… Men Aylar var ikke død!

Det føles litt rart at jeg nå atter en gang sitter her i mørket, at jeg sitter her i mørket mens jeg venter på at nok et år snart skal finne sin ende. Men først må vi gjennom jula, det er bare en uke til. Det er igrunn litt kos at ting ikke alltid går så forbanna tregt, men det føles også litt vemodig, og trist. Et år – hva er liksom det for noe? Fjoff! – før man vet ordet av det så er det hele over og man er ET HELT ÅR eldre enn man var året før. Et helt år nærmere slutten.

Akkurat nå er det en del av meg som tenker at det kanskje er like greit. Men det finnes heldigvis, men kanskje også litt dessverre en side som fortsatt gruer meg litt til den dagen kommer. For jeg vet jo ingenting om når det faktisk vil skje. Jeg har ingen anelse om hvor mye av det jeg enda har ugjort i livet jeg faktisk kommer til å rekke og klare før mine siste replikker er talt.. Jeg vet ingenting om hvor mange nye mennesker jeg har igjen å møte.. Hvor mange dager med depresjon, angst og sorg jeg har igjen å kjempe.. Hvor mange dager jeg har igjen som bare vil være sånn midt på treet.. Og om jeg i hele tatt har igjen noen dager hvor alt nærmest vil føles som helt perfekt.

Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat her jeg sitter nå, er at jeg skal forsøke så godt jeg kan å gjøre de siste dagene (som forhåpentligvis vil være fordelt på noen år) så eventyrlige og positive som mulig. Jeg skal forsøke å spre mest mulig kjærlighet til de individene jeg syns fortjener det. Jeg skal forsøke å ikke la meg irritere så alt for kraftig over de menneskene jeg til tider helst skulle sett aldri eksisterte (for gud og satan skal vite at de finnes!!). Og jeg skal gjøre mitt aller beste med å fortsette å generelt utfordre meg selv til å utforske og prøve ut nye, spennende, og til og med litt “skumle” ting. Man lever tross alt bare en gang..

Forhåpentligvis.

6 kommentarer
    1. Veldig godt skrevet, jeg har samme tanker. Men når angsten river og sliter hver dag er det vanskelig å se nye muligheter. År ut, år inn, blir neste år mitt år?? Blir jeg bedre noen gang?? Det er for tøft å leve med angst og depresjon! Ønsker deg en bedre tid fremover.

    2. Janne: Takk 🙂
      Skjønner altfor godt hva du mener.. Det skal sies; jeg har det ikke så ille nå lengre stort sett, men jeg har virkelig hatt mine lange, depressive perioder hvor jeg knapt har hatt noe tro på at lyset en gang finnes..

      Nå vet jeg ikke noe om hvor gammel du er, hvor lenge du har slitt med ditt og sånn, og jeg verken tør eller kan love noe 100%, men jeg har likevel troa på at ting vil bedre seg for deg også, da ingenting varer evig som kjent. Det gjelder dessverre alt det som er godt her i verden, men det gjelder heldigvis alt det som er vondt også.. 🙂

    3. Elevele: Gjør det stort sett jeg også. Er som regel når jeg er veldig lykkelig og sentimental samtidig at tankene om slutten kan føles litt ekstra ubehagelig hvis de først skulle “poppe opp” som en uønsket kvise på pungen.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg