ta av seg hatten for. Nei, generelt så syns jeg igrunn at vi mennesker er noen veldig fascinerende skapninger. Samme hvem du måtte være – det vil ALLTID være NOE ved deg som NOEN (inkludert meg selv) vil finne fascinerende, på godt og vondt.
En ting som jeg ihvertfall syns er litt fascinerende med meg selv er at jeg stadig gjør ting jeg har tenkt at jeg ikke kommer til, eller ikke “ønsker” å gjøre på nytt. I natt foreksempel lå jeg dønn våken i senga mi leeenge. Jeg fikk bare ikke sove, mye takket være at jeg hadde drukket en boks energidrikke til kveldsmat/ middag.. Hadde energidrikker vært mer som en ny greie i livet mitt, ja så hadde det vært en ting. Men fakta er jo – det er på INGEN MÅTE det. Og selv om jeg så godt som har “sluttet” med energidrikker nå så er det ikke sånn at jeg har glemt bivirkningene av det heller. For jeg husker fremdeles MEGET GODT alt for mange “uheldige” opplevelser jeg har hatt for særlig et par år tilbake takket være Burn, Battery, Red Bull osv..
Nå skal det sies at jeg heldigvis ikke ble rammet av angst, depressive følelser og/ eller paranoia i natt, da jeg i det minste har blitt flinkere til å spise mer variert, mer jevnlig, og generelt sunnere nå enn “den gang da”. Så i natt var det først og fremst “bare” at jeg lå der og følte meg VELDIG våken i både kropp og sjel. Men kjenner jeg meg selv rett så blir det forhåpentligvis en god stund til jeg tar meg en slik boks like før “leggetid” igjen nå. Det kommer nok til å skje igjen, det er nesten garantert dessverre, men mest sannsynlig snakker vi nok en del måneder til neste gang.
Men ja, poenget mitt er altså: Det er rett og slett fascinerende hvordan vi mennesker gjerne begår de samme tabbene om og om igjen, SELV OM i meget godt husker å ha gjort de samme tingene før, og de litt ubehagelige konsekvensene det har ført til tidligere.
Det føles litt rart at jeg nå atter en gang sitter her i mørket, at jeg sitter her i mørket mens jeg venter på at nok et år snart skal finne sin ende. Men først må vi gjennom jula, det er bare en uke til. Det er igrunn litt kos at ting ikke alltid går så forbanna tregt, men det føles også litt vemodig, og trist. Et år – hva er liksom det for noe? Fjoff! – før man vet ordet av det så er det hele over og man er ET HELT ÅR eldre enn man var året før. Et helt år nærmere slutten.
Akkurat nå er det en del av meg som tenker at det kanskje er like greit. Men det finnes heldigvis, men kanskje også litt dessverre en side som fortsatt gruer meg litt til den dagen kommer. For jeg vet jo ingenting om når det faktisk vil skje. Jeg har ingen anelse om hvor mye av det jeg enda har ugjort i livet jeg faktisk kommer til å rekke og klare før mine siste replikker er talt.. Jeg vet ingenting om hvor mange nye mennesker jeg har igjen å møte.. Hvor mange dager med depresjon, angst og sorg jeg har igjen å kjempe.. Hvor mange dager jeg har igjen som bare vil være sånn midt på treet.. Og om jeg i hele tatt har igjen noen dager hvor alt nærmest vil føles som helt perfekt.
Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat her jeg sitter nå, er at jeg skal forsøke så godt jeg kan å gjøre de siste dagene (som forhåpentligvis vil være fordelt på noen år) så eventyrlige og positive som mulig. Jeg skal forsøke å spre mest mulig kjærlighet til de individene jeg syns fortjener det. Jeg skal forsøke å ikke la meg irritere så alt for kraftig over de menneskene jeg til tider helst skulle sett aldri eksisterte (for gud og satan skal vite at de finnes!!). Og jeg skal gjøre mitt aller beste med å fortsette å generelt utfordre meg selv til å utforske og prøve ut nye, spennende, og til og med litt “skumle” ting. Man lever tross alt bare en gang..
I løpet av det siste døgnet har jeg tenkt en god del på pupper. Eller, det har jeg egentlig ikke, for jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen. Jeg er ikke nevneverdig interessert i pupper. Det jeg derimot HAR brukt litt tid på er å bla gjennom det ene etter det andre kommentarfeltet hos en og annen kvinnelig blogger som av en eller annen grunn har valgt å publisere puppebilder av seg selv. De aller fleste kommentarene jeg har sett og lest har stort sett vært positive og støttende, men selvfølgelig.. Selv i 2017 så finnes det de som ikke syns at det pupper i det offentlige er helt greit..
Folk er og blir svært forskjellige. Likevel kan jeg ikke nekte for at jeg personlig syns det er litt trist at det fremdeles finnes de som mener at enkelte deler av kroppen burde forbli “gjemt vekk”. Og siden jeg vet at jeg kommer til å irritere meg noe over dette en stund nå MED MINDRE jeg får sagt klart og tydelig til verden hva JEG mener og tenker, så, vel.. Så skal jeg herved ta og “svare” samtlige av disse individene jeg har lest litt fra her og der det siste døgnet.
“Hvordan kunne du? Tenker du ikke på barna dine?!” Å herregud, DER har man et poeng altså.. For TENK OM barna finner ut om disse bildene, TENK hvor flaue de måtte bli da.. Ehm, først av alt.. Samme hva foreldrene måtte ta for seg så finnes det INGEN sjanse i hele universet for at barna deres ikke vil bli flaue av dem på et eller annet tidspunkt. Foreldrene mine har av det jeg vet aldri lagt ut noen nakenbilder av seg selv noe sted, og de har heller aldri “flashet seg” i det offentlige uterom, av hva jeg kjenner til, men gud skal vite at jeg har vært flau av dem på mer enn bare et tidspunkt likevel. Så akkurat DET kommer man virkelig ikke unna med samme hvor hardt man måtte prøve å gjøre barna sine stolte.
Og når det først er blitt nevnt – gjør det egentlig noe om barna blir flaue av foreldrene sine en gang i blant, og kanskje litt mer enn det også? Jeg mener helt klart at det bare er sunt å kunne bli flau innimellom. Flauhet har man faktisk bare godt av retten og sletten. Og joda, det er selvfølgelig en mulighet for at barna kan bli mobbet på et eller annet tidspunkt, dessverre. Men igjen, nå er verden en gang sånn at det skal så skrekkelig lite til for at noen blir mobbet og fryst ut.
Så.. Spesielt DERFOR mener jeg det er så bra at det faktisk finnes de der ute som våger å legge ut usensurerte, nakne og helt naturlige bilder av seg selv, for det burde absolutt ikke være noe unormalt med det i hele tatt. Og helt uavhengig av “normalt” eller ikke: dersom særlig et ganske så ungt individ ikke liker et annet ganske så ungt individ, så kan dere banne på at vedkommende kommer til å mobbe og erte den det gjelder uansett hvor vanlig han eller hun måte være. Synd å måtte si det, men sånn er det dessverre. Mennesker er og blir slemme mot hverandre.
“Lykke til med å få deg jobb i fremtiden!” Der har noen av dere dessverre og forsåvidt et poeng. For ja, DESSVERRE så er det faktisk sånn at det er en del arbeidsgivere der ute som ikke er så keen på å ansette folk de vet har et og annet nakenbilde av seg selv liggende på nett. Og nok en gang så sliter jeg litt med å forstå folk. For jeg er ihvertfall en av de som mener at hvordan man kler seg eller ikke kler seg privat burde ha NADA betydning med tanke på jobb, enten man drømmer om å bli advokat, politi, butikkansvarlig, barnehage-onkel, frisør, NAV-ansatt, journalist, eller noe helt, helt annet.
Og nok en gang så kommer tankene mine nå inn på det “normale”, det ukjente, det fremmede. Og nok en gang kommer tankene mine om hvor desto viktig det er å faktisk normalisere menneskekroppen fram. For nok en gang.. Samme hvordan man velger å kle seg eller ikke kle seg utenfor jobben så burde det ikke ha noe som helst å si med tanke på om man får (beholde) den eller ikke. Det er kun TO TING som burde ha noe å si her, og det er om man har de forskjellige egenskapene som jobben faktisk krever.. Og selvfølgelig: om man eventuelt har noe på rullebladet. Utover det, burde alt annet være totalt uvesentlig.
“Dette er helt klart bare et desperat skrik etter oppmerksomhet!” I første omgang nå så skal jeg holde meg for god til å svare for alle de forskjellige bloggerne når det kommer til om de faktisk bare er ute etter oppmerksomhet eller ikke, for det tenker jeg kan være noe individuelt. Men la oss nå si at de faktisk er det da – HVA SÅ?.. Jeg mener, er det sånn at du aldri har vært bittelitt oppmerksomhetssyk selv kanskje?
Jeg tviler. For.. Det kan godt være at jeg tar feil, men jeg har iallefall enda til gode å møte noen som aldri noen sinne har vært ute etter oppmerksomhet. Og greit, jeg også kan være enig i at desperate mennesker kan være litt slitsomt, i lengden, og går det for langt så synes jeg at det er noe trist og patetisk.. Men når det kommer til å dele lettkledde eller helt nakne bilder av seg selv så syns jeg at det faktisk er greit. Ihvertfall så lenge de det gjelder er over 18 år og sånn, og da helt uavhengig av hvilket kjønn man tilhører.
Hvis metodene for å få oppmerksomhet derimot går ut på at man truer med at man vil ta livet av seg selv, eller noen andre.. Eller hvis man begynner å kutte seg for å få oppmerksomhet, eller man tar og lyver om at man har fått kreft eller noe sånt.. SÅNNE TING er IKKE greit!.. Men å legge ut nakenbilder av seg selv i oppmerksomhetens navn DET burde være helt innafor mener nå jeg. Igjen, så lenge man har rukket å bli myndig.
“Folk kan misbruke bildene dine!” Jepp, det har du helt rett i. Og du, siden du er såpass Petter Smart, så skal jeg nå fortelle deg en nyhet eller to: Hvert eneste lille bilde på det store internettet kan misbrukes. Foreksempel, i og med jeg har såpass lite med hår på hodet og har en del bilder av meg selv hvor jeg enten ser noe alvorlig ut og til tider ganske sint ut så har jeg i teorien mer enn nok bilder liggende av meg selv som nynazister kan finne på å misbruke til en eller annen sak.
Men greit, vi kan godt holde oss til kroppen en stund til. For jada, når folk enten legger ut ganske lettkledde bilder av seg selv, eller fullstendige nakne bilder så kan noen fort finne på å onanere til de. Men tro meg, det kan godt forekomme selv om du er fult påkledd på alle bildene dine også. Jeg personlig blir lettere tent av enkelte bilder hvor diverse kvinner faktisk har med klær på seg, så utifra MINE fetisjer er det ihvertfall en større sannsynlighet for at bildene dine blir “misbrukt” hvis du har klær på deg, enn om du ikke hadde hatt klær på deg.
Og jada, jada.. Man kan også være så “uheldig” å få bildene man har lagt ut lastet opp på uønsket sted. Puppebildene samtlige har publisert her inne på blogg.no kan hvem som helst enkelt laste ned til pcen sin, forså å laste opp til Pornhub eller en annen “kinky” nettside. Men vet du hva, det kan også skje at noen tar et helt vanlig, fult påkledd bilde av deg, “klipper av deg hodet”. forså å elegant lime det inn på en annen kropp. Det skal virkelig ikke så mye til for å lage falske nakenbilder av folk som faktisk ser veldig ekte ut ved hjelp av f.eks Photoshop i dag. Så til syvende og sist er faktisk de eneste som virkelig kan bruke det berømmelige “bildene dine kan bli misbrukt”-kortet, de som aldri har lagt ut noen bilder av seg selv.
“Syns rett og slett at dette er for drøyt!” Vel, det skal du selvfølgelig få lov til å mene og synse. Men jeg vil likevel være så fri å stille deg et par spørsmål som jeg håper du kan gidde å tenke litt på. HVA er det med “flashing” av tits (eller helt andre deler av kroppen) som du syns er så drøyt? Og hvorfor syns du egentlig at det er det? For, jeg vet ikke om du er klar over det, men vi er alle sammen født nakne. Vi ER alle sammen helt nakne sånn egentlig, bak alle klærne vi har tatt på oss.
Nå kan det tenkes at du faktisk mener at menneskekroppen i seg selv er drøy, at du rett og slett har issues mot menneskekroppen generelt, og isåfall vil jeg anbefale deg å oppsøke profesjonell hjelp med det samme.. Men nå velger jeg likevel å HÅPE og TRO at de fleste av dere IKKE syns det, og at det av en eller annen grunn bare er det faktum at enkelte velger å vise seg frem som dere finner drøyt.. Så med fare for å gjenta meg selv: Hvorfor det egentlig?
For meg er det helt uforståelig, noe patetisk og litt trist at noen faktisk i 2017 mener at det å legge ut “utfordrende” bilder av seg selv er en drøy ting å gjøre. Jeg forstår det virkelig ikke, og jeg lurer virkelig på om det finnes noen der ute som mener dette og som samtidig er i stand til å komme opp med en saklig og voksen forklaring på HVORFOR ER DET DRØYT?!..
Helt, helt til slutt vil jeg komme med en aldri så liten shout-out til Andrea Sveinsdottir som jeg foreløpig syns har det beste, mest sportye og morsomste puppe-innlegget der ute. Som ikke bare har valgt å legge ut bilder av seg selv (og ei venninne), men som også har latt være å sensurere de, som en del andre har tatt og gjort. Skal man først gjøre noe, ja så bør man kunne gjøre det ordentlig, slik som Andrea. ALDRI vært noe fan av når folk gjør ting halvveis, så Andrea Sveinsdottir: Du har i hvertfall tjent deg opp en hel del respekt fra meg det siste døgnet! <3
Jeg vet ikke om det er noen som har tenkt over det i det hele tatt, men fakta er at jeg har glimtet bittelitt med mitt fravær de siste par dagene. For etter at jeg byttet profilbilde på Facebook “her om dagen” og ikke helt fikk den responsen jeg hadde håpet på, mente, og som jeg fremdeles mener at bildet fortjener, så har jeg rett og slett vært og trasket litt for meg selv igjen i den berømmelige kalde og sure kjelleren. Og jeg har vært en hel del frem og tilbake på om jeg egentlig skal orke å utsette meg for flere slike nedturer. For med tanke på hvor tungt og jævlig det føles når jeg først mislykkes slik som jeg gjorde denne helgen, så er jeg helt oppriktig litt i tvil om det egentlig er spesielt verdt det lengre. Så både Youtube, bloggen og Facebook har jeg de siste døgnene faktisk vurdert å gi totalt slipp på nå, MEN jeg har omsider kommet frem til at jeg skal prøve ihvertfall litt til før jeg eventuelt ikke gidder mer og heller finner meg noe helt annet å bruke tiden min på.
Fordi.. Jeg har jo fortsatt igjen et par drømmer og planer som jeg enda ikke har prøvd skikkelig ut. Så det å avslutte min “karriere” som blogger, showman og Youtuber akkurat nå ville sånn sett vært litt synd, i og med at det er ihvertfall NOEN av disse fortsatt ugjorte prosjektene mine som jeg helt oppriktig tror dere vil komme til å like så fort jeg bare får muligheten til å realisere dem. Såå.. Dere blir altså ikke kvitt meg riktig enda. Når jeg faktisk måtte gjøre alvor av å trekke meg fra det såkalte “rampelyset” er enn så lenge uvisst, men slik jeg ser ting nå så TROR jeg ihvertfall ikke at det blir så alt for lenge til før sceneteppet omsider lukkes, publikum blir bedt om å forlate salen, og jeg mer eller mindre forlater den store, skumle scenekanten, for evig og alltid. Men igjen, hva vet vel jeg?.. Bare tiden vil vise, og den som enda lever med synet i god behold får se.
Det sies at vi mennesker stort sett er meget enkle når det kommer til hvordan vi er sammensatt. Og det kan godt være. Jeg mener – selv de mest uforutsigbare av oss er nokså forutsigbare sånn på sikt, og det er vel også slik det skal være. Vi lever, vi gjør vårt, vi dør, og vi glemmes. Det vil si, noen ytterst få av oss blir husket et par hundre eller tusen år i etterkant, men de aller, aller fleste av oss er ikke en gang lengre et minne sånn 50-100 år etter vår patetiske bortgang.
Og se det – se HVEM som nå har greid å skifte spor igjen. For nå er jeg nok en gang på vei til et HELT ANNET STED enn jeg oppriktig hadde planer om å dra til da jeg først startet på dette innlegget, på tide å komme meg til det “stedet” jeg egentlig hadde tenkt meg.. Okei sånn! – NÅ er jeg back on track xD.. For bare noen måneder siden gikk jeg og bar på flere ganske store drømmer og ønsker som alle har gått i oppfyllelse for meg nå. Ønsker som jeg faktisk har gått og dratt rundt på veldig lenge, og som nå altså har blitt til sanne realiteter.
Det er blant annet ikke noen hemmelighet at helt siden blogg.no stengte meg ute fra forsiden sin våren 2012 så har jeg ønsket og drømt om å få en ny sjanse, det fikk jeg i vår.. Og helt siden jeg startet på denne bloggen har jeg fantasert om å nå ganske høyt oppe på topplistene, det klarte jeg også å få til i år da jeg på mitt aller beste greide å strekke meg opp og frem til en pen 37. plass. Og på toppen av det hele fikk jeg ENDELIG sett igjen bestevenninna mi i sommer, flere år siden sist.
2017 har på mange måter vært som en drømmeoppfyller for meg, men til tross for at ihvertfall tre av de største drømmene og ønskene jeg har gått rundt og båret mest på de siste årene nå faktisk har gått i oppfyllelse så er jeg likevel ikke helt fornøyd. For etter at disse ønskene nå har blitt fullbyrdet så har de omsider blitt erstattet med andre ønsker og behov. Og en del av meg er selvfølgelig litt glad for det. For det er viktig å alltid ha noe å strekke seg til, noe å drømme om, noe å kjempe for, noe å stå opp for, også videre.
Men når alt det er sagt så er det også en del av meg som skulle ønske at jeg kunne blitt flinkere til å glede meg OVER ting, fremfor å nesten “bare” glede meg TIL ting “hele tiden”. Misforstå meg ikke, jeg ble veldig glad når jeg fikk lov av blogg.no til å blogshoute og sånn igjen, det var ganske gøy å omsider havne på topplisten, og de dagene Sara var her og besøkte meg igjen, vel.. Akkurat de dagene nøyt jeg virkelig, og er fortsatt en langhelg jeg ser tilbake på med et ærlig smil en dag i dag.
Likevel, sånn bortsett fra akkurat det så er jeg dessverre ikke særlig flink til å sette pris på det som jeg har ved meg akkurat HER og NÅ. Til tross for min ENORME filmsamling (haha, trodde dere at jeg skulle skrive noe annet? xD) så ser jeg nesten ALDRI på noe av det jeg faktisk EIER og HAR, men bruker heller masse tid på å tenke på hvilke filmer og serier jeg vil kjøpe NESTE GANG jeg får råd og mulighet til det. Bare for å nevne et lite eksempel. Poenget mitt er kort og greit – det er alltid NOE. Noe jeg ikke er helt tilfreds med, noe jeg stadig vil ha mer av. Og har jeg mot alle odds fått “for mye” klarer jeg ikke helt å bli fornøyd da heller.
Men ja, jo.. Jeg antar at det er sånn det skal være, nettopp fordi vi mennesker skal gidde å leve. Vi må ha noe som oppholder oss, et mål, en hensikt. Men jeg skulle likevel ønske at vi altså kunne blitt ihvertfall LITT flinkere til å faktisk prissette det vi har gjort, det vi eier, og det vi har oppnådd akkurat her, akkurat nå. Men det kommer vel aldri til å skje, gjør det vel? Og en ting til – for en ting er at ihvertfall JEG fokuserer så mye på stuff jeg vil oppnå en eller annen gang i fremtiden, men en annen ting er at jeg OGSÅ bruker vel mye tid på å se meg tilbake på ting som en gang var. Og det også kan være vel og bra, en gang i blant. Men for mitt vedkommende forekommer nostalgien en del mer enn “en gang i blant”, for å si det sånn.
Så.. HVORFOR skal det være så fordømt vanskelig å sette pris på det som faktisk er akkurat NÅ? Hvorfor ser jeg meg så mye frem og tilbake, HVORFOR kan jeg ikke bli ihvertfall LITT bedre på å faktisk leve i øyeblikket, fremfor å så konstant befinne meg inn i fortiden eller fremtiden? Vel, nok en gang – vi mennesker er nok ikke konstruert til å kunne bli fornøyde. Det er alltid NOE som skal endres på, aspergers eller ei. Sånn er vi bare, og vel, sånn kommer vi vel også alltid til å være. “NÅ” må bare finne seg å stå på skyggesiden sånn først som sist. Det suger å være det mellomste barnet i ulveflokken, retten og sletten.
