Duett har aldri vært helt meg
men likevel – jeg savner deg.
Ensom livet rundt jeg går
og mine egne arr jeg sår.
Feil jeg alt for mange gjør
gjør dem nå, sett dem før.
Alene, sviktet og forlatt
“elsket” og, men dog forhatt.
15 kommentarer
Duett har aldri vært helt meg
men likevel – jeg savner deg.
Ensom livet rundt jeg går
og mine egne arr jeg sår.
Feil jeg alt for mange gjør
gjør dem nå, sett dem før.
Alene, sviktet og forlatt
“elsket” og, men dog forhatt.
et kort, men samtidig veldig sterkt og emosjonelt dikt som gjorde et meget inntrykk på meg :). du er en kunstner av ord 🙂
Joachim: Takk 🙂 Da er jeg kanskje ikke 110% mislykket likevel da.
nei, det er du ikke. du er helt perfekt. akkurat på din måte. den som sier noe annet tar feil. da er de bare misunnelig
Spennende dikt, sårbart/alvorlig og lekent på samme tid.
Fint og sterkt skrevet!
Fint og sterkt skrevet <3
Helene Aspergerinformator: Takk, prøver så godt jeg kan å ikke gjøre ting kjedelige med å “bare” lage noe som er en ting om gangen.
Iselin Renée: Takk.. 🙂
due: Takk for det.. 🙂
Imponerende. Godt skrevet.
Selv om kanskje ikkje innholdet var superpositivt. Men beskriver livet 🙂
Personlig Utvikling: Thanks! 🙂
Den vakreste kunsten er som regel (etter min smak) ikke den hvor barn står og holder hender mens solen skinner for fult på himmelen blå. Positivitet er greit å ha for å overleve, men i kunstens navn bare en tøysete ingrediens.
Et veldig godt skrevet dikt, selv om innholdet hadde en mørk tone. Får frem at livet har flere sider
ingridminde.blogg.no: Takk! Ja, er stort sett det jeg prøver å oppnå med denne bloggen i grunn, kaos og fullstendighet.
Sterkt! Du virker som et svært sterkt menneske, god klem!
Anonym: Takk for det, og den klemmen går i retur 🙂