Det er nå bare noen snaue minutter siden sto jeg ved klesstativet og tenkte: “…Liker jeg egentlig å dele seng med noen?”. Og jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at når alt kommer til alt så ender opp med et svar som er noe sammenspleiset. Så ikke et ja, heller ikke noe nei, men kanskje heller det vi får når vi kaster disse to inn i en og samme tørketrommel forså å ta de ut igjen, noe sammenklistret – Et ganske så velkjent: Tja…

Før jeg nå går særlig mer i detalj på hva som ligger og drar i nei-enden så vil jeg bare få sagt følgende: Det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å dele seng med en og annen tidligere. For det å slippe å våkne opp alene noen få dager i året må jeg bare si har vært veldig hyggelig stort sett, de få gangene det har skjedd.  Og det er IKKE sånn at jeg IKKE har satt pris på å bare ligge i senga og snakke tull i flere timer med en og annen venninne de gangene det har skjedd heller, for ikke å snakke om det som har med kos å gjøre. Nam.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Nei, når sant skal sies så er det egentlig mer den delen som ligger mellom disse tingene jeg har hatt litt mer trøbbel med, altså selve sove-delen. Og jeg tenker litt nå: de få gangene jeg har hatt problemer med å sove under overnatting kan godt i bunn og grunn skyldes at disse gangene rett og slett har vært så.. Ja, rett og slett så FÅ. At det simpelthen er det velkjente dyret “vanen” (som for all del ikke må forveksles med sin kjære svoger fra Moss – svanen!) som ligger å klør litt i hjernebarken.

Og mest sannsynlig så er det nok det. Men jeg er samtidig ikke helt sikker. For jeg tenker.. Dersom jeg hadde fått meg en samboer en gang (det skjer ikke!!), hadde jeg da kommet til å sette pris på den sove sammen-delen etterhvert I TILLEGG til at jeg hadde vendt meg til det, eller hadde jeg først og fremst bare vendt meg til det? For hovedproblemet mitt når det kommer til å sove sammen med noen er at jeg plutselig nesten ikke tør å bevege en finger en gang. Rett og slett fordi jeg så absolutt ikke ønsker å komme borti den som legger ved siden av meg, og aller minst være den som faktisk vekker vedkommende. Uansett hvor langt inni drømmeriket (også kjent som Vagina-land) h*n er eller ikke.

Og det at nettopp disse tingene lammer meg såpass som det gjør nesten hver eneste gang er jo egentlig litt rart. For jeg har jo f.eks aldri funnet det særlig plagsomt når den andre halvparten selv har snudd seg i senga. Og det har også skjedd at jeg såvidt det er har fått en og annen albue i fjeset, men heller det har egentlig aldri gjort meg noe særlig. Så HVORFOR blir likevel JEG liggende da og tenke at disse tingene skulle plage den andre om JEG mot all formodning skulle være den som gjorde noen av de?

Jeg vet ikke. Kanskje jeg rett og slett bare skulle betale en eller annen venninne av meg til å komme til Oppdal og sove over fast i noen måneder? For desto mer jeg tenker over det nå, desto mer sikker blir jeg på at det først og fremst er SOVE-delen jeg sliter litt med, og altså ikke “før-spillet” eller “oppvåkningen”. Akkurat nå, i denne skrivende stund tenker jeg at det å dele seng med noen rett og slett er som en god, iskald kartong iskfaffe fra Tine. Var ikke sånn superkeen på det heller i starten, men i dag kan jeg nesten ikke klare meg uten.

Noe som igjen fører meg inn på en annen tanke – Kanskje er det like greit at jeg ikke har blitt alt for vandt til å ha noen liggende ved siden av meg enda.. For med tanke på hvor avhengig jeg fort kan bli av ting når jeg virkelig “faller for det” så.. Jeg mener.. Jeg vil jo ikke risikere å ende opp som en slitsom overnattings-junkie heller? Og jeg tror ihvertfall IKKE at vennene mine ønsker at jeg skal ende opp som akkurat det.. Så igjen, jeg vet ikke helt jeg. VIL JEG sånn egentlig dele seng med noen? Tørketrommelen sier fortsatt tja..

Og dere!: – Det er vel ikke blitt forbudt å betale folk for å bare sove ved siden av seg enda, eller har K. Ottar og SV fucket det til for resten av norge der også?.. Noen som vet? 🙂

Hvor mange har du delt seng med?

⊗ stay goregeous ⊗

Vi mennesker har alltid vært og kommer nok også alltid til å være ganske forskjellige fra hverandre. Noen av oss er litt som erteris, men selv to bittesmå erteris er aldri klin kokos like, og det er heller ikke kokosen sånn apropos.

Mens noen av oss syns at dagen er den beste delen av døgnet, finnes det også de av oss som mye heller foretrekker natten. Også finnes det faktisk de som hater den ene delen, og elsker den andre. Og ja, så finnes det de som ikke hater eller elsker noen av delene, men som simpelthen bare foretrekker den ene fremfor den andre uten videre komplikasjoner.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Ah, og så må jeg ikke glemme å nevne de som aldri helt får bestemt seg. Jeg er en sånn person. Stort sett så er jeg ganske trofast mot natten, men så hender det en gang i blant at utroskapen blir et faktum og jeg heller har lyst til å stifte giftemål med dagen da det blant annet er flere av vennene mine som er tilgjengelig for chat og diverse da.

Så, når alt koker til alt (hva nå enn det måtte bety); jeg er først og fremst et nattmenneske, si 80%. Og så tipper jeg at ca. 15% av meg er kvelds- og tidlig morgen-menneske mens de resterende 5 altså tilhører dagen da jeg rett og slett slapper mer av om natten når det ikke er noen butikker som er åpne slik at jeg blir sittende og tenke på at jeg burde vært innom sånn NÅ, og da er det også ytterst få individer oppe som bråker, lader lyger og er til generelt bry xD

Så, hva foretrekker du: Natt eller dag?

Stay goregeous!

Noen ganger er det ikke alltid like lett å svare på hvor mange venner man har, sånn egentlig. For jeg mener, skal man kun telle de som virkelig står ved din side uansett hvor sterkt det blåser, skal man telle med de man aldri har møtt, men foreløpig kun kommunisert med over nettet? Og kanskje viktigst av alt, skal man ta med alle fantasivennene?

For jeg mener, er ikke også et vært menneskes fantasi også en del av virkeligheten. Jeg mener, hvis ekte individer av kjøtt og blod har en drøm så har jo den drømmen faktisk skjedd i virkeligheten på en eller annen måte. For selv om den “bare” har foregått i noens hode så er jo likevel det hodet forhåpentligvis en virkelig ting?

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Eller kan det tenkes at alt det de fleste av oss tenker er virkelig faktisk er det som egentlig er en drøm, mens det vi tror vi bare drømmer og fantaserer om faktisk er den egentlige virkeligheten. At vi er våken når vi tror vi sover, og omvendt, og at vi eventuelt lider av en eller annen form for amnesia de gangene vi ikke husker det vi tror vi egentlig bare har drømt? Eller at de såkalte drømmene vi ikke husker er av så viktig materiale at noen øvrige makter har valgt å tilintetgjøre de fra bevisstheten vår for at de ikke skal få fatale utslag for den realiteten vi tror vi lever i her og nå?

Jeg tror jeg skal gi meg der jeg for denne gang. Men før jeg runder av dette innlegget vil jeg først fortelle dere litt om noe som jeg ihvertfall TROR tilhører den delen av “livet” som kun er drømt (det vil si, hvis det faktisk finnes noe i denne verden som en drøm da – for alt vi vet KAN vi faktisk leve flere forskjellige fysiske liv på en og samme tid), og som altså ihvertfall forhåpentligvis ikke tilhører det jeg i dag stort sett tar forgitt er den “egentlige virkeligheten”.

For når jeg lå i senga mi og (forhåpentligvis) drømte i natt så møtte jeg på en mann jeg ikke har sett på veldig lenge. Av det jeg kan komme på har vi bare møttes en gang før og det er vel 2-3 år siden nå. Jeg har foreløpig ikke så veldig mye å fortelle dere da vi ikke har utvekslet så mye informasjon enda, men det jeg kan si er at det er snakk om en veldig hyggelig og blid, mørkhudet mann som ihvertfall innimellom rengjør offentlige bad og toaletter.

Og i tilfelle noen måtte være litt usikker nå, dette er IKKE en person jeg har møtt i den delen av livet vi aller fleste kaller for “virkeligheten”. Denne mannen har jeg foreløpig kun møtt i to deler av livet som vi liker å kalle “drømmer”. Årsaken til at jeg nå vil fortelle dere om dere mannen er at da vi møttes i natt så var noe av det første han sa til meg “hei, takk for sist”. Med andre ord hadde jeg gjort et eller annet inntrykk på han siden forrige drøm, og han på meg.

Nå sitter jeg bare å håper at vi får muligheten til å møtes igjen om ikke alt for lenge i en ny drøm, for selv om dette nok kan virke ganske sært så er jeg nysgjerrig på å finne ut mer om denne skapningen. Men samtidig vil jeg ikke finne ut for mye, for jeg må ærlig innrømme at jeg også liker det faktum at han her og nå er et såpass stort mysterium for meg som det han faktisk er.

En veldig hyggelig og blid herremann med så mange og så få ord på en gang. Det er alt jeg vet om han, foreløpig. Og sært som det sikkert høres ut, han er min venn.

Har du noen mystiske drømmevenner?

Stay goregeous!

Vær hilset kjære godtfolk, mitt navn er såvisst ikke Johannes, likevel har jeg nettopp fått en aldri så liten åpenbaring som jeg nå vil dele med dere som gidder å “høre på”.

Eller, åpenbaring var vel å ta litt hardt i da tanken som streifet meg i går kveld tross alt har vært innom hjernebarken et par ganger tidligere også. Men jeg tror likevel ikke at jeg har skrevet noe om det før da jeg ikke var like sikker sist jeg tenkte den samme tanken som jeg gjør nå.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Og temaet jeg tenkte å lufte for dere nå i kveld er “det å bevist være inni seg selv”. For er det et sted jeg virkelig har vært, så er det inni meg selv. Bevist både med og uten u. Men samme hvor opptatt man måtte være av seg selv så trenger ikke det nødvendigvis i alt for stor grad påvirke hvor selvreflektert man er, *host, host* Donald Trump!

Men når det igjen er sagt så syns ihvertfall jeg selv at jeg er ganske flink på akkurat det der, og at jeg stort sett har vært det. Det hender at jeg både over- og undervurderer meg selv, men stort sett så er jeg ihvertfall inne på noe. Også var det nettopp det da.. For dessverre er det ikke alltid man gidder å ta tak i årsaken til en eventuell depresjon, selv om man vet hvor den ligger, hvordan den ser ut, eller hva den er.

For ja, det var en gang en blogger som kalte seg Aylar og som skulle være så mørk, hard og morbid, kostet hva det kostet ville. En fyr som nærmest klandret seg til et image som i lengden skulle vise seg å være litt for tøft, og som ettersom tiden gikk funket mer og mer som en giftig syre som rant ned over det som eksisterte av selvfølelse, tilværelse og generelt evnen til å tenke positivt.

Det var flere av dere den gang som hintet til at dere ikke trodde jeg innerst inne var så mørk og “ondskapsfull” som det jeg tidvis ville gi uttrykk for, og det var enda litt flere som påpekte at for mye mørke ikke bare vil påvirke hvordan jeg ser ut på utsiden, men også hvordan jeg etterhvert vil føle det på innsiden.

Dessverre hadde mange av disse menneskene litt rett. For med tanke på den dosen jeg skulle ha fra alle kanter etterhvert, og fikk, så ble det stadig vanskeligere og vanskeligere å spille den rollen jeg så gjerne ville ha. Og desto lengre jeg lot det foregå, desto verre ble det å komme ut av det.

På et visst tidspunkt var godt over 60% av de jeg så på som venner og bekjente folk som hadde kommet inn i livet mitt etter at jeg bestemte å kjøre det knallmørke og “ondskapsfulle” imaget jeg så gjerne ville ha. Og desto flere jeg ble kjent med under denne “fasen”, desto flere ble jeg redd for å skuffe om jeg til slutt skulle bryte med denne “skikkelsen” jeg satt og tegnet bilder av inni hodet mitt, forså å innrømme at… Jeg er ikke EGENTLIG så mørk og dyster som jeg later som.

For jeg hører ikke BARE på Marilyn Manson, Slipknot og satans orkester når det kommer til musikk, jeg kan også fint nyte et og annet i popgata også.. Hits 4 Kids 4 foreksempel er et album jeg har en del kjære minner fra. Og det er ikke sånn at jeg bare elsker det verste av det verste når det kommer til film, tv og spill.. Jeg syns også at den første Toy Story er en knakende fin og god film (og toern er heller ikke så verst, kremtet brura). Og selv om jeg ikke bryr meg så mye om hva folk måtte mene om meg, så kan jeg bli lei meg og såret en gang i blant det også. Faktisk.

Dette er erkjennelser jeg har kommet fram til de 2-3 siste årene. Men for lenge, lenge siden på en blogg ikke så alt for langt borte, så var denslags innrømmelser milevis langt unna. Kraftig slått sønder og sammen av både en god dose fornektelse og frykt, og ja, tidvis også en grenseløs stahet.

I dag vet jeg heldigvis bedre. Jeg kan fortsatt sette stor pris på hard og “bråkete” musikk, morbide og skumle filmer, voldelige og “lite hyggelige” tv-spill, og en og annen forstyrret kompis med mørke interesser og dystre tanker om fremtiden. Men det går ikke bare i det lengre. En del av meg vil alltid være noe sort som natten, ikke alt jeg har skrevet og gjort for et par år tilbake har bare vært skuespill, men igjen, jeg er så mye mer enn “bare” han gutten i kullsvarte klær som liker å kaste glans over død og elendighet.

Så når vi nå plukker dette innlegget fra hverandre som en evneveik høne forså å legge vært eneste ord og vær eneste setning oppi en kokende varm gryte, så blir til slutt det forhåpentligvis appetittelige poenget mitt at det er viktig å være sånn noen lunde bevist på valgene man tar i livet og hvordan de påvirker deg, og de rundt.

Hvor bevist er du på eget image kontra din selvfølelse?

Stay goregeous!

– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Det var en gang for ikke så alt for mange år siden hvor det helt klart rant litt for mye klaging ned de såkalte blogg-veggene. En tid hvor det aller meste føltes skrekkelig meningsløst i en alt for lang periode. En tid hvor hodet mitt var skremmende forurenset med giftige tanker om at alt og alle misliker meg STERKT og ikke egentlig vil ha noe med meg å gjøre, og hvor jeg mer eller mindre hadde lagt meg selv og det aller meste rundt omkring for hat.

Sånn er det heldigvis ikke lengre i dag (med unntak av en veldig sjelden og kort enkelt-periode en gang i blant), og jeg håper at det aldri i verdens land og rike blir så ille igjen. Men selv om jeg egentlig er ganske fornøyd med det aller meste nå så er det alltids NOE som kan bedre seg likevel. Men akkurat sånn her og nå er det heller noe annet som preger mine tanker litt mer enn ting som kan og bør forandres på.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

For i skrivende stund føler jeg det er en stund siden sist jeg følte på noe særlig til mestringsfølelse igjen. En følelse som for oss mennesker faktisk er ganske mye viktigere enn det mange der ute skulle tro. Jeg har lyst til å oppleve noe litt utenfor det som stort sett er min normale hverdag igjen. Det trenger ikke nødvendigvis være en ny vane, det kan godt være en en-gangs-opplevelse. Men hva? DET er det store spørsmålet.

– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Heldigvis så er jeg ikke lengre den personen som stort sett holder meg innenfor komfortsona (eller asperger-land som man også skal få lov å kalle det) i frykt for alt det skumle som KAN dukke opp dersom jeg beveger meg litt på utsiden. Det føler jeg at jeg har bevist mange nok ganger nå for både dere, og ikke minst meg selv. Så samme hva jeg måtte finne på etterhvert, så skal nok ikke det bli noe særlig til hinder. Den største utfordringen her og nå er egentlig bare å finne ut hva jeg har mest lyst til. For jeg kan oppnå absolutt hva jeg vil her i livet, bare jeg gidder å motivere meg godt nok.

Og sånn umiddelbart så dukker det faktisk opp et par potensielle planer, ting jeg både håper og tror kan bli realitet om ikke alt for kjempelenge. Ikke riktig enda, men snart. Må “bare” spare bittelitt penger først, samt forhøre meg litt her og der. Og ja, jeg snakker om å ta meg en tur til et eller annet sted jeg-vet-ikke-helt-hvor igjen. Men av en og annen grunn så føler jeg at jeg fortsatt kan legge til ihvertfall en eller annen ting til nå på listen over et og annet jeg håper på at jeg SKAL oppleve i løpet av dette året. For å reise bort har jeg jo allerede gjort et par ganger nå. Det er jo ikke noe som er helt nytt for meg lengre. Og det er først og fremst DET som er greia, jeg vil oppleve noe helt splitter nytt igjen nå!!!

Ah, og mens vi/ jeg er sånn noen lunde inne på det – Dersom jeg hadde hatt noe splitter pine superkonkret i tankene nå hadde det kanskje vært lurest å ikke fortelle noen om det før jeg hadde vært mer eller mindre skråsikker på at det faktisk blir gjennomført. For, jeg mener, det har jo vært tilfeller et par ganger for mye nå at jeg har snakket litt for høyt og litt for lenge om et eller annet jeg har tenkt å fikse, men som inntil videre ikke har blitt noe av i praksis. Noen som husker den boka jeg skrev om for et par år siden, liksom?

– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Men en ting kan jeg love. Ikke først og fremst love dere, men meg selv. Jeg er langt i fra ferdig med å utfordre meg selv og livets rariteter enda. Jeg vet ikke helt hvor neste tog stopper, men det jeg derimot kan fortelle med en høyst sikkerhet, denne karen har ikke tenkt å bli værende på denne stasjonen stort lengre nå. Så da kokes alt til syvende og sist ned til følgende spørsmål – hvor går veien videre?

Har du noe du ønsker å få oppleve i løpet av en ikke alt for fjern fremtid?

Stay goregeous!

Det sies at det er ikke hvordan man har det som først og fremst betyr noe, men hvordan man tar det. Det sies at det er ikke hvor mange ganger man faller som virkelig teller, men hvor mange ganger man klarer å reise seg igjen. I løpet av et levd liv skal du høre så mye at det nesten er like før øra faller av. Klisjeer. Ord og uttrykk som til tider kan virke så latterlige at man vet ikke hva.

I løpet av 25 år har jeg støtt på mange forskjellige mennesker. Mennesker jeg først og fremst har fryktet, og/ eller på et eller annet tidspunkt mislikt så intenst at jeg på mitt verste har ønsket dem død. Mennesker jeg en eller annen gang så på som ekte venner, men som senere skulle vise seg å være den giftige slangen i paradiset. Mennesker som en gang sto meg ganske nær, men likevel ikke nær nok til at de står ved min side i dag. Mennesker som en gang sto meg alt for nær, faktisk så nær at brente seg på det forså å rømme sin vei.

Men.. På veien har jeg også støtt borti noen få som til tross for hvor varmt det har blitt, til tross for hvor urimelig mitt innerste inferno har vært til tider likevel ikke har “stukket av”. Folk som har holdt ut mine demoner i langt mer enn “bare” et års tid nå, av årsaker jeg ikke helt vet hva er. Men jeg antar at det ikke har så mye å si i det store bildet. At det viktigste er ikke hvorfor de har valgt å bli, men at de tross alt er mine venner. Venner jeg aldri har tatt forgitt, men likevel er så heldig å ha. Mot alle odds.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

For drøyt et år siden lå jeg for det meste rett ut i sofaen, syk for første gang på lenge. Ikke noe alvorlig, selv om det det føltes som jeg skulle dø der og da. Forkjølelse er ingen spøk. Selv om.. Jeg kan godt le litt av det i dag. Uansett.. Bitter og angrende lå jeg der og så tilbake på året som hadde vært. Alt jeg skulle gjort, men som heller ikke denne gangen ble noe av. Tenkte tilbake på alle gangene jeg burde holdt meg for god for noe, men ikke helt hadde klart å holde igjen. Alle feilene, alle tabbene. Og vips så føltes det ut som det som egentlig alt i alt var et helt okei år var blitt et av de verste på lenge, til tross for at det faktisk var mye bra det året også. Sammenlignet med andre år hadde jeg lang færre alvorlige deppe-dager. Bare for å nevne noe.

Og nå sitter jeg her igjen. Alene i min egen sofa, alene i en viss dose av ensomhet. Og når sant skal sies kunne vel også 2016 ha vært bedre på en del måter. Gud og hvermann skal vite at jeg ikke er helt fornøyd med alt nå heller. I løpet av det siste året har jeg hatt en rekke planer som aldri ble noe av, ene og alene fordi jeg ikke har vært sterk nok til å gjennomføre de når diverse fristelser har dukket opp og distrahert meg. Jeg har også hatt dager hvor jeg mildt sagt har vært sint og frustrert fordi jeg igjen har følt på svik fra enda et par som gjentatte ganger har sagt “at de ikke lar seg skremme så lett”, men som likevel endte opp med å smelle igjen døra, forså låse og kaste nøkkelen når jeg på et tidspunkt klarte å tråkke dem litt på tærne.

Men det som nok har preget meg mest likevel dette året var da jeg fikk høre at et av de snilleste menneskene jeg noen gang har vært borti ever ikke er blant oss lengre. Et medmenneske som jeg i motsetning til… Vel, faktisk alle andre jeg kan komme på å ha støtt borti på livets vei aldri kom med ren klaging. Og joda, hun kunne klage om et og annet hun også, så absolutt, men på en eller annen måte klarte hun alltid å følge opp med et og annet spøkefullt sånn ikke veldig lenge etterpå. Et medmenneske som i motsetning til meg selv faktisk ønsket å bli gammel i denne verden. Denne syke, syke verden. Men som likevel, til tross for all verdens livsglede.. Til tross for en uendelig mengde godhet og varme likevel knapt ble 20 år ung.

Siden Camilla gikk bort har jeg prøvd å finne svar på hvorfor dette skjedde. Så brått, så utav det blå. Jeg føler enda ikke at jeg sitter med noe endelig svar, men når det igjen er sagt sitter jeg ikke her uten noen formeninger i hele tatt. Det kan hende jeg tar feil. Det kan hende det faktisk er en mening med alt som skjer. Men per dags dato så er det eneste jeg klarer å føle meg mest sikker på følgende – Livet er random. Man kan aldri vite når man snakker med noen for aller siste gang. Det som er hverdag for noen i dag kan i løpet av et millisekund bli byttet ut med noe helt annet dagen etter. Alt forandrer seg, samtidig som det forblir det samme. Vel, mer, eller mindre.

Og nå skal jeg atter en gang være helt ærlige med dere. Jeg er spent på hva fremtiden bringer med seg. Det er flere ting der fremme jeg frykter, men samtidig så vil jeg ikke dømme den uten at den har fått en sjanse. Og apropos de klisjeene jeg kom til å nevne lengre oppe… Her har dere en til: Livet! For ja, sammenlignet med klisjeer er også livet noe vi kan bli mektig lei av til tider. Noen ganger kan det være så latterlig teit at man ikke vet om man skal grine eller le. Eventuelt le til man griner.. Eventuelt det motsatte.

Og akkurat som livet vet jeg akkurat her og nå ikke helt hvordan dette innlegget skal ende. For å være ærlig så hadde jeg opprinnelig “ingenting” å skrive om når jeg i ste åpnet blogg.no, i håp om å skrive det som nå skal vise seg å bli årets innlegg nummer 100! Og akkurat som det siste året som nå snart er over så er det også et og annet med dette innlegget jeg helt sikkert kunne ha gjort bedre. Men likevel, til tross for alt kaoset så føler jeg at det ikke har blitt så aller verst. Og vil dere forresten høre om en ting til som er random? Leverpostei.

Jeg skal straks ta og takke for meg, sånn for denne gang. Når jeg igjen måtte finne på å blogge vet jeg akkurat like lite om som hva som venter seg de neste dagene rent generelt. Jeg har en følelse på at dette kan bli mitt aller siste innlegg for i år, og jeg kan selvfølgelig ta feil, men i tilfelle jeg nå har rett for en gangs skyld så vil jeg herved benytte muligheten til å takke alle sammen som ikke bare har giddet å lese dette ene innlegget, men som generelt har fulgt med på meg og støttet bloggen gjennom gode og mindre gode innlegg. Tusen takk skal dere ha, og jeg håper dere vil titte innom neste år også 🙂

Sånn. Da var det nesten helt slutt for denne gang, men.. For et par linjer siden innså jeg omsider hva som ville vært en passelig måte å avslutte på. Kjære Camilla, hvor enn du måtte være akkurat nå, denne er til deg:

Okei, helt ærlig. Per dags dato har jeg ingen venner ved navn Ky, men hvis du derimot skulle kjenne en (eller flere), trenger du ikke be vedkommende om å ringe meg xD Men hvis du absolutt vil, be my guest. Ikke at jeg kommer til å ta telefonen likevel.

Såå.. Bekymringer, bekymringer, bekymringer. Jadda, jeg har fremdeles noen av de jeg også. De er heldigvis som regel ikke så veldig sterkt til stede, men de FINNES. 

© Bildet er tatt fra jenniferjuan.wordpress.com

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Akkurat nå for tiden hender det en gang i blant at jeg bekymrer meg for følgende:
– At flere av mine beste venner plutselig bare dør.. Eller blir alvorlig syk..
– At pcen skal ta kvelden.. (den begynner å bli noen år..)
– At viktige evner som særlig hørsel, syn eller hukommelse skal svekkes..
– At jeg må begynne å bruke briller eller linser.. (ja, det er faktisk en egen bekymring!)
– At jeg skal klare å ødelegge noe i leiligheten av en viss verdi..
– At Hotel Cæsar skal ta slutt..
– At jeg ikke skal få besøkt noen (utenfor bygda) før senest etter nyttår..
– At de mer mørke impulsene mine skal ta i for stor grad overhånd igjen..
– At Play Station-trophyene mine skal gå tapt..
– At de 4-5 beste venninnene mine ikke skal vite at jeg er glad i dem..
– At folk faktisk begynner, eller har begynt å gå lei av meg..
– At de kommende Star Wars-filmene skal bli en nedtur..

Hva er det du er bekymret for for tiden?

Vi reblogges!

Hadde jeg bare visst…. Da jeg var 15 år…. Da skulle jeg ikke ha….

For en ukes tid siden havnet jeg i en samtale med en kompis om hva vi ville sagt til en yngre utgave av oss selv om vi fikk muligheten. Vel, det var strengt talt jeg som sto for det meste av den samtalen, men..

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Uansett. Siden forrige mandag har jeg tenkt litt mer på dette og jeg har kommet frem til at det sånn egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på lengre i livet. Likevel er det et par ting jeg godt kunne sett var annerledes.

Så.. Hvis jeg hadde fått muligheten til å møte en yngre utgave av meg selv. Hva ville jeg ha sagt? Hvilke råd, av- og anbefalinger ville jeg ha kommet med? Jeg setter meg herved inn i krystallrommet, skrur tiden tilbake til 30. mai 2006, og shzwopp!!!

– Bruk mer tid på kvalitet fremfor kvantitet! –

© Bildet er tatt fra universitetsavisa.no

Per dags dato (30. mai 2016) har jeg laget opptil 61 filmer som selv de aller færreste som kjenner meg i dag har sett snurten til. Om bare 2-3 uker er det akkurat 10 år siden jeg og småsøsknene mine filmet den aller første scenen til det som skulle bli en filmserie på totalt 58 episoder, en filmserie med den kanskje ikke så veldig kule tittelen “Ken og Morten”.

Det skal sies, de aller siste filmene jeg laget ble ikke så ille. Og det er forsåvidt noe igjen i de eldste filmene jeg kan være ihvertfall litt stolt av en dag i dag, men likevel… Det meste av det som ble produsert anser jeg nærmest som dritt nå.

Hovedårsaken til dette er klar som i måneskinn. Jeg har i alt for mange tilfeller produsert for å produsere. Kort fortalt så har jeg aldri vært en veldig tålmodig sjel. Ting skal helst skje med en gang, og det skal gjerne gjøres så fort som mulig. Jeg har heldigvis blitt flinkere på å prioritere kvalitet ovenfor kvantitet i dag, jeg tar meg mer tid til ting, jeg stresser mindre, og jeg har blitt flinkere til å planlegge litt før jeg setter sånn ordentlig i gang.

Særlig i oppstartfasen av de rundt 61 filmene jeg produserte for Oppdal Movie Makers (“filmselskapet” jeg “hadde” før i tiden), så var det oftest sånn at jeg inviterte et par folk til å møtes et eller annet sted i Oppdal sentrum, så skulle vi når vi møttes bestemme oss for hvor vi skulle gå for å filme, også bare filmet vi noe som vi fant på der og da. Okei, jeg hadde skrevet noen stikkord som vi skulle forholde oss til, men mesteparten var altså bare noe veldig impulsivt tull.

Dette har ikke bare vært i forbindelse med de filmene jeg har laget (og nei, de ligger ikke på Youtube xD), men i veldig stor grad en del andre ting også. Bloggen. Shopping. Tegneserie-produksjon. Venner. Så, et av de aller første rådene jeg kunne gitt til en yngre meg ville med andre ord være å investere mer tid til vært enkelt prosjekt jeg på et eller annet tidspunkt setter i gang. Ikke forhaste meg så veldig. Jeg vet ikke om jeg ville ha hørt så veldig etter, men det ville ihvertfall vært verdt forsøket.

– Pass deg for Pink Helsy! –

© Bildet er tatt fra Sexydevil

Som folk flest har også jeg støtt borti en del blodtørstige vampyrer som ikke evner å gjøre stort annet enn å tappe livskraften ut av deg. “Pink Helsy” er definitivt en av dem..

Høsten 2010 var for meg en ganske sort og dyster høst. Jeg hadde tidenes verste kjærlighetssorg etter at jeg utrolig nok hadde klart å forelske meg i en bilfanatiker av alt i hele verden. Det meste jeg kjente av følelser på et viss tidspunkt var hat, fortvilelse og sjalusi. Men.. En dag dukket det opp en rosablogger fra Kristiansand som ihvertfall for en stund skulle fargelegge tilværelsen litt, altså Pink Helsy.

Jeg husker en dag i dag små glimt fra en drøm jeg hadde den høsten mens jeg enda var på mitt aller mest suicidale. I denne drømmen var det mye klatring opp langs en nærmest endeløs stige som gikk helt opp i himmelen, om ikke lengre. Den dagen følte jeg meg klar. Klar til å dø. I ukevis hadde jeg tenkt på det, men nå var tiden endelig kommet for å forlate alt og alle.

Ironisk nok skulle også dette vise seg å være den eksakt samme dagen Pink dukket opp. Pink hadde fulgt med på meg en stund, for det meste fra avstand, men nå følte hun for å bryte inn, og gjøre noe med det. Og det gjorde hun også, mildt sagt.

Etter bare noen timer var det aller meste jeg hadde av følelser som sinne og hat byttet ut med glede. Glede, og grenseløs naivitet. I begynnelsen føltes alt veldig bra. Men dessverre… Når ting synes å være for godt til å være sant, ja, så er de som regel det.

For en ting var at Pink Helsy ga en god del av seg selv (for å si det litt forsiktig), men hun tok også med seg en del etterhvert. Okei, nå skal jeg ikke gi dere hele denne historien akkurat her iom at jeg faktisk har skrevet om dette forholdet tidligere, men poenget er at hvis jeg hadde hatt muligheten i dag så ville jeg altså advart meg selv om blant annet dette grenseløst frekke kvinnemennesket som hun etterhvert skulle vise seg å være.

Ønsker du å lese mer om min historie med Pink Helsy, kan det la seg gjøre ved å trykke her.

– Vær snill med Sjiraffen! –

© Bildet er tatt fra opplevafrika.no

Og ja, så var det en ting til. Alt i alt tror jeg at jeg ville holdt meg for god til å fortelle for mye til meg selv da det er vel en grunn til at de tingene man opplever i livet faktisk skjer.. Så kort fortalt har jeg sittet jeg med en viss skepsis under hele skriveprosessen av dette blogginnlegget hvor jeg fra tid til annen nå har tenkt at selv de aller verste tingene jeg har gjort i livet likevel har ført noe bra med seg, som de erfaringene jeg har nå som jeg kanskje ikke ville hatt ellers om livslinjen min generelt hadde sett annerledes ut.

Likevel, når jeg først er inne på temaet “hva ville jeg sagt til mitt yngre jeg?”. Det er fremdeles en ting til jeg nå føler for å legge til. I innledningen skrev jeg noe om at det egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på, men en del jeg ville skulle vært annerledes, og det er ikke et påstand jeg vil endre på, for det er helt sant.

Faktisk er det egentlig bare EN eneste ting jeg fremdeles angrer noe særlig på en dag i dag. Eller, det er ihvertfall en ting som fortsatt plager meg litt mer enn noe annet, og det er hvordan jeg for noen år tilbake behandlet det beste vesenet som noen gang har vært i livet mitt. Min gode venninne Sjiraffen.

Sjiraffen er utvilsomt den beste vennen jeg noen gang har hatt, ever. En utrolig god venninne som har stilt opp og vært der for meg, og som har valgt å fortsette med det selv om jeg overhode ikke har fortjent det. Hva var det egentlig som skjedde? Oh, kort fortalt: Følelsene i meg tok nok en gang overhånd. Jeg forelsket meg på et tidspunkt i Sjiraffen og den snille, “harmløse” bamsen i meg ble sakte, men sikkert forvandlet til en sint og farlig gorilla.

Jeg har ikke tall på hvor mange dumme ting jeg i den gloheite fortvilelsen klarte å gjøre mens jungelen brant som verst, men det har rett og slett blitt en del… Heldigvis endte denne historien ihvertfall noen lunde bra til slutt, vi er fortsatt venner en dag i dag, men det er absolutt ikke en selvfølge.

Så skulle jeg av en eller annen årsak bare ha mulighet til å gi meg selv et eneste råd hadde jeg nok valgt å droppe de to øverste ganske fort, og forholdt meg ene og alene til dette: Vær god og snill med Sjiraffen!

Hvilke råd ville du gitt til en yngre utgave av deg selv?

Vi reblogges!

© Bildet er tatt fra 101horrormovies.com

De aller fleste av oss har gjerne gjort oss opp en mening på et eller annet tidspunkt om hvordan drømmepartneren vår skal se ut og ikke minst være. Og selvfølgelig ender vi gjerne opp med noen som, vel, ikke akkurat er sånn som vi så for oss på forhånd. Hvor mange gutter der ute har vel ikke drømt om en Lara Croft-lignende ting forså å endt opp med en Willow Rosenberg i stede?

I det siste har jeg sittet ved en dam og fisket. Foreløpig har det ikke vært mye liv i snøret og det ser ut som jeg må sitte her en stund til før jeg eventuelt får napp, men uansett.. Mens jeg venter tenkte jeg nå å gi dere et lite bilde. Jeg har det ikke på meg for øyeblikket, så fint om dere delvis klarer å skape et bilde oppi hodene deres selv, basert på diverse beskrivelser jeg nå skal komme med.

Jeg skal hær og nu beskrive en av de mest klisjefylte kvinnene som mennesket noen sinne har skapt. Drømmedama.

100% kvinne!

© Bildet er tatt fra adabasini.com

Først og fremst. Det må være en kvinne. Ikke bare nå, men helt fra fødselen av. Jeg har ikke noe i mot folk som har skiftet kjønn på et eller annet tidspunkt, jeg kunne sikkert hatt en bestevenn(inne) som har byttet kropp en eller annen gang… Hmm, og jeg kunne kanskje også klart å hatt en kjæreste som har gjort det også, men da skulle jeg virkelig vært forelsket i vedkommende. Spesielt mens vi hadde hatt sex tror jeg at hjernen hadde lurt meg til å tenke at jeg egentlig hadde hatt meg med en mann, og det tror jeg hadde vært litt turn off for min del. Det samme gjelder også bodybuildere. Kvinner som ser ut som menn – Ikke veldig tiltrekkende!

Ok, litt mann er greit.

© Bildet er tatt fra 7-themes.com

Når vi derimot legger kroppen litt til siden så skal det sies at jeg likevel ikke ønsker meg en kvinne som er kvinne 100%. For selv om hun skal se ut som en kvinne så kan hun samtidig godt tenke delvis som en mann. Jeg er foreksempel ikke interessert i en kjæreste som er alt for dramatisk av seg (altså – IKKE EN FUCKINGS DRAMAQUEEN!). Hun skal heller ikke være så redd for å si hva hun tenker, og hun skal ikke være en av de nekene dere ute som sier det hun tror at andre vil høre om det ikke er det hun faktisk mener. Noe av det mest irriterende jeg vet om er falske folk, og sier man det man tror folk vil høre fremfor sin egentlige mening, ja, så er man per definisjon FALSK! Eller søppel for å bruke et litt bedre ord..

Interessemessig hadde det vært en stor fordel om dama hadde en viss interesse for gaming. Hun verken trenger eller bør heller ikke være en fanatiker, men det hadde vært flott om hun ihvertfall var i stand til å nevne minst åtte spill som kommer ut i løpet av 2015. Også hadde det vært flott om hun ikke først og fremst bare var interessert i en spesifikk sjanger, men at hun er i stand til å prøve seg på litt av hvert. Ehm, og alt det jeg nå har skrevet angående gaming vil jeg også påpeke at jeg også mener når det kommer til film.

Hmm.. Hun KAN forresten være feminist (men trenger absolutt ikke), bare hun ikke kommer fra Ottar liksom xD Sånn, da har jeg fått med det også.

Gal, men normal!

© Bildet er tatt fra wallpaperup.com

Ah, og ja. Hvis man skal være sammen med meg sier det seg selv at man trenger å være litte granne gal. Man trenger ikke nødvendigvis være det for å være venn med meg (men det er en fordel), men som dama mi er det et must. Og med gal så mener jeg ikke Breivik-gal, men gal på en litt mer “normal” og sunn måte.. Om det gir mening.

Altså. Hun skal foreksempel ikke være livredd for å prøve nye ting (men en viss skepsis skal hun selvfølgelig ha hun også), hun skal i likhet med meg selv være ganske spontan til tider og kort fortalt ikke ta seg selv og sitt alt for selvhøytidelig. Med andre ord – Gal på en kul måte.

Ehm, ja, så var det en ting til jeg gjerne ville legge til i denne kategorien. Jeg er jo som dere kanskje har skjønt ganske glad i å vise meg frem over sosiale media. Det hadde ikke vært noen bakdel om hun også var sånn, for å si det sånn, men akkurat det er ikke lengre et like stort must for meg lengre som for en stund siden. Altså, det er jo først og fremst en kjæreste jeg ønsker meg, ikke nødvendigvis en bloggpartner. Så dersom hun ønsker å være mer anonym og ikke nødvendigvis vil poppe opp i videoene mine og sånn “hele tiden” så er det helt greit for meg.

Og når jeg skrev at jeg hadde en ting til å legge til under denne overskriften i ste så mente jeg TO. For jeg må også legge til at drømmedama må ikke være 100% avholds, men er hun som gjennomsnittet av de på min alder når det kommer til alkohol, festing og sånt drit så hadde det vært like greit om hun fant seg en annen.

Ut-se-endet!

© Bildet er tatt fra forwallpaper.com

Helt til slutt skal jeg skrive litt om utseendet. Det sier vel seg selv at jeg ikke først og fremst leter etter en ork, eller et troll for den saks skyld. Når det er sagt så skal ikke jeg være sååå kresen akkurat der, men noen formeninger har jeg selvfølgelig. Om hun foreksempel har noen kilo ekstra så gjør ikke det noe, bare hun ikke er en flodhest (eller troll som jeg var inne på i ste xD). Jeg tror forresten at jeg heller ville vært sammen med noen som hadde var bittelitt “tykk” fremfor ei som er alt for tynn. Altså beinrangel, liksom.

Når det kommer til håret så er jeg heller ikke så kresen akkurat der, men for å si det sånn… Hun bør ha noe hår. Når vi snakker om kvinner uten hår så kommer jeg igjen litt tilbake til det med “kvinner som ser ut som menn”, og… Ja ok, jeg kunne kanskje vært sammen med ei som var skalla, men fy Sants Petersburg! – da skulle hun ha vært bra søt.

Da er det slik jeg ser det bare en ting som gjenstår. KLÆRNE. Og det er nå jeg nok en gang skal si “at akkurat på den fronten er jeg ikke så kresen”. Øverst på ønskelista mi har jeg ei som helst bare går i mørke og mer alternative klær, men om hun hadde handlet garderoben sin på Kappahl eller Cubus så skulle jeg klart å sett gjennom fingrene på akkurat det. Cubus selger i hvertfall heldigvis IKKE så mye burka at det gjør noe, sist jeg (ikke) sjekket.

Hvordan ser din drømmepartner ut?

Vi reblogges!

Der og da hører vi om folk som forteller åpent om stemmer de har i hode og vi sier gjerne til oss selv “Det må være slitsom å ha det sånn”, men sannheten er at vi aller fleste har dem. Det kalles å tenke..

I går tillot jeg meg selv å ikke gjøre like mye som jeg har gjort de siste ukene. Tillot meg selv simpelthen å sitte mer “i ro”, men det er ikke det samme som at jeg slappet av. Det tok nemlig ikke lang tid før stemmene igjen begynte å tale.

«Du kaster bort tiden, tid du aldri får tilbake!»
«De ler av deg, du er ikke i nærheten av å vise dem!»
«Kom deg opp, vis dem hva du er god for. Eller er du kanskje den taperen de tenker at du er?»
«Ikke rart at de driter i deg så ynkelig som du er!»

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Hver dag er en kamp. En kamp om å seire. En kamp om ære. En kamp om respekt og om å bli latt merke til. En kamp om å vise dere at selv om jeg er ganske så annerledes så kan jeg faktisk være mildt sagt awesome jeg også. En person folk vil snakke med. En person folk vil ta kontakt med. En person folk vil reise en galakse for å se.

Jeg tenkte som så… De siste ukene har jeg jobbet såpass med å gjøre mitt aller beste. Jeg har vasket og holdt det ganske renslig i leiligheten så og si hver dag i tilfelle jeg skal få besøk. Jeg har jobbet timer med å ha noe å legge ut på bloggen, Youtube eller andre steder. Noe jeg kan være stolt av. Noe som folk kan like, noe folk synes fenger, noe annerledes, noe bra.

Men når jeg setter meg ned skjønner jeg fort at jeg langt ifra er i nærheten av å gjøre det bra nok.

«Det finnes verken tid eller sted for pause. Du er en GUD Aylar, guder tar ikke pause!»
«Tillater du bare et sekund til å svikte deg selv vil alt du har kjempet for gå til grunne!»
«Hva faen er det du venter på? KJEMP FOR FAEN! KJEMP»

Jeg er ingen taper. Dere tar alle feil. Snart skal dere alle sammen se hva jeg er god for, hva jeg kan. Alle dere som har forlatt meg og sviktet meg gjennom årene skal få angre bittert. Alle dere som har vært med på å mobbe meg skal brenne. Jeg er i ferd med å reise meg og da er det best at alle ser opp, hvis ikke er det deres tur til å falle.

Så kom igjen nå brødre og søstre. Knel!!!!!!

Vi reblogges!