Først og fremst vil jeg bare få sagt at jeg på ingen måte er i nærheten av å befinne meg på mitt livs verste stadie nå. Men likevel er det et par ting jeg har holdt noe igjen på en stund. I går kveld fant jeg ut at tiden var moden for å bytte profilbilde på Facebook igjen, og nok en gang var det INGEN som hadde reagert på det etter at den første timen var gått. Da ble det nok en runde med meg selv og mitt i den stadig så kalde kjelleren, og det ble ikke akkurat bedre av at jeg igjen hadde reklamert for bilde-byttet på blant annet Snapchat (My Story), at jeg merket meg flere navn på flere nære venner og familiemedlemmer som hadde sett posten – samtidig som ingen av de hadde ofret bildet så mye som et eneste lite museklikk. Ikke noen tommel opp, ikke et eneste hjerte, ikke en gang et sint fjes. Ikke et eneste et. Ingenting.
Slikt gjør vondt. Jeg tror egentlig ingen av de som kjenner meg sånn noen lunde vet hvor vondt dette faktisk er for meg, men det føles der og da ut som et lite svik, som et hardt slag i magen vær eneste gang. Men igjen så kan jeg ikke si at jeg klandrer folk heller. For jeg selv av den oppfatning av at man skal ikke like og kommentere på hva som helst, og folk bør heller ikke reagere og kommentere på ting bare fordi ting er lagt ut av nære venner av seg. Såpass ærlig og bevisst må man liksom være. Så når jeg ikke helt oppnår den responsen jeg hadde håpet på står det ene og alene på meg selv. Det jeg legger ut, det jeg gjør er ikke bra nok, rett og slett. JEG er ikke bra nok, så da må jeg bare først som sist igjen ta meg selv i nakkeskinnet, og jobbe videre med å forbedre meg som både medmenneske og “kunstner”.
Men ja, det med profilbildet mitt var jo i går. Men som sagt har det egentlig vært litt vanskelig i en lengre periode nå, grunnet helt andre ting som ikke har noe som helst med min hobby og liv i sosiale media å gjøre. Det har vært ting som har opptatt tankene mine egentlig ganske så lenge. Ting som til tider føles så utfordrende at de har gått på bekostning av livskvaliteten min tvers gjennom. Ting jeg faktisk kan gjøre noe med, men som jeg foreløpig ikke har våget å ta helt tak i, fordi jeg frykter konsekvensene. Akkurat nå er det først og fremst jeg som lider pga disse tingene, og hvis jeg først skulle ta ordentlig tak i dem, ja så er det en viss sjanse for at jeg bare gjør vondt enda litt verre for meg selv. Samtidig som jeg også vil risikere å såre noen andre. Forhåpentligvis har jeg kanskje overanalysert ting litt vel mye (igjen), men enn så lenge er det ikke en sjanse jeg har vært særlig villig til å ta.. Enn så lenge får jeg prøve så godt jeg kan, å lide mest mulig i stillhet..
“OPPFØLGERE SUGER!!!”, er det mange som skriker i både tide og Utide på det brede internettet og i den bitte lille, “virkelige” verden. “TOERN er kun for de aller mest perverse”, skrives det stadig i det ene kvinneforumet etter det andre. “Hvis jeg hadde møtt en mann som foretrakk nummer 2 fremfor nummer 1 ville jeg øyeblikkelig følt meg skitten”. Også videre, også videre..
Men vet dere hva.. FUCK DERE!!! Jeg selveste Aylar Von Kuklinski putter MED GLEDE de tre første bokstavene mine og faktisk også HELE navnet mitt inn i en aldri så skitten, men likevel en DEILIG oppfølger. For det kreves et rasshøl til for å sette pris på et godt rasshøl. Så kjære alle fitteklatter der ute – HER har dere den MEGET etterspurte oppfølgeren til “So happy togeater” fra 2014:
Folkens! – Hjelp meg, jeg er for tiden nokså aldersforvirret. Okei, det er visst ikke et ordentlig ord i følge Røde Streker-forbundet, men det forandrer likevel ikke på det faktiske faktum at jeg ikke helt vet hvor gammel jeg er, mentalt sett. For i passet mitt så står det at jeg er 26 år, men noen ganger føler jeg meg så utrolig gammel, og treg. NOEN GANGER føles det som kropp og sjel har passert 70 minst. Jeg sitter og minner tilbake til ting som en gang var, ting jeg en gang tok for gitt, ting jeg i dag savner som fy. Jeg kan sitte og være sånn passelig bitter mens jeg er vitne til at livene til “alle andre” blir fylt opp med fart, evig spenning og magi.
Men så har vi også (HELDIGVIS!!) de dagene hvor jeg føler meg MINST 10 år yngre enn det jeg oppga at jeg er hos politiet da jeg bestilte meg et nytt pass. Perioder hvor jeg kan ligge våken til langt ut på natt og bare se på randome kødde-videoer på Youtube, legge meg sånn i 04-tiden, og stå opp igjen pigg og uthvilt i 09-10-tiden. Og nå i det siste er det hele Norges “Prebz & Dennis” som har bidratt med å gjøre at jeg helt “plutselig” har begynt å føle meg såpass fresh igjen. Jeg har sikkert sett minst 70 av videoene deres bare de to siste ukene OG jeg har også gått til innkjøp av både bok og en signert utgave av filmen deres som gikk på kino nå i vinter.
Jeg må rett og slett bare ta av meg headsettet (jeg har jo ikke hatt). For MAKAN til sjarmtroll skal man lete en liten stund etter. Dette er en gjeng hele meg (minus ballene mine) skulle ønske at jeg kjente personlig. Dette er en gjeng jeg veldig gjerne skulle ha gamet med, for ikke å snakke om lage video med (minus ballene mine). Er bare så utrolig TY-PISK at samme året jeg (inkludert ballene mine) “oppdager de”, ja så annonserer de at de omsider har bestemt seg for å “gi seg”. Ja der oppsummerte jeg basicly nesten hele livet mitt – er ikke akkurat første gangen jeg kommer litt for sent for å si det sånn.
Apropos komme litt sent, denne her MÅ dere bare se (eventuelt bare høre):
Tenk hvilken flause livet hadde vært om det ikke var for en og annen flau opplevelse i ny og ne. Vi sprelske individer TRENGER fra tid til annen å få stukket tilværelsen vår oppi det kleine bed for å kjenne at vi lever. Vi TRENGER noen heite historier å putte oppi ryggsekken for å ikke ende opp som noen fordomsfulle, ihjelfrosne rosiner som bare sitter ræv og kritiserer alt og alle som er noe forskjellig enn sitt og seg sei. For så fort vi bare får gnidd litt drit utover oss selv, ja så skal det gjerne litt mer til før vi begynner å kritisere dritten til alle andre (med mindre man er noen forbanna nisser som tilber den store dobbeltmoralismen og eier NULL OG NIKS av selvinnsikt…), noe som på sikt gjør at verden blir et bittelitt mindre bedritent sted å dra snabelen sin i.
KJÆRE HOREBUKKER OG PROSTITUERTE – Nå skal dere helt gratis få lov til å fråtse dere i NOEN av de kleineste øyeblikkene fra MITT liv som jeg har vært i stand til å komme på sånn akkurat her og nå… Jo, bare hyggelig.
INGEN fred å få!.. Vi har alle vært der. Vi har alle vært så over grensen avhengig av noe at det til slutt bare har rent over. HELDIGVIS gikk det bokstavelig talt ikke SÅ galt for meg på den tiden jeg kanskje var enda mer avhengig av Red Bull enn det o store Elin S. KANSKJE fremdeles er en dag i dag(?).. Men dæsken så nære på det var den dang da.
Jeg minnes spesielt en ettermiddag hvor jeg hadde fått i meg MINST syv (mindre) bokser. Hjertet banket og slo som verdens verste ulvebanker, og blæra var virkelig på nære nippet av å eksplodere. Jeg befant meg på dette tidspunkt midt i Oppdal sentrum og meteravstanden fra min egen private dass var bare alt for lang. Jeg ble desperat, løp mot det nærmeste stedet hvor jeg visste at det var noen do å finne, og det faktum at det første jeg kom over var låst skulle ikke bli noen hindring. Sikkert ingen som satt der likevel, sikkert bare noen drittunger som hadde låst døra fra utsiden.. Sikkert bare en dårlig prank.
Jeg dro frem noe jeg hadde i lommen (nei, ikke den tingen, men noe annet) og gjorde mitt for å få vridd opp låsen. Jeg lyktes (UHELDIGVIS), rev opp døren, forså å smell(e) den igjen etter at jeg oppdaget at DER satt det en vilt ukjent og HELT “uskyldig” mann som jeg skal vedde på ALDRI ble helt den samme igjen!.. Så.. Om noen kunne være så snill å opprette en støttegruppe for dette stakkars skinnet inne på Facebook, ja så tror jeg virkelig at han ville vært dere evig takknemlig. #baregjørdet
LATTERKRAMPE på boks!.. Vi skal faktisk holde oss til energidrikkens rike, ihvertfall for en liten stund til – for har jeg fortalt dere om den gangen jeg fikk insane latterkrampe på den gode, gamle Kiwi-butikken i bygda? Ja?.. Okei, så fint. Gjør dere herved klar til å lese om det EN GANG TIL. Fordi.. Det var som sagt en tid hvor jeg var nærmest helt AVHENGIG av energidrikker. Jeg tuller ikke, jeg kunne fint ha vært medlem av AEDA (anonyme energidrikke-avhengige) liksom. Jeg kuker absolutt ikke i hele tatt.
Og her om dagen for sånn 9-10 år siden så hadde jeg VIRKELIG fått min dose energiske latterkrampe på ikke SÅ miljøvennlig boks. Ved siden av meg satt det en litt mer beskjeden kompis av meg. Og bortenfor oss igjen satt det en stakkar som så litt sliten ut, litt ensom ut. Og alt jeg gjorde var bare å sitte der og LE. Latteren kom kjørende over lokalet som et lokomotiv. JEG lo og lo, og jeg lo. Og stakkaren ved siden av oss bare satt der, så litt trist ut, og tidvis bare så på oss.
Og en dag i dag så har jeg enda bittelitt dårlig samvittighet ovenfor denne mannen. For jeg er LITT redd for at den ukjente duden kanskje trodde at jeg/ vi lo av HAN. Men den eneste grunnen til at JEG lo der og da som den skakkjørte idioten jeg jo var var at jeg tåler virkelig ikke taurin, koffein eller noe av den andre driten som er å finne i disse boksene. Det er en grunn til at jeg så og si har slutta helt i dag liksom. Og den eneste grunnen til at kompisen min lo var fordi han er lett påvirkelig.
No offence.
MAMMA, jeg runker!.. Det SIES at alle gode ting er tre, så DERFOR skal jeg bare gi dere en til historie med litt stivelse før jeg sier meg fornøyd og pælmer hele kakedeigen rett inn i den noe forfryste ovnen. Det er på tide å gi dere klikkbait-horer det dere kom her for (høh-høh), meg mener – dere som ene og alene er her nå pga den litt i overkant oppmerksomhetskåte overskriften.
Og apropos kåtskap. Tro det eller ikke, men jeg har vært en kåt tenåring en gang jeg også. Ja bare le dere, jeg skal sitte her til dere er ferdige. Ferdig nå? Ikke? Greit. Jeg blir sittende. Ferdig nå? Fint.. Da kan jeg fortsette. Nå, hvor var jeg.. Selvfølgelig, kåt tenåring. Tja, her er det egentlig ikke så mye å si annet enn at det var hardere tider før i tiden. Jeg var mildt sagt stuck med en kompis av meg som kom og gikk akkurat når han følte for det, la oss bare kalle han for Jostein.
Jostein er min nest beste venn. Jeg har egentlig ikke så mye slemt å si om Jostein, annet enn at han uten å egentlig mene det har skapt noen litt nokså pinlige øyeblikk for meg. En kveld hadde Jostein bestemt seg for å bare sette seg i fanget mitt mens jeg lå i sacco-sekken på rommet mitt og så på tv. Og når Jostein først dukker opp på fanget mitt føler jeg fort for å kle av meg, og mens jeg satt der naken med Jostein i fanget så var det ikke bare Jostein som spratt opp, men døra til rommet mitt også. Der sto mamma, og plutselig var mamma borte vekk igjen. #laossikkesnakkemeromdet
Har DU noe kleint du veldig gjerne vil dele med omverdenen?
Til tross for mange lange og turbulente år med mye hard blogging skulle man nesten tro at jeg nå har fått skvist ut det som er å vite om meg, at særlig dere som har forfulgt meg en god stund sånn per dags dato nå vet ALT om meg. Og det er faktisk ikke så langt unna sannheten, men takk og lov og dessverre så har jeg fremdeles et par uåpnede godteposer å dele ut. For.. Vel, ihvertfall så TROR jeg ikke at jeg har nevnt dette her før: *trommevirvel*.. Jeg er synsk!.. Jeg kan ikke bare se ut i fremtiden, jeg kan se inn i den også. Og ikke “bare” er jeg i stand til å lese min egen fremtid, men jeg har også en radar med såpass bred utstråling at jeg faktisk kan spå fremtiden til de som befinner seg på Neptun også, om det er det å gjøre.
Og for å bevise nettopp dette så skal jeg nå komme med et par spoilers for hva vi har i vente de neste månedene som kommer. De aller største plot-twistene, eller for å si det slik.. De aller største OMFG-øyeblikkene ønsker jeg ikke å spoilere for dere, så DERFOR skal jeg nå ta og gjøre nettopp det. Så får det heller bli opp til dere om dere vil lese videre, eller ikke. Sånn! – Da har dere ihvertfall blitt advart.
DETTE er NOE av hva verden har i vente tiden som kommer: – Mamma til Michelle offentliggjør den 27. januar en nyhet som nærmest får serverne til blogg.no til å bryte fullstendig sammen: Hun venter trillinger. Den 7. juli blir barna født og bloggen Mammatilmichelle blir lagt ned bare tre dager senere. Etter en måned med total stillhet gjør Anna Rasmussen comeback med sin helt ny blogg: mammatilmichellekaarejonnyeinarogsala.blogg.no.
– Oppdals store stolthet Aylar Von Kuklinski (altså meg) får 1. februar en meget etterlengtet telefon fra en yngre utgave av seg selv som gir han en rekke gode, spreke, idiotiske og delvis kontroversielle ideer til hva han kan fylle bloggen og Youtube-kanalen sin med videre. Det er altså på tide at lille Norge roter frem krenkekrakken sin igjen, den store stygge ulven gjør seg nemlig klar for total gjenoppstandelse.
– I slutten av februar blir hele Norge snudd på hodet når regjeringen bestemmer seg for å komme med MEGET intime avsløringer rundt hva som faktisk skjedde mellom Donald Trump og Erna de få minuttene kameraene var snudd en annen vei: De har nemlig vært på Twitter sammen (på den hemmelige felleskontoen “Make Truberg Great.. Just Great”), MENS de har spilt Pokémon Go – MULTITASKING PÅ HØYT NIVÅ!!!
– Marcus og Martinus har lenge innerst inne i gutteskrotten gått og vært litt lei av det noe søte, og uskyldige imaget sitt, og den 11. mars bestemmer de seg for å ta oppgjør en gang for alle. Mens hele Norge (takket være vår kjære statsminister og hennes oransje bestevenn) har begynt å spille Pokémon Go igjen (#denstoresmitteeffekten) velger gutta boys å SLETTE spillet fra hverandres mobiltelefoner UTEN å informere den andre parten på forhånd. Dagen etterpå finner Marcus ut om “sviket” og gir Martinus en ganske så forsiktig og velutdannet ørefik. En måned senere er det dog klart at de har blitt venner igjen når de slipper ut singelen “Sorry Bro, oh-oh, no” hvor de har fått overtalt ingen ringere enn selveste PIKACHU (aka. Linni Meister) til å synge med på refrenget.
– 1. april blir Norge trill lurt når Juliafrika legger ut en en fake Photoshop-video hvor det ser ut som hun i virkeligheten ikke har noe dobbelthake, men bare har valgt å redigere den på virtuelt. Andrea Sveinsdottir legger ut et svært langt og utfyllende innlegg hvor hun skriver at hun er blitt allergisk mot Nutella. Og Nellie Krokstad SJOKKERER når hun legger ut en 11 minutter lang video hvor hun fremstår som en sterk motstander av joggesko, ytringsfrihet og helg – da særlig de tre tingene kombinert med hverandre.
– Mai blir på mange måter en fest for oss som er glad i virkelig god tv. Den 12. mai slipper NRK en meget interessant teaser til en helt ny, norsk science fiction-serie kalt “PURPLE B.L.U.E!”, og den 16. mai slipper TV2 gladnyheten om at hele Norges favoritt-hotell (aka. Hotel Cæsar) vil gjøre comeback i løpet av høsten. Fansen blir i ekstase, og den trofaste Cæsar-titteren og Youtuberen Ole Johannes Ferkingstad legger ut en video der han bokstavelig talt vibrerer av glede. Dog blir idyllen lagt en ikke helt ubetydelig demper på i begynnelsen av juni når det kommer ut at neste sesong vil bli i radioformatet med tanke på Tv2s stadig dalende økonomi.
– Høsten har for alvor funnet seg til rette den 18. september når den slemme stormen Birger bestemmer seg for å blåse flere hus og hjem over ende. Heldigvis kommer den snille stormen Vidar Elias å blåser ting på plass igjen uken etterpå.
– Den 31. september bestemmer Martin Skancke seg for å ta skrittet fult ut ved å frese ut av skapet som heterofil. Martin blir rost opp og ned til nærmest det kjedsommelige av media, og utover de neste dagene velger flere og flere norske kjendiser å stå frem og vise at det slettes ikke er så farlig å være hetero som strengt talt ingen egentlig heller har antydet. I midten av oktober går en rekke mindre aviser konk etter å ha skrevet artikkel etter artikkel om noe folk flest egentlig ikke kunne brydd seg mindre om. R.I.P Andøyposten, Hallingdølen, Jærnytt og Dagbladet.
– Movember er kommet for å bli. I slutten av november ser (blant annet) Carl I. Hagen, Siv Jensen, Merete Nazifrisør Hodne og Sylvi Listhaug ut som noen MEGET tvilsomme ekstremister, og like ved månedsskiftet blir de alle fire sendt på hodet og rumpestumpen ut av landet til et sted hvor ekstremister visstnok hører hjemme og absolutt ingen snakker norsk: Til Trøndelag!..
– Romjulen blir på mange måter en våt vinterdrøm som går oppfyllelse for svært mange musikkelskere over hele verden når Lady Gaga og Alice Cooper helt uten forvarsel bestemmer seg for å slippe løs sitt store felles-prosjekt: “The Perfect Illusion of Steven and me”, et noe kontroversielt julealbum med 18 udødelige hits som bl.a “Only My Judas Talkin′”, “No More Mr. Paparazzi Man”, “Marry The Dead”, “The Edge of Dead Babies”, “Teenage Telephone”, og sist, men desidert ikke minst; “Bad Poison”. Det er bare å vrede seg! ^^
SE DER JA! – Da har jeg endelig fått revet hodet løs fra anus og omsider klart å lage en ny humor-video igjen. Noen vil kanskje si at mitt nye påfunn er litt i søteste laget, men jeg tar i det minste et slag for det som virkelig betyr noe i denne rosa, nitriste verden.
Håper dere likte videoen! – Hvis dere gjorde det hadde jeg blitt veldig, VELDIGGLAD(!!) om dere ville legge igjen en like. Og vil dere se flere slike videoer er det bare å gå inn og abonnere på Youtube-kanalen min. Men please ikke gjør det. Jeg liker ikke å være glad..
Livet mitt sånn akkurat her og nå har jeg igrunn litt blandede meninger om. På den ene siden så er det ikke noen spesielle årsaker til at jeg IKKE skulle være fornøyd, men samtidig så er jeg ikke det heller. Eller jeg er jo forsåvidt fornøyd, for det meste. Men det er likevel akkurat som om det er noe som mangler. Jeg vet ikke helt hva det er. Ja, faktisk så vet jeg ikke helt sikkert at det er noe i hele tatt. Alt jeg kan si helt sikkert er at det ihvertfall FØLES ut som det mangler noe. Men hva, nei det vet jeg altså ikke.
Fasiten kan ganske enkelt være så enkel som at jeg har tillat meg å være litt ekstra nostalgisk igjen i det siste. Og at jeg da først og fremst har fokusert på de POSITIVE tingene som jeg en gang hadde ganske mye av, eller i det minste noe av, men som nærmest er helt borte nå. Så.. Kanskje det hadde hjulpet om jeg hadde minnet meg selv litt på alle de DUMME tingene som en gang har vært også, men som jeg nå heller ikke har noe særlig av mer heldigvis. Skal man sette ting i perspektiv pleier det jo å være en fordel å se litt i alle retninger liksom.
Men.. La oss nå heller fokusere på de mer positive tingene for denne gang. De tingene jeg hadde en del av i livet mitt en gang før, de fra den positive skuffen, den som i dag har blitt merket “Savnet”.
1. En gjeng å “henge” med Tro det eller ei, men for en del år tilbake så hadde jeg en gang en slags vennegjeng som jeg pleide å henge litt med. Og nå skal jeg være brutalt ærlig her.. Jeg savner ikke spesielt mange fra den gamle gjengen lengre. Det er en grunn til at jeg ikke har kontakt med disse folka i noe særlig stor grad lengre.. Men det er likevel et par ting jeg savner fra den tiden, noe vi gjorde sammen en god del, og det var at vi pleide å sitte sammen og snakke om mus og elefanter på diverse steder i Oppdal sentrum, da særlig inne på Mix eller Kiwi.
Men hva vet vel egentlig jeg. Nå har vi forsåvidt ikke Mix lengre i Oppdal, og Kiwi er ikke akkurat så veldig “sitte i en time og preike skit”-vennlig lengre, men vi har i det minste Narvesen. Men eh.. Jeg tviler på at det ville blitt det samme. No offence til Narvesen. Jeg liker Narvesen godt jeg, men det å sitte et sted helt for seg selv ute i sentrum blir jo ikke helt det samme som å sitte i lag med noen. Og som sagt så er det en grunn til at jeg ikke har kontakt med “folka” mer i dag, men igjen.. Ting har ikke alltid vært sånn som de er nå.
2. Noen å “Skype” med En annen ting jeg savner er å ha noen å Skype med. Før hadde jeg særlig EI jeg kunne snakke i timesvis med nesten hver dag. Det varierte litt når på døgnet det ble mest aktuelt, men det fantes som regel et alltid et “smutthull” et eller annet sted i døgnet. Noen ganger kunne det være snakk om en times tid, andre ganger i flere timer. Men det var alltid som regel ikke så veldig lenge til neste gang. De senere årene har det nesten bare gått i skriftlig kommunikasjon med alt og alle jeg fremdeles har en slags connection med. Og det kan være fint det også, fint å skrive liksom.. Og noen fordeler har jo skriftlig kommunikasjon også forsåvidt, visse fordeler disse videosamtalene “mangler”. Foreksempel er jeg STORT SETT flinkere til å få forklart meg best mulig når jeg skriver noe fremfor når jeg må ta det muntlig. Men.. Man får ikke helt den samme nærhetsfølelsen av å skrive med noen som jeg føler man får av å faktisk kunne “se” og “høre” den som befinner seg på “den andre siden”..
OSTEPOP! – Det er vel ikke noen av dere jeg har skrevet litt med fra tid til annen i det siste på f.eks Facebook som kunne tenkt seg å være litt “modig” å videosamtale med meg en dag? Eventuelt kveld? Eventuelt midt på matta?
3. Fullstendig kaos Helt på tampen nå så tenker jeg det er på tide at jeg skrur opp temperaturen litt igjen. For jeg er vel neppe den eneste som har merket det – det har rett og slett vært litt “kjølig” her en stund. Og jeg har prøvd og prøvd med å fått tent gnisten igjen, og noen ganger har jeg jo lyktes, jeg har jo det. Men som regel har det ikke vart så veldig lenge før den har sluknet igjen, eller før den litt varme temperaturen ihvertfall har senket seg litt igjen. Og slik har det absolutt ikke alltid vært. Før trengte jeg ikke tenne på noen ting liksom, for en gang i tiden så oppsto de mer større brannene av seg selv. Det skulle nesten ingenting til for å gjøre meg sint, det skulle nesten ingenting til for å gjøre meg overlykkelig, og det skulle ihvertfall lite til for å gjøre meg kåt.
I dag skal det en del mer til for å tenne opp i ovnen, enten det er det ene eller det andre som skal varmes opp. Og bare for å ha det helt klart, foreløpig er det heldigvis ikke i nærheten av å være så ille at jeg har begynt å vurdere verken sinnapiller, lykkepiller eller viagra. Alt jeg sier er at det nå gjerne tar lengre tid mellom hver flamme, og at jeg ikke er i nærheten av å kjenne den ekstreme varmen jeg så alt for ofte var så heldig å føle på før. Det gedigne, store, ja nærmest udødelige bålet jeg var i stand til å holde “evig liv” i før, DET savner jeg, selv om det til tider nærmest hadde utslettet både meg selv og de som var modig nok til å stå rundt meg. Men det var jo også en del av det som gjorde det hele så fordømt spennende..
God mandag! Eventuelt.. Ikke så god? For alt jeg vet er det kanskje ikke mandag en gang når nettopp DU leser dette? Isåfall lurer jeg på en ting – hva i pokker er det du driver med for tiden som ikke får med deg innleggene mine samme dag som jeg poster dem??
Neida, joda. Jo, nå skal dere høre. Så interessant som jeg har innsett at livet mitt sikkert er for dere så har jeg nå bestemt meg for å lage NOK ET innlegg av “Aylars videodagbok!” igjen, og i dag skal dere få gleden av å være med meg ut i den deilige kulde for å kaste litt søppel.
Også var jeg her igjen da, godt plantet i favoritt-hjørnet mitt, klar for å skrive nok et innlegg om favoritt-hotellet mitt – Hotel Cæsar. I desember kan man trygt si at jeg var i en ikke helt ubetydelig sørgemodus når det kom til nettopp dette flotte hotellet. Ikke bare hadde Tv2 valgt å stenge det, men TIMESVIS med kostbare minner ble bare begravet og gjemt vekk fra fansen i samme slengen. Altså de 25 første sesongene (som jeg tror tilsvarer ca. 1800 episoder) ble tatt vekk fra Tv Sumo.
Men heldigvis har nå Tv2 og produsentene for Hotel Cæsar kommet til enighet om å grave opp igjen disse episodene, forså å legge de ut på nytt. Og med tanke på hvor SINNSYKT mange som har sendt inn klager den siste måneden så har jeg i grunn de siste par ukene gått rundt og tenkt at dette comebacket nesten ville vært helt unngåelig. Eller med andre ord: Det skulle bare mangle. Og ikke “bare” er disse sesongene nå tilbake der de hører hjemme, men samtlige av de nyere sesongene har også fått forlenget sin “levetid”. Per dags dato ser det nå ihvertfall ut til at absolutt ALLE episodene vil være tilgjengelig til MINST 31. desember 2027. Altså i 10 år til! DET er noe å feire det!! <3
Og for MEG er dette en gladnyhet som understreker minst to viktige ting. For det første: Det nytter å si fra! Og nummer 2: Samme hvor mørkt det enn måtte se ut til tider så vil ting STORT SETT ordne seg til slutt..
Nå er det igrunn “bare” en ting som gjenstår, og det er å få produksjonen av Hotel Cæsar opp og stå igjen. For selv om “folk flest” nå ser ut til å ha gitt opp dette håpet, så vil jeg for alltid være litt som Astrid var i forhold til sin sønn Hugo i de aller første sesongene: Jeg vil ALDRI gi opp håpet om at hotellet mitt en dag vil reise seg opp fra “de døde”, og komme tilbake til meg og gi meg nye, uerstattelige minner, og fra den dagen være ved min side til jeg en vakker dag ligger rett ut.