Innledning før storyen
Det er en mulighet for at enkelte av dere vil lese denne teksten med helt forskjellige meninger om at jeg i hele tatt legger den ut som jeg nå skal gjøre. Det er en historie jeg vil dele med dere, som for en gangs skyld ikke er diktet opp og ikke fri fantasi. Som jeg skrev i innlegget mitt fra i natt så sliter jeg med en dose dumsnillhet, og jeg vil nå dele en historie med dere som kanskje kan gi et lite innblikk i hvor dumsnill jeg har vært.

Vedkommende som jeg vil beskrive vil forholdes delvis anonym. Til tross for at det er et kvinnemenneske uten like, som jeg overhode ikke har noe til overens med lenger, så skal jeg holde meg smart nok til å ikke nevne verken hva hun heter eller noe annet som gjør at folk kan spore opp hvem jeg skriver om. Men for at historien skal leses litt bedre skal jeg gi henne et kallenavn, herved kaller jeg henne for Pink Helsy, Pinky Helsy dramatikeren fra Kristiansand!

Frekklusa fra Kristiansand
Jeg kan ikke sette fingeren på hvor lenge det er siden første gang jeg og Pink Helsy fikk kontakt.
Etter størst sannsynlighet begynte historien høsten eller vinteren 2010. Vi hadde egentlig alerede da hatt hverandre på msn-listen vår i 2-3 år på forhånd. En av oss hadde helt tilfeldig lagt til den andre fra et diskusjonsforum på nettet som vi begge var medlem på en stund. Men det ble bare til at vi la hverandre til på msn og facebook, uten at vi skrev til hverandre eller noe før det altså hadde gått noen år etter at vi hadde lagt til hverandre.

Det var altså ikke før høsten/vinteren 2010 at vi begynte å kommunisere med hverandre, til tross for at vi kunne gjort det 2-3 år før.

På dette tidspunktet var jeg nokså langt nede psykisk, grunnet sjalusiproblemer og delvis kjærlighetssorg knyttet til ei venninne som da sto meg ganske nærme. Jeg var faktisk i min aller mest depressive periode den vinteren. Og jeg sank så dypt at jeg skrev flere statuser på både msn og facebook som hintet til at jeg faktisk hadde planer om å begå selvmord. Det var først da at Pink Helsy tok kontakt med meg ved å skrive et lengre brev via facebook.

I mailen uttrykket hun sin bekymring, og hun kunne også nevne at hun hadde hatt problemer med å sove de siste nettene på grunn av de depressive og suicidale statusene jeg klemte ut av meg. Hun skrev også noe om at det var utrolig egoistisk av meg å skrive sånne ting, noe jeg i ettertid kan si meg enig i. Jeg brydde meg ikke om å svare før det kanskje var gått en dag eller to etter jeg mottok mailen. Altså, jeg kjente henne ikke, hun kjente ikke meg, så hvorfor skulle hun bry seg?

Jeg svarte omsider over msn 1-2 dager etter mailen hennes. Kvelden ble en god del hyggeligere enn på en stund. Vi fikk veldig, veldig god kontakt. Og faktisk fikk vi så god kontakt at jeg burde fatte litt misstanke om at dette var for godt til å være sant. Men siden jeg hadde vært så langt nede, så tenkte jeg ikke den tanken i hele tatt, akkurat da.

Etter 2-3 dager hadde vi plutselig en samtale som kunne minne om to unge tenåringer i sin mest sukkersøte forelskelse. Vi satt over msn, og burde egentlig ha lagt oss for en stund siden. En samtale der det siste kvarteret gikk ut på at vi sa hade til hverandre så mange ganger at det nesten er utellelig. Ikke nok med det, jeg ble kalt for skytsengelen hennes, og hun kunne også prestere i å skrive at hun elsket meg. Eller for å være mer konkret; at hun elsket meg mest av alt og alle!

Jo, jeg skal ta selvkritikk i at her burde jeg reagert! Men naiviteten og en slags godfølelse tok overhånd og blendet fornuften. Mange påstår at man kan ikke forelske seg i folk man aldri har truffet ansikt til ansikt. Så jeg beskriver heller situasjonen som at jeg ble litt i overkant… Betatt.. Noe som også er litt kleint å tenke på snart 3 år senere, etter alt som har skjedd i ettertid!

Som sagt, hun elsket meg mest av alle (skrev og sa hun), og jeg var hennes beskyttende skytsengel som skulle vokte hennes trygghet når hun var våken om dagen, og også i hennes drømmer om natten. Sukkerkvalmt? Ja, egentlig!

Det tok heller ikke lang tid før vi hadde vår aller første videosamtale over msn. OG DEN BLE LAAAAAAANG!
Noe jeg av en eller annen merksnodig grunn syntes var veldig flott og stort da, herresatan, jeg var jo betatt av monsteret…
Jeg tror ikke det tok mer enn en ukes tid fra vi fikk “ordentlig” kontakt for første gang, til vi plutselig hadde en videosamtale som kanskje ble rundt 10 timer lang… Og nå er det lov å spørre seg om noen av oss hadde noe liv den gangen!

Vi snakket ikke om noe spessielt interesangt, den første lange videosamtalen gikk veldig mye ut på at vi viste hverandre ting vi hadde hjemme på rommene våre, av veldig sære og egentlig uviktige ting.
Gamle parykker fra barneskolen, tomme smurfedrops-esker, også videre.

Pink Helsy hadde/HAR dessuten en blogg. En blogg som hun egentlig ikke oppdaterte spessielt ofte, men der og da. Designet på bloggen var et design hun delte med 1000 andre jenter i Norge. Bloggen hennes gikk for det meste ut på å fortelle verden at hun hadde hatt en fin dag på skolen, at hun hadde hatt en tøff dag på skolen, eller at hun egentlig ikke hadde hatt noen fin dag i hele tatt. Joda, også kunne det også gå mye i outfit og at hun var syk eller bare for å fortelle at hun var frisk.

Hvorfor nevner jeg at hun har en blogg? Jo, det nevner jeg fordi jeg ganske tidlig ble spurt om å kommentere og stemme på ditten og datten. Hun begynte litt i det små, og vips ble det mer og mer. Herregud, jeg har vært slave for en rosablogger!
Det er egentlig ikke så ille, for det blir verre. Bare les litt videre, til jeg kommer til poenget!

Det nærmet seg jul, og jenta som over msn i flere uker hadde sagt at hun elsket meg mest av alt og alle, kunne jeg nå avsløre i at hun hadde funnet seg en annen gutt å veksle ord og tanker med over nettet. Den nye gutten kom fra Trondheim, og er faktisk en fyr som jeg i dag er mye bedre venn med enn henne, til tross for at jeg ikke egentlig har snakket med han heller på flere måneder.

Jeg oppdaget på en av de totalt 3 facebook-profilene hennes at hun og han hadde skrevet en god del veldig kleine og flørtete ting på hverandres facebook-sider. Og det var da jeg sendte HAN en venneforespørsel på facebook, bare for å fiske litt etter hva som egentlig skjedde.

Han, som jeg fra nå av kaller for Trondheimeren, godkjente ikke forespørselen med en gang. Derimot sendte han meg en mail, og lurte på om hvem jeg var. Jeg og Trondheimeren utvekslet ett par mailer, og jeg klarte på en klumsete måte å gi inntrykk for at jeg var forelsket i Pink Helsy, og han skjønte tegninga. Trondheimeren som er en veldig trivelig, oppegående og snill gutt, han forsto at jeg egentlig ikke mente noe vondt med å spørre og grave, og han mente også at han fort kunne gjort noe i samme banene selv.

Han godkjente meg på facebook etter kort stund, og vi ble faktisk kompiser i løpet av natta.
Det skal sies, jeg følte meg veldig, veldig dum der og da. For egentlig var jeg ute etter å finne noe dritt på han, som jeg kunne bruke til min egen fordel, for å få Pink Helsy for meg selv…

Trondheimeren var ingen drittsekk. Og det var ikke noe jeg naivt fikk til inntrykk kun da, det er noe jeg står for selv i dag 2 år etterpå! Jeg følte meg veldig dum og egoistisk. Dagen etter hadde Pink Helsy oppdaget av vi var venner, og var veldig brå med å komme med paranoide anklagelser. Vel, det skal sies at jeg kunne faktisk forstå at hun reagerte på det. For, jeg kjente jo ikke Trondheimeren.

Da hun spurte meg om jeg var ute etter å ødelegge for dem, svarte jeg at jeg bare ville hennes eget beste, og forsikre meg om at han ikke var en drittsekk som ville gjøre henne noe vondt senere. Jeg fikk veldig klart svar om at han ikke var noe drittsekk, og at jeg også burde skamme meg! Noe jeg som sagt gjorde.

Det faktum at jeg følte meg litt lurt av henne, og at hun tydeligvis ikke elsket meg mest av alle så høyt som hun beskrev, var tross alt ingen unnskyldning. Men samtidlig; hadde jeg gjort noe galt? Sånn egentlig? Jeg hadde ikke snakket noe særlig om henne med han, og etter at jeg faktisk skjønte hvor god fyr det var snakk om så forsvant til og med sjalusien og det var akkurat som om jeg håpet at det skulle bli noe av de to. Til tross for at jeg syntes det var litt vanskelig.

Jeg syntes rett og slett at Trondheimeren var en så bra fyr, at jeg rett og slett unnet han en kjæreste, selv om det måtte bli Pink Helsy – Jenta som jeg hadde småslavet for, på bloggen hennes, og også hadde begynt å låne bort noen småbeløp penger til – Uten å få igjen!

Da julaften 2010 var et faktum, var det et aldri så lite nederlag for meg. Jeg sjekket msn med mobilen min og der kunne jeg lese den kleine msn-statusen hennes, som tydet på at hun virkelig elsket Trondheimeren, eller hun ga i alle fall inntrykk av det. Julaften kom, og det ble en lang dag hvor jeg ikke gadd å gå ut av sengen, åpnet ikke en pakke. Lå i sengen hjemme hos pappa og gadd ikke røre en finger, til helvete med jula tenkte jeg da.

Jula kom, jula gikk, og det gjorde også 2010. 2011 kom omsider, og forespørslene fra Pink Helsy kom oftere og oftere. Kunne jeg låne bort Tv2 Sumo-kontoen min til henne, slik at hun kunne få med seg en legedokumentar? Jeg ga etter, og lot henne få gjøre det, endret passordet mitt, mot at hun sa i fra når hun var ferdig.

Historier om at hun hadde rotet bort penger til medisiner kom også oftere og oftere. Hun hadde begynt å ta det forgitt at jeg alltid skulle hjelpe henne. Snart hadde hun også bursdag og spurte meg rett ut om å få PENGER på forskudd, sånn 2 måneder før… Hvem er det egentlig som spørr folk man ikke kjenner og ikke har truffet før om så mye penger, så ofte, på så kort tid?
Til slutt begynte jeg å gå lei…

Stort bedre ble det ikke da jeg bestemte meg for at nå skulle jeg bruke en kveld til å se på noen serier på Tv2 Sumoen min, jeg endret tilbake passordet mitt, som lenge hadde vært det passordet hun kjente til. Den kvelden endte igjen med at hun kjeftet, kjeftet og kjeftet på meg fordi hun mente at jeg var barnslig og småslem fordi jeg hadde tatt tilbake kontoen min.

Det var også min skyld at lillesøsteren hennes nå gråt fordi HUN hadde lovet HENNE at hun skulle få se et program på Sumoen min før hun skulle legge seg. Det hadde hun ikke en gang sagt i fra til meg om!
Hun prøvde seg, men jeg hadde bestemt meg, nå var det nok, og jeg skulle ikke forandre passordet mitt slik at hun (og lillesøstra) skulle få bruke min WebTv igjen, det var min konto! Hun ble rasende, og kjeftet, det fikk så være.

Situasjonen ble ikke bedre dagene som fulgte. Jeg hadde i løpet av våren 2011 begynt å fått noen nye venner i Oppdalsområdet. Hadde dessuten ikke verken lyst eller tid til å sitte å være der for Pink Helsy hele tiden mer.
Det var en god del ganger hvor vi satt og småsnakket, og jeg brått skrev at nå måtte jeg gå, og deretter logget jeg av for å møte noen venner jeg hadde avtalt å treffe i Oppdal sentrum. Hun likte ikke at jeg bare forsvant slik, til tross for at jeg sa i frapå forhånd. Hun sendte sms`er og maste om at jeg skulle komme på msn igjen, fordi hun trengte meg..

Da jeg kom på msn igjen senere på kvelden var det igjen for å få kjeft fordi at man gjør bare ikke sånne ting som å svikte henne når hun trenger det. Jeg var på grensen av å bli mektig lei, og sa rett ut at jeg syntes hun var veldig, veldig utakknemlig. Fikk øyeblikkelig en lang regle tilbake om alt hun hadde gjort for meg, og at jeg skulle stille meg selv spørsmålet om hvem den utakknemlige egentlig var.

Vel.. Hvem er det som har lånt masse penger som aldri hadde kommet tilbake? Hvem var det som satt og kommenterte de og de blogginnleggene som den andre parten maste om? Det var jeg! Hun hadde riktignok vært vennlig med ord og sånn i starten, men det var ikke veldig ofte.

Jeg fikk til slutt nok, slettet henne fra facebook, msn og det som var.
Man skulle kanskje lært nå? Jau, men i år så tok jeg henne tilbake på facebook igjen. Det var nå gått nesten ett år siden sist vi snakket, og bare en uke etter at jeg la henne til igjen, spurte hun meg om jeg kunne låne henne enda en sum penger, men hun lovet at jeg skulle få de tilbake neste gang hun fikk penger. Hun spilte igjen på samvittigheten min, og klarte til slutt å få enda et ja! Det vil si, jeg skulle overføre pengene så snart jeg fikk mer på konto!

I siste liten ombestemte jeg meg, og sendte henne en sms om at jeg var lei meg, men jeg kunne dessverre ikke låne henne enda mer penger. Og jeg fikk den omgangen på facebook-chatten! Jeg prøvde å holde en mest mulig saklig diskusjon, og på et tidspunkt sa jeg rett ut: «Du har problemer, og bør seriøst oppsøke hjelp!»

Jeg skrev det rett ut! Hun har problemer og trenger seriøst å oppsøke hjelp!
For dere som har (smug)lest denne teksten bør det ikke være nødvendig å forklare hva jeg la i de ordene!

Dette gjorde at hun ikke så helt lyst på meg igjen, og nå skulle hun politianmelde meg!
Hun hadde fått nok av meg! Hun hadde fått nok av han som hun skylder over 1000 kroner til, han som aldri har spurt om å få pengene tilbake. Han som hadde lånt bort Sumo-kontoen sin, han som hadde stemt på henne i forskjellige votinger på bloggen hennes. Også videre. Ja, meg skulle hun anmelde.
Jeg følte meg egentlig ikke veldig truet, men for sikkerhets skyld tok jeg og lagret hele den siste samtalen vi hadde i februar eller mars i vår, og sendte den til en kompis i politiet.

Enden på visa er at jeg slettet henne igjen (for godt!). Jeg gikk ned på politistasjonen en uke senere, og han jeg snakket med var enig i meg utifra det lille han så fra den siste facebooksamtalen! Hun er ikke vel bevart, og han mente helt klart at hun bare var ute etter å utnytte meg, følsene mine og samvittigheten. Han sa jeg heller ikke skulle se bortifra at hun hadde flere som hun drev og plaget og utnyttet!

Det ble ikke noen anmeldelse fra noen av partene, men hvis en av oss hadde anmeldt den andre tror jeg ikke jeg er den som hadde kommet dårlig ut. For det er greit at det er ikke hyggelig å høre at man har psykiske problemer og trenger hjelp, men i det store bildet ser jeg på det som rimelig uskyldig i motsetning til oppførselen hennes og terroren hun nesten holdt på å ødlegge meg med, like etter at hun hadde “reparert” meg vinteren 2010 fra en tidligere depresjon!

Budskapet mitt er klart! Ikke finn dere i alt, og ALDRI lån bort NOE til folk du ikke kjenner! Det hjelper ikke om du har snakket med de over telefon eller facebook, og uansett hvor fattig vedkommende og vedkommendes familie er, og uansett hvor synd du syns i dem; Det får ikke hjelpe!

Når det gjelder Trondheimeren som fortsatt er venn med meg på facebook, så kan jeg legge til at hun har beskøkt han i Trondheim en helg for en god stund siden nå, og at han også ble spurt om å låne bort penger. Og at han for et år siden hadde et større nederlag psykisk sett på grunn av henne som hadde kommet med den ene anklagelsen etter den andre. Blant annet hadde hun anklaget han for å gjøre det han kan for at hun ikke skal ha venner…. Need I say enymore?

Vi reblogges!