Først og fremst.. Dette som dere kanskje sitter og leser på akkurat nå er IKKE et innlegg på denne bloggen. Ihvertfall ikke et innlegg som er skrevet eller lagt ut 31. desember 2017. Hvorfor? Fordi det siste innlegget for 2017 ble nemlig produsert og publisert den 30. desember. Så hvis du nå så mye som TROR at dette innlegget finnes så, ja så bør du kutte ut med hva enn du driver på akkurat nå og heller komme deg til lege. I det minste legge fra deg alle medisinene du har stappet i deg de siste ukene. For jeg sier det igjen – dette innlegget kan umulig eksistere.
Det jeg derimot nesten kan bekrefte er at jeg har vært aktiv på Instagram også nå i desember. Og hadde det ikke vært for at det aller siste innlegget mitt på denne bloggen ble lagt ut i går så skulle jeg gjerne laget et slikt innlegg nå i dag (31. desember) hvor jeg viser frem NOE av NOE av det jeg har lagt ut siden sist. Men siden jeg ikke kan gjøre akkurat det og heller ikke driver på med det akkurat nå så får dere i stede bare bruke de hallusinasjonene dere har til å SE for dere en FAKE instagram-lately-greie sånn her og nå, også får dere heller komme dere til legen etterpå..:
Sånn ja – deilige, morsomme hallusinasjoner.. Likte dere det? Vil dere sitte og fantasere dere bort litt til, sier dere? Vel, da syns jeg dere heller kan klikke dere inn på noen fantasier som faktisk eksisterer, nemlig Instagram-kontoen min. Har hørt det skal ligge drøyt mange heavye saker der inne som har en ganske overveldende effekt på så og si alt og alle som gidder, er smart nok, og som våger å ta seg turen. Jeg skulle jeg gjerne ha linket dere, men siden jeg nå har bloggpause helt til neste år og dette innlegget altså IKKE eksisterer andre steder enn i deres forskrudde hoder så får dere bare late som det ligger noe her: – @aylarkuklinski
Aylar Von Kuklinski blir en kald vinterdag mot slutten av desember oppsøkt av sine egne lesere som så svært ivrig lurer på hvordan det blant annet gikk med nyttårsforsettene han satte seg for 2017. Fikk han egentlig reist seg i året som gikk? Ble det noe fres? Ble det noe liv eller rai rai? Ja.. Ble det egentlig noe på han i hele tatt?
Kjære alle mine lesere, ung som gammel, gammel som ny – velkommen skal dere alle sammen være til “Aylar skriver om tanker og bekymringer som gjør han nuts”, part 8.1 billion.
Det SIES at desto høyere opp man kommer på maktstigen, desto reddere blir man for å falle. Og at jo mer man har, jo mer frykter man å miste. Og kanskje er det faktisk sånn at rikdom slettes ikke er nøkkelen til lykke likevel, men at det heller lønner seg å eie minst mulig. Tja.. Ikke vet jeg, det eneste jeg vet helt sikkert her og nå er at jeg de siste par dagene har lest meg gjennom en del artikler her og der som NOK EN GANG har vekket paranoiaen i meg. Jeg er i saktens stund nok en gang en urolig sjel. Hæsjtægg nervevrak.
For dessverre så kommer man aldri helt vekk fra det faktum at intet varer evig. Tidens tann overlever ingen(ting). Men når det igjen er sagt kan man alltids sette i gang en del vedtak i håp om at ting og fe ihvertfall skal vare LENGST MULIG. Og det er akkurat i disse baner jeg har sittet og tenkt litt nå i det siste: For HVORDAN skal jeg best mulig kunne sørge for at mest mulig av det jeg har av data som særlig musikk, videoer, bilder også videre overlever lengst mulig?
Absolutt ALT jeg har produsert av videoer og bilder det siste året har jeg i skrivende stund lagret på en ekstern harddisk. Og naiv som jeg var for en stund tilbake (les for en ukes tid siden) så trodde jeg faktisk at så lenge jeg bare ikke mister den i bakken eller det skjer noe annet “ekstremt” (som brann, hacking, virus eller atomkrig) så vil absolutte alle filene jeg har lagret der nå vare for “evig og alltid”. Dumme, dumme meg.. Selvfølgelig er det jo ikke sånn ting fungerer har jeg innsett nå de siste par dagene. Før eller siden så vil også denne harddisken takke for seg en gang, samme hvor lite jeg måtte bruke den, eller hvor forsiktig jeg måtte være.
Så HVA skal jeg egentlig gjøre?.. Noe jeg har tenkt en del på er å oppgradere Dropbox-kontoen min slik at jeg får uendelig med skyplass. Det som derimot har hindret meg i å gjøre det sånn foreløpig er at akkurat det alternativet er et ganske dyrt et. Litt over fem tusen kroner I ÅRET må jeg ut med hvis jeg skal gå god for en slik “backup”-plan. Og dessuten er det jo ingen garanti for at verken Dropbox eller noen som helst av de andre sky-tjenestene vil eksistere “evig”. Plutselig kan en konkurs være et faktum, og hva da?
Ja så har jeg jo også gått og vurdert om jeg skal gi enhver harddisk jeg har nå en ekstra backup-harddisk. Men her tenker jeg; når jeg eventuelt har gjort det, hvor lenge kan jeg da vente før jeg bør gi også DISSE harddiskene en ekstra backup-harddisk? Fordi.. Tidens tann, forskjellige temperaturer, forskjellige årstider og alt det der..
Og helt til slutt så har vi forsåvidt backup i form av brennbare dvder og blu ray-plater.. Men her har jeg selvsagt tenkt at.. Vel, for det første: Fysiske plater har en lei tendens av å “tiltrekke seg” riper, fingermerker og diverse. Og for det andre: Internett er visst ikke så sikker på om det vil eksistere spillere for den slags om sånn 10-20 år. Okei greit, nå leste jeg faktisk en artikkel fra 2008 i går hvor det ble sagt at blu ray-formatet ville overleve maks i 5 år til (altså til 2013), og at å tro at det enda ville være en produksjon av formatet om 10 år (altså til 2018) ville være helt USANNSYNLIG.. Så LOL på han og de som trodde akkurat det.
Men ja.. Hva burde jeg gjøre? Skal jeg satse på en passe dyr oppgradering av Dropbox eller en annen sky-tjeneste? Skal jeg gå for flere harddisker? Eller finnes det kanskje en annen løsning som jeg ikke har tenkt på enda (tanken om å leke pyroman dvd og blu ray har jeg igrunn lagt fra meg)?
Hva gjør DU for å ta backup av dine mest verdifulle data?
Så ble det visst til at jeg satt meg ned for å skrive et innlegg nå i kveld likevel. Jeg har en stund vurdert det, men liksom ikke helt visst hva jeg skal skrive, ta bilde av eller eventuelt filme. Og det vet jeg vel ikke helt enda heller, men likevel sitter jeg her nå og skriver. Kanskje vil dette innlegget til syvende og sist ende opp med å bli like tomt og meningsløst som det jeg kinda føler livet er nettopp akkurat nå. Eller kanskje vil jeg helt plutselig komme på en tanke eller to som vil snu om på det hele, og som gjør at både dette innlegget og dette livet omsider begynner å føles ut som et gledelig og spennende eventyr igjen.
Men akkurat nå går det mest på tomgang kjenner jeg. Men hva vet jeg? For selv om dette innlegget ikke har noe særlig betydning for meg akkurat nå i denne skrivende stund, så KAN det jo tenkes at det finnes noen andre der ute som klarer å finne en slags mening med det når det på et eller annet tidspunkt blir lest? Ikke vet jeg, og ikke er det så farlig heller. Vel, nå har jeg i det minste fått gitt et livstegn fra meg igjen så da antar jeg at jeg kan ta og sette i gang med noe annet jeg har utsatt en liten stund nå.. Hva var nå det igjen.. Å ja, “frokost”..
Hei og hå – så er vi inn i de salige juletider igjen!.. Og må denne jula bli en av de bedre. Ja, nei, jo, altså.. Ja, sånn var det ja, nå husker jeg omsider hva hensikten med dette innlegget var igjen, gamlefar begynner å bli gammel.. Hehe. Saken er nemlig den at jeg har en aldri så liten pakkesang til dere. En pakke som verken egentlig er en pakke, og som heller ikke innebærer eller inneholder noen sang, men som ihvertfall kan tolkes som en slags gave fra meg til dere. Eller dere har kanskje ikke savnet å se meg på video?
Spoiler alert!: Dere kan faktisk se meg danse sånn helt på slutten!! 😀
Det føles litt rart at jeg nå atter en gang sitter her i mørket, at jeg sitter her i mørket mens jeg venter på at nok et år snart skal finne sin ende. Men først må vi gjennom jula, det er bare en uke til. Det er igrunn litt kos at ting ikke alltid går så forbanna tregt, men det føles også litt vemodig, og trist. Et år – hva er liksom det for noe? Fjoff! – før man vet ordet av det så er det hele over og man er ET HELT ÅR eldre enn man var året før. Et helt år nærmere slutten.
Akkurat nå er det en del av meg som tenker at det kanskje er like greit. Men det finnes heldigvis, men kanskje også litt dessverre en side som fortsatt gruer meg litt til den dagen kommer. For jeg vet jo ingenting om når det faktisk vil skje. Jeg har ingen anelse om hvor mye av det jeg enda har ugjort i livet jeg faktisk kommer til å rekke og klare før mine siste replikker er talt.. Jeg vet ingenting om hvor mange nye mennesker jeg har igjen å møte.. Hvor mange dager med depresjon, angst og sorg jeg har igjen å kjempe.. Hvor mange dager jeg har igjen som bare vil være sånn midt på treet.. Og om jeg i hele tatt har igjen noen dager hvor alt nærmest vil føles som helt perfekt.
Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat her jeg sitter nå, er at jeg skal forsøke så godt jeg kan å gjøre de siste dagene (som forhåpentligvis vil være fordelt på noen år) så eventyrlige og positive som mulig. Jeg skal forsøke å spre mest mulig kjærlighet til de individene jeg syns fortjener det. Jeg skal forsøke å ikke la meg irritere så alt for kraftig over de menneskene jeg til tider helst skulle sett aldri eksisterte (for gud og satan skal vite at de finnes!!). Og jeg skal gjøre mitt aller beste med å fortsette å generelt utfordre meg selv til å utforske og prøve ut nye, spennende, og til og med litt “skumle” ting. Man lever tross alt bare en gang..
Tradisjoner, lover og regler et til for å brytes. År etter år har jeg stort sett tilbragt natt til 1. desember hjemme hos meg selv, alene. Men i natt valgte jeg i stede å gå sånn temmelig utenfor boksen, og i stede si ja til å være sammen med noen venner jeg ikke har sett på en god stund – på fest!.. Og jeg minnes mesteparten av festen som faktisk ganske hyggelig, det til tross for at jeg stort sett ikke kan fordra hele konseptet, men jeg antar at det også har litt med å gjøre HVEM man velger å henge med, og ikke minst HVOR.
Etterhvert som tiden gikk ble jeg stadig varmere og varmere i den såkalte “trøya”, og som på fester flest ble det den ene drikken etter den andre. Ikke så mange, men noen ble det altså. Og da noen tilslutt bestemte seg for å sette på en Marilyn Manson-låt på FULL GUFFE, ja så var løpet kjørt for min del. Før jeg ante ordet av det befant jeg meg på et lite, hyggelig og intimt bord. Jeg danset som det villdyret jeg opprinnelig ble skapt til å være, alle hemninger var kastet på dør, englene hadde for lengst brent av sine vinger. For å si det sånn, “gud” var ikke til stede.
Etter en liten stund la jeg omsider merke til at de jeg opprinnelig kom dit med sto og snakket med et par fra politiet. Først tenkte jeg ikke så mye over det, men da jeg så at særlig en av vennene mine virket litt amper bestemte jeg meg for å gå ned fra bordet forså å sjekke hva som sto på.. Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort, for så fort jeg hadde kommet meg ned og gått bort til vennegjengen min og disse to politifolkene fikk jeg beskjed fra hun ene som sto der i uniform (og i grunn var ganske sexy) at jeg måtte bli med dem. Først trodde jeg at det hele bare var en litt teit spøk, men jeg skulle forstå ganske så raskt at de “lekte ikke politi”.
Så.. Det hele endte med at jeg ble dratt noe motvillig vekk fra stedet mens alt jeg kunne høre var min egen masete stemme om “HVORFOR, HVORFOR?”, og en eller annen dårlig pop-låt i bakgrunnen. Nå har jeg omsider fått kommet meg hjem igjen til til min egen trivielle stue og jeg sitter her nå og lurer fortsatt på hvorfor jeg ble bragt inn til varetekt i natt. Og mest sannsynlig får jeg nok aldri svaret på det heller. For dessverre så var det hele bare en drøm.
