Hadde jeg bare visst…. Da jeg var 15 år…. Da skulle jeg ikke ha….

For en ukes tid siden havnet jeg i en samtale med en kompis om hva vi ville sagt til en yngre utgave av oss selv om vi fikk muligheten. Vel, det var strengt talt jeg som sto for det meste av den samtalen, men..

Uansett. Siden forrige mandag har jeg tenkt litt mer på dette og jeg har kommet frem til at det sånn egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på lengre i livet. Likevel er det et par ting jeg godt kunne sett var annerledes.

Så.. Hvis jeg hadde fått muligheten til å møte en yngre utgave av meg selv. Hva ville jeg ha sagt? Hvilke råd, av- og anbefalinger ville jeg ha kommet med? Jeg setter meg herved inn i krystallrommet, skrur tiden tilbake til 30. mai 2006, og shzwopp!!!

– Bruk mer tid på kvalitet fremfor kvantitet! –

© Bildet er tatt fra universitetsavisa.no

Per dags dato (30. mai 2016) har jeg laget opptil 61 filmer som selv de aller færreste som kjenner meg i dag har sett snurten til. Om bare 2-3 uker er det akkurat 10 år siden jeg og småsøsknene mine filmet den aller første scenen til det som skulle bli en filmserie på totalt 58 episoder, en filmserie med den kanskje ikke så veldig kule tittelen “Ken og Morten”.

Det skal sies, de aller siste filmene jeg laget ble ikke så ille. Og det er forsåvidt noe igjen i de eldste filmene jeg kan være ihvertfall litt stolt av en dag i dag, men likevel… Det meste av det som ble produsert anser jeg nærmest som dritt nå.

Hovedårsaken til dette er klar som i måneskinn. Jeg har i alt for mange tilfeller produsert for å produsere. Kort fortalt så har jeg aldri vært en veldig tålmodig sjel. Ting skal helst skje med en gang, og det skal gjerne gjøres så fort som mulig. Jeg har heldigvis blitt flinkere på å prioritere kvalitet ovenfor kvantitet i dag, jeg tar meg mer tid til ting, jeg stresser mindre, og jeg har blitt flinkere til å planlegge litt før jeg setter sånn ordentlig i gang.

Særlig i oppstartfasen av de rundt 61 filmene jeg produserte for Oppdal Movie Makers (“filmselskapet” jeg “hadde” før i tiden), så var det oftest sånn at jeg inviterte et par folk til å møtes et eller annet sted i Oppdal sentrum, så skulle vi når vi møttes bestemme oss for hvor vi skulle gå for å filme, også bare filmet vi noe som vi fant på der og da. Okei, jeg hadde skrevet noen stikkord som vi skulle forholde oss til, men mesteparten var altså bare noe veldig impulsivt tull.

Dette har ikke bare vært i forbindelse med de filmene jeg har laget (og nei, de ligger ikke på Youtube xD), men i veldig stor grad en del andre ting også. Bloggen. Shopping. Tegneserie-produksjon. Venner. Så, et av de aller første rådene jeg kunne gitt til en yngre meg ville med andre ord være å investere mer tid til vært enkelt prosjekt jeg på et eller annet tidspunkt setter i gang. Ikke forhaste meg så veldig. Jeg vet ikke om jeg ville ha hørt så veldig etter, men det ville ihvertfall vært verdt forsøket.

– Pass deg for Pink Helsy! –

© Bildet er tatt fra Sexydevil

Som folk flest har også jeg støtt borti en del blodtørstige vampyrer som ikke evner å gjøre stort annet enn å tappe livskraften ut av deg. “Pink Helsy” er definitivt en av dem..

Høsten 2010 var for meg en ganske sort og dyster høst. Jeg hadde tidenes verste kjærlighetssorg etter at jeg utrolig nok hadde klart å forelske meg i en bilfanatiker av alt i hele verden. Det meste jeg kjente av følelser på et viss tidspunkt var hat, fortvilelse og sjalusi. Men.. En dag dukket det opp en rosablogger fra Kristiansand som ihvertfall for en stund skulle fargelegge tilværelsen litt, altså Pink Helsy.

Jeg husker en dag i dag små glimt fra en drøm jeg hadde den høsten mens jeg enda var på mitt aller mest suicidale. I denne drømmen var det mye klatring opp langs en nærmest endeløs stige som gikk helt opp i himmelen, om ikke lengre. Den dagen følte jeg meg klar. Klar til å dø. I ukevis hadde jeg tenkt på det, men nå var tiden endelig kommet for å forlate alt og alle.

Ironisk nok skulle også dette vise seg å være den eksakt samme dagen Pink dukket opp. Pink hadde fulgt med på meg en stund, for det meste fra avstand, men nå følte hun for å bryte inn, og gjøre noe med det. Og det gjorde hun også, mildt sagt.

Etter bare noen timer var det aller meste jeg hadde av følelser som sinne og hat byttet ut med glede. Glede, og grenseløs naivitet. I begynnelsen føltes alt veldig bra. Men dessverre… Når ting synes å være for godt til å være sant, ja, så er de som regel det.

For en ting var at Pink Helsy ga en god del av seg selv (for å si det litt forsiktig), men hun tok også med seg en del etterhvert. Okei, nå skal jeg ikke gi dere hele denne historien akkurat her iom at jeg faktisk har skrevet om dette forholdet tidligere, men poenget er at hvis jeg hadde hatt muligheten i dag så ville jeg altså advart meg selv om blant annet dette grenseløst frekke kvinnemennesket som hun etterhvert skulle vise seg å være.

Ønsker du å lese mer om min historie med Pink Helsy, kan det la seg gjøre ved å trykke her.

– Vær snill med Sjiraffen! –

© Bildet er tatt fra opplevafrika.no

Og ja, så var det en ting til. Alt i alt tror jeg at jeg ville holdt meg for god til å fortelle for mye til meg selv da det er vel en grunn til at de tingene man opplever i livet faktisk skjer.. Så kort fortalt har jeg sittet jeg med en viss skepsis under hele skriveprosessen av dette blogginnlegget hvor jeg fra tid til annen nå har tenkt at selv de aller verste tingene jeg har gjort i livet likevel har ført noe bra med seg, som de erfaringene jeg har nå som jeg kanskje ikke ville hatt ellers om livslinjen min generelt hadde sett annerledes ut.

Likevel, når jeg først er inne på temaet “hva ville jeg sagt til mitt yngre jeg?”. Det er fremdeles en ting til jeg nå føler for å legge til. I innledningen skrev jeg noe om at det egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på, men en del jeg ville skulle vært annerledes, og det er ikke et påstand jeg vil endre på, for det er helt sant.

Faktisk er det egentlig bare EN eneste ting jeg fremdeles angrer noe særlig på en dag i dag. Eller, det er ihvertfall en ting som fortsatt plager meg litt mer enn noe annet, og det er hvordan jeg for noen år tilbake behandlet det beste vesenet som noen gang har vært i livet mitt. Min gode venninne Sjiraffen.

Sjiraffen er utvilsomt den beste vennen jeg noen gang har hatt, ever. En utrolig god venninne som har stilt opp og vært der for meg, og som har valgt å fortsette med det selv om jeg overhode ikke har fortjent det. Hva var det egentlig som skjedde? Oh, kort fortalt: Følelsene i meg tok nok en gang overhånd. Jeg forelsket meg på et tidspunkt i Sjiraffen og den snille, “harmløse” bamsen i meg ble sakte, men sikkert forvandlet til en sint og farlig gorilla.

Jeg har ikke tall på hvor mange dumme ting jeg i den gloheite fortvilelsen klarte å gjøre mens jungelen brant som verst, men det har rett og slett blitt en del… Heldigvis endte denne historien ihvertfall noen lunde bra til slutt, vi er fortsatt venner en dag i dag, men det er absolutt ikke en selvfølge.

Så skulle jeg av en eller annen årsak bare ha mulighet til å gi meg selv et eneste råd hadde jeg nok valgt å droppe de to øverste ganske fort, og forholdt meg ene og alene til dette: Vær god og snill med Sjiraffen!

Hvilke råd ville du gitt til en yngre utgave av deg selv?

Vi reblogges!